Den kalde krigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den kalde krigen (1945–1991) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (USSR) og dens allierte, ofte referert til som Østblokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vestblokken. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller en «varm» krig. Begge parter støttet likevel andre land og organisasjoner, både økonomisk og militært, som kriget mot den andre parten eller krefter som den andre parten støttet. Terminologien ble først brukt av den amerikanske presidentens rådgiver, finansmannen Bernard Baruch på et kongressmøte i 1947. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.
[rediger] Situasjonen i 1945
9. august 1945 ble den siste av to atombomber sluppet, denne gang over byen Nagasaki, og den andre verdenskrig var over. Håpet om at det aldri mer skulle bli kriger med et slikt omfang, var stort. Samarbeidet mellom USA, Storbritannia og Sovjetunionen i krigens avslutningsfase lovet godt for etterkrigstiden. Det ble holdt to konferanser, i februar (Jalta) og i juli (Potsdam) samme året. I Jalta ble det bestemt at Tyskland skulle deles i fire soner mellom de fire store seierherrene og det skulle betales ut krigserstatninger, det ble planlagt forfølgelse av tyske politiske og militære ledere. Allierte krigsforbrytere gikk derimot ustraffet. Det ble også bestemt at en ny verdensorganisasjon skulle opprettes. I Potsdam ble det bestemt at Øst-Tyskland skulle plasseres under polsk og sovjetisk okkupasjon. Disse landene annekterte senere disse områdene, folkerettsstridig og i strid med de alliertes beslutning fra 1947 om at Tysklands grenser fra 1937 skulle opprettholdes. Samtidig ble den omfattende etniske rensning av ca. 15 millioner tyskere fra Øst-Tyskland, hvor rundt 3 millioner omkom, planlagt. Det ble bestemt at Tyskland ikke skulle ha noen egen sentral regjering. På den samme konferansen var optimismen stor, dette til tross for at samarbeidet mellom de allierte under krigen aldri var preget av tillit. De fleste historikere er enige om at en latent konflikt mellom stormaktene allerede da var begynt. Generalsekretæren i FN på den tiden, Trygve Lie, mente at mistilliten mellom USA og Sovjetunionen var merkbar allerede i de første møtene i sikkerhetsrådet.
[rediger] Gradvis utvikling av USAs rolle og politikk rett etter freden i 1945
Da freden kom med den tyske og japanske overgivelsen i våren mai og september 1945 var USA og Sovjet allierte. USA hadde et ønske om å fortsette samarbeidet med Sovjet og de andre allierte i å bygge opp en ny internasjonal verdensorden. Sentralt i den amerikanske politikken var ønsket om å skape internasjonal stabilitet og fred gjennom FN og frihandel.
I årene fra 1946-1948 oppstod det uenighet og gnisninger mellom USA og Vest-Europa på den ene siden og Sovjet på den andre. Det viste seg gradvis at de ulike partene hadde ulike ønsker for den nye internasjonale ordenen. Alle var med i FN, men forholdet til syn på frihandel og demokrati var annerledes. Sovjet begynte gradvis å stramme sitt grep om de Øst-Europeiske statene under sin kontroll. Gradvis begynte man i Vest-Europa og USA og innse at man sto overfor en grunnleggende interessekonflikt overfor Sovjet.
Sentralt i identifiseringen og defineringen av den sovjetiske utenrikspolitikken var George F. Kennan. Kennan var amerikansk diplomat som var stasjonert ved USAs ambassade i Moskva i 1946. 22. februar 1946 skrev Kennan «The Long Telegram», dette var et svar til det amerikanske Finansdepartementet på hvorfor Sovjet ikke ønsket å delta i Verdensbanken. I Kennans telegram identifiserte de grunnlaget for Sovjets utenrikspolitikk og utenrikspolitiske mål.
Hele grunnlaget for Kennans resonnement var at russerne anså at kommunismen ikke kunne samarbeide med kapitalismen, dermed var det amerikanske utgangspunktet for økonomisk samarbeid en umulighet. Kennan fortsatte med å understreke at Sovjet ville bruke kommunistiske partier i Vest-Europa til å spre kommunismen og den sovjetiske innflytelsen. Kennans konklusjon var å møte den Sovjetiske trusselen ved å endre amerikansk utenrikspolitikk fra ønske om samarbeid til en ideologisk oppdemning. Kennans overbyggende tanke var at Sovjetiske forsøk på ideologisk ekspansjon skulle møtes med amerikanske ideologiske motmidler.
Kennans tanker ble akseptert i amerikansk administrasjon. I 1947 offentliggjorde Kennan også en utvidet versjon sitt lange telegram Foreign Affairs 1947 under tittelen «The Sources of Soviet Conduct». Et eksempel på at Kennans tanker om oppdemning hadde fått fotfeste var Marshallplanen - det økonomiske hjelpeprogrammet fra 1948. Det er imidlertid viktig å legge merke til at Kennans tanker om oppdemning fra 1946 utelukkende var en ide om fredelig ideologisk oppdemning - det vil si å gjøre den kapitalistiske ideologien mest attraktiv.
Det viste seg raskt at man i amerikansk administrasjon beholdt Kennans oppfatning av intensjoner og mål for Sovjetisk utenrikspolitikk. Men det ble en gradvis endring i oppfatningen om hvordan USA skulle møte det Sovjetiske utfordringen. Kennans ideologiske oppdemning ble sakte utvidet til også en militær oppdemning. Denne utvidelsen av oppdemningen hadde flere årsaker. For det første ble uenigheten med Sovjet stadig større. Etter den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, hadde tanken til Lutz Schwerin von Krosigk om et «jernteppe» i Øst-Europa befestet seg.
Sovjet veltet alle forsøk på å ha demokratiske regjeringer i Øst-Europa og motarbeidet frihandelen. Samtidig hadde Sovjet den største hæren i Europa, de Vest-Europeiske statene arbeidet hard for å knytte USA til et formelt militært samarbeid. Spenningen mellom Sovjet og USA økte fordi myntreformen i de vestlige deler av Tyskland fører landet nærmere en deling. Sovjet startet blokaden av Berlin i mai 1948. Spenningen økte ytterligere med Truman-doktrinen:
«USAs plikt til å hjelpe/støtte frie folk som gjør motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller press utenfra.»
Denne ble retningsgivende for USA overfor på Sovjets ekspansjon. Med opprettelsen av NATO 4. april 1949 ble USA formelt knyttet til et militært forsvar av Vest-Europa.
Etter opprettelsen av NATO begynte man å utarbeide en konkret strategi for en oppdemning. Oppdemningstanken var fortsatt basert på Kennans telegram og artikkelen «The Sources of Soviet Conduct», men man måtte nå utvide med konkrete planer for hvordan oppdemningen skulle ta form. 14. april 1950 forelå rapporten NSC-68. Rapporten trakk Kennans resonnement til en logisk slutt, utfra Sovjets utenrikspolitikk siden Kennans telegram i 1946 anså man at Sovjet hadde aggressive hensikter. NSC-68 anslo at Sovjetunionen hadde en systematisk strategi for å spre kommunisme over hele verden.
Rapporten anbefalte en massiv oppdemningspolitikk basert på en økonomisk, politisk og militær oppbygging for å møte den sovjetiske trusselen. Rapportens anbefaling om en massiv militær oppbygging i fredstid ville medføre en endring av amerikansk utenrikspolitikk. President Truman hadde NSC-68 inne til vurdering i et halvt år, men da det kommunistiske Nord-Korea angrep Sør-Korea 25. juni 1950 anså Truman krigsutbruddet som en bekreftelse på at trusselen fra Sovjet var reel. Truman godkjente NSC-68 og dermed gikk USA over fra en vag ideologisk oppdemning til en total ideologisk, politisk, økonomisk og militær oppdemningspolitikk. Slik formet NSC-68 USA utenrikspolitikk de neste 20-årene.
Med Koreakrigen var det amerikanske skifte av utenrikspolitikk fullbyrdet. Fra å ønske samarbeid i 1945, var USA nå helt og holdent knyttet opp mot tanken om å stoppe en kommunistisk ekspansjon i Europa og resten av verden, med alle mulige midler.
[rediger] Stalins død og midlertidig avspenning
Den kalde krigen var preget av veksling mellom intens spenning på randen av krig, til tøværsperioder med avspenning. Den første perioden med avspenning kom etter Stalins død i 1953, og varte fram til Cubakrisen. Stalins arvtaker Nikita Khrusjtsjov sto for en del nye tanker som bedret forholdet til USA. Khrutsjovs mest kjente frase var fredelig sameksistens. Det gikk ut på at partene på tross av dyptgripende uoverensstemmelser og interessemotsetninger, måtte finne frem til måter å leve fredelig sammen på. Khrutsjov satte med det strek over de gamle marxist-leninistiske forestillingene om at krig var uunngåelig så lenge kapitalismen fantes. Årsaken til denne nye holdningen lå først og fremst i at begge land nå hadde atomvåpen med en voldsom ødeleggelsesevne. Derfor var hovedmålet nå at en atomkrig måtte unngås da dette ville ramme begge parter.
[rediger] En gradvis spenning fram mot 70-tallet
Tøværs-perioden varte ikke så veldig lenge. Frem mot 70-tallet fikk verden oppleve en rekke kritiske hendelser som truet verdensfreden. Et nytt trekk var at noen av disse konfliktene utspilte seg helt andre steder i verden enn i den vestlige verden. Denne tendensen hadde man allerede sett under Koreakrigen, da det ble satt inn FN-styrker (les: amerikanske styrker)
I mai 1960 ble et amerikansk U-2 spionfly skutt ned over sovjetisk territorium. Flyets sluttdestinasjon var Bodø, da Sovjetunionen fikk vite dette, ble de rasende på Norge. Denne episoden sørget for å spolere det planlagte toppmøtet i Paris. Året etter bygget spenningen seg opp omkring Vest-Berlins status, ved byggingen av Berlin-muren.
[rediger] Cubakrisen
Utdypende artikkel: Cubakrisen
Amerikansk etterretning oppdaget i 1962 sovjetiske mellomdistanse-raketter på Cuba, mindre enn 160 kilometer fra amerikansk jord. I stedet for et luftangrep eller en invasjon bestemte president Kennedy seg for et foreløpig defensivt trekk ved å innføre en skipsblokade rundt øya. Hvis russerne fortsatte den militære oppbygging på øya, ville ytterligere skritt bli tatt. Stor var derfor spenningen da to sovjetiske lasteskip med rakettutstyr fortsatte mot Cuba. Like før de brøt den amerikanske blokaden, snudde skipene.
Krisen ble løst ved at Sovjet fjernet rakettene fra øya mot at USA lovet å ikke invadere øya. Uoffisielt ga også amerikanerne et løfte om å fjerne sine rakettbaser i Tyrkia innen seks måneder. Khrutsjov hadde uttrykt sterk misnøye mot disse basene og krevd at de skulle fjernes. USA nektet å la seg «presse» offisielt, men ga altså et slikt løfte under bordet. Dette var sannsynligvis et avgjørende trekk for at Cubakrisen ikke endte i større militær konflikt.
Etter Cuba-krisen forekom det en kortvarig avspenning. Kennedy og Khrutsjov ble enige om en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren og i havet. Men denne avspenningen varte ikke lenge, før en ny konflikt brøt ut, denne gang i Asia.
Etter den kalde krigen stod USA igjen som eneste supermakt. FN fikk sin renessanse, men internasjonal konfliktløsning var avhengig av hvilke interesser USA hadde. Internasjonal politikk ble mer preget av regionale konflikter og et økonomisk rivaliseringsforhold mellom USA, EU og Japan.
[rediger] Vietnamkrigen
Utdypende artikkel: Vietnamkrigen
Etter at Vietnam erklærte seg uavhengig fra det franske kolonistyret 2. september 1945, var det uro i landet i mange år fremover. De tidligere koloniherrene ville ikke gi slipp på makten, og etter en avtale undertegnet i Genève i 1954 ble Vietnam delt i to. USA, som hadde støttet Frankrike, var negativ overfor denne avtalen og begynte å støtte Diem, statsminister i Sør-Vietnam. Det kommunistiske Nord-Vietnam ble ledet av Ho Chi Minh. Fram til 1965 hadde USA en sentral finger med i spillet i Sør-Vietnam, og kastet flere regjeringer som ville innlede forhandlinger med kommunistene.
I 1965 gikk store sørvietnamesiske styrker inn i Nord-Vietnam, under ledelse av en amerikansk general. Da motparten tok igjen utviklet dette seg til en krig, nemlig Vietnamkrigen. Fram til 1968 økte de amerikanske styrkene til over en halv million mann. Sovjetunionen og Kina støttet Nord-Vietnam, både økonomisk og militært. I løpet av 1968 overtok kommunistene føringen i krigen, og da president Richard Nixon kom i 1969 la han om til en mer defensiv kurs. Han trakk ut mange amerikanske tropper, men beholdt militær støtte til Saigon-regjeringen. Ikke før i 1973 ble de amerikanske styrkene trukket helt ut, og i 1975 overgav Saigon-regimet seg.
USA hadde også en invasjon i et annet land i samme periode. I 1965 invaderte landet Den Dominikanske republikk. Sentralt i denne innblandingen verden over var frykten for den såkalte domino-teorien. Hvis et land ble kommunistisk, fryktet USA at det da bare var et tidsspørsmål før andre land falt etter. Sovjetunionen hadde i denne perioden også «sine svin på skogen». Dette kom klarest til uttrykk ved invasjonen i Tsjekkoslovakia.
[rediger] Våren i Praha
Utdypende artikkel: Prahavåren
Da Tsjekkoslovakia i 1968 kom inn i en økonomisk krise, la den nyvalgte lederen for kommunistpartiet, den liberale Alexander Dubček, opp en plan om en gradvis overgang til markedssosialisme. Han forsikret derimot Sovjetunionen om at landet ikke ville tre ut av Warszawa-pakten eller tillate opposisjonspartier.
Lederne i Moskva lot seg ikke berolige, og natten til 21. august invaderte de Tsjekkoslovakia med store styrker, uten at tsjekkoslovakene hadde mulighet til å sette seg til motverge. Invasjonen ble mottatt med forferdelse og fordømmelse i den vestlige verden. Reformlederne ble fratatt sine verv i partiet, og Tsjekkoslovakia ble et av de mest Moskva-tro diktaturene i Øst-Europa.
[rediger] Avspenningstiåret
Utdypende artikkel: Avspenningspolitikk
1970-tallet blir kalt avspenningstiåret. Selv om det ligger en liten forenkling i dette, skjedde det mye positivt på 70-tallet. Det ble dannet en konferanse omkring sikkerhet og samarbeid i Europa, noe som resulterte i Helsingfors-erklæringen (se Den Norske Helsingforskomité) av 1975. Den tyske kansleren Willy Brandt innledet en ny øst-politikk. Selv om han fikk fredsprisen, var den ekstremt kontroversiell og mange tyskere betegnet ham som landssviker. Det ble avslørt at DDR hadde betalt to korrupte parlamentsmedlemmer for å stemme mot et mistillitsforslag mot Brandt, noe som reddet hans regjering. Senere ble det avslørt at Brandts nærmeste medarbeider var DDR-spion, og Brandt måtte gå av i vanære. I tillegg til dette ble Salt 1- og 2- avtalen undertegnet. Disse avtalene skulle begrense opprustningskappløpet og betydde mye for forholdet mellom øst og vest.
[rediger] Første halvdel av 80-årene
Første halvdel av 1980-årene var preget av en ny spenning. Helt sentralt i så tilfelle stod Sovjets innblanding i Afghanistan. Det sovjet-vennlige regimet ble på slutten av 1970-tallet satt under stort press fra ortodokse muhamedanere, stammer og gerilja-bevegelser, noen av dem støttet av amerikanerne. Sovjet rykket i desember 1979 inn i landet, og dette førte blant annet til en amerikansk boikott av OL i Moskva i 1980. Uroen i Polen omkring Solidaritet, og en mulig sovjetisk innblanding gjorde forholdene enda kjøligere. Det amerikanske engasjementet i Latin-Amerika forsterket dette forholdet.
I denne perioden kom de ideologiske motsetningene også mer til syne. President Ronald Reagan ble valgt i 1980 på et sterkt antikommunistisk program, og ordkampene mellom landene var ofte harde.
[rediger] Siste halvdel av 80-tallet
Da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985 var forholdet mellom supermaktene iskaldt. Dette bedret seg imidlertid fort. Reagan og Gorbatsjov etablerte et personlig forhold, og den nye glasnost-politikken til Gorbatsjov begynte å gi resultater. INF-avtalen om mellomdistanse-raketter ble vedtatt, og forholdet og troverdigheten til omverdenen ble bedret. Det ble holdt en god del topp-møter.
Fra 1985 hadde Gorbatsjov forsøkt å redusere spenningen mellom Sovjetunionen og Kina. I mai 1989 reiste han til Beijing for å normalisere forholdene mellom de to landene. Mens han var der ble han vitne til store demonstrasjoner på Den himmelske freds plass. Dagen etter at han hadde reist ble menneskemengden brutalt slått ned av soldater. Det var ikke bare i Sovjetunionen og Europa at kommunismen var i en veldig presset situasjon.
[rediger] Høsten 1989
Høsten 1989 opplevde man en revolusjon i Øst-Europa. De såkalte vasall-statene løsgjorde seg på rekke og rad fra Sovjetunionen og hele jernteppet revnet. Årsakene til dette skyldtes blant annet den lave levestandarden, men også at landene ikke kunne forvente en sovjetisk innblanding. Revolusjonen startet med at Ungarn åpnet grensene til Østerrike, noe som førte til lange køer av mennesker som ville over til Vesten. Som en følge av grenseåpningen kollapset et etter et av de gamle kommunistregimene. I november falt også muren mellom Øst- og Vest-Berlin, og året etter ble det tidligere DDR (Øst-Tyskland) re-annektert av Tyskland.
I de fleste Øst-Europeiske statene skjedde endringene veldig raskt, med Polen og Ungarn som unntakene. Her vedtok Kommunistpartiene selv endringene, og skiftet i begge landene navn. Folkerepublikken Polen ble for eksempel avløst av Republikken Polen, og den polske eksilregjeringen i London vendte hjem i 1990.
I juli 1989 reiste George Bush til Polen og Ungarn for å se med egne øyne de store forandringene som var i gang der. Entusiasmen for demokratiet gjorde inntrykk på presidenten, og han begynte å se på Gorbatsjov med helt nye øyne. Etter reisen skrev Bush til sovjet-lederen og foreslo et møte. De ble enige om at dette skulle skje på Malta senere på året.
I 1991 ble også Sovjetunionen oppløst, etter at mange av republikkene hadde revet seg løs samme året. Mikhail Gorbatsjov gikk av som landets siste leder 1. juledag 1991.
Felles for alle statene i øst var at landegrensene ble åpnet, ytringsfriheten respektert og valg ble avholdt. Mange av de tidligere østblokklandene, bl.a. Ungarn, forbød alle kommunistiske/stalinistiske symboler. Mange medløpere i DDR ble straffeforfulgt i Tyskland som landssvikere. DDRs siste leder, Egon Krenz, ble dømt til seks års fengsel og slapp ut av fengsel i desember 2003.
[rediger] Den kalde krigens dimensjoner
- Stormaktsmotsetning (maktbalanse), en rivalisering mellom dominerende militærmakter. Det internasjonale anarkiets vilkår, hvor gjensidig mistenksomhet er drivstoff i konflikten.
- Motstridende samfunnssystemer/ideologi. Forskjellig økonomiske- og politiske prinsipper. Førte til kulturkamp, propagandakrig og folkelig mobilisering.
- Våpenkappløp mellom maktene.
- Innflytelse i den tredje verden i kjølvannet av avkoloniseringen. Aliansebygging, våpenhjelp og støttetiltak fra begge sider.
- En side som vendte innover i de to supermaktene. Kamp mellom en ytre fiende skapte nasjonal enhet innad.
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Litteratur
- Hallvard Tjelmeland: Den kalde krigen. Samlaget 2006. ISBN 82-521-6792-6.
– Kortfattet nyere historiografisk orientert oversikt over teorier som forklarer fasene i Den kalde krigen. - Geir Lundestad: Øst, vest, nord, sør: hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945, 2004, Universitetsforlaget, 5. reviderte utgave, ISBN 82-15-00642-6.
– Lærebok i Den kalde krigens historie. Fokuserer på forklaring av utviklingen av supermaktenes militære doktriner og avkoloniseringen av den 3. verden. - John Lewis Gaddis: Strategies of Containment - A Critical Appraisal of American National Security Policy During the Cold War, 2005, Oxford University Press, ISBN 0-19-517447-X. Avsnittet om George Kennan, oppdeming og NSC-68 er særlig basert på denne boka.
- John Lewis Gaddis: Den kalde krigen. Oversatt av Carsten Carlsen. Forlaget Historie og Kultur 2007. ISBN 978-82-92870-01-3
