Tidlig middelalder
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tidlig middelalder er en betegnelse for en historisk epoke i middelalderen som blir delt inn i tidlig middelalder, høymiddelalderen og senmiddelalderen. Tidlig middelalder er perioden i europeisk historie fra slutten av Romerriket i det 400-tallet til veksten av det tysk romerske riket under Otto I den store på 900-tallet.
Denne periodeinndelingen er et omdiskutert emne slik at nøyaktige årstall er vanskelig å fastsette. Spesielt er slutten på antikken og begynnelsen på middelalderen fortsatt diskutert innenfor historieforskningen da mange ikke ser et brudd fra senantikken til middelalderen, men ser heller overgangen som en kontinuitet. I denne perioden var også folkevandringstiden, vikingtiden, de islamske erobringene og riket til frankerne.
Innhold |
[rediger] Romerrikets nedgang (372 - 410)
Romerriket gikk gjennom en rekke kriser mot slutten av antikken, som skulle ende med rikets endelige kollaps mot slutten av 400-tallet. Det er viktig å understreke at dette gjaldt Vestromerriket, og ikke riket i øst, Bysants, som mer eller mindre holdt det gående til Konstantinopels fall 1453.
Befolkningen i Romerriket sank med over 20 prosent (65 million til 50 millioner) fra år 150 til 400. Historikere har knytt denne nedgangen til den kalde perioden som var gjeldende fra år 100 til 700. Den globale temperaturnedgangen førte til at avlingene ble sterkt redusert [1].
De første germanske stammene, under folkevandringene, nådde Svartehavet tidlig i det tredje århundre. Germanerne dannet konføderasjoner som etterhvert skulle gi romerne langt større motstand enn de var vant med fra de innfødte stammene. I Romania, og gressteppene nord for Svartehavet, dannet goterne to kongedømmer: det vestgotiske og østgotiske.
Fra øst kom nok en trussel for romerne, nemlig hunnerne. Hunerne var et konføderasjon av sentralasiatiske stammer som dannet et kongedømme med et tyrkisk-språklig aristokrati. De var svært effektive bueskyttere, og kunne skyte med buer fra hesteryggen i svært stor hastighet. Det europeiske infanteriet, og det mindre effektive kavaleriet ble enkelt overkjørt av de langt mer effektive hunnerne. Goterne ble tvunget til å trekke seg tilbake, inn i romersk territorium i 376. Goterne godtok å entre keiserriket som ubevæpnede nybyggere
Under Goterkrigen, mellom 377 og 382, gjorde goterne opprør og konfontrerte Romas hær i slaget ved Adrianopel. Uten å vente på støtte fra den vestlige keiseren Gratian, gikk den østlige keiseren Valens til angrep på det vestgotiske infanteriet, under ledelse av Fritigern. Slaget endte i nederlag for romerne, det største siden Cannae, i følge militærhistorikeren Ammianus Marcellinus.
[rediger] Folkevandringstiden
Utdypende artikkel: Folkevandringstiden
Goterne og vandalene var bare de første av mange befolkningsgrupper som inntok vest-Europa. Noen levde kun for krig og plyndring, og foraktet den romerske levemåten. Andre beundret Roma, og ønsket å bli deres arvinger. «En fattig romer agerer en goter, mens den rike goteren vil være en romer» sa kong Teoderik den store av ostrogoterne.[2]
Romerne var kristne med romersk-katolisisme i full utvikling, som støttet treenigheten, og etterkommere av et veletablert, byråkratisk rike. De germanske folkene kjente lite til byer, penger og skrift. De satte friheten over alt. Mange av de folk som stod i veien for ekspansjonen av Den romersk-katolske kirke og Romerriket ble generelt stemplet som kjettere av Kirken, enten de avvek fra Bibelens lære eller ei. Ifølge Den romersk-katolske kirke fant Germanerne mer mening i arianismen, og var dermed kjettere.
Folkevandringstiden har historisk sett blitt kalt «den mørke middelalder» av enkelte vesteuropeiske historikere. Dette uttrykket har falt i verdi siden andre verdenskrig, delvis på grunn av de befestede stereotypene assosiert med uttrykket, men også på grunn av at moderene arkeologiske funn utfordrer oppfatningen om at det var en periode knyttet til nedgang for kunst, teknologi, og samfunn.
De etablerte samfunnene ble ofte, men ikke alltid, upåvirket av de store vadringene. I Frankrike, Italia og Spania, imidlertid, fortsatte folk å snakke latinske dialekter, mens den romanske befolkningen i Storbritannia forsvant, og ble erstattet av angelsaksere. Til tider forandret nybyggerne i stor grad etablerte samfunn, inkludert lov, kultur og religion.
Pax Romana hadde skapt trygge omgivelser for handel og fabrikasjon, og et samlet kulturelt og utdanningsmessig miljø. Da dette forsvant, ble det erstattet av den lokale fyrstes lov, som ofte var medlem av den etablerte romaniserte eliten, eller nye herrer av en ukjent kultur. I Aquitania, Gallia Narbonensis, sør-Italia og Sicilia, sør-Spania, og den iberiske kysten mot Middelhavet, varte den romerske kulturen frem til det sjette og syvende århundre.
Den gradvise nedgangen til de økonomiske og sosiale båndene og infrastrukturen førte til samfunnene ble mer lokale, og manglet sentraliseringen som var vanlig i antikken. Denne utviklingen førte til at handel og godstrafikk ble en farlig affære. Store industrier, som var avhengig av handel og eksport, forsvant.
Innenfor det gamle Romerrikets grenser, var det et fall i befolkningen på rundt 20 % mellom år 400 og 600, og et fall på rundt 30 % fra år 150 til 600.[3] I det sjette århundre nådde handelen et bunnivå det ikke hadde hatt siden bronsealderen. Jordbruket hadde også en dårlig periode på denne tiden. Dette kan ha en sammenheng med den kalde perioden som var på denne tiden(i følge data fra årringer på trær[4]). Romerne hadde praktisert et toåkersystem, der den ene delen ble brukt mens den andre lå i brakk. Etter rikets kollaps forsvant mye av det systematiske jordbruket, og ble erstattet med et selvergingsjordbruk flere steder.
[rediger] Bysants
Utdypende artikkel: Bysants
Etter Theodosius Is død i 395 ble Romerriket delt mellom hans to sønner. Vestromerriket ble løst opp i et mylder av germanske kongedømmer på 400-tallet, og etterlot Østromerriket, Bysants, som den rettslige arven etter det klassiske romerske riket. Etter at gresk overtok latin som det dominerende språket, begynte historikere å refere riket som «Bysantium», etter det gamle, greske navnet på byen Konstantinopel. Innbyggerne i bysants omtalte seg selv som Romaioi, eller romere.
Bysants tok sikte på å gjenvinne kontroll over handelsrutene mellom Europa og Orienten, som gjorde riket til den rikeste statsdannelsen i Europa. Ved å bruke sin sofistikerte krigsmaskin og god diplomati, greide bysantinerne å overvinne angrep fra folkevandringene. Deres drøm om å underlegge seg de vestlige makthaverne, kom nesten til virkelighet under Justinian I i 527-565. I tillegg til kodifiseringen av Romerretten, greide Justinian å gjenopprette de opprinnelige grensene til Romerriket, og fikk Italia atter en gang under romersk kontroll.
Justinians etterfølgere, Maurice og Heraclius, måtte konfrontere invasjoner fra avarere, bulgarere og slaviske stammer. I 626 stod Konstantinopel i mot en kombinert beleiring fra avarene og persere. I løpet av noen tiår fullførte Heraclius en hellig krig mot Persia, der han inntok rikets hovedstad og fikk de sassanidiske monarkene henrettet. Disse erobringene skulle i vare lenge, for like etter kom et nytt storrike inn på banen, nemlig araberne. De muslimske araberne erobret Syria, Palestina, Egypt og nord-Afrika. Disse områdene konverterte deretter til islam.
[rediger] Islams fremvekst
- Hovedartikkel: De islamske erobringene
Etter at Muhammed fikk sine åpenbaringer i 610, dannet han en gruppe rundt seg som ble kalt Umma. Innen 20 år hadde denne gruppen fått kontrollen over Mekka, Medina, og var den dominerende tilslutningen på den arabiske halvøya. Med [Islam]] var nå den arabiske verden under fred og samme tro.
Raskt etter Muhammeds død i 632 begynte de muslimske generalene å erklære hellig krig mot Bysants og Syria, og de islamske erobringene var i gang. Araberne var flinke forhandlere, for i de første erobringsårene fikk araberne store områder ved hjelp av gode avtaler med de lokale lederne; nøkkelbyer som Alexandria og Damaskus ble for eksempel ikke erobret med krigsmakt.
Araberne erobret store områder i løpet av svært kort tid. Antiokia falt i 637, Alexandria i 642, Karthago i 698. I 711 krysset de Gibraltarstredet og entret det europeiske fastlandet, og Al-Andalus blir opprettet i Spania.
I det første århundre av deres rike, styrte araberne fra Damaskus, som ble kalifens hovedsete. De som levde under arabisk oppkuasjon, følte til tider at de ikke var okkupert, for de ble ofte behandlet godt av de arabiske makthaverne; de ble behandlet som de rike naboene som betalte skatt til ummaen. I lys av sin egen overlegenhet, hadde araberne en tendens til å behandle de okkuperte folkene med toleranse[5].
På grunn av et internt opprør blant araberne, som førte til at Umayyad-dynastiet ble erstattet av Abbasid-dynastiet, ble hovedsetet flyttet fra Damaskus til den nyopprettede byen Bagdad i 762. Denne hendelsen, sammen med muslimenes nederlag ved Tours i 732, er ofte sett på som slutten på de islamske erobringene.
[rediger] Fotnoter
- ^ Berglund, B.E. 2003.«Human impact and climate changes - synchronous events and a causal link?», Quaternary International 105: 7-12.
- ^ Excerpta Valesiana
- ^ McEvedy 1992, op. cit.
- ^ Berglund, ibid.
- ^ Peter Brown World of late antiquity London 2004: 194
[rediger] Litteratur
- Brown, Peter: The world of late antiquity AD 150-750. London 1971/1989 ISBN 0-393-95803-5
- Smith, Julia: Europe After Rome: A New Cultural History, 500-1000. Oxford 2005
- Bagge, Sverre: Europa tar form, År 300 til 1300. Oslo 1984
