Europa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Andre betydninger: Europa (gudinne), Europa (måne), Den europeiske union

Europa er en verdensdel som strekker seg fra Nordsjøen og Atlanterhavet i vest til Uralfjellene i øst; og fra Middelhavet i syd til Nordpolen. Det utgjør den vestlige tredelen av kontinentet Eurasia. Siden 1700-tallet har grensen mellom Europa og Asia vanligvis blitt ansett å gå langs Ural; først fjellkjeden og deretter elva; Det kaspiske hav, Kuma-Manytsjforsenkningen nord for Kaukasus, eventuelt Kaukasus-fjellkjeden, Svartehavet, Bosporosstredet, Marmarahavet og Dardanellene.

Europas samlede flateinnhold er 10 506 000 km², det vil si 6,7 % av landmassene på Jorda. Samlet folketall er på omkring 710 millioner, hvilket utgjør 14 % av alle menneskene i verden. Europa består av 44 selvstendige stater, hvorav Russland er den største og mest folkerike, mens Vatikanstaten i Roma er den minste.

Innhold 1 Etymologi og begrepshistorie 1.1 Skillet mellom Øst- og Vest-Europa 1.2 Europa i andre språk 2 Historie 2.1 Forhistorisk Europa 2.1.1 Paleolittisk 2.1.2 Neolittisk 2.1.3 Bronsealderen 2.2 Jernalderen 2.3 Antikkens Hellas og Romerriket 2.4 Vikingtiden 2.5 Middelalderen 2.6 Svartedauden 2.7 Reformasjonen 2.8 Kolonitiden 2.9 Napoleonskrigene 2.10 Reastaurasjonstiden 2.11 Første og andre verdenskrig 2.12 Den russiske revolusjon 2.13 Den kalde krigen 2.14 Den europeiske union 3 Geografi 3.1 Landformer 3.2 Elver 3.3 Fjell 3.4 Innsjøer 3.5 Øyer 4 Klima 5 Fauna 6 Demografi 6.1 Befolkningsutvikling 7 Økonomi 8 Politisk geografi 8.1 Selvstendige land 8.1.1 Oversikt 8.2 Biland 8.3 Oversjøiske områder 8.4 Tidligere land 9 Språk 9.1 Indoeuropeiske språk 9.1.1 Germanske språk 9.1.2 Romanske språk 9.1.3 Baltiske språk 9.1.4 Slaviske språk 9.1.5 Keltiske språk 9.2 Uralske språk 9.3 Tyrkiske språk 9.4 Andre språk 9.5 Alfabet 10 Kultur 10.1 Global innflytelse 10.2 Kunst 10.3 Mat og drikke 10.4 Musikk 10.5 Sport 11 Religion 11.1 Offisielle religioner 12 Innenfor eller utenfor? 13 Se også 14 Land 15 Referanser 16 Eksterne lenker

[rediger] Etymologi og begrepshistorie

Dette avsnittet tar for seg hva ordet Europa har betydd, og hvilket geografisk område det refererer til, og hvordan dette har endret seg de siste 2500 år.

Det greske begrepet Europa har trolig blitt avledet fra de greske ordene eurys (= «bred») og ops (= «ansikt»), hvor ‘bred’ er blitt et beskrivende ord for jorden i seg selv i den (rekonstruerte) urindoeuropeiske religionen. Enkelte språkforskere har derimot antydet at Europa er basert på et semittisk ord som det akkadiske erēbu i betydningen «solnedgang».^[1] Sett fra Midtøsten går solen ned over Europa, landene i vest. Likeledes antas det at ordet Asia kan tenkes å komme fra et semittisk ord som det akkadiske asu, «soloppgang».

For den greske geografen Hekataios besto den kjente verden av to verdensdeler: Europa og Asia. Grensen gikk ved Egeerhavet, Asovhavet og Marmarahavet og elva Don. For historieskriveren Herodot var Asia identifisert med det store Perserriket, mens Europa var den Greske sivilisasjon.

Alminnelig bruk av ordet som vanligste betegnelse for det vi i dag oppfatter som Europa, hører til moderne tid. I antikken omtalte man det romerske rike som «Roma» eller «Imperium Romanum». Det fantes da ikke noe geografisk uttrykk som inkluderte riket nord for Middelhavet og som dessuten inkluderte områdene bebodd av germanske og slaviske stammer i Nord- og Øst-Europa.

Ordet spredte seg fra gresk til Europas romanske språk gjennom en berømt myte som ble gjenfortalt i senantikken. I gresk mytologi var Europa en fønikisk prinsesse som ble forført av Zevs i form av en hvit okse og ført til øya Kreta hvor hun fødte Minos, Rhadamanthus, og Sarpedon. For Homer var Europé (gresk Ευρωπη) den mytologiske dronning av Kreta, og ikke stedet hun ble ført til. Som andre greske myter er nok denne myten ikke opphavet til ordet Europa i seg selv, men skapt i ettertid for å gi ordet en spennende forhistorie. Senere ble Europa ensbetydende med fastlandet Hellas, og rundt 500 f.Kr. hadde betydningen også begynt å omfatte landene nord for Hellas.

Denne myten har blitt overbrakt av tre av senantikkens historiefortellere: St. Augustin, Isidor av Sevilla og Orosius. Det er usikkert hvor de regnet grensen mellom verdensdelene (orbis terrarum). For Orosius gikk grensen mellom Asia og Europa gjennom elva Don og Asov-havet. Orosius ble kilde for 900-tallets frankiske lærde Richter av St. Rémy som fremstilte verden som tre orbis plaga der Mare Nostrum (Middelhavet) var skillet mellom verdensdelene. Richter regnet flere av folkeslagene som slo seg ned i Europa i Folkevandringstiden for å komme fra Asia. Lombardernes historieskriver Paulus Diaconus (død 797?) regnet lombarderne for å ha flyttet fra øya Scandinavia på grunn av overbefolkning. Det virker som om Scandinavia da ikke ble regnet som en del av Europa. Dette fordi grad av siviliserthet var blitt introdusert som et kriterium for å være en del av «Europa».^[2]

I senantikken og middelalderen var det vanligere å skille mellom «Kristenheten» og hedenske områder enn å bruke betegnelsen Europa. Men innen «Kristenheten» begynte begrepet Europa gradvis å få den betydningen det har i dag. Ved å referere til «Europa» i hyldningsdikt til Frankiske konger viste de både at de var lærde og belest i den antikke arven, samtidig som referanser til Kongen som «Europas konge» gav aspirasjoner om fremtidige landerobringer. Om makten ikke strakk seg langt utover Frankerriket, kunne skaldene i det minste smigre kongen med at han var berømt i "hele Europa". I hoffet til Karl den store ble referanser til Europa-begrepet hyppigere. For eksempel priste Catwulf Kong Karl i 775 for å ha blitt utpekt til å bli Europas konge (Regni Europae). Hoffet til Karl den Store brukte imidlertid helst begrepet Imperium Christianum, ikke det geografiske begrepet Europa som betegnelse på sitt rike. Karolingerne oppfattet hovedstaden Aachen som det andre Roma, og sitt rike som Romerrikets gjenkomst i Europa. Det har blitt overlevert flere kilder der Karl omtales som rex, pater Europe (konge, Europas far). ^[3]

En annen terminologi som i middelalderen ble brukt for å skille det som vi i dag regner som (Vest-)Europa fra verden for øvrig er skillet Oksidenten / Orienten. Oksidenten, av latin Oc + cadere ~ (dit solen) faller ned = Vesten. Oksidenten var da den vestlige kristenhet, som utgjorde mesteparten av Europa.

Lærde kristne på 600-tallet som Isidor av Sevilla regnet ut fra sitt bibelske historiesyn verdens befolkning for å stamme fra Noahs etterkommere: Jafet, Sem, og Kam. Europeerne stammet fra Jafet, derfor hadde folkeslag som frankerne, alemannerne, latinerne og britene alle samme opphav.

[rediger] Skillet mellom Øst- og Vest-Europa

Det begrepsmessige skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa ble introdusert av opplysningsfilosofen Voltaire i en biografi over den svenske kong Karl 12. fra 1731.^[4] Dette skillet ble sementert under den kalde krigen, da de østeuropeiske landene ble sovjetiske vasallstater. Etter Berlin-murens fall, ville enkelte gjenopplive uttrykket Østmiddel-Europa for å skape kontinuitet til historien før verdenskrigene. Imidlertid ser det ut til at ordet Sentral-Europa har blitt det hyppigst brukte begrep for å beskrive de eks-kommunistiske statene som ikke var en del av Sovjetunionen.

[rediger] Europa i andre språk

Et stort antall av verdens språk benytter ord som er avledet fra «Europa» for å referere til kontinentet, for eksempel benytter kinesisk det fonetisk lignende ordet Ōuzhōu (欧洲).

[rediger] Historie

[rediger] Forhistorisk Europa

[rediger] Paleolittisk

Homo erectus og neandertalene slo seg ned i Europa lenge før det moderne mennesket, Homo sapiens sapiens viste seg. De eldste menneskebeinene er funnet i Dmanisi, Georgia, datert 2 000 000 år tilbake. De tidligste spor av det moderne mennesket kan stammes 35 000 år tilbake i tid. Spor etter permanente bosetninger kan dateres til det 7. millenium f. Kr., i Bulgaria, Romania og Hellas.

[rediger] Neolittisk

Den neolittiske tidsepoken nådde Sentraleuropa i det 6. millenium f. Kr. og Nordeuropa i det 5. og 4. millenium. Det er ingen prehistorisk kultur som dekker hele Europa.

[rediger] Bronsealderen

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder kobberalderen) og jernalderen. Perioden har fått sitt navn fordi bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.
(Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen.)

Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Østeuropa 2500 f.Kr., Vesteuropa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Skandinavia 1800 f.Kr.

[rediger] Jernalderen

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen fra omlag år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.

I Europa og Asia etterfølger jernalderen bronsealderen, mens den i resten av verden etterfølger steinalderen direkte. Det er vanskelig å tidfeste jernalderen nøyaktig for en enkelt region, men det refererer til den tidsepoken hvor bruken av jern er det mest avanserte metallarbeidet til en sivilisasjon.

[rediger] Antikkens Hellas og Romerriket

Antikkens Hellas var enerådene og nyskapende innen forskjellige styreformer (det athenske demokrati), filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De greske bystatene grunnla flere kolonier ved Svartehavet, Middelhavet, Lilleasia, Sicilia og i Sør-Italia. Den greske verden kom til et halt ved Peloponneserkrigen, og den senere Makedonias ekspansjonen i det 4. århundre f.Kr.

Mye av den greske kunnskapen ble assimilert av romerne og spredt utover det europeiske kontinentet. Romerriket hadde sitt sentra ved Middelhavet, og kontrollerte alle de nærliggende landene rundt havet. Den nordlige grensen var i form av naturlige hindringer, som elvene Rhinen og Donau. Under keiser Trajan, i det andre århundre, nådde riket sitt territorielle høydepunkt, der Storbritannia, Dakia (dagens Romania) og deler av Mesopotamia var inkludert. Keiserrikets første periode, Pax Romana, brakte med seg fred, sivilisasjon, og effektive sentraliserte regjeringer til de underlagte områdene, men i det 3. århundre begynte riket å skrante gjennom en serie av borgerkriger og økonomiske, samt sosiale kriser.

[rediger] Vikingtiden

Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie som strekker seg fra siste del av 700-tallet til midten av 1000-tallet.

[rediger] Middelalderen

Middelalderen regnes i Europa som tiden mellom 500 og 1500 e.Kr. eller mellom Romerrikets fall og Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Det er også vanlig å anse middelalderen som slutt i 1492, da Columbus ankom Amerika.

[rediger] Svartedauden

Svartedauden, en byllepest, er den største katastrofen verden har opplevd i fredstid. Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.

[rediger] Reformasjonen

Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther. Reformasjonen spredte seg etterhvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etterhvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet.

[rediger] Kolonitiden

[rediger] Napoleonskrigene

Napoleonskrigene utspant seg fra 1800 til 1815 i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815.

[rediger] Reastaurasjonstiden

Wienerkongressen ble avholdt fra 1814 til 1815 og hadde som mål å gjenskape makforholdene i Europa før de 25 år lange revolusjons- og Napoleonskrigene. Kongressen fastslo politiske grensene som kom til å vedvare til 1914, og slo fast at prinsippet om fyrstesuvereniteten skulle være diktere maktforholdene, ikke folkesuvereniteten.

[rediger] Første og andre verdenskrig

Første verdenskrig er en av de blodigste krigene noensinne utkjempet i Europa. Den varte fra august 1914 til 11. november 1918, og medførte vesentlige endringer av Europa-kartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatprinsippet; Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater (mens Tyskland ble omformet fra monarki til republikk.

Andre verdenskrig var den mest omfattende militære konflikt i verdenshistorien, og involverte en stor del av verdens land og ble utkjempet samtidig i flere verdensdeler. Selv om det hadde vært krig Asia siden 1931; er mest utbredte oppfatning blant faghistorikere og folk flest at andre verdenskrig brøt ut i Europa i 1939, da Tyskland invaderte Polen 1. september med påfølgende krigserklæringer fra Storbritannia og Frankrike.

Den andre verdenskrig raste frem til 1945, og endte med aksemaktenes totale nederlag. I løpet av krigen hadde hele 60 millioner mennesker mistet livet, noe som gjør andre verdenskrig til historiens blodigste konflikt.

Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken. Den 8. mai 1945 undertegnet Tyskland en betingelsesløs kapitulasjon overfor de allierte, og dagen etter ble dette gjentatt overfor de sovjetiske styrkene.

[rediger] Den russiske revolusjon

[rediger] Den kalde krigen

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (U.S.S.R.) og dens allierte, ofte referert til som Øst-blokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vest-blokken. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

[rediger] Den europeiske union

Den europeiske union har trinnvis utviklet seg siden 1953 fra å være et regjeringssamarbeid på avgrensede politiske områder, til å bli en vidtgående statssammenslutning der beslutningskompetanse på flere lovområder er overført til fellesorganene.

[rediger] Geografi

Geografisk er Europa en del av den større landmassen kjent som Eurasia. Kontinentet begynner ved Uralfjellene i Russland, hvilket definerer Europas østlige grense mot Asia. Den sørøstlige grensen med Asia er ikke universelt definert. Det er vanlig å definere Uralelven eller Embaelven som mulige grenser. Grensen fortsetter med Det kaspiske hav og deretter Kaukasus-fjellene, alternativt Kuraelven i Kaukasus. Deretter videre til Svartehavet, Bosporos, Marmarahavet og Dardanellene. Dette kompletterer grensen mot Asia. Noen geografer anser i steden Aserbajdsjan og Armenias sørlige grenser med Iran og Tyrkias sørlige og østlige grenser med Syria, Irak og Iran som grensen mellom Asia og Europa av kulturelle årsaker. Middelhavet deler Europa og Afrika i sør. Den vestlige grense er Atlanterhavet, men Island, mye lenger unna enn det næreste punktet i Afrika, er også ansett for å være en del av Europa. Europas geografiske senter er ikke fastslått, men blir debattert av geografer.

Ideen om at Europa er et kontinent er ikke universelt godtatt. Noen ikke-europeiske tekster refererer til et Eurasia-kontinent, eller til et europeisk underkontinent, fordi Europa ikke er omgitt av sjø, og i mye større grad er et kulturelt heller enn et geografisk definerbart område.

[rediger] Landformer

De to største landformene er «hoved-Europa» og Skandinavia i nord, skilt fra hverandre av Østersjøen. Tre mindre halvøyer, Den iberiske halvøy, Italia og Balkan, springer ut i Middelhavet fra sør. Østover vider Europa seg ut inntil grensen mot Asia ved Uralfjellene.

Landskapet i Europa varierer mye over relativt små områder. De sørlige områdene består av fjell. Beveger en seg oppover synker terrenget fra de høye Alpene, Pyreneene og Karpatene gjennom høye fjellområder inn til de lave områdene i nord. Høye fjell eksisterer også langs den nordvestlige sjøgrensen, begynnende vest på De britiske øyene, og fortsetter langs hele Norge.

Europas landformer består i tillegg til den generelle beskrivelsen også av en rekke avvik. Underregioner slik som Den iberiske halvøy og Italia har sine egne komplekse geologiske strukturer, på samme måte som «hoved-Europa» også inneholder avvik slik som fjellplatåer, elvedaler og kratere. Island og De britiske øyene har egne geologiske strukturer. Mens Island er et eget land i Nordsjøen som kun tilhører Europa av politiske grunner, mens De britiske øyene er høye områder som var knyttet til fastlandet, inntil det stigende havnivået adskilte området til en øy.

Kontinentets mange ulike geologiske landformer var med på å gjøre sitt til at ulike nasjoner gjennom historien etablerte seg i Europa, og ble holdt adskilt lenge.

[rediger] Elver

Europas lengste elv er Volga med 3531 kilometer. Deretter kommer Donau med 2850 kilometer og tredje lengst er Ural (2428 km) som ligger ved grensen til Asia. Andre mindre elver er Dnieper (2290 km), Don (1950 km), Pechora (1809 km), Kama (1805 km), Oka (1500 km), Belaya (1430 km) og Dniester (1352 km).

[rediger] Fjell

Hva som er Europas høyeste fjell, avhenger om Kaukasus regnes som en del av Europa.

Europas høyeste fjell, inklusive Kaukasus:

1. Elbrus (5642 m), Russland, Kaukasus
2. Dych-Tau (5203 m), Russland, Kaukasus
3. Rustaveli (5201 m), Georgia, Kaukasus

Europas høyeste fjell, eksklusive Kaukasus:

1. Mont Blanc / Monte Bianco (4808 m; med iskappe), grensen Frankrike–Italia, Alpene
2. Dufourspitze (4634 m; Monte Rosa-massivet), grensen Sveits–Italia, Alpene
3. Dom (4545 m), Sveits, Alpene

[rediger] Innsjøer

Den største innsjøen er Ladoga i Russland, den nest største er Onega i Russland og den tredje største Vänern i Sverige.

[rediger] Øyer

Den største øya er Storbritannia. Andre store øyer er Island, Irland, Sicilia, Sardinia, Korsika, Kreta, Kypros, Sjælland, Svalbard, Novaja Zemlja og Mallorca.

[rediger] Klima

Til tross for sin størrelse har Europa flere ulike klima, fra subtropisk ved Middelhavet til arktisk i det nordligst Norden og Russland. I det vestre Europas kysttrakter er klimaet maritimt, med milde vintre og mye nedbør. Innlandet og da fremfor alt i Østeuropa har et utpreget kontinentalt klima med kalde og snørike vintre og korte og varme sommere. Det arktiske klimaet medfører meget kalde og snørike vintere og kjølige sommere. Det subtropiske medfører milde og regnfulle vintere samt lange varme sommere.

[rediger] Fauna

Istiden, så vel som menneskets sameksistens med dyrene, har hatt mye å si for Europas fauna. I store deler av Europa er mange store dyrearter og rovdyrarter utryddet. Mammuter og urokser ble utryddet allerede før den yngre steinalderen. Mens Europas to største rovdyr, ulv og bjørn, tidligere fantes i store deler av Europa, er de nå på grunn av avskoging nærmest utryddet. I middelalderen ble bjørnenes naturlige habitat begrenset til utilgjengelige fjell med tilstrekkelig skogdekke. I dag lever brunbjørnen primært kun i Balkan-områdene, Skandinavia og Russland. Andre områder har kun en svært begrenset mengde dyr, da deres naturlige habitater har blitt ødelagt. I tillegg til dette finnes isbjørn på Svalbard. Ulv, det nest største rovdyret i Europa etter brunbjørnen, finnes primært i Østeuropa og på Balkan, i tillegg til en meget liten bestand i Skandinavia og i Spania.

Andre viktige europeiske kjøttetere er eurasisk gaupe, europeisk villkatt, rev (spesielt rødrev), sjakal, samt ulike arter av Marten , pinnsvin, ulike slanger (viper, buorm...) og ulike fugler (ugle, hauk...)

Viktige europeiske planteetere er snegle, frosker, fisk, ulike fugler, pattedyr som gnagere, hjort, rådyr, villsvin, samt dyr som lever på fjellet, slik som murmeldyr og steinbukk.

Sjødyr er også en viktig del av den europeiske faunaen. Viktige dyr som lever i europeiske vann er plankton, bløtdyr, pigghuder, krabber, reker, blekksprut, samt ulike fisker, delfiner og hvaler.

[rediger] Demografi

[rediger] Befolkningsutvikling

I 1900 utgjorde Europas andel av verdens befolkning ca. 25%. I år 2000 var dette sunket til 13%. I følge FNs befolkningsprognoser vil dette reduseres til 7% i 2050^{[trenger referanse]}.

I 2005 var Europas befolkning 728 millioner eller 11% av verdens befolkning, mot 500 millioner etter andre verdenskrig til det. FN anslår at Europas folketall når toppen i løpet av de første 10-årene etter 2000, og deretter vil falle.

År	Befolkning i tusen
1950	547 405
1960	604 406
1970	655 862
1980	692 435
1990	721 390
2000	728 463
2005	728 389
2010	725 786
2020	714 959
2030	698 140
2040	677 191
2050	653 323

Historisk, nåværende og estimert fremtidig folketall i følge UNPP, 2004 Revisjon:

[rediger] Økonomi

Europas andel av brutto verdensprodukt er i dag 18 % ^{[trenger referanse]}

Årlig inntekt pr innbygger var i 2002 gjennomsnittlig 18 000 USD (BNP/innb. justert for kjøpekraftsparietet). Fattigste land er Moldova med 1 478 USD/innb, rikeste land med befolkning over 1 million er Norge 36 596 USD/innb .^[5]

[rediger] Politisk geografi

[rediger] Selvstendige land

I Europa ligger det 46 uavhengige land, hvorav minst tre kun delvis innenfor verdensdelen: Kasakhstan, Russland og Tyrkia. (Det kan hevdes at deler av Danmark, Frankrike og Spania også ligger utenfor Europa.) Samtidig som «Europa» (EU) internasjonalt ofte oppfattes som en enhet er de fleste landene i virkeligheten ganske ulikt organisert.

• Kun 10 land (22 %) er medlem av EU, Schengensamarbeidet og Europarådet samtidig som euro er deres nasjonale myntenhet.
• 27 europeiske land (59 %) er medlemmer av EU mens 19 (41 %) står utenfor unionen.
• 19 land (41 %) benytter euro som sin valuta.
• 25 land (54 %) er Schengenland.
• 4 land (9 %) er EFTA-medlemmer.
• Mens 24 land (52 %) er medlemmer av NATO står 22 land (48 %) utenfor.
• 12 land (26 %) er monarkier mens 34 (74 %) er republikker.
• Alle land i Europa unntatt 3 (6 %) – Hviterussland, Kasakhstan og Vatikanstaten – er medlemmer av Europarådet.
• Av dagens 46 land var 16 (35 %) ikke selvstendige i 1990, mens 30 land (65 %) var det.
• Siden 1990 har dessuten følgende land gått i oppløsning: Den tyske demokratiske republikk, Jugoslavia, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia og Serbia og Montenegro.

[rediger] Oversikt

Land	Flagg	EU/EFTA	Euro	Schengen	E‑rådet	NATO
Albania
Andorra
Belgia
Bosnia og Hercegovina
Bulgaria
Danmark		1
Estland
Finland
Frankrike
Hellas
Hviterussland
Island
Irland
Italia
Kasakhstan2
Kosovo
Kroatia
Latvia
Liechtenstein
Litauen
Luxembourg
Makedonia
Malta
Moldova
Monaco
Montenegro
Nederland
Norge				3
Polen
Portugal
Romania
Russland2
San Marino
Serbia
Slovakia
Slovenia
Spania
Storbritannia
Sveits
Sverige
Tsjekkia
Tyrkia2
Tyskland				3
Ukraina
Ungarn
Vatikanstaten
Østerrike
1Færøyene er ikke medlem av EU 2Ligger kun delvis i Europa 3Helgoland og Svalbard er ikke medlem av Schengen

[rediger] Biland

• Kanaløyene (Storbritannia)
• Man (Øy tilhørende Storbritannia)

[rediger] Oversjøiske områder

• Færøyene (Danmark)
• Gibraltar (Storbritannia)

[rediger] Tidligere land

• Unionen mellom Sverige og Norge (1814–1905)
• Østerrike-Ungarn (1867–1918)
• Jugoslavia (1918–2001)
• Sovjetunionen (1922–1991)
• Østtyskland (1945–1989)
• Serbia og Montenegro (2003–2006)

[rediger] Språk

Mer enn 90 prosent av Europas innbyggere snakker språk som tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men det finnes også språk som hører til andre språkfamilier. Blant de indoeuropeiske er de slaviske, germanske og romanske språkgruppene mest utbredt.

[rediger] Indoeuropeiske språk

Albansk

[rediger] Germanske språk

De germanske språkene blir i hovedsak snakket i nordvest-Europa og i noen deler av sentral-Europa. Dette inkluderer Island, Irland, Storbritannia, Flandern og de tysktalende områdene i Belgia. Dessuten Nederland, Færøyene, Norge, Luxembourg, Tyskland, Danmark, mesteparten av Sveits, Sverige, Østerrike, Liechtenstein, svenskspråklige deler av Finland og Syd-Tirol i Italia.

[rediger] Romanske språk

De romanske språkene stammer alle fra Latin og blir i Europa hovedsakelig snakket i sørvest-Europa og i deler av Øst-Europa. Fransk snakkes i Frankrike, Luxembourg, Monaco, Romandie (i Sveits), Vallonia og Brussel (i Belgia), på Jersey og Guernsey samt i Valle d'Aosta (i Italia). Spansk og katalansk snakkes i Spania og Andorra, portugisisk i Portugal, italiensk i Italia og San Marino, rumensk i Moldova og Romania, og retoromansk i deler av Sveits.

[rediger] Baltiske språk

De baltiske språkene snakkes i Litauen og Latvia.

[rediger] Slaviske språk

De slaviske språkene blir i hovedsak snakket i sentral-, øst- og sørøst-Europa. Dette inkluderer Hviterussland, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Makedonia, Montenegro, Polen, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia og Ukraina.

[rediger] Keltiske språk

Betegnelsen keltiske språk ble opprinnelig kun brukt for å beskrive de gæliske språkene i Irland. Uttrykket brukes nå også om språkene som snakkes i Skottland og Wales. Keltisk Europa betegner området der de keltiske språkene snakkes eller tidligere ble snakket. De keltiske nasjonene er Irland, Skottland, Wales, Cornwall, Isle of Man og Bretagne. Alle disse landene snakker eller snakket keltiske språk, og deler derfor fortsatt den keltiske kulturen.

Noen ganger tas også Galicia og Asturias (spanske regioner) med i de keltiske områdene, selv om keltisk språk dødde ut for over 1000 år siden der. England inkluderes av og til også, selv om Englands keltiske språk dødde ut i det 18. århundre i Devon.

[rediger] Uralske språk

De uralske språkene er delt inn i flere undergrupper. Finsk-ugriske språk snakkes i Norge, Sverige, Finland, Estland og europeiske deler av Russland, mens ugriske språk snakkes i Ungarn og sibirske deler av Russland. Disse språkene tilhører ikke den indo-europeiske språkgruppe.

[rediger] Tyrkiske språk

I den europeiske delen av Tyrkia er tyrkisk, som tilhører de tyrkiske språk, offisielt språk. Dette språk snakkes også av minoriteter i nabolandene, spesielt i Bulgaria. Andre tyrkiske språk som gagauzisk og tatarisk er minoritetsspråk i ulike deler av østre og sydøstre Europa.

Totalt sett snakkes de tyrkiske språkene i Tyrkia, Aserbajdsjan, det ikke-anerkjente området Nord-Kypros, deler av Bulgaria, deler av Hellas, deler av Romania, deler av Makedonia, deler av Moldova, deler av Russland, deler av Ukraina og deler av Kaukasus.

[rediger] Andre språk

• Baskisk, som snakkes i den nordlige delen av Spania og sørvestlige Frankrike, er et isolert språk uten noen kjente slektninger.
• Maltesisk er det eneste semittiske språket som er offisielt i et europeisk land.
• Kalmykisk, som snakkes ved Europas østre grense nær Volga, er det eneste mongolske språket i Europa.

I tillegg snakkes det i dag mange ulike språk fra ulike språkfamilier av personer som har innvandret til verdensdelen i den senere tid.

[rediger] Alfabet

Det vanligste alfabetet i Europa er det latinske alfabet, etterfulgt av det kyrilliske alfabet som benyttes i Russland, Hviterussland, Ukraina, Bulgaria, Serbia, Montenegro og Makedonia, samt det greske alfabetet.

[rediger] Kultur

[rediger] Global innflytelse

• Europeisk kolonisering
• Europeisk innflytelse i Afghanistan
• Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling

[rediger] Kunst

[rediger] Mat og drikke

[rediger] Musikk

[rediger] Sport

[rediger] Religion

På grunn av store folkevandringer praktiseres de aller fleste kjente religioner i større eller mindre grad i Europa. Mest utbredt er:

• Romersk katolisisme: Land og områder med en betydelig katolsk populasjon er Portugal, Spania, Frankrike, Belgia, sør-Nederland, Irland, Skottland, Nord-Irland, sør-Tyskland, sør-Sveits, Italia, Malta, Østerrike, Ungarn,Slovenia, Kroatia, de kroatiske delene av Bosnia-Hercegovina, Slovakia, Tsjekkia, Polen, vest-Ukraina, Romania, Latgaleregionen i Latvia, og Litauen. Det er også store katolske minoriteter i England og Wales.
• Protestantisme: Land og områder med en betydelig protestantisk populasjon er Norge, Island, Sverige, Finland, Estland, Latvia, Storbritannia, Danmark, Tyskland, Nederland og Sveits. Det er betydelige minoriteter i Frankrike, Tsjekkia, Ungarn, og Irland og også små minoriteter i de fleste andre europeiske land.
• Ortodoks kristendom: Land og områder med en betydelig ortodoks populasjon er Albania, Armenia, Hviterussland, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria,Kypros, Finland (Karelia), Georgia, Hellas, Republikken Makedonia, Moldova, Montenegro, Romania, Russland, Serbia, Ukraina.
• Islam: Land og områder med en betydelig muslimsk populasjon er Albania, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Republikken Makedonia, Hellas, ikke-anerkjente Nord-Kypros, Montenegro, Kosovo), flere republikker av Russland, Krim in Ukraina, Kasakhstan, Tyrkia, Aserbajdsjan og Georgia. I tillegg identifiserer 5 % av EU-innbyggerene seg som muslimer (pr. 2005), med mange muslimske immigranter i Tyskland, Storbritannia, Benelux, Sverige og Frankrike.

Andre religioner praktiseres også i Europa, om enn i mindre grad:

• Jødedom, hovedsakelig i Frankrike, Storbritannia og Russland.
• Hinduisme, hovedsakelig bland indiske immigranter i Storbritannia.
• Buddhisme, tynt spredt i vest-Europa og i Kalmykia, Russland
• Rekonstrusjonisme, tradisjoner og tro spredt i mange land.
• Rastafari, samfunn i Storbritannia, Frankrike, Spania, Portugal, Italia og diverse andre steder.
• Sikhisme og Jainisme, begge hovedsakelig bland indiske immigranter i Storbritannia.
• Voodoo, hovedsakelig blant svarte karibiske etterkommere fra slaveriets tid og vest-afrikanske immigranter i Storbritannia og Frankrike.
• Tradisjonelle afrikanske religioner (inkluderer Muti), hovedsakelig i Storbritannia og Frankrike.

Flere millioner europeere tilhører ingen religion eller de er ateister eller agnostikere. De største andelen ikke-religiøse (i prosent av innbyggertallet) finnes i Sverige, Tsjekkia og Frankrike, i tillegg til at de fleste tidligere kommunistiske land har en betydelig andel ikke-religiøse innbyggere.

[rediger] Offisielle religioner

Flere europeiske land har offisielt priviligerte religioner, slik som

• Liechtenstein, Malta, Monaco, Vatikanet (katolsk);
• Hellas (ortodoks)
• Danmark, Island, Norge og Sverige (luthersk).
• England (den anglikanske kirke)

I Sveits er noen av kantonene (regionene) offisielt katolske, andre reformerte protestanter. Noen sveitsiske landsbyer har faktisk navnet på deres religion skrevet på byskiltet i tillegg til bynavnet. I Georgia har den georgiske ortodokse kirke en spesiell priviligert status. I Finland er både den finske ortodokse kirke og den finske lutherske kirke status som statskirker. Skottland har Presbyterianismen som nasjonal kirke, men den er ikke lenger offisiell. I Sverige er den lutherske kirke nasjonal, men ikke lenger offisiell.

Russland anerkjenner både den øst-ortodokse, den islamske, den buddhistiske og den jødiske tro som offisielle. I de tre russiske delstatene Kalmykia, Buryatia og Tuva er buddhismen offisiell religion.

Frankrike, Tyrkia og Aserbajdsjan er offisielt sekulære.

[rediger] Innenfor eller utenfor?

Forvirring om Europas grenser kan bli enda større ettersom UEFAs Champions League også inkluderer israelske lag. I det store, årvisse European Broadcasting Union arrangementet Melodi Grand Prix, er også Israel et fast innslag. Sportslig og kulturelt inkluderer Europa altså i dag mye mer enn de det som har vært de etablerte rammene.

[rediger] Se også

• Liste over stater
• Den europeiske union
• Europeisk geopark
• Europeisk historie
• Verdensarven i Europa
• Liste over hovedsteder i Europa

[rediger] Land

Land	Areal (km²)	Innbyggere (1 July, 2002)	Innbyggere (per km²)	Hovedstad
Øst-Europa:
Hviterussland	207 600	10 335 382	49,8	Minsk
Bulgaria	110 910	7 621 337	68,7	Sofia
Tsjekkia	78 866	10 256 760	130,1	Praha
Ungarn	93 030	10 075 034	108,3	Budapest
Moldova[6]	33 843	4 434 547	131,0	Chişinău
Polen	312 685	38 625 478	123,5	Warszawa
Romania	238 391	21 698 181	91,0	Bucureşti
Russland	3 960 000	106 037 143	26,8	Moskva
Slovakia	48 845	5 422 366	111,0	Bratislava
Ukraina	603 700	48 396 470	80,2	Kiev
Nord-Europa:
Åland (Finland)	1 552	26 008	16,8	Mariehamn
Danmark	43 094	5 368 854	124,6	København
Estland	45 226	1 415 681	31,3	Tallinn
Færøyene (Danmark)	1 399	46 011	32,9	Tórshavn
Finland	336 593	5 157 537	15,3	Helsinki
Guernsey[7]	78	64 587	828,0	St Peter Port
Island	103 000	307 261	2,7	Reykjavík
Irland	70 280	4 234 925	60,3	Dublin
Isle of Man[8]	572	73 873	129,1	Douglas
Jersey[9]	116	89 775	773,9	Saint Helier
Latvia	64 589	2 366 515	36,6	Riga
Litauen	65 200	3 601 138	55,2	Vilnius
Norge	386 642	4 527 890	11,7	Oslo
Sverige	449 964	9 090 113	19,7	Stockholm
Storbritannia	244 820	59 201 000	244,2	London
Syd-Europa:
Albania	28 748	3 544 841	123,3	Tirana
Andorra	468	68 403	146,2	Andorra la Vella
Bosnia-Hercegovina	51 129	4 448 500	77,5	Sarajevo
Kosovo	10 887	2 126 708	195 34	Prishtina
Kroatia	56 542	4 390 751	77,7	Zagreb
Gibraltar (Storbritannia)	5,9	27 714	4 697,3	Gibraltar
Hellas	131 940	10 645 343	80,7	Athen
Italia	301 230	58 751 711	191,6	Roma
Makedonia	25 333	2 054 800	81,1	Skopje
Malta	316	397 499	1 257,3	Valletta
Montenegro[10]	13 812	616 258	44,6	Podgorica
Portugal[11]	91 568	10 084 245	110,1	Lisboa
San Marino	61	27 730	454,6	San Marino
Serbia	88 361	9 663 742	109,4	Beograd
Slovenia	20 273	1 932 917	95,3	Ljubljana
Spania[12]	498 506	40 077 100	80,4	Madrid
Vatikanstaten	0,44	900	2 045,3	Vatikanstaten
Vest-Europa:
Østerrike	83 858	8 169 929	97,4	Wien
Belgia	30 510	10 274 595	336,8	Brussels
Frankrike[13]	547 030	59 765 983	109,3	Paris
Tyskland	357 021	83 251 851	233,2	Berlin
Liechtenstein	160	32 842	205,3	Vaduz
Luxembourg	2 586	448 569	173,5	Luxembourg
Monaco	1,95	31 987	16 403,3	Monaco
Nederland[14]	41 526	16 318 199	393,0	Amsterdam
Sveits	41 290	7 507 000	176,8	Bern
Sentral-Asia:
Kasakhstan[15]	150 000	600 000	4,0	Astana
Sørvest-Asia:[16]
Aserbajdsjan[17]	7 110	175 200	24,6	Baku
Georgia[18]	2 000	37 520	18,8	Tbilisi
Tyrkia[19]	24 378	11 044 932	453,1	Ankara
Total	10 176 246[20]	709 608 850[21]	69,7

[rediger] Referanser

1. ^ Ernest Klein: A comprehensive Etymological dictionary of the English Language, 1966
2. ^ Karl J. Leyser: Concepts of Europe in the Early and High Middle Ages Past and Present, No. 137, The Cultural and Political Construction of Europe. (Nov., 1992), pp. 25-47
3. ^ Karl J. Leyser: Concepts of Europe in the Early and High Middle Ages Past and Present, No. 137, The Cultural and Political Construction of Europe. (Nov., 1992), pp. 25-47
4. ^ Larry Wolff: Inventing Eastern Europe Stanford UP 1994
5. ^ World Resources institute, Income and Poverty 2005
6. ^ Inkluderer Transnistria, en region som har erklært, og de facto er uavhengig; men som ikke er blitt anerkjent de jure av andre stater
7. ^ Guernsey er en del av de britiske kronen.
8. ^ Isle of Man er en del av den britiske kronen.
9. ^ Jersey er en kronkoloni knyttet til Storbritannia.
   
10. ^ Montenegro erklærte uavhengighet fra unionen Serbia og Montenegro den 3. juni 2006.
    
11. ^ Tall for Portugal inkluderer Azorene vest for Portugal, men er uten Madeira vest for Marokko.
    
12. ^ Tall for Spania er uten Kanariøyene vest for Marokko og eksklavene Ceuta og Melilla i Nord-Afrika.
    
13. ^ Tall for Frankrike inkluderer kun franske områder i Europa. Franske besittelser i andre verdensdeler er utelatt.
    
14. ^ Nederlands befolkning er angitt per juli 2004. Befolknings- og arealtall gjelder kun nederlandsk territorium i Europa. Aruba og De nederlandske Antiller er utelatt. Amsterdam er offisiell hovedstad mens Den Haag er administrativt sete.
    
15. ^ Kasakhstan blir noen ganger regnet som et transkontinentalt land delt mellom Sentral-Asia og Øst-Europa. Det europeiske området ligger vest for Uralfjellene og elvene Ural og Emba. Tallene gjelder kun det europeiske området.
    
16. ^ Armenia og Kypros regnes noen ganger som transkontinentale land. Begge ligger fysisk sett i Vest-Asia, men har historiske og sosiopolitiske forbindelser med Europa.
17. ^ Aserbajdsjan regnes ofte som et transkontinentalt land i Vest-Asia og Øst-Europa. Tallene gjelder kun det europeiske området, nord for toppene i Kaukasusfjellene og elven Kura. Eksklavene Nakhchivan og Nagorno-Karabakh er ikke medregnet. Sistnevnte region er erklært uavhengig, men dette er ikke anerkjent av andre stater.
    
18. ^ Georgia regnes ofte som et transkontinentalt i Vest-Asia og Øst-Europa. Tallene gjelder kun den europeiske delen, nord for toppene i Kaukasusfjellene og elven Kura. De inkluderer regionene Abkhazia og Sør-Ossetia, som er erklært uavhengige uten at dette er anerkjent av andre stater.
19. ^ Tyrkia regnes generelt som et transkontinentalt land i Vest-Asia og Sør-Europa. Tallene gjelder kun den europeiske delen, inkludert hele Istanbul.
    
20. ^ Totalt arealtall inkluderer kun europeiske deler av transkontinentale land.
21. ^ Totalt befolkningstall inkluderer kun europeiske deler av transkontinentale land.

[rediger] Eksterne lenker

Commons: Europe – bilder, video eller lyd