Latin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Offisiell status
Latin lingua latina
Brukt i	Hovedsakelig Den katolske kirke
Antall brukere	Ingen med morsmål; rundt 5 000 som snakker det flytende, rundt 25 000 som kan lese det
Lingvistisk klassifikasjon	Indoeuropeisk Italisk Latino-faliskisk Latin
Skriftsystem	Det latinske alfabetet
Offisielt i	Vatikanstaten
Normert av	Opus Fundatum Latinitas
Språkkoder
ISO 639-1	`la`
ISO 639-2	`lat`
ISO 639-3	`lat`
Wikipedia på latin

Latin er et indoeuropeisk språk i den italiske gruppen. Latin var opprinnelig dialekten i det antikke Latium (Roma med omegn), og var senere dominerende i den vestlige del av Romerriket. Det latinske alfabetet, som ble utviklet fra det greske, er fremdeles verdens mest brukte alfabet.

Selv om latin nå er et utdødd språk, har det hatt stor påvirkning på mange levende språk, og brukes fortsatt i akademiske miljøer. Alle romanske språk nedstammer fra vulgærlatin, og mange latinske ord finnes i norsk. I mer enn tusen år var latin et lingua franca i den vestlige verden, før det ble erstattet av fransk på 1700-tallet og engelsk på slutten av 1800-tallet. Kirkelatin er fremdeles det formelle språket i den katolske kirken, og dermed det offisielle språket i Vatikanet. Kirken brukte latin som sitt fremste liturgiske språk inntil Andre Vatikankonsil på 1960-tallet. Latin brukes også til å danne nye vitenskapelige ord og navn, spesielt ved klassifisering av dyr og planter.

Innhold

1 Historie
2 Lydsystem og uttale
3 Morfologi
- 3.1 Nominalsystem
  - 3.1.1 Første deklinasjon(Vanligvis hunkjønn)
  - 3.1.2 Andre deklinasjon(Han/Intet -kjønn)
- 3.2 Verbalsystem
4 Se også
5 Eksterne lenker

[rediger] Historie

Latin er et medlem av den italiske språkgruppen, og skrives i det latinske alfabetet, som er basert på det gammelitaliske alfabetet. Dette stammer igjen fra det greske alfabetet. Latin ble først bragt til den italienske halvøy ved innvandrere fra nord, som slo seg ned i Latium (nå kalt Lazio), spesielt rundt elven Tiber, hvor den romerske sivilisasjonen utviklet seg. Latin ble påvirket av keltiske dialekter og det ikke-indoeuropeiske språket etruskisk i Nord-Italia, og av gresk i Sør-Italia.

Selv om det meste av den overlevende latinske litteraturen er skrevet på klassisk latin, et litterært språk fra 100-tallet f.Kr., var det egentlige talespråket i Romerriket vulgærlatin, som var forskjellig fra klassisk latin i grammatikk, ordforråd og etter hvert også i uttale.

Latin ble utbredt i den vestlige delen av Romerriket, og gjennom tiden utviklet vulgærlatin seg og ble til dialekter i de forskjellige områdene. Det kompliserte kasussystemet brøt gradvis sammen i folkemålet, og ordstillingen i steden for bøyningen kom til å avgjøre ordets funksjon i setningen. (Lingvister kaller dette en overgang fra syntetisk språk til analytisk språk.)

Vi har imidlertid svært få skriftlige kilder til vulgærlatinens utvikling. Traktaten i Verdun fra 842, hvori Frankerriket ble delt, er den første kilde hvor en kan få innblikk i at vulgærlatin hadde utviklet seg til et romansk språk (gammelfransk). I Italia ble det skapt et syntetisk språk basert på latinskættede dialekter først med Dante på 1200-tallet. Fra omkring 800-tallet ble dialektene etter hvert distinkte romanske språk. I flere århundrer var disse bare talespråk, siden latin ble brukt som skriftspråk. For eksempel var latin det offisielle språket i Portugal inntil 1296, da det ble erstattet med portugisisk. I Ungarn var Latin offisielt språk til 1800-tallet. I Norge var latin-artium en forutsetning for nærmest enhver embetskarriære fra tidlig 1700-tall og til real-artium ble godtatt som alternativ grunnopplæring på 1880-tallet. Latin var også diplomatiets språk inntil fransk overtok denne posisjonen på midten av 1600-tallet. Inntil midten av 1700-tallet var latin også språket på hvilket forskningsresultater og vitenskap ble publisert.

Fra omkring 300 e.Kr. var latin den vestlige kirkes språk. Men det ble ikke kirkens offisielle språk før på 1900-tallet, da latinen ble et internasjonalt språk som lærde og vitenskapsmenn i Europa utvekslet i tanker og oppdagelser. Først på midten av 1800-tallet begynte latinen å miste fotfeste i skolene. Frem til annet Vatikan-konsil ble alle katolske messer feiret på latin. Messen feires nå i de fleste deler av verden på sitt lokale språk.

[rediger] Lydsystem og uttale

Siden latin er et utdødd språk, finnes det ingen fast rettesnor for hvordan språket skal uttales. Uttalen har dessuten variert fra land til land. I tillegg har kirken hatt sin egen rettesnor, nemlig kirkelatin. Man kjenner imidlertid den klassiske uttalen av latin temmelig nøyaktig, takket være de tallrike vitnesbyrdene de latinske forfatterne har etterlatt seg, og man kan rekonstruere den ved hjelp av sammenligningsmetoden.

Nedenfor indikerer en linje over vokalen (en makron) at vokalen skal være lang. Symbolene i hakeparenteser følger IPA-standarden.

[rediger] Vokaler

Latin har de korte vokalene a, e, i, o, u (og y), og de lange vokalene ā, ē, ī, ō, ū.

ē (lang) er lukket: ēmī ['eːmiː].
ī (lang) er også lukket: hīc ['çiːk].
e (kort) er åpen: emere ['ɛmɛrɛ], men aldri som [ə].
i (kort) er også åpen: it ['ɪt].

Noen steder betegner i og u kanskje [ʏ]: māximus / māxumus ['maːksʏmʊs].

ō (lang) og ū (lang) er lukkede: Rōma ['roːma] og fūr ['fuːr].
o (kort) og u (kort) er åpne: bonus ['bɔnʊs] og humus ['xʊmʊs].
y (kort) og y (lang) finnes bare i ord av gresk opprinnelse. I gresk var sannsynligvis kort y lukket og lang y åpen, men det er uvisst om romerne fulgte denne regelen.

[rediger] Diftonger

Latin hadde fem diftonger:

au: aurum ['aʊ̯rʊm].
ae: maestus ['maɪ̯stʊs].
eu: Eurōpa [ɛʊ̯'roːpa].
oe: poena ['pɔɪ̯na].
ui: huic ['hʊɪ̯k].

[rediger] Konsonanter

Dobbeltkonsonanter skal uttales lange: mittere ['mɪtːɛrɛ], crassus ['krasːʊs], repperit ['rɛpːɛrɪt].

c, p og t skal alltid uttales uten aspirasjon (slik det også er i moderne romanske språk).

Foran de mørke vokalene a, o, u og foran konsonanter uttales [k]: canis ['kanɪs], crassus ['krasːʊs].
Den palataliseres foran de lyse vokalene e, i og y: cinis ['kʲɪnɪs], cēdit ['kʲeːdɪt].

f: Det er usikkert om lyden ble uttalt som labiodental [f] eller bilabial [ɸ].
g:

Foran de mørke vokalene a, o, u og foran konsonanter (unntatt n) uttales [g]: canis ['kanɪs], crassus ['krasːʊs].
Den palataliseres foran de lyse vokalene e, i og y: [gʲ].

foran n uttales g som en velar: ignis ['ɪŋnɪs].
h ble uttalt som [ç] foran i, [x] foran u, men ellers [h].
i ble uttalt som [j] eller [jː] foran vokaler, men stavelsen ii skrives ikke: iūstus ['juːstʊs], eius ['ɛjːʊs], fīlius ['fiːljʊs], ēicere [e'jɪkjɛrɛ].
l representerer to eller tre lyder:

Først i en stavelse [l] eller [lː] hvis den er dobbelt: legere ['lɛgʲɛrɛ], lacus ['lakʊs], bellus ['bɛlːʊs].
Sist i en stavelse velarisert [ɫ]: sōl ['soːɫ], silva ['sɪɫʊa], alter ['aɫter].
Etter en konsonant først i ordet kanskje en palatal: flāvus ['fʎaːwʊs], plēnus ['pʎeːnʊs].

Hvis den ikke står sist i ordet, betegner den [m]: māter ['maːter], coma ['kɔma], summa ['sʊmːa].
Når den står sist og følges av en vokal i det neste ordet, uttaltes den ikke, selv om den skrives: multum ille [mʊʟtʊ.'ɪlːɛ], quantum erat ['kwantʊ.ɛrat].
Når den står sist og følges av en konsonant, ble den antagelig assimilert til konsonanten, selv om dette ikke synes i skrift: tum dīxit [tʊn'diːksɪt], numquam / nunquam ['nʊŋkwa(m)]; sammenlign eandem fra eam + -dem.
Det er usikkert om en forutgående vokal skal nasaliseres: Rōmam ['roːmã(m)].

I de fleste tilfeller betegner den [n]: nāsus ['naːsʊs], annus ['anːʊs], Pān ['paːn].
Foran s og f uttales den på samme måte, men den forutgående vokalen gjøres lengre og nasal: ānser ['ãːsɛr], īnsula [' ĩːsʊʟa], cōnfer ['kɔ̃ːfɛr].

qu (su): [k] og [w], og i noen ord [s] og [w]: quis ['kwɪs]; suadēre [swa'deːrɛ].
r ble uttalt med tungespissen (og en forutgående lukkelyden uttaltes kort): Rōma ['roːma]; prae [praɪ̯].
s er alltid ustemt, og skal kanskje palataliseres: sōl ['soːɫ] eller ['ɕoːɫ], īnsula ['ĩːsʊɫa] eller ['ĩːɕʊɫa].
u (v) betegner både en vokal og en konsonant. For vokalen, se over. u som konsonant skrives ofte v (men ikke etter q og s), og ble uttalt [w]: uespa (vespa) ['wɛspa] / ['wɛɕpa], uīnum (vīnum) ['wiːnʊ(m)].
z finnes bare i fremmede ord, og ble uttalt som [z] eller [dz]: Zephyrus ['(d)zeɸyrʊs].

[rediger] Aksent

Ord som består av flere stavelser, får aksent på penulten (den nest siste stavelsen) eller antepenulten (stavelsen før den nest siste). Aksenten skal stå på penulten hvis ordet bare har to stavelser (Rōma ['roːma]), eller hvis penulten er lang (av natur eller stilling: candēla [kan'deːla], incautus [ɪŋ'kaʊtʊs], abesse [a'bɛsːɛ]). For øvrig settes aksenten på antepenulten (en lukkelyd og en likvid regnes ikke som lange av stilling): exercitus [ɛks'ɛrkjɪtʊs], integrī ['ɪntɛgriː].

Det er usikkert om latin hadde trykkaksent eller tonelagsaksent.

[rediger] Morfologi

Latin er et syntetisk bøyningsspråk. Affikser settes til stammer for å uttrykke kjønn, tall og kasus i adjektiver, substantiver og pronomen; dette kalles deklinasjon. I verb uttrykkes person, tall, tid, genus, modus og aspekt; dette kalles konjugasjon.

[rediger] Nominalsystem

Latin har:

To tall: entall og flertall.
Tre kjønn: maskulinum, femininum og nøytrum.
Seks kasus: nominativ, vokativ, akkusativ, genitiv, dativ og ablativ. I tillegg har noen substantiver lokativ.

Substantivene bøyes i fem forskjellige deklinasjoner. Adjektivene bøyes i to; den første tilsvarer substantivenes første og andre deklinasjon, den andre tilsvarer substantivenes tredje. Eksempel (puella, «pike»):

[rediger] Første deklinasjon(Vanligvis hunkjønn)

	entall	flertall
Nominativ	puella	puellae
Vokativ	puella	puellae
Genitiv	puellae	puellārum
Dativ	puellae	puellīs
Akkusativ	puellam	puellās
Ablativ	puellā	puellīs

[rediger] Andre deklinasjon(Han/Intet -kjønn)

	entall	flertall
Nominativ	servus	servi
Vokativ	serve	servi
Genitiv	servi	servōrum
Dativ	servo	servīs
Akkusativ	servum	servōs
Ablativ	servo	servīs

	entall	flertall
Nominativ	bellum	bella
Vokativ	bellum	bella
Genitiv	bellī	bellōrum
Dativ	bellō	bellīs
Akkusativ	bellum	bella
Ablativ	bellō	bellīs

[rediger] Verbalsystem

Latinske verb har:

To genera: aktiv og passiv; dessuten en spesiell klasse kalt deponentverb (verb som bøyes passivt, men som har aktiv betydning).
Seks tider: presens, futurum, imperfektum, perfektum, pluskvamperfektum og futurum exactum.
Tre modi: Indikativ, konjunktiv og imperativ. Indikativ kan bøyes i alle tider, men konjunktiv bare i presens, imperfektum, perfektum og pluskvamperfektum.
To tall: entall og flertall.
Tre personer: 1., 2. og 3. person.

Verbene bøyes i fire forskjellige konjugasjoner. Eksempel i 1. person entall fra 1. konjugasjon (amare, «å elske»):

presens: amo
imperfektum: amabam
futurum: amabo
perfektum: amavi
pluskvamperfektum: amaveram
futurum exactum: amavero

[rediger] Se også

Latinsk språkhistorie

—75 f. Kr.	75 f. Kr. – 1. årh.	2. årh. – 8. årh.	9. årh. – 15. årh.	15. årh. – 17. årh.	17. årh. – nåtiden
Gammellatin	Klassisk latin	Vulgærlatin	Middelalderlatin	Renessanselatin	Nylatin