Richard Nixon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

USAs 37. president
Richard Nixon

Periode(r):	20. januar 1969–9. august 1974
Visepresident:	Spiro Agnew, Gerald Ford
Forgjenger:	Lyndon B. Johnson
Etterfølger:	Gerald Ford
USAs 36. visepresident
Periode(r):	20. januar 1953–20. januar 1961
President	Dwight David Eisenhower
Forgjenger:	Alben W. Barkley
Etterfølger:	Lyndon B. Johnson
Persondata
Født:	9. januar 1913, Yorba Linda, California
Død:	22. april 1994, Park Ridge, New Jersey
Yrke:	Advokat, politiker
Ektefelle:	Pat Nixon

Richard Milhous Nixon (født 9. januar 1913 i Yorba Linda i California i USA, død 22. april 1994 i Park Ridge i New Jersey) var en amerikansk politiker. Han var USAs 36. visepresident fra 1953 til 1961 og landets 37. president fra 1969 til 1974. Han er den eneste som noen gang er valgt to ganger til visepresident (1952, 1956) og president (i 1968 og 1972). Nixon er også den eneste visepresident som er valgt til president uten å etterfølge den sittende president. Richard Nixon avtrådte fra sitt verv som følge av Watergate-skandalen i 1974, da det ble klart at Kongressen ville stille ham for riksrett. Han er den eneste president som har avtrådt frivillig.

Innhold

1 Bakgrunn
2 Utdanning og militærtjeneste
3 Kongressmann og visepresident
4 1960-1968, presidentkandiat og sivilt liv
5 President 1969-1974
- 5.1 Watergate
6 Litteratur

[rediger] Bakgrunn

Richard Milhous Nixon ble født i Yorba Linda i California den 9. januar 1913 av Francis Nixon og Hannah Milhous, morens slekt nedstammet fra en tysk familie med navnet Milhausen. Foreldrene var begge strengt religiøse kvekere, i hele sitt voksne liv omtalte Nixon moren sin som en kvekerengel. Han hadde fem brødre, hvorav to av dem døde av tuberkulose i ung alder.

[rediger] Utdanning og militærtjeneste

Nixon gikk på Fullerton High School 1926-1928 og begynte deretter sine jusstudier ved Whittier College der han gikk ut som nummer to i sitt årskull i 1934. Han fikk deretter fullt stipend ved Duke-universetetet hvor han fikk sin grad som nummer tre i sin klasse. Han tjenestegjorde som logistikkoffiser i den amerikanske marinen under andre verdenskrig. Der ble han for øvrig kjent som "Nick" og gjorde store penger på poker, som han brukte til å finansiere sin første valgkamp til Kongressen. Her møtte han, og ble god venn med, sin fremtidige utenriksminister William Pierce Rogers.

[rediger] Kongressmann og visepresident

Etter å ha returnert til California og giftet seg med Thelma Catherine Patricia Ryan (Pat) i 1940, bestemte Nixon seg for første gang å prøve seg i politikken da han ble tilbudt å stille for det Republikanske partiet for et sete i Representantenes hus i 1946. Han vant sin første valgkamp mot Jerry Voorhis og sikret seg den 12. kretsten i California og gikk dermed inn i USAs 80. kongress høsten 1946. En annen fersk representant i denne Kongressen var John Fitzgerald Kennedy fra Massachusetts. De to fremtidige presidentene satt på samme kongresskomité og var i følge Nixon selv "for forskjellige av bakgrunn, perspektiv og temperament til å bli nære venner". Han ble raskt kjent som en arrig anti-kommunist og klatret raskt gradene i det Republikanske partiet i Kongressen. Etter bare én periode i Representantenes Hus ble han i 1950 valgt til Senator, også denne gangen for sin hjemstat California.

I 1952, etter en lang og til tider vanskelig valgkamp der han ble kjent for den såkalte "Checkers-talen", ble Richard Nixon valgt til visepresident som kandidat sammen med tidligere krigshelt og general Dwight David Eisenhower. Sammen med Eisenhower omdefinerte på mange måter Nixon visepresidentens rolle i amerikansk politikk. Tidligere hadde dette stort sett vært et seremonielt verv, der den viktigste rollen rett og slett bare var å være klar til å ta over dersom presidenten skulle bli syk eller dø. Nixon selv tjenestegjorde som president tre ganger i 1955, 56 og 57, da Eisenhower var syk. Som visepresident reiste Nixon enormt mye. Både innenlands og i utlandet. Han hadde lengre offisielle turer i Asia og Europa. Han besøkte også Moskva i 1959, der han hadde en impromptu debatt med den Sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov på en vareutstilling som ble kjent som den såkalte "kjøkken-debatten". Nixon var den første som brukte visepresidentrollen som et springbrett for å vinne makten i det Hvite Hus. Gjennom å utnytte medieeksponering, reisevirksomhet og et utstrakt kontaktnett bygde han opp sitt image og sin base for støtte for å forberede seg til å stille som presidentkandidat.

[rediger] 1960-1968, presidentkandiat og sivilt liv

Nixon ble nominert som presidentkandidat for Republikanerne og stilte i valget i 1960 mot Demokratenes John F. Kennedy. Forholdet til Eisenhower ble forsuret av den tidligere presidentenes motvilje til å offentlig støtte Nixon som kandidat, noe han likevel til slutt gjorde. Nixon anklaget senere Eisenhower for å ha kostet han valgseieren på grunn av dette. Nixon tapte nemlig valget med knapp margin, etter en kontroversiell stemmetelling i Detriot, Michigan. Etter valgtapet returnerte Nixon til California igjen, og gjorde sin muligens største tabbe i sin politiske karriere, da han umotivert og uforberedt bestemte seg for å stille som kandidat for Guvernør i sin hjemstat i 1962. Valgnatten 7. november endte med Nixons såkalte "siste tale", der han for mange fremstod som en dårlig taper da han langet ut mot pressen. Han anklaget aviser, tv og radiostasjoner i California for å være for liberale, og direkte anti-Nixon. Han ærklerte at de nå ikke lenger ville ha "Dick Nixon å sparke rundt", og sa offentlig at han aldri ville stille til valg for noe offentlig verv igjen.

Etter valgnederlaget tok det likevel ikke lang tid før tanken om politisk makt igjen vokste i Nixons hode. Ikke engang etter dette bitre nederlaget var han, i følge Stephen Ambroses' biografi, innstillt på å oppgi sine ambisjoner. Han tok med seg sin familie til New York der han fikk jobb ved et prominent selskap som ga han akkurat hva han trengte; topp lønn, gode muligheter for å reise utenlands og ikke minst mye fritid. Nixon klarte aldri å slå seg til ro med advokatjobben, selv om det er svært sannsynlig at han ville blitt en av landets mest kjente og kanskje beste advokater. Han argumenterte én sak for Høyesterett i løpet av sin tid.

Med en årslønn på i overkant av 250,000 dollar brukte Nixon disse årene godt for å gjennoppbygge sin politiske base i det stille. Også nå reiste han mye utenlands, og hans kone sa at hun ofte ble overrasket over den mottagelsen de fikk på sine reiser. Overalt hvor de reiste ble Nixon mottatt som om han enda var visepresident, amerikansk og internasjonal presse fulgte han overalt, Nixon trakk alltid fullt hus enda han bare annonserte impromptu pressekonferanser på flyplasser og andre steder han passerte. Etter å ha bestemt seg for ikke å søke nominasjon i valget 1964, der Barry Goldwater led et av Republikanernes største valgnederlag gjennom tidene mot Lyndon B. Johnson, ble Nixon kjent som en stor kritiker av sistnevnte president. Kontaktnettet hans vokste og han var gjennom hele 60 tallet trolig en av USAs mest kjente politikere ved siden av Kennedy, Johnson og Eisenhower. Det var rett og slett ikke en Republikaner igjen i USA som ikke skyldte han en tjeneste, Nixon var nå klar for å retunere på den nasjonale politiske arenaen.

[rediger] President 1969-1974

I et bemerkelsesverdig comeback ble Nixon valgt som USAs 37. president i 1968 og inntok det Hvite Hus i januar 1969. Hans første og viktigste oppgave var nå å få USA ut av Vietnam på hva han selv kalte en "ærefull" måte. Johnsons eskalering av konflikten, som Nixon selv hadde støttet, gjorde at USA nå befant seg i en dyp hengemyr i Indokina der veien ut var svært uklar. Sammen med sin nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger bestemte han seg i hemmelighet for å utvide konflikten ved å bombe Vietcongs forsyningslinjer i Kambodsja og Laos. Selv ikke andre høytstående regjeringsmedlemmer som utenriksminister Rogers ble informert om denne beslutningen, ei heller kongressen. Beslutningen var en unik bruk av presidentens eksekutive makt.

Nixons løsning på Vietnamkrisen var en såkalt "Vietnamisering" av konflikten, prinsippet for dette ble kjent som Nixon-doktrinen. Nixon ville nå finansiere og trene de sør-Vietnamesiske styrkene, samtidig som amerikanske soldater og materiell gradvis skulle trekkes tilbake. Til tross for de hemmelige bombeangrepene i nabolandene, holdt Nixon sine lovnader på dette området. Kissinger sikret en spiselig fredsavtale i forhandlinger med Le Duc Thou i Paris, de to fikk Nobels fredspris for dette. Alle amerikanske styrker var ute av Vietnam i 1973.

Nixon hadde et sterkt fokus på utenrikspolitikk som president, han mente at "landet kunne styre seg selv uten en president", og skjøv for en stor grad utenriksdepartementet til side i utformingen av utenrikspolitikken som han styrte sammen med Kissinger fra det Hvite Hus. Han ble kjent for sin détente-politikk, som gikk ut på å normalisere forholdet til Sovjetunionen i håp om å redusere spenningen mellom supermaktene. Som en del av denne strategien åpnet han USAs relasjoner med Kina for første gang siden revolusjonen i landet, og brukte dette såkalte "Kina-kortet" rått som pressmiddel mot Sovjet. Splittelsen mellom de to kommunistgigantene hadde vært åpenbar over flere år, og mulighetene for å utnytte dette sino-sovjetiske uvennskapet var åpenbare. Da diplomatiske forbindelser mellom USA og Kina ble gjenopptatt var Sovjetunion umiddelbart bekymret for konsekvensene, og tilbød seg å gå i forhandlinger med Washington. En lengre diplomatisk prosess ble startet som førte med seg SALT-avtalen (SALT 1), et offisielt statsbesøk av Nixon i Moskva, ABM-avtalen, og til slutt Helsinki-akkorden sluttført etter at Nixon var ute av det Hvite Hus. Avspenningspolitikken (détente) ble videreført under Ford, hvor Kissinger fortsatte som utenriksminister, men tok slutt da Jimmy Carter ble president i 1977.

Blant innenrikspolitiske initiativ verdt å merke seg besluttet Nixon i 1972 å opprette romfergeprogrammet i NASA og han omorganiserte postvesenet fra et eget departement til å bli et heleid føderalt selskap med navnet U.S. Postal Service. Kanskje av størst betydning for ettertiden var hans beslutning i 1974 om å forlate gullstandarden, noe som førte til en massiv reorganisering av det internasjonale valutasystemet.

[rediger] Watergate

Nixon ble den første, og hittil eneste, amerikanske president som har avtrått frivillig (dvs. ikke som følge av riksrett, sykdom eller dødsfall). Nixon kunngjorde sin beslutning 9. august 1974, da det ble klart at Kongressen var i ferd med å sluttføre prosedyren for å stille ham for riksrett. Nixon ble implisert i saken hvor det ble begått et innbrudd i Demokratenes valgkamphovedkvarter på Watergate-hotellet i Washington D.C. før valgkampen i 1972. Saken ble kjent som Watergateskandalen og det viste seg at innbruddet, og påfølgende forsøk på avlytting, var betalt av komitéen for å gjenvelge presidenten (engelsk: Committee to Reelect the President, CRP, eller Creep (ekkel) som kritikerne kalte den) som ble gjenstand for kriminaletterforskning for sine metoder. Flere av Nixons nærmeste menn i Det hvite hus, blant annet H.R. Haldeman og John Erlichman ble dømt til fengsel. Selv unngikk Nixon rettslig forfølgelse ved at han ble benådet av sin etterfølger Gerald R. Ford, en avgjørelse som var omstridt.

[rediger] Litteratur

Stephen Ambrose; Nixon: the Triumph of a Politician
Richard Reeves; Nixon: Alone in the White House
Richard Nixon; RN: the Memoirs of Richard Nixon

Forgjenger: Lyndon B. Johnson	Amerikas forente staters president (1969–1974)	Etterfølger: Gerald Ford
Forgjenger: Alben W. Barkley	Amerikas forente staters visepresident (1953–1961)	Etterfølger: Lyndon B. Johnson