Martin Van Buren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

USAs 8. president
Martin Van Buren

Periode(r):	4. mars 1837–4. mars, 1841
Visepresident:	Richard Mentor Johnson
Forgjenger:	Andrew Jackson
Etterfølger:	William Henry Harrison
USAs 8. visepresident
Periode(r):	4. mars 1833–4. mars 1837
President	Andrew Jackson
Forgjenger:	John C. Calhoun
Etterfølger:	Richard Mentor Johnson
Persondata
Født:	5. desember 1782, Kinderhook, New York
Død:	24. juli 1862, Kinderhook, New York
Yrke:	Advokat
Ektefelle:	Hannah Van Buren

Martin Van Buren (korrekt nederlandsk skrivemåte egentlig Martin van Buren) (født 5. desember 1782, død 24. juli 1862) var USAs åttende president. Han var den første presidenten som ble født etter at uavhengighetsærkleringen ble underskrevet, den første uten engelsk bakgrunn, og den eneste president som ikke har hatt engelsk som morsmål.

Innhold

1 Biografi
2 Tidlig politisk karriere
3 President 1837-1841
4 Etter presidenttiden
5 Referanser
- 5.1 Primære kilder
- 5.2 Sekundære kilder
6 Eksterne lenker

[rediger] Biografi

Van Buren ble født i Kinderhook, New York, 30 km sør for Albany, statshovedstaden. Hans tipp-tipp-oldefar Cornelis kom til den nye verdenen i 1631 fra Nederland. Martins far var Abraham Van Buren (17. februar 1737–8. april 1817), en bonde og populær vertshuseier. Hans mor var Maria Hoes (27. februar 1743–16. februar 1817) som også hadde barn fra et tidligere ekteskap.

Van Buren gikk på offentlige skoler og Kinderhook Academy. I 1796 startet han jusstudiene og fullførte sine forberedelser i 1802 i New York hvor han studerte under William Peter van Ness. I 1803 startet han som skrankeadvokat og fortsatte en aktiv og vellykket praksis i 25 år.

Hans praksis gjorde ham finansielt uavhengig og la veien for hans engasjement i politikken. Politikken i New York var spesielt bitter og personlig etter 1800, året da Thomas Jefferson ble valgt og føderalistpartiet falt. Republikanerne var delt i tre fraksjoner: tilhengere av George Clinton (og senere hans nevø De Witt Clinton), Robert R. Livingston og Aaron Burr. føderalistenes kontroll etter 1799 var avhengig av koalisjon med en av disse gruppene. Van Buren allierte seg med Clinton-fraksjonen og var varamann fra Columbia County fra 1808 til 1813 da han ble fjernet. I 1812 gikk han inn i statssenatet og ble medlem av retten for oppretting av feil, den høyeste domstolen i New York før 1847.

[rediger] Tidlig politisk karriere

[rediger] Staten New York

Hans karriere i senatet i New York dekket to perioder (1812–1820). I 1815 ble han statens justisminister, et embete han hadde mens han fremdeles var medlem av senatet frem til 1819 da han ble erstattet for å gjøre plass for en føderalist. Han hadde allerede i 1808 flyttet fra Kinderhook til Hudson og i 1816 flyttet han videre til Albany hvor han fortsatt bodde da han gikk inn i regjeringen til Jackson i 1829.

Som medlem av statens senat støttet han den britisk-amerikanske krig i 1812 og skrev forslaget til klassifiseringsvedtaket for innrullering av frivillige. Han brøt med DeWitt Clinton i 1813, men var likefullt for Clintons plan i 1817 for Erie-kanalen. Hans holdning mot slaveri for øyeblikket viste seg gjennom en resolusjon i januar 1820 som gikk mot at Missouri skulle innlemmes som slavestat. Samme år ble han valgt til valgmann til presidentvalget. Det er på dette punktet at Van Burens forbindelse med den såkalte «maskinpolitikken» begynte. Han var et ledende medlem av «Albany-regentene», en gruppe politikere som i mer enn en generasjon kontrollerte politikken i New York og med stor makt påvirket den nasjonale politikken, og som gjorde mer enn andre grupperinger med å gjøre «bytte-systemet» til en anerkjent prosedyre i nasjonale, statlige og lokale affærer. Van Buren stod ikke bak systemet, men fikk kallenavnet «Little Magician» (lille magiker) for dyktigheten han brukte det på. Han tjente også som medlem i den statlige lovforsamlingen hvor han motsatte seg allmenn stemmerett.

[rediger] Senatet

I februar 1821 ble Van Buren valgt til senatet. I begynnelsen foretrakk han interne forbedringer og forslo i 1824 et grunnlovstillegg for å autorisere slike tiltak, men det neste året motsatte han seg dem. Han stemte for tollen av 1824, men forlot gradvis den proteksjonistiske linjen.

I presidentvalget i 1824 deltok han som en sterk tilhenger av William H. Crawford og fikk valgmannsstemmene fra Georgia som visepresident, men han holdt seg unna den bitre kontroversen som fulgte valget av John Quincy Adams som president. Han anerkjente tidlig potensialet til Andrew Jackson som presidentkandidat.

Etter valget forsøkte Van Buren å forene tilhengerne til Crawford og Jackson og styrket sin kontroll som leder i senatet. Han var alltid høflig i sin behandling av motstandere, og viste ingen bitterhet mot enten Adams eller Henry Clay og stemte for Clays bekreftelse som utenriksminister, til tross for anklagene om den «korrupte avtalen». Samtidig motsatte han seg planene til Adams-Clay for interne forbedringer og nektet å støtte forslaget for en Panama-kongress. Som leder av justiskomiteen førte han frem en rekke tiltak for forbedringen av juridisk prosedyre og i mai 1826 sluttet han seg til Thomas Hart Benton i å presentere en rapport om utøvende aristokrati. Han deltok ikke i debatten om «Tollavtalen av 1828», men stemte for tiltaket etter instruksjoner fra forsamlingen i New York, en handling som ble brukt mot ham så sent som i presidentvalget i 1844.

Van Buren var ingen taler, men hans viktigste taler viser nøye forberedelser og at hans meninger bar tyngde. Den ofte gjentatte anklagen om at han avstod fra å erklære hva han mente i avgjørende spørsmål løper ikke ut fra studier av hans karriere som senator. I februar 1827 ble han gjenvalgt til senatet med stor margin. Han var nå en av de anerkjente lederne av Jackson-kampanjen, og en rundreise i Virginia, North og South Carolina, samt Georgia våren 1827, vant støtte for Jackson fra Crawford.

[rediger] Regjeringsmedlem

I 1828 ble Van Buren valgt til guvernør i New York for perioden som begynte 1. januar 1829, og han trakk seg fra setet i senatet. 5. mars ble han utnevnt av president Jackson som utenriksminister, et embete som antagelig var lovet ham før valget, og han trakk seg som guvernør.

Som utenriksminister sørget Van Buren for å holde seg inne med «kjøkkenregjeringen», gruppen med politikere som fungerte som Jacksons rådgivere, og han vant Jacksons vedvarende respekt gjennom hans kurtise til fru John H. Eaton (Peggy Eaton), konen til marineministeren, som konene til regjeringsmedlemmene nektet å assosiere seg med. Han motsatte seg ikke Jackson i saker som hadde med fjerninger fra embeter å gjøre, men var ikke aktivt med på å fjerne kollegaer. Han unngikk med stor dyktighet innblanding i Jackson-Calhoun-krangelen. I mai 1829 gav Van Buren Philip Richard Fendall avskjed fra hans post som embetsmann i utenriksdepartementet, et tidlig eksempel avslutning av patronasje.

Ingen sensitive diplomatiske spørsmål dukket opp under Van Burens tjeneste som utenriksminister, men avtalen om lenge omstridte krav mot Frankrike ble forberedt og handelen med Britisk Vest-India-koloniene ble åpnet. I kontroversen rundt Amerikas forente staters bank tok han parti med Jackson. Etter bruddet mellom Jackson og Calhoun, var Van Buren klart den mest prominente kandidaten til visepresident.

Jackson hadde allerede i desember 1829 gjort det kjent at han ønsket Van Buren skulle nomineres. I april 1831 gikk Van Buren av, men han forlot ikke embetet før juni. I august ble han utnevnt til utsending til England og ankom i London i september. Han ble varmt mottatt, men i februar fikk han vite at nomineringen av ham ble forkastet av senatet 25. januar. Denne forkastelsen, hovedsakelig på grunn av Van Burens instruksjoner til Louis McLane, den amerikanske utsendingen til England, om åpningen av handelen til de vestindiske øyer, som ble henvist til i presidentvalget i 1828, var faktisk Calhouns verk. Og da det ble stemt avstod majoriteten fra å stemme, noe som skapte en uavgjort situasjon som gav Calhoun hans ønskede «hevn». Dette styrket Van Burens kandidatur til visepresident.

Etter en kort rundreise i Europa, nådde Van Buren New York 5. juli. I mai hadde det demokratiske landsmøtet, det første som ble avholdt av partiet, nominert ham som visepresident sammen med Jackson, til tross for den sterke opposisjonen mot ham som eksisterte i mange stater. Ingen plattform var adoptert, man stolte alene på den utstrakte populariteten til Jackson for å vinne valget. Hans erklæringer under kampanjen var vage i forhold til tollsatser og var mot statsbanken og nullifikasjon, men han hadde allerede blidgjort sørstatene noe ved å nekte kongressen i å oppheve slaveri i distriktet Columbia uten godkjennelse fra slavestatene.

Under Van Burens presidentkampanje brukte demokratene hans kallenavn «Old Kinderhook» som ble forkortet «OK». Tilhengergrupper kjent som «OK Clubs» ble satt opp. Dette er en mulig opprinnelse til uttrykket «ok», selv om der er mange andre mulige opprinnelser ogemnet er omstridt.

I presidentvalget i 1832 fikk han 189 valgmannsstemmer, mens Jackson fikk 219 som president. Jackson var nå fast bestemt på å gjøre Van Buren til president i 1836 og brukte all sin energi i den retningen. I mai 1835 ble Van Buren enstemmig nominert av det demokratiske landsmøtet i Baltimore. Han uttrykte seg enkelt på spørsmål om slaveri og banken, samtidig som han stemte for en lov i 1836 for å legge abolisjonistisk litteratur i posten under lovene i flere stater. Van Burens seier i presidentvalget representerte mer en seier for Jackson og partiet.

[rediger] President 1837-1841

[rediger] Politikk

Van Buren annonserte sine intensjoner om «å følge i fotsporene til hans kjente forgjenger» og tok over hele Jacksons regjering med unntak av en minister. Van Buren hadde få økonomiske verktøy til å ta seg av den økonomiske krisen i 1837. Han lyktes i å sette opp et nasjonalt system av panteobliasjoner for den nasjonale gjelden. Partiet hans var så splittet at hans forslag i 1837 for en «uavhengig finanssystem» ikke gikk gjennom før i 1840. Det gav finansministeren kontroll over alle føderale midler og en lovlig klausul som krevde at alle betalinger skulle tas i lovform innen 1843 i stedet statsbankens sedler. Men vedtaket ble omgjort i 1841 og hadde aldri særlig innvirkning.

Utenrikspolitikken ble vanskelig da flere stater endret sine statsobligasjoner, London klaget og Washington forklarte at den ikke hadde ansvar for disse obligasjonene. Britiske forfattere som Charles Dickens avslørte så at amerikanerne ikke klarte å betale rettighetsavgifter, noe som førte til negativ omtale i Storbritannia rundt USAs finansielle ærlighet. Caroline-affæren involverte kanadiske opprørere som brukte baser i New York til å angripe styresmakten i Canada. 29. desember 1837 krysset styrker fra den kanadiske styresmakten grensene inn i USA og brant SS Caroline som opprørerne hadde brukt. En amerikaner ble drept og et utbrudd av antibritiske følelser raset over USA. Van Buren sendte hæren til grensen og stengte opprørsbasene. Van Buren strevde med å gjennomføre nøytralitetslovene med makt, men den amerikanske opinionen støttet opprørerne. Grensedisputter i mai førte kanadiske og amerikanske tømmerhoggere i konflikt. Det kom aldri til blodsutgytelse i denne Aroostock-krigen, men den satte sinnene enda mer i kok på begge sider.

Van Buren fikk skylden for de harde tidene ettersom whigene latterliggjorde ham som Martin Van Ruin. Statsvalgene i 1837 og 1838 var katastrofale for demokratene og den delvise økonomiske forbedringen i 1839 ble skjøvet bort av enda en kommersiell krise samme år. Men Van Buren kontrollerte partiet sitt og ble enstemmig nominert igjen av demokratene i 1840. Opprøret mot demokratisk styre førte til valget av Harrison, whig-kandidaten.

[rediger] Regjeringen

Embet	Navn	Periode
President	Martin Van Buren	1837–1841
Visepresident	Richard M. Johnson	1837–1841
Utenriksminister	John Forsyth	1837–1841
Finansminister	Levi Woodbury	1829–1831
Krigsminister	Joel Poinsett	1837–1841
Justisminister	Benjamin F. Butler	1837–1838
	Felix Grundy	1838–1840
	Henry D. Gilpin	1840–1841
Postminister	Amos Kendall	1837–1840
	John M. Niles	1840–1841
Marineminister	Mahlon Dickerson	1837–1838
	James K. Paulding	1838–1841

[rediger] Utnevnelser til høyesterett

Van Buren utnevnte følgende dommere til Amerikas forente staters høyesterett:

John Catron – 1837
John McKinley – 1838
Peter Vivian Daniel – 1842

[rediger] Etter presidenttiden

Da perioden hans gikk ut, trakk Van Buren seg tilbake til sin eiendom, Lindenwald, i byen Kinderhook, hvor han planla å returnere til det hvite hus. Han så ut til å ha fordelen i nominasjonen i 1844, hans berømte brev datert 27. april 1844 hvor han motsatte seg annekteringen av Texas men som uten tvil bidro til hans nederlag, ble ikke offentliggjort før han var helt sikker på å bli nominert. På landsmøtet til demokratene fikk han ikke de to tredjedelene av stemmene som trengtes, selv om han hadde majoriteten av stemmene. Etter åtte avstemninger ble navnet hans trukket. James K. Polk ble istedet nominert.

I 1848 ble han nominert av to mindre partier, først av «låvebrennerne», en fraksjon av demokratene, så av fri jord-partiet. Han fikk ingen valgmannsstemmer. I valget i 1860 stemte han for fusjonsbilletten som motsatte seg Abraham Lincoln, men han kunne ikke godta president Buchanans måte å angripe nedgangstidene og støttet til slutt Lincoln.

Etter at han ble sengeliggende med lungebetennelse siden høsten 1861, døde Van Buren av astma og hjertestans i sin eiendom i Kinderhook den 24. juli 1862. Han er gravlagt i Kinderhook.

[rediger] Referanser

[rediger] Primære kilder

Van Buren, Martin. Autobiography (1918}

[rediger] Sekundære kilder

Cole, Donald B. Martin Van Buren And The American Political System (1984)
Curtis, James C. The Fox at Bay: Martin Van Buren and the Presidency, 1837-1841 (1970).
Gammon, Samuel Rhea Gammon. The Presidential Campaign of 1832 (1922)
Niven, John. Martin Van Buren: The Romantic Age of American Politics (2000).
Remini, Robert V. Martin Van Buren and the Making of the Democratic Party (1959).
Silbey, Joel. Martin Van Buren and the Emergence of American Popular Politics (2002)
Wilson, Major L. The Presidency of Martin Van Buren (1984)

[rediger] Eksterne lenker

American Political History Online

Wikiquote: Martin Van Buren – sitater

Forgjenger: Andrew Jackson	Amerikas forente staters president (1837–1841)	Etterfølger: William Henry Harrison
Forgjenger: John C. Calhoun	Amerikas forente staters visepresident (1833–1837)	Etterfølger: Richard Mentor Johnson
Forgjenger: Henry Clay	Amerikas forente staters utenriksminister (1829–1831)	Etterfølger: Edward Livingston