Hubert Humphrey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

USAs visepresident
Hubert Humphrey

Periode(r):	20. januar 1965 – 20. januar 1969
President:	Lyndon B. Johnson
Forgjenger:	Lyndon B. Johnson
Etterfølger:	Spiro Agnew
Persondata
Parti:	Det demokratiske parti
Født:	27. mai 1911, Wallace, South Dakota
Død:	31. januar 1978, Waverly, Minnesota
Yrke:	Farmasøyt
Ektefelle:	Muriel Fay Buck

Hubert Horatio Humphrey II, (født 27. mai 1911, død 13. januar 1978) var borgermester i Minneapolis, Minnesota, senator for delstaten Minnesota og den 38. visepresidenten i USA.

Humphrey var av norsk ætt, sønn av amerikanske Hubert Humphrey, Sr. og Ragnild Kristine Sannes fra Norge.

Han studerte først farmasi og hadde i årene 1933 til 1937 sitt eget apotek i byen Huron, South Dakota. Deretter studerte han statsvitenskap og tok eksamen ved univeristetene i Minnesota og Louisiana. Under andre verdenskrig hadde han ulike administrative stillinger, før han i 1943 ble professor i statsvitenskap ved Macalester College i St. Paul.

Etter krigen ble han valgt til borgermester i Minneapolis og i 1948 Senator i delstaten Minnesota. I årene 1948–1964 var han den første senator for Minnesota Democratic-Farmer-Labor Party, som han var med på å stifte i 1944. Partiet er tilknyttet demokratene

Ved nominasjonene til presidentvalget i 1960 stilte han som kandidat, men ble slått i nominasjonen av John F. Kennedy. Under Lyndon B. Johnson var han i årene 1964 til 1969 visepresident

Etter drapet på Robert Kennedy ble han på det kaotiske partilandsmøtet i Chicago i august 1968 nominert som demokratenes presidentkandidat, men ved valgene 6. november 1968 tapte han mot republikanernes Richard Nixon i et helt jevnt valg.

I 1969 ble han igjen professor ved Macalester College i St. Paul og ved Universitetet i Minnesota. Vider var han i redaksjonen til Encylopaedia Britannica Inc.. Men i 1970 ble han igjen valgt til senator, en post han hadde til sin død, da hans kone ble utnevnt til å sitte i senatet ut perioden.

I 1972 prøvde han å igjen ble demokratenes presidentkandidat, men tapte for Vietnamkrigsmotstanderen George McGovern. I 1976 vurderte han å stille igjen, og til tross for at Jimmy Carter hadde fått nok delegater till landsmøtet, ble han lansert som en alternativ kandidat, men han avslo disse forsøkene.