Historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette.

Historieportal

For andre betydninger, se Historie (litteratur).

Historie betyr i dagligspråket enten fortelling eller fortid. Historie som fag er læren om det som har skjedd, altså oppfatninger om fortiden, skapt av ettertidens mennesker. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En av de vanligst siterte definisjonene om hva som er historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd»^[1]. Ettersom objektet som historikerne studerer (fortida) ikke eksisterer lenger, må fortiden forsøkes (re-)konstruert ved å studere levninger etterlatt fra fortiden, såkalte historiske kilder. For å vurdere kildenes ekthet, relevans, representativitet og koherens benytter historikerne den kildekritiske metode. Selv om historikerne anvender metoder fra en rekke andre samfunnsvitenskapelige, humanistiske og naturvitenskapelige fag for å oppnå dypere forståelse av fortiden, er kildekritikken fortsatt grunnlaget for å skille mellom hva som er historievitenskap og hva som bare er historiefortellinger.

Ordet historie stammer fra det greske ordet historia ἱστορία som betyr undersøke.

Innhold

1 Fagets utvikling
2 Klassifikasjoner
3 Historiske kilder
4 Historie og førhistorie
5 Historiografi
6 Se også
7 Litteratur
8 Tidsskrifter/publikasjoner om generell historie
9 Eksterne lenker

[rediger] Fagets utvikling

Se artikkelen Historiografi

Historie ble opprinnelig videreformidlet gjennom fortelling av myter. Skriftspråket gav mulighet til at fortellingene om fortidens hendelser kunne bevares i en mer stabil form enn det det viderefortelling fra hukommelsen muliggjorde. De første historikere som brøt med den mytiske historieforståelse var grekerne Herodot og Tukydid. Disse var trolig de første som forklarte historisk utvikling som et produkt av menneskers intensjoner og handlinger, ikke som guders inngripen eller som utslag av mirakler. I middelalderen var krøniken den dominerende historiske fremstillingsform, det vil si at hendelser ble kronologisk oppramset, men uten noen dypere analyse av årsakene til hendelsene. Under Opplysningstiden hevdet filosofene at historien utviklet seg mot høyere og høyere kunnskapsnivå, samtidig som de moraliserte over tidligere epokers uforstand.

På tidlig 1800-tall ble historiefaget en vitenskap. I motsetning til opplysningstiden ønsket historikerne på 1800-tallet å forstå hver epokes særpreg ut fra egne sine premisser. Den prøyssiske historikeren Leopold von Ranke oppstilte kriterier for hvordan komme fram til sann kunnskap om «hva som egentlig hadde skjedd». Kilder til en hendelse ble sammenlignet og for å finne inkonsistenser og vurdere kildenes troverdighet som vitnesbyrd om fortiden. I mellom midten av 1800-tallet og 1900-tallet var historiefaget et av de viktigste virkemidlene i nasjonsbygging. Vestlige stater ansatte profesjonelle historikere for å skrive fortellinger om nasjonens utvikling og for å hause opp om nasjonens «gloriøse» fortid. Historie var i dette hundreåret nesten utelukkende politisk historie om «konger og kriger». Disse historikerskapte fortellingene ble videreformidlet gjennom skoleverket og formet folks identitet. Historiefaget gav folk følelse av et fellesskap som følge av forestilling of en felles fortid. Ved å se historien fra statsledernes synsvinkel fikk det folk til å identifisere seg med statsledelsens maktpolitikk.

Mesteparten av 1900-tallet har emneområdet til historiefaget blitt utvidet. Mest betydningsfullt var På 1960 og 1970-tallet begynte den såkalte sosialhistoriske revolusjon, etter inspirasjon fra bla. fransk historieforskning fra den såkalte Annales-historie. Historikerne begynte da å regne den til da dominerende politiske historien som altfor snever, siden kun en liten elite tok del i politisk beslutningstaking. Faget ble da utvidet til å omfatte «vanlige folks» historie, som arbeidere, kvinner, etniske minoriteter, barn, tiggere osv. som ikke hadde vært en del av den nasjonale historien om de politiske elitene. Faget hentet metoder fra statistisk orientert samfunnsvitenskap for å øke vitenskapeligheten. Det siste tiår har kulturhistorie vært den dominerende retning innen historieforskning. I kulturhistorien analyserer en hvordan folks identitet og virkelighetsoppfatning formes av kulturelle tankemønstre. Kulturhistorikere er skeptiske til at det virkelig er mulig å skrive historien slik «egentlig hadde vært» fordi en har gitt opp troen på én historisk sannhet som skal oppdages.

[rediger] Klassifikasjoner

Det er flere forskjellige måter å klassifisere historisk informasjon:

Kronologisk
Geografisk
Nasjonalt
Etnisk
Emne

Noen har kritisert historiske studium for en tendens til å bli for fokusert på politiske hendelser, væpnede konflikter og kjente personer og at dypere og mer betydelige forandringer i idéer, teknologi, familieliv og kultur trenger mer fokus. Nylig utvikling i historiefagets praksis har forsøkt å utvide fagets rammer.

[rediger] Historiske kilder

Historikere skaffer seg informasjon om fortiden fra forskjellige kilder som skrevne eller trykte nedtegnelser, mynter eller andre håndverksgjenstander, bygninger, monumenter og intervjuer. For moderne historie inkluderer disse primærkildene også fotografier, film, lyd- og videoopptak. Forskjellige måter å angripe temaet på kan være vanligere i studiet av noen perioder enn i andre, og perspektivet varierer mye.

Historiske nedtegnelser har blitt laget av forskjellige grunner:

Administrative, som f.eks. folketellinger, skattelister og kommersielle nedtegnelser
Politiske, glorifisering eller kritikk av ledere og betydelige personer
Religiøse
Kunstneriske
Sportslige, her kan nevnes olympiaden
Slektsforskning, det å kunne bevise slektskap med store personer kunne være en viktig vei til makt
Personlige brev
Underholdning

[rediger] Historie og førhistorie

Da historiefaget ble profesjonalisert og vitenskapeliggjort på 1800-tallet i Tyskland, begrenset en fagets rammer til kun å bruke skriftlige kilder fra politiske institusjoner. Senere har hvilke kilder som brukes blitt utvidet. Arkeologi, antropologi og andre vitenskaper gav ny informasjon og til og med teorier om menneskelig historie. Noen tradisjonelle historikere stilte spørsmål ved om disse nye studiene virkelig var historie siden de ikke var begrenset til det skrevne ord. Et nytt begrep førhistorie dukket opp for å tilpasse resultatene av disse nye feltene hvor de gav informasjon om tiden før skriftlige kilder.

I det 20. århundre ble det kunstige skillet mellom historie og førhistorie problematisk. Historikere så utenfor tradisjonell politiske historiske beretninger med en ny angrepsvinkel som økonomisk, sosial og kulturell historie, hvor alle støttet seg på forskjellige kilder. I tillegg brukte «førhistorikere» som Vere Gordon Childe arkeologi til å forklare viktige hendelser i områder som tradisjonelt var historiens felt. Skillet ble også kritisert på grunn av sin innebygde eksklusjon av visse sivilisasjoner som de sør for Sahara og Amerika før Columbus. I senere tiår har skillet mellom historie og førhistorie stort sett forsvunnet.

I dag er der ingen generelt akseptert definisjon for når historien begynner. Generelt blir historie i dag sett på som studiet av alt som er kjent om menneskelig fortid, men selv dette skillet blir utfordret av nye felter som storhistorie. Kilder som kan belyse denne fortiden er muntlig historie, lingvistikk og genetikk som alle har blitt akseptert av historikere i hovedstrømmen.

[rediger] Historiografi

Historiografi er studiet av historiefagets egen historie. Siden det ikke finnes én objektiv versjon av historien vil alle historiske fremstillinger være preget av historieskriverens ideologiske og faglige syn. Derfor studiet av historiografi føre til selvrefleksjon. Gjennom å se hvor preget tidligere tiders historieskrivning var av sin samtids ideologi, blir man klar over en ens egne «objektive» historiesyn ikke er objektivt i det hele tatt.

Eksempel 1: Da islendingen Snorre Sturlasson beskrev Norge i sine kongesagaer, samlet i Heimskringla, skrev han om hendelser i den førkristne tiden og som i hovedsak foregikk mer enn 200 før de ble skrevet ned en gang på 1200-tallet. Både tankegang og motivasjoner for handlinger hadde da endret seg, og sagaenes handlinger var således preget av et kristent sinn, det være forfatterens egen agenda og forklaringsmodeller.

Eksempel 2: Forut for EU-avstemningen i 1994 skrev historikere som var motstandere av norsk medlemskap historiefremstillinger som viste hvor ille den 434-årlige unionen med Danmark var (høye skatter, krig m.m.), mens historikere som var positive til norsk medlemskap påpekte hvor positiv de mente unionen med Danmark var (økonomisk vekst, tilgang til europeisk kultur etc.). Begge versjoner av historien kan sies å være riktige, men ideologisk ståsted bestemte hvordan tolkningen av epoken skulle bli.

En form for historisk spekulasjon kjent som kontrafaktisk historie har også blitt adoptert av noen historikere som et verktøy for å vurdere og utforske mulige resultat dersom visse hendelser ikke hadde skjedd eller hadde skjedd annerledes. Dette ligner, men må ikke forveksles med, sjangeren alternativ historie innen skjønnlitteraturen.

[rediger] Se også

Spesifikke studier og felt

[rediger] Litteratur

Dahl, Ottar Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre Standardverket om historiefagets utvikling i Norge siste 200 år.
Kaldal, Ingar: Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie Kort (110s) bok om fremveksten av kulturhistorie
Kjelstadli, Knut Fortida er ikke hva den en gang var : en innføring i historiefaget 1990. Den mest brukte innføringboken i historiefaget
Lunden, Kåre Biletet av fortida - innhogg i historisk fagteori
Tretvik, Aud Mikkelsen Lokal og regional historie