Kildekritikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den kildekritiske metode er et sett med prinsipper for hvordan tolke kilder fra fortiden dersom en ønsker å tilstrebe størst mulig grad av sannhet i forståelsen av fortiden. I de nordiske og tysktalende land regnes den kildekritiske metode som selve metoden innen historiefaget. De kildekritiske prinsippene skal muliggjøre at en kan avsløre tendens og inkonsistens i kildene. Særlig i eldre historie, hvor overlevert skriftlig kildemateriale er spinkelt og kan være nedtegnet århundreder etter begivenhetene det berettes om, er kildekritikk avgjørende for å utnytte kildematerialet mest mulig ekstensivt.

I dagligspråk brukes begrepet «kildekritikk» mest om å utvise sunn kritisk sans til informasjon, for eksempel undersøke om en kilde er autoritativ, politisk farget eller bærer preg av markedsføring. Innen journalistikk brukes også begrepet kildekritikk, men i en noen annen betydning. I de engelsktalende land assosieres begrepet source criticism særlig med kildekritiske studier av især bibelske tekster.^[1]

[rediger] Utvikling

Avanserte kildekritiske teknikker ble først utviklet i studiet av religiøse tekster av humanistene under Renessansen. For eksempel ble Erasmus fra Rotterdam kjent da han påviste feil i den pavelige bibeloversettelsen. Dokumenter som ble påstått å være fra antikken ble avslørt som forfalsknerier ved å påpeke at enkelte latinske ord hadde kommet inn i språket på et tidspunkt etter den tid kilden utga seg for å være fra. På 1800-tallet ble læren om kildekritikk systematisert. I Norden var det særlig den danske historikeren Erslev som introduserte systematisk kildekritikk på historiske dokument. I Sverige brødrene Weibull og i Norge snudde Halvdan Koht opp ned å forståelsen av Vikingtiden ved å underlegge kildene streng kildekritikk.

[rediger] Kriteriene for kildekritikk

Ekthet er kilden det den utgir seg for å være? Er kilden en forfalskning?
Tidsnærhet jo mindre avstand det er i tid mellom hendelsene som omtales og at den ble nedtegnet, jo større troverdighet kan en feste til den. Øyenvitneberetninger er mer troverdige enn fortellinger som har blitt fortalt fra person til person (jf. «hviskeleken»).
Uavhengighet er kilden et referat eller en avskrift av en tidligere kilde?
Tendens kan en mistenke at kilden gir et falsk bilde på grunn av skaperen(es) økonomiske, politiske eller personlige interesser for å påvirke mottakeren på en bestemt måte.
Representativitet er kilden typisk for en klasse av kilder, eller er den ikke representativ? Kan informasjonen i kilden være et resultat av tilfeldighet i utvalget? Statistikkfaget kan ofte gi nøyaktig svar på dette om datagrunnlaget er komplett nok.

Dersom flere uavhengige kilder med motsatt tendens, styrker det troverdigheten i kildene. (Hvis for eksempel en borgerlig og en sosialistisk avis begge beskriver hendelsene i en begivenhet likens, uten å ha skrevet av hverandre, øker det troverdigheten til saksforholdet.) Dersom en kilde har tendens som følge av økonomiske eller personlige motiv i én bestemt retning, gjør ikke det kilden utroverdig, men historikeren må oppdage denne tendensen og ta hensyn til den i tolkningen. Historikeren Knut Kjeldstadli har omtalt kildekritikk som «systematisert sunn fornuft»^[2]

Det skilles i kildekritikken mellom primære og sekundære kilder. Primærkilder er førstehåndskilder, mens sekundærkilder er fremstilling som bygger på primærkilder.

[rediger] Referanser

^ Den engelske utgaven av denne artikkelen gjenspeiler denne begrepsforskjellen
^ Knut Kjeldstadli: Fortida er ikke hva den engang var kapittel 12

[rediger] Litteratur

Peter Burke: What is cultural history? Stor samling av kortfattede eksempler på innovativ metodebruk inspirert av andre kultur- og samfunnsvitenskaper
Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære Eldre verk om historiefilosofiske problemstillinger i forbindelse med historisk metode.
Ingar Kaldal: Historisk forsking, forståing og forteljing Nyere verk om historiefaget i den kulturhistoriske tradisjon som legger vekt på historie som en språklig konstruksjon.
Knut Kjeldstadli: Fortida er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget Oslo 1999, ISBN 82-00-12924-1
Paul Knutsen: Analytisk narrasjon
Leth, Göran, Thurén, Torsten; Källkritik för internet Stockholm 2000, ISSN 1401-2383