Tukydid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Byste av Tukydid i Royal Ontario Museum, Toronto.

Tukydid (født mellom 460 og 455 f.Kr., død ca. 400 f.Kr.) var en gresk strategos og historiker, hvis hovedverk omhandler Peloponneserkrigen mellom Athen og Sparta. Han ble født som athensk borger og ble valgt til strategos i 424 f.Kr., men ble landsforvist etter nederlaget ved Amfipolis og levde i landflyktighet i tyve år, før han fikk lov til å vende tilbake til Athen i 404 f.Kr., kort før sin død.

Tukydid gjengav ofte taler slik han mente de hadde lydt, bl.a. Perikles' minnetale over de falne athenerne, en lovprisning av den athenske styreformen, demokratiet.

[rediger] Liv

Nesten alt vi vet om Tukydids liv kommer fra hans eget verk, Historien til peloponneserkrigen. Tukydids far var Oloros, et navn som ble forbundet med Thrakia og den thrakiske kongefamilien. Det er antatt at hans datter ble begravd i samme området som Kreon, en thrakisk prins eller konge. En annen Tukydid skal ha levd før ham og hadde også forbindelser til Thrakia. Tukydid var en innflytelsesrik og rik mann. Han eide gullgruver ved Scapte Hyle, et distrikt på den thrakiske kysten ovenfor øya Thasos.

Han var født i Alimos og var gjennom familie forbundet med den athenske stasmannen og generalen Miltiades og hans sønn Kimon, ledere av det gamle aristokratiet som ble erstattet av de radikale demokratene. Tukydid hadde to hjem, ett i Athen og ett i Thrakia. Hans familieforbindelser førte ham i kontakt med de samme mennene som formet historien han skrev om.

Tukydid var antagelig i tjueårene da peloponneserkrigen begynte i 431 f.Kr. Han ble smittet av pesten som herjet Athen mellom 430 og 427 f.Kr. som drepte Perikles i 429 f.Kr. sammen med tusenvis av andre athenere. Etter at han kom seg, dokumenterte han symptomene.

Han ble utnevnt til strategos (general) i 424 f.Kr. og fikk kommandoen over en skvadron på syv skip som var stasjonert ved Thasos, antagelig på grunn av sine forbindelser til området. I løpet av vinteren 424-423 f.Kr., angrep den spartanske generalen Brasidas Amfipolis, en halv dags seiling vest fra Thasos på den thrakiske kysten. Eukles, den athenske kommandanten ved Amfipolis, sendte bud etter hjelp fra Tukydid.

Brasidas var klar over Tukydids nærvær på Thasos og hans innflytelse hos folket i Amfipolis og var redde for at hjelp skulle ankomme over sjøen. Han sendte derfor raskt et tilbud med moderate betingelser til Amfipolis for å få dem til å overgi seg. Dette aksepterte de. Derfor var Amfipolis allerede under spartansk kontroll da Tukydid ankom.

Amfipolis var betydelig strategisk viktig, og nyhetene om dens fall førte til stor uro i Athen. På grunn av at han ikke klarte å redde Amfipolis, sa Tukydid:

«Det var også min skjebne å bli sendt i eksil fra mitt land i tjue år etter min kommando ved Amfipolis, og siden jeg var til stede hos begge parter, og særlig mer med peloponneserne på grunn av mitt eksil, hadde jeg muligheten til å observere sakene mer nøye.»

Han brukte sin landflyktighet fra Athen til å reise friere blant de peloponnesiske allierte, og han klarte å se krigen fra begge siders perspektiver. I løpet av denne tiden, gjennomførte han viktige undersøkelser for sitt historieverk.

Resten av bevisene for Tukydids liv kommer fra mindre pålitelige senere kilder i antikken. Ifølge Pausanias, klarte noen kalt Oenobios å gjennomføre en lovendring som tillot Tukydid å returnere til Athen, antagelig kort tid etter Athens overgivelse og slutten på krigen i 404 f.Kr. Pausanias sier videre at Tukydid ble myrdet på vei tilbake til Athen. Mange tviler på hans beretning og ser bevis for at han levde fremdeles i 397 f.Kr. Plutark hevder at restene av ham ble returnert til Athen og plassert i Kimons familiegrav.

Den plutselige slutten i hans beretning som bryter av midt i året 411 f.Kr., har tradisjonelt blitt tolket som at han døde mens han skrev boken, men andre forklaringer har blitt lagt frem.

[rediger] Utdannelse

Selv om der ikke finnes sikre bevis for å bevise det, antyder den retoriske karakteren i hans beretning at Tukydid i det minste var kjent med læren til sofistene. Disse mennene var omreisende foredragsholdere som jevnlig besøkte Athen og andre greske byer.

Det har også blitt antatt at Tukydids strenge fokus på årsak og virkning, hans kresne hengivenhet til observerbare fenomen til eksluderingen av andre faktorer og hans barske prosastil var påvirket av metodene og tenkningen til tidlige medisinforfattere som Hippokrates fra Kos. Noen har gått så langt som å anta at Tukydid hadde medisinsk utdannelse.

Begge disse teoriene slutninger som er trukket fra det forståtte karakteren i Tukydids historieverk. Mens ingen av dem kan kategorisk forkastes, finnes der ingen faste beviser for noen av dem.

[rediger] Historien til Peloponneskrigen

Tukydid skrev bare en bok. Dens moderne tittel er Historien om Peloponneskrigen. En mer nøyaktig tittel, siden den reflekterer åpningssetningen i verket, ville være «Krigen mellom peloponneserne og athenerne». Hele hans arv til historie og historiografi er i denne tettpakkede historien om den 27 år lange krigen mellom Athen og deres allierte og Sparta og deres allierte. Historien bryter av nær slutten på det 21. året.

Tukydid regnes vanligvis som en av de første virkelige historikere. I motsetning til sin forgjenger Herodot (ofte kalt «historiens far») som inkluderte rykter og referanser til myter og gudene i sitt forfatterskap, konsulterer Tukydid seg med skrevne dokumenter og intervjuet deltakere i hendelsene han nedtegnet. Han hadde forutinntatte meninger, han ser f.eks. ut til å undervurdere viktigheten av den persiske intervensjonen, men Tukydid var den første historikeren som forsøkte å være fullstendig objektiv. Ved sin anerkjennelse av historisk forsiktighet, skapte han den første vitenskapelige tilnærmingen til historie.

En betydelig forskjell mellom Tukydids historie og moderne historieskrivning er at Tukydids historie inkluderer lange taler, slik han selv sier det, som var så nær han kunne huske av det som ble sagt (eller kanskje hva han tenkte burde vært sagt). Disse talene er sammensatt på litterært vis. Perikles' begravelsestale inkluderer f.eks. et lidenskapelig moralsk forsvar av demokratiet som gir ære til den døde:

«Hele verden er steingraven til berømte menn. De blir æret ikke bare av søyler og inskripsjoner i deres eget land, men i fremmede nasjoner på minnesmerker ikke av stein, men i hjertene og tankene til menn.»

Selv om den er tillagt Perikles, ser dette avsnittet ut til å ha blitt skrevet av Tukydid i overlagt kontrast med beretningen om pesten i Athen som umiddelbart fulgte den:

«Selv om mange lå ubegravde, ville ikke fugler og dyr røre dem, eller døde etter å ha smakt på dem...Kroppene til døende menn lå over hverandre, og halvdøde skapninger vaklet gjennom gatene og samlet seg rundt alle fontenene i sin lengsel etter vann. De hellige stedene som de hadde innkvartert seg i, var også fulle av lik av personer som døde der, akkurat slik de var. For ettersom katastrofen passerte alle grenser, ble menn som ikke visste hva som skulle bli av dem, svært uforsiktige med alt, enten det var hellig eller verdslig. Alle begravelsesriter som før var i bruk, ble oppgitt, og de gravla likene så godt de kunne. Mange hadde ønsker om de riktige innretningene som så mange av deres venner hadde dødd gjennom allerede, og kastet sine egne døde kropper på fremmedes brennmaterialer og tente på, noen ganger kastet de likene på toppen av et allerede brennende likbål og gikk avsted.»

Den klassiske forskeren Jacqueline de Romilly var den første til å poengtere at et av Tukydids sentrale temaer var etikken til athensk imperialisme. Hennes analyser setter hans historie i konteksten til gresk tankegang om internasjonal politikk. Siden hennes fundamentale studier, har mange forskere studert emnet maktpolitikk, dvs realpolitikk, i Tukydids historie.

På den andre siden har noen forfattere, inkludert Richard Ned Lebow, forkastet den vanlig oppfattelsen av Tukydid som en historiker av avkledd realpolitikk. De hevder at aktører på verdensbasis som hadde lest hans verk ville alle foretrukket at noen ville plukke fra hverandre deres gjerninger med en reporters følelsesnøytralitet, fremfor mytemakerens og poetens medfølelse og dermed bevisst eller ubevisst var deltakende i skrivingen av den. Hans melierdialog er en undervisning for reportere og de som tror at ens leder alltid handler med perfekt integritet på verdensbasis. Den kan også tolkes som bevis på det moralske forfallet til Athen fra den strålende byen på høyden som Perikles beskrev i begravelsestalen til en maktglad tyrann over andre byer.

Tukydid tok seg ikke tid til å diskutere kunsten, litteraturen eller samfunnet som boken har sitt grunnlag i og som Tukydid vokste opp med, Han skrev om en hendelse og ikke en periode og tok seg derfor ikke tid til å diskutere noe som han regnet som uvesentlig.

Leo Strauss hevdet i sin klassiske studie The City and Man at Tukydid hadde en dyp ambivalent forståelse av athensk demokrati. På den ene siden «ble hans visdom gjort mulig» av det perikleanske demokratiet på grunnlag av dens frigjøring av individuelt mot, foretak og spørsmålsstilling. Men samtidig førte friheten til grenseløs politisk ambisjon og dermed imperialisme og til slutt til samfunnsstrid. Dette er essensen i Athens tragedie eller demokratiets og at lederskap kan være farlig for demokratiet. Dette er den tragiske visdommen som Tukydid formidler som han på en måte lærte av det athenske demokratiet. Mer konvensjonelle forskere mener han anerkjenner og lær lærdommene videre, at demokratier trenger lederskap.

[rediger] Sitater

«Men de modigste er sikkert de som har den klareste visjonen av hva som står foran dem, både ære og fare, og på tross av dette går ut for å møte den.»
«De sterke gjør hva de kan og den svake lider det de må.»
«Det er en generell regel i menneskets natur at folk avskyr dem som behandler dem godt, og ser opp til de som ikke gjør noen innrømmelser.»
«Krig tar bort det enkle forrådet av daglige ønsker, og viser seg derfor som en hard herre som fører de fleste menns karakter til deres hells nivå.»

[rediger] Litteratur

Primærkilder

Thukydides: Peloponneserkrigen Bind 1 og 2. Oversatt av Henning Mørland. Aschehoug. Oslo, 1962.
Herodot, Historie, A. D. Godley (oversetter), Cambridge: Harvard University Press (1920). ISBN 0-674-99133-8 .
Pausanias, Beskrivelse av Hellas, Bok I-II, (Loeb Classical Library) oversatt til engelsk av W. H. S. Jones; Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. (1918). ISBN 0-674-99104-4. .
Plutark, Liv, Bernadotte Perrin (oversetter til engelsk), Cambridge, MA. Harvard University Press. London. William Heinemann Ltd. (1914). ISBN 0-674-99053-6 .

Sekundærkilder

Connor, W. Robert, Thucydides. Princeton: Princeton University Press (1984). ISBN 0-691-03569-5.
Dewald, Carolyn. Thucydides' War Narrative: A Structural Study. Berkeley, CA: University of California Press, 2006 (hardcover, ISBN 0-520-24127-4).
Forde, Steven, The ambition to rule : Alcibiades and the politics of imperialism in Thucydides. Ithaca : Cornell University Press (1989). ISBN 0-8014-2138-1.
Hanson, Victor Davis, A War Like No Other: How the Athenians and Spartans Fought the Peloponnesian War. New York: Random House (2005). ISBN 1-4000-6095-8.
Hornblower, Simon, A Commentary on Thucydides. 2 vols. Oxford: Clarendon (1991-1996). ISBN 0-19-815099-7 (vol. 1), ISBN 0-19-927625-0 (vol. 2).
Hornblower, Simon, Thucydides. London: Duckworth (1987). ISBN 0-7156-2156-4.
Luce, T.J., The Greek Historians. London: Routledge (1997). ISBN 0-415-10593-5.
Orwin, Clifford, The Humanity of Thucydides. Princeton: Princeton University Press (1994).
Romilly, Jacqueline de, Thucydides and Athenian Imperialism. Oxford: Basil Blackwell (1963). ISBN 0-88143-072-2.
Rood, Tim, Thucydides: Narrative and Explanation. Oxford: Oxford University Press (1998). ISBN 0-19-927585-8.
Strassler, Robert B, ed. The Landmark Thucydides: A Comprehensive Guide to the Peloponnesian War. New York: Free Press (1996). ISBN 0-684-82815-4.
Strauss, Leo, The City and Man Chicago: Rand McNally, 1964.