Kirkehistorie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kirkehistorie (Historia ecclesiastica) er en av de klassiske fire teologiske disipliner, og er sammen med studiet av Det gamle testamente og Det nye testamente en av de historiske disipliner innenfor kristen teologi. Kirkehistorie er som akademisk fag opptatt av kirken som objekt for vitenskapelig arbeid. «Kirke» forstås bredt slik at både institusjonhistorie, sosialhistorie og idéhistorie inkluderes i begrepet. De to første dekker i stor grad kristendommens praksis og den siste historisk teologi som kristendommens teori gjennom historien. En smalere forståelse av historisk teologi legger vekt på kirkens dogmehistoriske utvikling. Kirkehistorie benytter seg av samme metodiske grunnlag som både historiefaget, idéhistorie og religionshistorie.

Eusebius av Cæsarea (ca. 300) regnes vanligvis som kirkehistoriens far, men æren for den kritisk kirkehistorie gis normalt til Johann Lorenz von Mosheim (ca. 1750).

Kirkehistorien deles vanligvis inn i ulike perioder:

• Oldkirken (ca. 100-450)
• Middelalder (ca. 450-1500)
• Reformasjon (ca. 1500-1600)
• Nytid (ca. 1600- )