Fridtjof Nansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nobels fredspris 1922

Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen (født 10. oktober 1861 i Aker kommune, og døde 13. mai 1930 på Lysaker i Bærum kommune) var en norsk polarfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han fikk i 1922 Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter første verdenskrig.

Innhold 1 Privatmann 2 Vitenskapsmann 2.1 Zoolog, oseanograf og norges første doktoravhandling i nevrobiologi 2.2 På ski over Grønland 2.3 Kryssingen av Polhavet med «Fram» 2.4 På ski mot Nordpolen 2.5 Gjennom Sibir 3 Politiker og diplomat 4 Humanitært arbeid 5 Hedersbevisninger 6 Bøker 7 Arven etter Nansen 8 Litteratur 9 Referanser 10 Eksterne lenker 11 Galleri

[rediger] Privatmann

Fridtjof Nansen ble født 10. oktober 1861 på Store Frøen gard i Vestre Aker rett utenfor Christiania (Oslo). Faren hans var sakfører Baldur Fridtjof Nansen. Hans mor Adelaide Johanne Thekla Isidore var datter av major og baron Christian Frederik Vilhelm Wedel-Jarlsberg. Hun var først gift med løytnant Bølling.

Fridtjof Nansen hadde seks halvsøsken og en bror. Han gikk på skole i Kristiania og interesserte seg allerede her for naturfagene. Etter skolegangen ønsket han å bli offiser i marinen, men etter råd fra faren begynte han i stedet å studere zoologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i perioden 1880-1882. I 1882 fikk han en stilling som konservator ved Bergens Museum, og der skrev han avhandlingen om slimålens nervesystem, som resulterte i en doktorgrad i 1888. Mens han arbeidet i Bergen, fikk han sjansen til å bli med en selfangstskute til Nordishavet og Grønland, hvor han fikk sin første arktiske erfaring og ideen til skiferden over Grønlands innlandsis.

Fridtjof Nansen giftet seg 11. august 1889 med konsertsangerinnen Eva Sars. Hun døde 9. desember 1907. Sammen hadde de fem barn. Nansen giftet seg på nytt i 1919 med Sigrun Munthe.

Fridtjof Nansen døde 68 år gammel 13. mai 1930 og ble bisatt på 17. mai. Gravferden fra Universitetets aula ble en nasjonal begivenhet med to minutters stillhet og flagg på halv stang over hele landet. Urnen ble satt ned i hagen ved hans hjem Polhøgda ved Lysaker i Bærum.

Fra 1958 er Polhøgda en forskningsstiftelse som driver forsking knyttet til Nansens arbeidsfelt gjennom Fridtjof Nansens Institutt.

[rediger] Vitenskapsmann

[rediger] Zoolog, oseanograf og norges første doktoravhandling i nevrobiologi

Nansen utdannet seg innenfor medisin og biologi i Bergen, og ble konservator ved Bergen museum i 1882 der han sorterte havprøver av planter og dyr fra en nordatlanterhavsekspedisjon. Under dette arbeidet bestemte han seg for å spesialisere seg i nevroanatomi, i første rekke hos laverestående virveldyr som leddorm, slimål og lansettfisk. Dette førte til banebrytende arbeid i beskrivelsen av nervecellenes kontaktpunkter (synapser).

Høsten 1885 ble Nansen ferdig med sin første avhandling, Bidrag til Myzostomernes Anatomi og Histologi. I 1886 fulgte avhandlingen Foreløbig Meddelelse om Undersøgelser over Centralnervesystemets histologiske bygning hos Ascidiene samt hos Myxine Glutinosa, som var et forarbeid til hans doktoravhandling; The structure and combination of the histological elements of the central nervous system.^[1] Avhandlingen var et viktig bidrag til den begynnende nevrovitenskapen, og ringvirkningene fra dette arbeidet er kanskje hans største bidrag til menneskeheten. Nansen var med å utforme nevronteorien, som hans kollega Santiago Ramón y Cajal fikk nobelprisen for i 1906. Teorien om hvordan nerveceller kommuniserer med hverandre og danner nevrale nettverk har vært grunnleggende i forståelsen av hvordan hjernen virker.

Nansen var professor i zoologi 1897–1908 og i oseanografi 1908–1930 ved Det Kongelige Frederiks Universitet (senere kjent som Universitetet i Oslo).

[rediger] På ski over Grønland

I 1888 foretok Nansen sammen med Otto Sverdrup, Samuel Balto, Olaf Dietrichson, Ole Nilsen Ravna og Kristian Kristiansen Trana den første dokumenterte kryssingen av Grønland.

På grunn av isforholdene lyktes det ikke Nansen og hans menn å komme i land da ekspedisjonen ankom til Grønlands østkyst med selfangerskuta «Jason». De drev i flere døgn på et isflak sørover langs kysten. Etter å ha kommet inn til land, rodde og seilte de i to små båter i tolv døgn nordover langs østkysten. På ski forlot de Umivik 15. august 1888, og de ankom til Ameralikfjorden på vestkysten 29. september 1888. 3. oktober ankom de Godthåb (Nuuk), men måtte overvintre der fordi den siste båten før vinteren hadde dratt. I denne perioden studerte Nansen inuittene og lærte mye om kajakker, roing og overlevelse i ekstreme forhold. Etter turen skrev han også to bøker; Paa ski over Grønland (1890) og Eskimoliv (1891).

[rediger] Kryssingen av Polhavet med «Fram»

Nansens idé om å drive med en skute til Nordpolen ble til da han i 1884 leste en avisartikkel i Morgenbladet av professor Henrik Mohn om en transpolar strøm i det arktiske hav. Artikkelen viste til at det var funnet vrakgods ved Grønlandskysten fra skuta «Jeanette» som var skrudd ned i isen nord for Nysibirøyene i 1881. ^[2]

Fra 1893 ledet Nansen en ekspedisjon med den spesialbygde polarskuta «Fram». Nansen hadde valgt Otto Sverdrup til kaptein om bord. Øvrige ekspedisjonsdeltakere var Sigurd Scott Hansen, geofysisk observatør; Henrik Greve Blessing, lege; Theodor Claudius Jacobsen, styrmann; Anton Amundsen, førstemaskinist; Adolf Juell, stuert; Lars Pettersen, annenmaskinist; Hjalmar Johansen, fyrbøter og meteorologiassistent; Peder Leonard Hendriksen, altmuligmann; Bernhard Nordahl, elektriker og meteorologiassistent; Ivar Otto Irgens Mogstad, altmuligmann; og Bernt Bentsen, altmuligmann.^[3]

«Fram» forlot Norge fra Vardø 21. juli 1893, seilte østover Nordøstpassasjen langs nordkysten av Sibir til 133° 37' grader øst. 22. september 1893 frøs skuta fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Ekspedisjonen foretok mange vitenskapelige observasjoner og målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi.

[rediger] På ski mot Nordpolen

Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen, 14. mars 1895, skipet for å gå mot Nordpolen på ski og med hundespann. 7. april snudde de på 86° 14' nordlig bredde, da de fant ut at de ikke ville rekke å gå til Nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14' var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04'. Det var uansett det nordligste punkt hvor det til da var registrert at noe menneske hadde vært. Tilbaketuren ble også svært strabisiøs, og Nansen og Johansen overvintret i et selvbygd vinterkvarter på Frans Josefs land. De overlevde på tran, hvalross-spekk og isbjørnkjøtt. Sommeren 1896 fortsatte de, delvis over land og delvis i en selvbygd kajakk. En gang holdt det på å gå galt. Kajakken drev fra land mens de var i land på en øy. Nansen vrengte da av seg klærne og la på svøm ut i isvannet og fikk berget kajakken. På Kapp Flora, lenger sør på Frans Josef Land, møtte de en britisk ekspedisjon under ledelse av Frederick George Jackson. Det er to versjoner av hva som ble sagt da Jackson og Nansen tilfeldig møttes på Kapp Flora. Britens forløsende ord var: «How do you do?» ^[4] eller de var: «Doctor Nansen, I presume?»^[5] Nansen og Johansen fikk skyss med den britiske ekspedisjonen til Nord-Norge, og de ankom til Vardø 13. juli 1896. Én uke senere ankom «Fram» under ledelse av Otto Sverdrup til Skjervøy og de kunne gjenforenes i Tromsø. Deretter fulgte en triumfferd langs hele kysten til Oslo der de overalt ble feiret som nasjonalhelter.

[rediger] Gjennom Sibir

Nansen skrev boka Gjennom Sibir om ferden sin ned Jenisei til Krasnojarsk i 1913. I dag er han en av Krasnojarsk største helter og fortsatt høyst levende blant folk . Nansens medhjelper, Jonas Lied, grunnla den gang et sagbruk i Lesosibirsk ved Jenisei, som sies å være verdens største. Lied og Nansen fikk i gang en handelsrute ned Jenisei og rundt Kola og norskekysten til Europa som sibirjaker i dag drømmer om å gjenopprette.

[rediger] Politiker og diplomat

Som en radikal unionsmotstander og nasjonalist deltok Nansen aktivt i uavhengighetsprosessen i mot unionsoppløsningen i 1905. Han utnyttet sin verdensberømmelse og foredragsturneene utenlands til å utbre forståelse for det norske synet på unionen. Hjemme ble han en viktig opinionsdanner med sine foredrag, sine fem appeller i Verdens Gang om vilje og mannsmot, og kampskriftet Norge og Foreningen med Sverige. Statsminister Christian Michelsen sendte ham som uoffisiell diplomat til London og Berlin, og hans innlegg i The Times 25. mars skal ha bidratt til å underbygge Norges stilling i unionsstriden. Nansens tale på Festningsplassen 17. mai 1905 bidro sterkt til den folkelige oppslutningen om regjeringens arbeid for unionsoppløsning.

I likhet med de ledende politikerne i Michelsens regjering var han opprinnelig en markert republikaner. Dette standpunktet delte han med personligheter som Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg. Etter diskusjoner, særlig med Sigurd Ibsen, endret disse tre standpunkt til å støtte et monarki med den danske prins Carl som norsk konge. Dette ut fra en tenkning om at det ville kunne skape nærmere bånd til Storbritannia. Nansen deltok aktivt på monarkistenes side i valgkampen før folkeavstemningen 12. og 13. november 1905. Han bidro aktivt til å overtale prins Carl og prinsesse Maud til å takke ja til å bli kongepar i Norge.^[6] Nansen ble senere en fortrolig og nær venn av kongeparet, og han lærte dem å gå på ski.^[7]

Nansen ble utnevnt til Norges første ambassadør i London 1906–08 og ble en nær venn av kong Edvard VII av Storbritannia. I London oppnådde han å få britiske garantier for norsk territoriell suverenitet.

I 1915 ble han, til tross for sitt arbeid for nedrusting, president i Norges forsvarsforening, NFF. Som en motkraft til Arbeiderpartiets stadige vekst, ble Nansen lansert som en mulig statsministerkandidat i en bred borgerlig samlingsregjering, men dette forsøket falt sammen. I 1925 deltok han i stiftelsen av Fedrelandslaget. Fridtjof Nansen var også en aktiv riksmålsmann.

[rediger] Humanitært arbeid

Etter første verdenskrig arbeidet Fridtjof Nansen for repatriering av krigsfanger og for hjelp til flyktninger. Under vestmaktenes blokade av det revolusjonære regimet i Sovjetunionen forsøkte han å få nødhjelp igjennom til den russiske befolkningen, som var rammet av hungersnød på grunn av borgerkrigen.

I 1921 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og denne stillingen utnyttet han til å skape Nansenpasset for å hjelpe statsløse flyktninger. Det ble etterhvert anerkjent av de fleste stater. Samme år organiserte han nødhjelpen til de millioner av russere som var rammet av hungersnød. I dette prosjektet hadde han Vidkun Quisling som medarbeider. Etter krigen mellom Tyrkia og Hellas bidro han til fredsslutningen ved Lausanne-traktaten i 1923 og til utveksling av fordrevne folkegrupper. Som følge av folkemordet på armenerne i Tyrkia var de fleste av den store armenske befolkningen fordrevet, og Fridtjof Nansen engasjerte seg utover i 1920-årene særlig for å skaffe hjelp til de armenske flyktningene.

For sitt humanitære og fredsskapende arbeid fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris i 1922. Nansenmedaljen, opprettet i 1954 som en internasjonal hedersbevisning for fortjensfull innsats for flyktninger, er oppkalt etter ham.

[rediger] Hedersbevisninger

Nansen mottok en rekke norske og utenlandske utmerkelser i tillegg til Nobels Fredspris. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1889, fikk storkorset av samme orden i 1896 og storkorset med kjede i 1925. Blant hans mange utenlandske ordener var Dannebrogsordenen, den britiske Viktoriaordenen og den franske Æreslegionen. Han var æresdoktor ved flere utenlandske universiteter, og medlem av en rekke akademier og selskaper, inkludert Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Norge. Etter hans død ble den store samlingen av ordener han etterlot seg skjenket til Universitetes Myntkabinett, nå Myntkabinettet ved Kulturhistorisk museum. Her er den fremdeles en av de viktigste samlingene.

[rediger] Bøker

Fridtjof Nansen skrev mye, blant annet mange vitenskapelige verk. Her er en liten liste over de mer kjente ikke spesialiserte bøkene:

• Paa ski over Grønland. En skildring af Den norske Grønlands-ekspedition 1888-89. Aschehoug, Kristiania 1890. 704 sider.
• Eskimoliv. Aschehoug, Kristiania 1891. 293 sider.
• Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893-1896.. Aschehoug, Kristiania 1897. 2 bind.
• Norge og foreningen med Sverige. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania 1905. 88 sider.
• Nord i tåkeheimen. Utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania 1911. 603 sider.
• Gjennem Sibirien. Jacob Dybwads forlag, Kristiania, 1914. 386 sider.
• Frilufts-liv. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1916. 233 sider.
• En ferd til Spitsbergen. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1920. 279 sider.
• Rusland og freden. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1923. 151 sider
• Blant sel og bjørn. Min første Ishavs-ferd. Jacob Dybwads Forlag, Kristiania, 1924. 285 sider.
• Gjennem Armenia. Jacob Dybwads Forlag, Oslo, 1927. 247 sider.
• Gjennem Kaukasus til Volga. Jacob Dybwads Forlag, Oslo, 1929. 162 sider.

Samlinger av brev, artikler og taler:

• Nansens røst. Artikler og taler av Fridtjof Nansen. Redigert av A. H. Winsnes. 2 bind. Dybwad, Oslo, 1942
• Fridtjof Nansen: Brev. Brev 1882-1930, utgitt for Nansenfondet av Steinar Kjærheim. 5 bind. Universitetsforlaget 1961-1978.

[rediger] Arven etter Nansen

• Både på månen og på Mars finnes et krater oppkalt etter Nansen.
• Utenom de norske kongene er Fridtjof Nansen den person som er avbildet på flest norske frimerker (13 stk.). I tillegg er han avbildet på en lang rekke utenlandske frimerker.
• Fridtjof Nansen var avbildet på den blå norske femkroneseddelen som ble utgitt 1955–1963^[8] og på den blå tikroneseddelen som ble utgitt 1972–1984^[9].
• KNM «Fridtjof Nansen», hovedskipet i Fridtjof Nansen-klassen, er oppkalt etter Nansen.^[10]
• Fridtjof Nansen er avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300.^[11]

Commons: Fridtjof Nansen – bilder, video eller lyd

[rediger] Litteratur

• Tor Bomann-Larsen (2004) Folket – Haakon & Maud II – Cappelen, Oslo.
• Tor Bomann-Larsen (2006) Vintertronen – Haakon & Maud III – Cappelen, Oslo. ISBN 978-82-02-24665-5.
• Roland Huntford (1996) Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten – Oslo.
• Berit Tolleshaug: Fridtjof Nansen: en norsk helt i en gresk tragedie?. Pax, (2001)
• Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red., 2004) Norsk Polarhistorie – Gyldendal. ISBN 82-05-32654-1.
• Karl H. Brox (1991) Eva og Fridtjof Nansen - et samliv – Gyldendal. ISBN 82-05-20230-3.
• Carl Emil Vogt (2007) Nansens kamp mot hungersnøden i Russland 1921-23 – Aschehoug. ISBN 978-82-03-23371-5.

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Galleri NORs fotografier av Nansen
• På sporet av Nansen og Johansen. Riksantikvaren. Besøkt 26. mai 2007.

[rediger] Galleri

Fridtjof Nansen	Nansen på kjelke over isen	Nansen i Bergen havn på vei nordover	Nansen var en habil tegner. Tegning av hvalross fra 1893.
Nansen sto modell for Werenskiolds tegninger av Olav Tryggvasson til Heimskringla.	Gjennem Sibirien