Unionsoppløsningen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Brister båndet?» spør den svenske vittighetsbladet Söndags-Nisse 12. februar 1905. Det var det mange som lurte på. Statminister Erik Gustaf Boström gjør spede forsøk på å slukke ilden som har flammet opp mellom landene i unionen.

Postkort med oppfordring til å stemme for unionsoppløsningen.

Tysk kart over Norge og Sverige 1905

Unionsoppløsningen betegner oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige, erklært av Norge 7. juni 1905 og akseptert av Sverige 26. oktober samme år.

[rediger] Bakgrunn

[rediger] Unionen mellom Sverige og Norge 1814

Ved Kielfreden ble kongen av Danmark-Norge tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Kiel-traktaten ble mottatt med forbitrelse i Norge, og stattholderen og tronarvingen, prins Christian Frederik, stilte seg i spissen for et norsk opprør med krav om selvstendighet. 17. mai 1814 ble Kongeriket Norges Grunnlov vedtatt i Riksforsamlingen på Eidsvoll, og Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Sverige gikk samme sommer til krig mot Norge for å gjennomføre unionen etter Kiel-traktatens bestemmelser. Men gjennom Mossekonvensjonen 14. august inngikk partene våpenstillstand, og Sveriges kronprins Karl Johan gikk med på å la Norge beholde Grunnloven og indre selvstyre mot at Christian Frederik skulle abdisere og at Stortinget skulle velge den svenske kongen til ny norsk konge.

Christian Frederik overlot den utøvende makt til Stortinget 10. oktober 1814, og samme dag forlot han landet og reiste til Danmark, hvor han ble konge i 1839 under navnet Christian VIII. Stortinget vedtok 4. november 1814 den reviderte Grunnloven og valgte samme dag Sveriges konge Karl XIII til norsk konge.

Norge måtte bare godta de endringer i Grunnloven som unionsinngåelsen gjorde nødvendige, og landet fikk bestå som en formelt selvstendig stat i personalunion med Sverige. Kongen var forfatningsmessig norsk konge i Norge og svensk i Sverige. Landene beholdt separate lovverk, styringsorganer, kirkeordninger, undervisningssystemer og forsvar. Deres eneste fellesinstitusjon utenom kongemakten var utenriksstyret, som imidlertid var underlagt svensk kontroll. Det felles utenriksstyret gjorde at unionen i utlandet ble oppfattet som mer av en realunion enn den faktisk var.

[rediger] Maktkamp mellom Konge og Storting

Striden mellom kong Karl III Johan – og senere konger – og det norske Stortinget om hvem som hadde makta, kulminerte i 1884, da kongen måtte bøye seg for at hans regjeringer måtte ha tillit hos flertallet i Stortinget (parlamentarisme).

Det rene norske flagget ble fra 1879 også en merkesak for unionens motstandere. Unionsmerket i begge lands flagg, sammensatt av begges flaggfarger, ble innført i 1844 for å markere likestilling mellom statene, og var derfor populært i begynnelsen. Men da motstanden mot unionen økte, ble unionsmerket en stridssak. Venstre fikk drevet «det rene flagg» igjennom i 1898 uten kongelig sanksjon.

[rediger] Konsulatsaken

Konsulatsaken var en av hovedgrunnene til at unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst. Da Norge i 1814 aksepterte unionen med Sverige, fikk Sverige ansvaret for utenrikssaker på begge lands vegne. Derfor fantes det bare unionelle legasjoner og konsulater rundt om i verden, underlagt et felles svensk-norsk utenriksdepartement. Da Norge fra 1850 og utover ble en stor sjøfartsnasjon, var det oftest nordmenn som trengte hjelp fra konsulene. Disse var lite flinke til å ta seg av norske interesser, og det var ikke alltid konsulater i de store havnebyene der norske skip ofte trengte bistand. Samtidig har man i Norge hatt lett for å overse at de fleste unionelle konsuler faktisk var nordmenn, mens ministerrepresentasjon til andre land som oftest ble utgjort av svensker.

Norske sjøfolk og skipsredere ble mer og mer misfornøyde med at konsulene var styrt fra Stockholm. Samtidig har nyere forskning vist at norske sjøfolk slettes ikke støttet kravet om det «rene» norske flagg på slutten av 1800-tallet, hvilket kan bety at de ikke nødvendigvis støttet et krav om unionens oppløsning. Et eget norsk konsulatvesen ble i alle tilfeller en merkesak for unionsmotstanderne i Venstre og ble sett som et skritt på veien til egen utenrikstjeneste og eventuelt unionsoppløsning.

Konsulatstriden besto, kort forklart, i at Venstre i Norge krevde egne norske konsuler som ikke skulle være underlagt det felles svensk-norske utenriksdepartement. På svensk side fryktet man imidlertid at dette kunne bane vei for et eget norsk utenriksministerium i miniatyr, hvilket ville underminere den eneste virkelige unionelle fellesinstitusjonen.

[rediger] 1905

[rediger] Selvstendighetserklæringen 7. juni

Mot slutten av unionstiden vokste den norske misnøyen. Høyre ville beholde unionen dersom det ble full likestilling mellom statene, mens Venstre ønsket full uavhengighet. Også andre saker bidro til at brudd virket mer og mer sannsynlig i årene fram mot 1905.

Til tross for forhandlinger i mange år, ble det brudd våren 1905. Stortinget hadde vedtatt en lov om eget norsk konsulatvesen for tredje gang. Kong Oscar II nektet å sanksjonere loven, og hadde ikke tredje gangs vetorett. Derfor svarte den norske regjering med å nekte å kontrasignere kongens beslutning. Regjeringen leverte sin avskjedssøknad, som kongen nektet å motta, siden han ikke ville klare å finne folk som var villige til å danne ny regjering. Da vedtok Stortinget 7. juni 1905 at «foreningen med Sverige under én konge er opphørt som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge». Han klarte nemlig ikke å skaffe landet en regjering, noe han etter Grunnloven var forpliktet til. Imidlertid ble ikke kongeinstitusjonen som så avskaffet av Norge. Det var ene og alene en avsettelse av kong Oscar II som norsk konge, men siden han forble svensk konge kunne Stortinget understreke at «foreningen med Sverige under én konge [...]» var opphørt.

[rediger] Folkeavstemning om unionsoppløsningen 13. august

Reaksjonen i Sverige ble voldsom, og det ble truet med maktbruk. Sveriges generalstabssjef Axel Rappe understreket at de norske grensefestningene ikke utgjorde noe vesentlig hinder for en invasjon, men ville ikke ta stilling til om Sverige burde rette et militært angrep mot Norge. Sveriges Riksdag krevde folkeavstemning i Norge som vilkår for å godkjenne unionsoppløsningen. Norges regjering og Storting kom svenskene i forkjøpet ved å kunngjøre folkeavstemningen før kravet ble offisielt fremlagt fra svensk side. Dermed fikk nordmennene selv bestemme avstemningstemaet, som ikke var ja eller nei til unionsoppløsning, men til å bekrefte det bruddet som etter norsk oppfatning allerede hadde funnet sted.

Den 13. august ble folkeavstemningen avholdt, og 85% av de stemmeberettigede deltok. Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Kvinnene var dermed utelukket, men de organiserte sin egen underskriftskampanje. Avstemningen ga et overveldende flertall for oppløsning av unionen. Hele 368 208 stemte ja til «den stedfundne Opløsning af Unionen», mens bare 184 stemte nei. Andelen som var imot unionen var svært høy, og svenskene var skeptiske til resultatet. Det hadde de grunn til å være, for folkeavstemningen foregikk under omstendigheter som har mye til felles med «demokratiske» valg i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Blant annet var det flere steder ikke trykt opp nei-sedler, mens kirkene (som var avstemningslokalene) var prydet med norske flagg. I flere aviser ble i tillegg de som etter ryktene hadde stemt imot «den stedfundne oppløsning» (man stemte ikke for eller imot unionsoppløsning; man stemte bare over hvorvidt man var enig i det som hadde skjedd eller ikke) hengt ut med navn og adresser.

[rediger] Karlstadforliket 23. september

Norske soldater på grensevakt ved riksgrensa mot Sverige 1905. Motiv fra samtidig postkort.

Feltkjøkken ved grensevakta.

Utdypende artikkel: Karlstadkonvensjonen

Gjennom folkeavstemningen var Riksdagens vilkår for å forhandle om unionsoppløsningen innfridd, og partene ble enige om legge forhandlingene til den svenske byen Karlstad, midtveis mellom de to hovedstedene. Fire delegater fra hvert land møttes i Frimurerlogen i Karlstad 30. august.

Midt i september var situasjonen fastlåst, og i begge land fryktet man krig. Imidlertid var krigsfaren forsvinnende liten. Begge land var beredte til kompromiss om grensefestningene, som var hovedstridspunktet i forhandlingene. Andre tvister, som reinbeite, vassdragsspørsmål og noen skjær et stykke utenfor Iddefjorden ville aldri utløst krig mellom de to land. Dessuten hadde ikke Sverige noe å vinne på en krig. Den svenske generalstaben var fullt inneforstått med at en invasjon av Norge ville innebære norsk folkekrig og vesentlige problemer for Sverige. Den delvise norske mobiliseringen den 13. september som etter få dager gjorde at 22 500 mann sto under våpen på grensevakt eller i marinen, må forstås på grunnlag av at man i samtiden ikke visste hva Sverige kom til å gjøre, samt at det norske forsvaret var lite forberedt på krig. Opprustningen før 1905 hadde hovedsakelig vært rettet mot Russland. Partene kom til enighet i Karlstad om unionens oppløsning, og 23. september undertegnet de Karlstadkonvensjonen. Noen har skrevet at «det ble overraskende fort enighet mellom to land som nesten var gått til krig mot hverandre noen uker før». Situasjonen var imidlertid altså at krigsfaren var liten, hvilket forklarer nettopp det hurtige kompromisset.

Norge måtte rive de fleste av sine nye grensefestninger mot Sverige, som til gjengjeld godtok Norges krav om en demilitarisert sone også på svensk side av grensen. Partene forpliktet seg til å løse fremtidige konflikter ved internasjonal voldgift. Karlstadforliket ble sett på som et ydmykende nederlag av radikale venstrefolk og sosialister, som heller ville ha tatt et militært oppgjør enn å oppgi grensefestningene. Dette må forstås på bakgrunn av noe av datidens tankegods, som blant annet innebar forherligende og romantiserende tanker om krig. Referanserammen man hadde var de hurtige og ærerike preussiske felttog mot Danmark, Østerrike og Frankrike mellom 1864 og 1870; man visste ikke at en moderne krig ville arte seg som den kom til å gjøre under 1. verdenskrig.

[rediger] Svensk anerkjennelse 26. oktober

Ved «kunglig förordning» av 27. oktober 1905 ble «Sildesalaten» fjernet fra svenske flagg 1. november. Gustav Lærum i «Vikingen» kommenterte begivenheten med en gråtende «lappeskrædder» Erik Gustaf Boström, den svenske statsministeren som hadde avgått på våren og tidligere hadde sanksjonert «det rene norske flagg».

Etter Karlstad-forliket kunne Sveriges Riksdag endelig anerkjenne Norges uavhengighet 26. oktober 1905. Samtidig abdiserte kong Oscar II formelt som norsk konge og avslo et norsk tilbud om å la en av sønnene overta tronen. Etter svensk oppfatning var Norges ensidige uavhengighetserklæring av 7. juni ulovlig, og den egentlige dato for unionsoppløsningen var 26. oktober. Derfor fremstår også den norske 7. junimarkeringen i de påfølgende år som anakronistisk.

Svensk anerkjennelse og kong Oscars tronfrasigelse åpnet for at Norge også kunne vinne internasjonal anerkjennelse og opprette diplomatiske forbindelser med andre land. Det er forøvrig en myte at Storbritannia presset Sverige til å godta unionsoppløsning i 1905. Vel var britenes konge begeistret over tanken på å få sin svigersønn på den norske trone, men han hadde ingen makt over britisk utenrikspolitikk. Det hadde imidlertid utenriksminister Landsdowne og hans diplomater, og det viktigste for dem var at det ikke ble krig i Skandinavia og at Norge og Sverige løste sine problemer til gunst for begge land. Den samme holdningen inntok de andre stormaktene, selv om Frankrike og Russland lot seg lure av norske diplomater til å tro at Sverige krevde riving av historiske norske festninger, og derfor leverte anmodninger til Sverige om å frafalle disse kravene. Sverige svarte imidlertid som sant var, at de ikke på noe tidspunkt hadde fremsatt disse kravene. Det hører med til historien at britiske diplomater var kraftig irriterte over hva de anså som nordmennenes "jugglery with words".

Kong Haakon VII (tidligere prins Carl av Danmark) ankommer landet med Kronprins Olav (tidligere prins Alexander) på armen. Statsminister Christian Michelsen ønsker velkommen til Norge.

[rediger] Folkeavstemning om monarkiet 12.-13. november

Da Sverige hadde anerkjent unionens oppløsning og Norges uavhengighet 26. oktober, kunne regjeringen omsider åpent forhandle med den danske prins Carl om å overta Norges trone. Prinsen forlangte imidlertid en folkeavstemning for å forsikre seg om folkets tillit. Den ble holdt 12. og 13. november og ga et klart flertall for regjeringens ønske om å tilby tronen til prins Carl. Reelt var det en avstemning over spørsmålet om monarki eller republikk, og slik ble den også oppfattet av folk flest. Men det offisielle temaet var ja eller nei til å spørre prins Carl om å la seg velge til norsk konge.

Stortinget kåret prins Carl til norsk konge 18. november, og han aksepterte samme kveld, idet han kunngjorde at han tok navnet Haakon VII og ga sin sønn navnet Olav. Den nye kongefamilien ankom til hovedstaden Kristiania 25. november 1905.

[rediger] Se også

• Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige
• Folkeavstemning om Prins Carl av Danmark som norsk konge

[rediger] Litteratur

• Nielsen, Yngvar: Norge i 1905. C. Andersens Forlag, 1906 NBdigital

[rediger] Eksterne lenker

• 1905 – Norge, Sverige & unionen Tidslinje, temasider, skolesider, litteratur, lyd og bilder, aviser, dokumenter, lenker
• Svensk offisiell side om unionsoppløsningen i anledning jubileet
• Nær krig, artikkel i den svenske avisen Dagens Nyheter
• Prosjekt 1905 – Svensk-norske relasjoner i 200 år
• Norsk-svensk kultur- og turistsamarbeid i forbindelse med hundreårsmarkeringen
• Skrev Farmand i 1905 Gjengivelser av hva forretningsbladet Farmand skrev i 1905 – hovedsakelig i tilknytning til unionsoppløsningen og konsulatsaken
• Hundreårsmarkeringen-Norge 2005 as Offisielt nettsted for markeringen i 2005