Parlamentarisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Ulike styreformer
Lista er sortert alfabetisk. |
|
Parlamentarisme er en politisk styreform der regjeringen (den utøvende makt) utgår fra et flertall i den lovgivende forsamling (parlamentet). På den måten er den utøvende og lovgivende makt «vokst sammen» og samlet i parlamentet. Dette bryter dermed med Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Norsk parlamentarisme er i samsvar med det såkalte folkesuverenitetsprinsippet, noe styreformen i unionstiden 1814–1905 ikke var. Grunnen til det var at den folkelige makten via Stortinget ble avbalansert med en kongemakt uten demokratisk legitimitet.
Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent under begrepet investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Sverige, Finland, Ungarn og Spania.
Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.
I Sverige blir talmannens (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot. I realiteten er det svenske investitur et så «svakt» at landet ikke kan sies å ha en form for positiv parlamentarisme.
Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.
Westminster-modellen er en utbredt form for parlamentarisme.
Innhold |
[rediger] Parlamentarisme i Norge
[rediger] Storting/regjering
I Norge ble parlamentarismen gradvis «innført av Venstre» i 1884. Sin endelige anerkjennelse som landets «rette» styringsprinsipp, fikk det ikke før ved Unionsoppløsningen i 1905. Etter dette fikk parlamentarismen sin juridiske forankring i uskreven, konstitusjonell sedvanerett. Parlamentarismen ble ikke innskrevet i Grunnloven før 20. februar 2007 (i § 15).
Veien mot parlamentarisme i Norge var en skrittvis prosess som foregikk mellom 1870 og 1932. Parlamentarismen ble en reell del av styresettet allerede i 1884, men mange vil si at parlamentarismen som entydig og sikker norm ble «innført» senere. Norsk parlamentarisme er nettopp kjennetegnet ved at innføringen ikke fulgte en fasttømret plan, og at den var preget av situasjonsbestemt pragmatisme. Før 1905 kunne ikke Venstre alene mobilisere det flertall som trengtes for å grunnlovsfeste parlamentarismen (2/3 flertall).
Parlamentarisme bygger på tre prinsipper:
- Regjeringsmakten utgår fra Stortinget.
- Det finnes ikke noe politikkområde som ikke ligger under Stortingets kontroll.
- Regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget, og kan fjernes til enhver tid. Regjeringen har rettsplikt til å gå av hvis den får et mistillitsvotum mot seg, som det står i Grunnloven §15.
Parlamentarismens viktigste maktmiddel ligger i mistillitsvotumet.
Med regjeringen Hornsruds avgang i 1928 ble det demonstrert i praksis som alle forventet, nemlig at mistillitsvotum leder til regjeringsskifte. I alle fall etter 1905 er det ingen regjeringssjef som ville drømme om å forsøke å ignorere et klart mistillitsvotum i Stortinget. Med ansvarlighetsloven i 1932 fikk parlamentarismen en rettslig forankring i formell lov.
To regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: Hornsrud i 1928 og regjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken). Likedan er det bare to eksempler på at regjeringer, i samråd med kongen, ikke har tatt mistillitsvotum til følge. Det skjedde på 1890-tallet, i helt spesielle situasjoner.
[rediger] Kommunal og fylkeskommunal parlamentarisme
Oslo innførte kommunal parlamentarisme allerede i 1986 med et unntak i kommuneloven. Andre kommuner fikk ikke lov til dette før den nye kommuneloven ble innført i 1992 som gav kommunene større mulighet til å bestemme styreform selv, dette innebar at også andre kommuner (og fylker) kunne innføre parlamentarisme. Nordland (1999) var den første fylkeskommunen som innførte parlamentartisme. Siden har Bergen (2000) og en rekke fylker innført parlamentarisme med byråd/fylkesråd. Byrådet/fylkesrådet fungerer på samme måte som en regjering og utgår av bystyrets/fylkeskommunestyrets flertall.
[rediger] Litteratur
- Bjørn Erik Rasch (2004) Kampen om regjeringsmakten : norsk parlamentarisme i europeisk perspektiv – Fagbokforlaget, Bergen. ISBN 9788276748413.
[rediger] Eksterne lenker
- Dokument nr. 19 (2003-2004) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen – inneholder forslag om grunnlovfesting av parlamentarismen
- Dokument nr. 12:1 (2003-2004) Grunnlovsforslag fra Jørgen Kosmo (A), Inge Lønning (H), Lodve Solholm (Frp), Ågot Valle (SV), Odd Holten (KrF), Berit Brørby (A) og Carl I. Hagen (Frp) om endringer i Grunnloven § 20, 30, 86 og 87 og nye §§ 15 og 82 (Riksretten)
- Dokument nr. 12:2 (2003-2004) Grunnlovsforslag fra Jens Stoltenberg (A), Jørgen Kosmo (A), Carl I. Hagen (Frp), Berit Brørby (A) og Kjell Engebretsen (A) om endringer i Grunnloven §§ 15 (ny), 20, 23, 82 (ny), 86 og 87 med sikte på å innføre en ordning med oppløsningsrett og positiv parlamentarisme (investitur)
- Dokument nr. 12:17 (2003-2004) Grunnlovsforslag fra Ågot Valle, Ingvild Vaggen Malvik, Siri Hall Arnøy og Øystein Djupedal (alle SV) om endringer i Grunnloven §§ 2, 4, 12 og 16 med sikte på å avskaffe Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen og grunnlovsfeste landets statsskikk og menneskerettighetsforpliktelser
- Reform av Grunnloven (VG, 2007)
