Fremskrittspartiet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Fremskrittspartiet | |
| Ideologi: | Liberalisme |
|---|---|
| Grunnlagt: | 1973 |
| Leder: | Siv Jensen (2007) |
| Ungdomsparti: | Fremskrittspartiets Ungdom |
| Hovedkontor: | Oslo |
| Nettsted: | Nettsted |
| Medlemstall: | 20 961[1] (2007) |
| Representanter | |
| Ordførere: | 17 (2007) |
| Kommune: | 1 625 (2007) |
| Fylke: | 131 (2007) |
| Storting: | 38 (2005) |
|
|
|
Fremskrittspartiet FrP er et norsk registrert politisk parti, som ble stiftet i 1973. Det beskriver seg selv som liberalistisk. Siv Jensen har siden høsten 2005 vært partiets parlamentariske leder, og ble på landsmøtet i 2006 også valgt til formann, etter at Carl I. Hagen hadde innehatt vervet i 28 år. Nestformenn er Per Sandberg (stortingsrepresentant) og Per Arne Olsen (ordfører i Tønsberg kommune). FrPs ungdomsparti heter Fremskrittspartiets Ungdom.
Innhold |
Politisk plattform
Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Redigeringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.Fremskrittspartiet definerer seg som et liberalistisk parti som «bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv med basis i det kristne livssyn». Partiets hovedmål - og navn - var opprinnelig «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep»[2], og i løpet av 1980- og 90-tallet ble reduksjon av innvandringen fra ikke-vestlige land også en hovedsak for partiet. De siste årene har FrP stadig understreket at partiet vil bruke en større del av statens oljeinntekter enn hva de andre partiene mener. I hovedsak er Fremskrittspartiet plassert godt ute på den tradisjonelle høyresiden i politikken.
Friheter
Fremskrittspartiet definerer fire grunnleggende friheter i sitt prinsipp- og handlingsprogram. De mener at et menneske først og fremst eksisterer som et enkeltmenneske, og derfor må ha styringsrett over sitt eget liv. Denne friheten inkluderer prinsippet om personvern. Frihet nummer to er eiendomsretten; Frp mener at ekspropriasjon kan kun godtas når dette er absolutt nødvendig. Videre er Fremskrittspartiet motstander av forsøk på innskrenkninger i ytringsfriheten (inkludert reklamebudskap). Den siste grunnleggende friheten er den frie markedsøkonomien, som Frp anser som uløselig knyttet til idéen om demokrati.[3]
Frp trekker frem uttrykket «min frihet slutter der din begynner» som sentralt for sitt grunnsyn. Med dette mener de at deres politikk bygger på alle menneskers rett til å leve i frihet, så lenge disse ikke ønsker å innskrenke andres frihet.[3]
Modell for statsstyringen
Frp er for å beholde monarkiet som styringsform i Norge, med regenten som samlende symbol og statsoverhode. Frp ønsker også å beholde parlamentarismen, og er også positiv til innføring av oppløsningsrett av Stortinget under forutsetning av innføring av investitur. Partiet vil også arbeide for en modell der utnevnelser til Høyesterett må godkjennes av Stortinget.[3]
Fremskrittspartiet vil avvikle Sametinget med den begrunnelse at stemmeretten ikke bør være begrenset til bestemte etniske grupper. De mener videre at enhver avgitt stemme ved stortingsvalg skal telle likt, uten hensyn til hvor i landet den er avgitt.[3]
Økonomisk politikk
Fremskrittspartiet har liberalismen som rettesnor i den økonomiske politikken, blant annet fordi denne fører til en maktspredning i samfunnet. Hovedidéen i deres økonomiske politikk er derfor at det offentlige forbruket må reduseres og byråkratiet må bygges ned, og at staten dermed bare skal utføre oppgaver som private ikke kan løse selv.[3]
Som en konsekvens av dette ser Frp det som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og at den frie konkurranse ikke må hindres gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. På grunn av dette ønsker Fremskrittspartiet at Konkurransetilsynet skal stå fritt og ha mye makt.[4]
Frihandel anses av Fremskrittspartiet for å være et gode. De mener at dette fører til fornuftig fordeling av ressurser og lavere priser, i motsetning til proteksjonisme som på lang sikt ikke vil lønne seg.[4]
Frp går også inn for et mer fleksibelt arbeidsmarked, lavere skatter og avgifter og økt produktivitet i offentlig og skjermet sektor, da de mener at disse tingene vil føre til økt økonomisk vekst med en påfølgende økning i velferdsnivået.[4]
Fremskrittspartiet er ikke udelt negative til vekst i offentlig sektor, men er klare på at den må holdes lavere enn veksten i privat sektor. Frp ønsker blant annet å oppheve den såkalte «handlingsregelen», og vil heller erstatte den med en modell der statens utgifter varierer, avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. De ønsker også at statsbudsjettet skal ha større langsiktighet, og åpner for at Stortinget kan fatte bindende flerårige budsjettvedtak for bestemte områder og prosjekter.[4]
Frp jobber for en uavhengig Norges Bank, og mener at sentralbanken skal ha som hovedmål for pengepolitikken å sikre lav og stabil inflasjon. Fremskrittspartiet mener også at penge- og kredittmarkedet må reguleres av markedets tilbud og etterspørsel, og uten politiske inngrep eller reguleringer.[4]
Helse- og sosialpolitikk
Frp mener at det skal være det offentliges oppgave å sørge for at folket får tilgang til helse- og omsorgstjenester. Et sentralt prinsipp er modellen med stykkprisfinansiering, der staten betaler for medisinsk behandling mens pasienten selv kan velge hvem som skal utføre behandlingen. Dette inkluderer retten til behandling i utlandet om ventetiden i Norge er for lang. Frp mener også at modellen med stykkprisfinansiering vil føre til kortere helsekøer. På lengre sikt kan Frp tenke seg å utvide ordningen med stykkprisfinansiering til også å gjelde det offentlige tannhelsetilbudet.[5]
Fremskrittspartiet har lenge arbeidet for fritt sykehusvalg i hele landet når det gjelder offentlige sykehus, og ønsker også at dette også skal gjelde private sykehus. De mener også at bedrifter som betaler for nødvendig medisinsk behandling for de ansatte må få disse utgiftene til fradrag på skatten, samtidig som de ansatte ikke skal skatte av dette. Videre er Frp motstander av fastlegeordningen, da de mener at denne går på bekostning av pasienters rett til fritt valg.[5]
I narkotikapolitikken mener Frp at opplysning og holdningsskapning må være hjørnestenen i kampen mot rusmiddelmisbruk. Fremskrittspartiet er også for en utvidelse av den medikamentelt assisterte rehabiliteringen av stoffmisbrukere, og mener at kriteriene for utdeling av Metadon og Subutex bør liberaliseres. Frp støtter også forsøk med bruk av sprøyterom.[5]
Innvandrings- og flyktningepolitikk
Frp anser dagens norske innvandringspolitikk som for liberal, og mener at denne ikke kan videreføres. De mener at behovet for arbeidskraft må primært dekkes innenfor landets grenser, og at et eventuelt behov for ytterligere arbeidskraft primært må dekkes innenfor EØS-området. De mener videre at arbeidsinnvandring fra utenfor EØS-området kun må skje i begrenset omfang og med en innskrenket mulighet for varig opphold i Norge.[6]
I flyktningespørsmålet jobber Frp for en modell der flyktninger hjelpes i sine geografiske og kulturelle nærområder, der den norske stat kan bidra til å dekke utgiftene til flyktningmottak heller enn å ta flyktningene til Norge.[6]
Frp mener at innvandring av asylsøkere vil kunne føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge, og at denne innvandringen må begrenses for å forebygge konflikter i det norske samfunn. Frp ønsker også at enkeltkommuner selv skal kunne bestemme antallet flyktninger og asylsøkere som skal kunne bo i kommunen, gjerne gjennom lokale folkeavstemninger. Frp vil også at kriteriene for å gi asyl skal tolkes strengt.[6]
Fremskrittspartiet ønsker å stramme inn reglene for familiegjenforening, og vil begrense dette til ektefelle og egne barn under 15 år. De ønsker også en aldersgrense på 24 år for ektefeller, og at det må være en samlet tilknytting til Norge som er større enn den samlede tilknyttingen til det andre landet.[6]
Frp har i partiprogrammet foreslått at Norge maksimalt skal ta i mot 1000 personer i året fra land utenfor den vestlige kulturkrets, og at denne kvoten skal omfatte flyktninger, asylsøkere, de som kommer på familiegjenforening og de som gis opphold av humanitære årsaker.[6] I 2008 foreslo partiet en enda høyere terskel for asyl, og foreslo å redusere antallet asylsøkere som får opphold i Norge til under 100 i året.[7]
Historie
I 1973 ble Fremskrittspartiet stiftet under navnet «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep».
I 1974 brøt deler av FrP, med daværende stortingsrepresentant Carl I. Hagen i spissen, ut og dannet Reformpartiet, men i 1975 ble det forsoning, og 90 % (ifølge FrPs egen historie) av Reformpartimedlemmene vendte tilbake til FrP. Anders Langes Parti byttet navn til Fremskrittspartiet i 1977.
Ved Stortingsvalget 1985 kom FrP inn med to mandater, mens sittende statsminister Kåre Willochs koalisjonsregjering havnet i mindretall i Stortinget. I mai 1986 stilte Willoch kabinettspørsmål på økning av bensinavgiften, og gikk av da FrP stemte mot. Det var første gang partiet utøvde betydelig makt.
FrP var fra begynnelsen av et populistisk mini-parti som balanserte på sperregrensen uten å klare å fange oppmerksomheten til større velgermasser. Dette forandret seg drastisk under kommune og fylkestingsvalget høsten 1987 da Hagen mottok det berømte mustafa-brevet. I innspurten av valgkampen leste Carl I Hagen høyt fra brevet, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer for å vise hvor ondsinnet og farlig innvandrerne er. «Asylsøkerne er på vei å ta over vårt fedreland» proklamerte en rystet Hagen, før han leste om hvordan en gruppe muslimer skulle forvandle Norge til en muslimsk stat, der kirkene skulle rives og erstattes av moskeer. Brevet viste seg senere å være falskt. Men effekten av brevet[trenger referanse] var ekte – FrP gjorde sitt hittil beste valg med over 12 % oppslutning og mer en tredoblet sin oppslutning siden valget i 1985. Selv om Anders Lange var negativ til norsk innvandringspolitikk, var det ikke før i 1987 at FrP og Hagen oppdaget hvilket velgerpotensiale som lå i dette samfunnsspørsmålet. Etter valget i 1987 ble innvandring en like markant sak for FrP som det «sterk nedsettelse av skatter og avgifter» hadde vært tidligere. 1987 representerer en milepæl for FrPs historie da innvandringsproblematikken for alvor ble en frontsak for partiet.
Selv om partiet gikk ned i en kraftig bølgedal etter suksessvalget i 1989 (med mye intern uro) klarte de å reise seg til gamle høyder igjen ved valget i 1995.
I 1993 kom det til alvorlig splittelse i partiet på grunn av uenighet om politisk profil, og de mer rendyrkete liberalistene meldte seg ut av partiet. Etter det dramatiske Bolkesjø-landsmøtet samme år meldte fire av stortingsrepresentantene overgang til partiet Fridemokratene, og den yngre ledelsen i partiet og i Fremskrittspartiets Ungdom meldte seg ut. Blant de utmeldte var Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Stephen Bråten, Ellen Wibe og Lars Erik Grønntun.[trenger referanse]
I 2001 var det igjen uenigheter, som denne gangen førte til at en av partiets mest profilerte representanter, Jan Simonsen, ble ekskludert. Også Simonsens nære kollega Vidar Kleppe ble ekskludert fra partiet.[trenger referanse]
Fremskrittspartiet var ved Stortingsvalget 2005 landets nest største parti med 22,1 % oppslutning.
Partiet ble ledet av Carl I. Hagen fra 1978 til partiets landsmøte 5.–7. mai 2006 da Siv Jensen ble valgt til partiets nye formann.
Ordførere
Utdypende artikkel: Ordførere fra Fremskrittspartiet
Ved kommunevalgene i 1999, 2003 og 2007 ble Fremskrittspartiet det største partiet i Os kommune i Hordaland. Partiets andre nestleder, Terje Søviknes, ble i 1999 Fremskrittspartiets første ordfører.
Etter kommunevalget 2003 fikk Fremskrittspartiet 13 ordførere: 1 i Akershus (Ullensaker kommune), 3 i Vestfold (kommunene Nøtterøy, Tønsberg og Tjøme), 2 i Hordaland (kommunene Austevoll og Os), 6 i Møre og Romsdal (kommunene Fræna, Skodje, Stranda, Sula, Vestnes, Ørsta) og 1 i Troms (Nordreisa kommune).
Fremskrittspartiets formenn
| Periode | Partileder |
|---|---|
| 1973–1974 | Anders Lange |
| 1974–1975 | Eivind Eckbo |
| 1975–1978 | Arve Lønnum |
| 1978–2006 | Carl I. Hagen |
| 2006– | Siv Jensen |
Valgshistorikk 1973–2007
Stortingsvalgene 1973–2005
| Årstall | Antall stemmer | Prosent av stemmene | Representanter |
|---|---|---|---|
| 1973 (ALP) | 107 784 | 5,0 % | 4 |
| 1977 | 43 351 | 1,9 % | 0 |
| 1981 | 109 564 | 4,5 % | 4 |
| 1985 | 96 797 | 3,7 % | 2 |
| 1989 | 345 185 | 13,0 % | 22 |
| 1993 | 154 497 | 6,3 % | 10 |
| 1997 | 395 376 | 15,3 % | 25 |
| 2001 | 369 236 | 14,6 % | 26 |
| 2005 | 581 896 | 22,1 % | 38 |
Fylkestingsvalgene 1975–2007
| År | Antall stemmer | Prosent av stemmene | Representanter |
|---|---|---|---|
| 1975 (ALP) | 27 713 | 1,4 % | 13 |
| 1979 | 52 881 | 2,5 % | 23 |
| 1983 | 136 729 | 6,3 % | 63 |
| 1987 | 259 848 | 12,3 % | 124 |
| 1991 | 148 201 | 7,0 % | 65 |
| 1995 | 241 814 | 12,0 % | 103 |
| 1999 | 261 049 | 13,4 % | 120 |
| 2003 | 346 020 | 17,9 % | 127 |
| 2007 | 384 982 | 18,5 % | 141 |
Kommunestyrevalgene 1975–2007
| År | Antall stemmer | Prosent av stemmene | Representanter | Ordførere |
|---|---|---|---|---|
| 1975 (ALP) | 15 205 | 0,8 % | 41 | 0 |
| 1979 | 40 928 | 1,9 % | 78 | 0 |
| 1983 | 118 432 | 5,3 % | 377 | 0 |
| 1987 | 231 609 | 10,4 % | 763 | 0 |
| 1991 | 141 524 | 6,5 % | 502 | 0 |
| 1995 | 221 493 | 10,5 % | 697 | 0 |
| 1999 | 249 753 | 12,1 % | 989 | 1 |
| 2003 | 337 595 | 16,4 % | 1459 | 13 |
| 2007 | 387 476 | 17,5 % |
Kritikken mot FrP
Opprydning: Det har blitt foreslått at informasjonen i denne artikkelens «kritikk»-avsnitt blir flettet inn andre avsnitt slik at man får en mer objektiv fremstilling av temaet. (Diskuter)FrP har blitt kritisert på flere grunnlag, blant annet for populisme og manglende forutsigbarhet [8]. Partiet møter også motbør i miljø- og klimapolitikken.[9]
Populisme
Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg, Sosialistisk Venstrepartis tidligere leder Erik Solheim [10] og Kristelig Folkepartis leder Kjell Magne Bondevik [11] har anklaget Fremskrittspartiet for «høyre-populisme».
Forskere som Bernt Hagtvet, Anders Horn og Peter M. Johansen, har hevdet det samme. I en artikkel på www.forskning.no i februar 2003 [12] hevdet professor i statsvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Anders Todal Jensen, at FrP er «Norges eneste populistiske parti». Ifølge Todal Jensen var Hagen en «super-populist», uten «egne standpunkter». «Det er ikke godt å vite om populisten Carl I. Hagen har noen egne meninger i det hele tatt», hevdet Todal Jensen.
Sør-Afrika på 1970-tallet
Anders Langes Parti ble anklaget for en positiv holdning til Sør-Afrikas apartheid-politikk på 1970-tallet. I 1978 ble det påstått at ALP hadde mottatt penger fra apartheid-regimet for å tale deres sak i Norge. «Vi finansierte Langes parti slik at de kunne lansere en ukeavis. Deretter ga vi dem mer penger slik at han var i stand til å kjøre en brukbar kampanje i valget samme år (1973).» Dette skrev sørafrikaneren Eschel Rhoodie i den selvbiografiske boka The Real Information Scandal (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet. [13]
Informasjonsdepartementet jobbet med åpne og hemmelige operasjoner over Europa og USA for å spre positiv omtale av regimet i Sør-Afrika. Støtten til Anders Langes parti var en av disse operasjonene. At ALP fikk fire mandater gledet Sør-Afrikas regjering: «Til vår store forbauselse – noe vi delte med resten av Norge – endte vi opp med et politisk parti med fire medlemmer i nasjonalforsamlingen. Owen Horwood (en av sjefene i Informasjonsdepartementet) spøkte med at hvis de hadde gitt meg nok penger ville vi ha endt opp med et parti i flertall og styrt Norge. Det var en operasjon som virkelig gledet (statsminister) John Vorster», skriver Rhoodie videre.
Innvandring
Den lengste og hardeste kritikken har vært reist mot det som har blitt sett på som partiets rasistiske holdninger og innvandrerfiendtlighet. Selv har partiet understreket at dets kritikk gjelder norsk innvandring- og flyktningpolitikk. Ved Velgerundersøkelsen 2001 [14]svarte 64 % av FrPs velgere at de var helt eller nokså enig i utsagnet «Innvandring utgjør en alvorlig trussel mot vår nasjonale egenart», mens tilsvarende tall for de andre velgergruppene varierte fra 13 % (Venstre) til 34 % (Senterpartiet). Partiet mottok også mye kritikk da Øystein Hedstrøm i 1995 deltok i møtet på Godlia Kino, i regi av den innvandringsfiendtlige organisasjonen Den Norske Forening.
Levende Ord
I en tale på Levende Ords sommerstevne den 13. juli 2004 sa Hagen blant annet: «Vi kristne er veldig opptatt av barn. La de små barna komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed har sagt det samme. I tilfelle måtte det ha vært: La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden». Mange kommentatorer og politiske motstandere angrep utspillet. Ambassadørene for Pakistan, Indonesia, Egypt og Marokko og chargé d'affair for Tunisia samlet seg om et brev som i udiplomatiske ordelag reagerte på utsagnet.[15] Hagen ble også politianmeldt for å ha krenket Islam. [16] Fylkesordfører og fylkesleder i Hordaland Kristelig Folkeparti, Torill Selsvold Nyborg, ga sin fulle støtte til Carl I. Hagens syn på Israel og Islam. [17]
Se også
Litteraturhenvisninger
- Anders Lange som han var, i et intervju med Torbjørn Eide, Lyches Forlag, 1974, ISBN 82-7008-083-7
- Arve Lønnum: Gamle mann - hva nå?, Elingaard forlag, Oslo, 1973, ISBN 82-505-0028-8
- Arve Lønnum: Vett og Uvett i velferdsstaten, Elingaard forlag, Oslo, 1974, ISBN 82-505-0134-9
- Arve Lønnum: ALP - partiet med ni liv, utgitt av ALP, Oslo, desember 1975
- Arve Lønnum: Gammel i velferds-Norge: Nye veier i eldreomsorgen, Grøndahl, cop., 1985, ISBN 82-504-0760-1
- Utkast til handlingsprogram for Stortingsvalget 1977, Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, ALP-Trykk, Oslo, 1976
- Handlingsprogram for stortingsvalget 1977, utgitt av Fremskrittspartiet, 1977
- Fremskrittspartiet. Program 1981-1985. Vedtatt på landsmøtet i Drammen 8-10/5-1981, Fremskritt Norsk Forlag A/S, 1981
- Carl Ivar Hagen: Ærlighet varer lengst − Politiske erindringer, Aventura Forlag, 1984, ISBN 82-588-0305-0
- Magnus E. Marsdal: FrP-koden, Forlaget Manifest 2007, ISBN 978-82-92866-00-9
Referanser
- ^ Sentralstyrets årsberetning s. 49 - betalende medlemmer.
- ^ Prinsipp- og Handlingsprogram 2005–2009
- ^ a b c d e Avsnittet «En demokratisk rettsstat» i Frps Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009. Frp. Besøkt 9. april 2008.
- ^ a b c d e Seksjonen «Markedsøkonomi for fritt næringsliv og velstand» i Frps Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009. Frp. Besøkt 9. april 2008.
- ^ a b c Avsnittet «Helsevesen og sosial sikkerhet» i Frps Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009. Frp. Besøkt 9. april 2008.
- ^ a b c d e Avsnittet «Norge og verden» i Frps Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009. Frp. Besøkt 13. april 2008.
- ^ Frp vil stenge grensen. Aftenposten (7. april 2008). Besøkt 13. april 2008.
- ^ http://www.hoyre.no/Saker/1080126669.51 Erna Solberg om hindre for samarbeid mellom Høyre og FrP
- ^ http://www.nettavisen.no/innenriks/politikk/article892156.ece Jens Stoltenberg kritiserer FrP for miljøpolitikken
- ^ Erik Solheim: Maktskifte i Oslo? SV i framgang, hva vil vi gjøre?, Dagsavisen 11. september 1999
- ^ Aftenposten, 6. august 2005: Bondevik smiler av Hagen
- ^ Journalist Even Gran: Populisme - et sunnhetstrekk
- ^ Eschel Rhoodie: The Real Information Scandal, Orbis, 1983, ISBN 0-620-07057-9 / ISBN 978-0-620-07057-7; jfr også http://www.verdensmagasinetx.no/Artikler/788.html Støtte til apartheid
- ^ http://www.ssb.no/emner/00/90/rapp_valg/rapp_200314/rapp_200314.pdf Velgerundersøkelsen 2001
- ^ Aftenposten, 24. juli 2004: Ambassadører angriper Hagen
- ^ Aftenposten 15. juli 2004: Hagen anmeldes av muslimer
- ^ Aftenposten 16. juli 2004: KrF fylkesordfører støtter Hagen
Eksterne lenker
- Fremskrittspartiet
- Fremskrittspartiets Ungdom
- Fremskrittspartiets Studieforbund
- Valgresultater for Frp i kommune- og fylkestingsvalget 2007 (NRK)
Arbeiderpartiet | Fremskrittspartiet | Høyre | Sosialistisk Venstreparti | Kristelig Folkeparti | Senterpartiet | Venstre
