Liberalisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Liberalisme (latin: liber; fri) er en politisk ideologi med opprinnelse i opplysningstiden. Den opprinnelige liberalismen la vekt på å begrense den politiske makten og fremheve individets rettigheter i samfunnet i en tid da konge- og statsmakta var praktisk talt allmektig.
I dag er det flere politiske retninger som kaller seg eller blir kalt liberalistiske, deriblant libertarianisme og sosialliberalisme. Dette spekteret av «underretninger» gjør at det er vanskelig å definere liberalismen veldig snevert. Det er dessuten slik at begrepet forstås forskjellig i forskjellige regioner og land. I De forente stater er eksempelvis liberalisme en betegnelse som brukes om venstredreide personer og grupperinger, mens det i Europa oftest brukes om de grupperinger på den politiske høyreside som ønsker stor grad av økonomisk og personlig frihet.
Liberalister vil ofte fremheve retten til avvik fra sosiale normer og politiske eller religiøse tradisjoner. Her står liberalismen i kontrast til konservatismen på den tradisjonelle høyresiden i vestlig politikk. Ettersom liberalismen også legger vekt på individet som drivkraft i et samfunn, står liberalistiske ideologier også i motsetning til totalitære og kollektivistiske ideologier som kommunisme og fascisme.
Av fremtredende liberalistiske ideologer og økonomer kan nevnes John Locke, Adam Smith, James Mill, John Stuart Mill, Frederic Bastiat, Friedrich August Hayek, Milton Friedman, Ludwig von Mises, Ayn Rand, Murray Rothbard, Hans-Hermann Hoppe, John Rawls og Hernando de Soto.
Innhold |
[rediger] Grunnprinsipper
Den opprinnelige liberalismen som bygde seg opp i Europa i opplysningstiden, la vekt på å sikre landeiere frihet mot det føydalistiske og/eller merkantilistiske åket. Under den franske revolusjonen definerte liberalistene seg også i motsetning til de mer radikale demokratene, og senere i motsetning til sosialismen.
[rediger] Individuelle rettigheter
De store tenkerne i opplysingstiden, deriblant John Locke og Charles Montesquieu, forsøkte å begrense den politiske makten ved å nedfelle et sett rettigheter som de mente at alle mennesker var gitt fra naturens side, og et sett grenser ingen – ikke engang kongen – kunne krysse uten å bli en tyrann. Dette var en del av grunnlaget for humanismen, som igjen regnes som en del av grunnlaget for liberalismen.
[rediger] Økonomisk frihet
Senere ble disse tankene kombinert med ideen om at økonomisk frihet ville føre til et mer stabilt og effektivt samfunn og på den måten gjøre samfunnet bedre for alle. Dette kom senere til å bli omtalt som kapitalismen, og få sine største forsvarere i Adam Smith og David Ricardo.
[rediger] Personlig frihet
Et annet viktig prinsipp i liberalismen, er at enkeltmennesket bør ha frihet til selv å ta store avgjørelser som påvirker dets eget liv, uten innblanding fra politikere. Ideen om at individet har verdi i seg selv, og ikke er et middel for andres mål, står sterkt. Denne tanken er langt på vei en videreføring av humanismen fra opplysningstiden.
En videreføring av dette prinsippet, er Montesquieus idé om maktens tredeling. Selv om de fleste liberalister erkjenner eksistensen av en stat som nødvendig for å kunne beskytte og opprettholde individuelle rettigheter, [1] har liberalister tradisjonelt vært skeptiske til statsstyring og offentlige inngrep. En for sterk statsmakt hevdes å være den største potensielle trusselen mot individets frihet. Maktfordelingsprinsippet sikrer at makten fordeles på flere instanser – den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt – slik at faren for maktmisbruk minsker.
Det har også blitt ansett som viktig å ha en sterk grunnlov der innbyggernes rettigheter beskyttes mot overgrep fra statens side. Flere land har grunnlover som er sterkt inspirert av liberalistisk idégrunnlag, spesielt den amerikanske, men også den franske og norske.
De fleste liberalister er tilhengere av en kombinasjon av disse tre idealene, men plasserer oftest en eller to av dem foran den/de andre. Det er grunnlaget for utviklingen av de forskjellige liberalistiske underretningene vi ser i dag.
[rediger] Positive vs. negative rettigheter
Vanligvis skiller man mellom positive og negative rettigheter, eller mellom velferds- og frihetsrettigheter. Disse skiller seg fra hverandre ved at førstnevnte innebærer en rett til noe – for eksempel retten til utdanning eller helsepleie, mens sistnevnte innebærer en rett fra noe – for eksempel retten til liv (retten til ikke å bli drept) eller retten til eiendom (retten til ikke å bli frastjålet det man eier). I menneskerettighetserklæringen er de 21 første artiklene negative rettigheter, mens de ni siste er positive. Liberalismen har tradisjonelt vektlagt negative rettigheter mer enn positive rettigheter; enkelte retninger, primært forskjellige varianter av libertarianisme, går så langt som å avvise positive rettigheter som sådan. [2]
[rediger] Frihandel
Prinsippet om fri handel over landegrenser, står sentralt i liberalismen. Her har spesielt David Ricardos lov om komparative fortrinn vært viktig. Ricardo hevdet med denne teorien at alle land tjener på å spesialisere seg på de felt der de er relativt dyktigst, for så å importere de varer andre land kan produsere mer effektivt. Dette gjaldt uavhengig av om landet var rikt eller fattig.
Med grunnlag i denne teorien, har liberalister i liten grad vært tilhengere av å bekjempe fattigdommen i den tredje verden ved bruk av utviklingsbistand og liknende tiltak. Løsningen på fattigdomsproblemet hevdes å ligge i etableringen av en fungerende økonomi og en rettsstat med respekt for grunnleggende menneskerettigheter, inkludert eiendomsrett. Akkurat som industrialiseringen førte Vesten ut av fattigdommen, mener mange liberalister at en tilsvarende utvikling i den tredje verden vil føre til rikdom og velstand.
[rediger] Den industrielle revolusjon
I løpet av det 18. århundret ble liberalismen den styrende ideologien (eller blant de største opposisjonelle ideologiene) i praktisk talt alle utviklede land. Grunnet den eksplosive økonomiske veksten i kjølvannet av fremveksten av den industrielle mellomklassen, ble uttrykket liberalisme gjenstand for en rivende utvikling. Enkelte steder fortsatte liberalistene å holde på den opprinnelige liberalismen fra det 18. århundret, som fokuserte på at statens eneste oppgave var å sikre et fritt næringsliv og sikre det samme næringslivet mot svinginger i valutaen og krig/vold. Disse tankene er i dag langt på vei erstattet med mer sosialliberalistiske ideer, men man kan fremdeles finne liknende tankegods, for eksempel i det norske minipartiet Det Liberale Folkepartiet. Dette tankesettet kalles i dag ofte libertarianisme, selv om enkelte grupperinger forsøker å unngå denne betegnelsen. [3] Andre betegnelser som brukes, er klassisk liberalisme eller laissez-faire-liberalisme.
Under industrialiseringen kom nye liberale tenkere til som så staten som et virkemiddel til sosial fremgang og som derfor ønsket at staten skulle bruke ressurser på å motarbeide fattigdom og sykdom og liknende. De gikk med andre ord bort fra tanken om at all statlig innblanding i privatlivet var et onde. Dette tankesettet førte til at det liberale politiske miljøet ble splittet, og den nye retningen ble kalt sosialliberalismen. Medlemmer i Venstre i Norge vil ofte omtale seg som sosialliberalistar, i likhet med blant annet Radikale Venstre i Danmark og Liberaldemokratene i Storbritannia.
[rediger] Liberalisme i dag
Som med de fleste andre ideologier i dag, fungerer liberalismen først og fremst som et ideal, og ikke som et sett med absolutte retningslinjer. Det finnes få eller ingen eksempler på at politikere eller politiske partier står for konsekvent liberalisme. I tillegg er liberalismen definert på forskjellige måter blant de som kaller seg liberalister og de som regner seg som motstandere av ideologien. Når de liberalistiske ideologiene og tankesettene i tillegg har spredd seg over et så stort politisk spektrum, bør en lete etter de mest grunnleggende fellestrekkene:
- Liberale partier fokuserer alltid i mer eller mindre grad på den personlige friheten til å ta avgjørelser som påvirker egne liv, og staten sitt ansvar for å verne om denne rettigheten.
- Liberalister støtter som oftest opp om konstitusjonelle og representative demokrati, i tillegg til at maktinstitusjoner skal styre i samsvar med loven. Prinsipper som vi ser på som grunnleggende og tar for gitt i vår del av verden, har i stor grad sin opprinnelse i liberalistisk tankegods.
- De står som oftest i opposisjon til alt annet enn milde former for nasjonalisme, og står ofte i kontrast til de konservative når det gjelder toleranse og åpenhet for flerkulturelle samfunn.
- De støtter Menneskerettighetene og liknende «vedtatte» rettigheter, og spesielt pressefrihet og ytringsfrihet, men er delte i spørsmålet om enkeltmennesket har rett til økonomisk stabilitet.
- Liberalistene argumenterer som oftest for frihandel og frie markeder, men er delte i spørsmålet om i hvor stor grad staten skal regulere disse markedene.
- Liberalistene er splittet i spørsmålet om staten har ansvar for å motarbeide fattigdom (sosialliberalisme vs. libertarianisme/klassisk liberalisme).
- De ønsker som oftest det man kan kalle en «nøytral» stat. Staten skal for eksempel ikke avgjøre hva som skal til for at et menneske blir lykkelig. Denne holdningen medfører at de fleste liberalistiske partier støttar en frilynt tolking av etiske retningslinjer og støtter like rettigheter for eksempelvis kvinner, innvandrere og homofile.
[rediger] Liberale og Liberalistiske partier i Norge
Flere norske partier kaller seg liberale eller liberalistiske.
[rediger] Venstre
Venstre kaller seg sosialliberale. Dette er en retning innen liberalismen som legger vekt på en aktiv stat som en forutsetning for personlig frihet, og som finnes i de fleste europeiske land. Venstres ungdomsparti Unge Venstre beskriver ideologien sin som liberalisme, og kan på noen måter sies å ha et sterkere innslag av klassisk liberale tanker enn moderpartiet. Imidlertid er også Unge Venstre tilhengere av en aktiv stat på mange områder, blant annet gjennom skole, offentlig velferd og støtte til kulturlivet.
[rediger] Fremskrittspartiet
Fremskrittspartiet hevder å være et liberalistisk parti, noe de også uttrykkelig skriver i sitt prinsipprogram. [4] Etter at Frp ble splittet på midten av 90-tallet, har imidlertid utbryterne og andre liberalister kritisert partiet for å ha blitt sosialdemokratisk i praksis, blant annet i synet på innvandring og statens oppgaver. Det pekes spesielt på det syn på helse-, eldre- og sosialpolitikk som partiet etter hvert har utviklet, og som John Alvheim spesielt har vært talsmann for. Dette hevdes å være en politikk som tillegger staten så store oppgaver at partiet ikke lenger kan kalles liberalistisk.
Fremskrittspartiets Ungdom er Fremskrittspartiets ungdomsparti, og kaller seg, som moderpartiet, liberalistisk. Politikken skiller seg imidlertid på flere områder, og FpU er betydelig mer radikale liberalister enn sitt moderparti.
[rediger] Det Liberale Folkepartiet
Det Liberale Folkepartiet og dets ungdomsparti Liberalistisk Ungdom hevder å være et rendyrket liberalistisk parti. De har imidlertid blitt kritisert av enkelte liberalister for å ha et ikke-liberalistisk syn på utenriks- og justispolitikk. Partiet støttet blant annet De forente staters intervensjon i Irak i 2003 med den begrunnelse at Saddam Husseins regime var undertrykkende og diktatorisk og at det støttet terrorangrep mot Vesten. Enkelte liberalister – spesielt innenfor libertarianerbevegelsen – er skeptiske til dette; de mener at et noenlunde fritt land ikke har noen rett til å avsette et aggressivt og diktatorisk regime i et annet land. DLF har også blitt kritisert for sin støtte til Israel i Midtøstenkonflikten, i tillegg til at de har møtt motbør for å ha tatt til orde for overvåking av potensielt farlige og udemokratiske grupper som kommunistiske, nasjonalsosialistiske og islamistiske grupperinger.
[rediger] Referanser
- ^ Unntaket her er den avart av libertarianisme som kalles anarkokapitalisme eller individualistisk anarkisme.
- ^ Mer om dette kan leses i Johan Norbergs Fullständiga rättigheter
- ^ Et eksempel på en slik gruppering, er tilhengere av Ayn Rands filosofi, Objektivisme, som trass i sin radikale form for liberalisme avviser å kalle seg libertarianere, og også kritiserer libertarianismen sterkt. Se for eksempel Peter Schwartz' «Libertarianism: The Perversion of Liberty».
- ^ Se Fremskrittspartiets prinsipprogram
[rediger] Retninger
- Anarkokapitalisme
- Klassisk liberalisme
- Minarkisme
- Nasjonalliberalisme
- Libertarianisme
- Sosialliberalisme
- Markedsliberalisme
