Maktfordelingsprinsippet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Statsmakt

Lovgivende Utøvende Dømmende

Maktfordelingsprinsippet sikrer at maktutøvelse er delt på tre uavhengige myndigheter:

1. En lovgivende myndighet – typisk en lovgivende forsamling – som vedtar lover.
2. En utøvende myndighet – for eksempel en monark, president eller regjering – som sørger for at lovene blir iverksatt og gjennomført.
3. En dømmende myndighet – typisk en høyesterett og andre domstoler – som tolker lovene og anvender dem på hver enkelt rettskonflikt.

[rediger] Historikk

For den franske filosofen Montesquieu, som levde på 1700-tallet, var det viktig å begrense korrupsjon blant kongen og adelen i det franske samfunnet. «All makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt,» skrev han blant annet med klar henvisning til den enorme sløsing med penger under kongens enevelde. I 1748 formulerte han maktfordelingsprinsippet, som skulle sikre at statsmakten ble delt på tre uavhengige organer: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Disse organene skulle være uavhengige av hverandre, og ingen skulle dominere over noen av de andre. Det var derfor viktig at de balanserte hverandre, gjennom adskilte myndighetsområder og en helt klar oppgavefordeling dem i mellom.

For å hindre maktmisbruk skulle statsmaktene holde hverandre i sjakk gjennom et system av vekt og motvekt. Den lovgivende makt skulle tilligge folket selv gjennom valgte representanter. Den utøvende makt skulle kongen ha, «fordi denne del av regjeringen, som nesten alltid krever rask handling, blir bedre utført av én enn flere.» For at ikke den lovgivende forsamlingen skulle bruke lovgivningen til å gi seg selv all makt og derved sette de andre statsmakter ut av spillet, måtte kongen ha vetorett. Den dømmende makt kunne på sin side ta stilling til eller avgjøre om en ny lov som var gitt av de folkevalgte var i samsvar eller i strid med grunnloven.

Parlamentarisk suverenitet i form av parlamentarisme er et inngrep i maktfordelingsprinsippet.