Norges historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om Norges historie |
| Epoker |
|
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Høymiddelalder Senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kiel-freden Embetsmannsstaten Industrialiseringen Framveksten av det norske Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Arbeiderpartistaten Oljeindustri og deindustrialisering |
[rediger] Steinalder (før 1800 f.Kr.)
- Utdypende artikkel: Steinalderen i Norge
De eldste spor av mennesker i det som i dag er Norge er funnet i Aukra kommune og dateres til omlag 9200 år f.Kr. Den 11 000 år gamle boplassen ble funnet av arkeologer fra Vitenskapsmuseet i Trondheim. Pionerbosetning er et begrep arkeologene har tatt i bruk om den eldste bosetningen, mennesker som trolig kom fra Doggerland eller Nordsjølandet. Fosnakulturen, Komsakulturen og Nøstvetkulturen er de tradisjonelle betegnelser på fangstkulturer fra eldre steinalder.
Under den yngre steinalderen (4000 f.Kr.–1800 f.Kr.) har et nytt folk innvandret til landet, det såkalte steinøksfolket. Helleristninger fra denne perioden viser motiver fra jakt og fiske som stadig var viktige næringer. Fra denne perioden er det funnet en megalittgrav i Østfold.
[rediger] Bronsealder (1800 f.Kr.–400 f.Kr.)
- Utdypende artikkel: Bronsealderen i Norge
Bronsealderen i Norge kan deles i to faser:
- Eldre bronsealder (1800-1100 f.Kr.)
- Yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.)
I bronsealderen ble samfunnet mer organisert og lagdelt enn i steinalderen. Det vokste det fram en rik høvdingklasse som hadde nære forbindelser med Sør-Skandinavia. Bosetningene ble mer permanente og folk tok i bruk hest og ard. Man skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og folk ble gravlagt i store gravhauger. Helleristninger fra bronsealderen indikerer at menneskene drev soldyrking.
[rediger] Jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca. 1050 e.Kr.)
[rediger] Eldre jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca.570 e.Kr.)
- Utdypende artikkel: Jernalderen i Norge
- Førromersk jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca. 0)
- Romersk jernalder (ca. 0–ca. 400 e.Kr.)
- Folkevandringstid (ca. 400–600)
Under folkevandringstiden (ca. 400–600) kom nye folkeslag til Norge, og ruiner av festningsbygninger o.l. blir tolket som tegn på at det har vært snakk om en voldelig invasjon.
[rediger] Yngre jernalder
- Merovingertiden (500–800)
- Utdypende artikkel: Merovingertiden
- Vikingtiden (793–1066)
- Utdypende artikkel: Vikingtiden i Norge
Norske vikinger drar på plyndringstokter og handelsferder rundt Vest-Europas kystland. Store grupper av nordmenn utvandrer til de britiske øyer, Island og Grønland. Harald Hårfagre starter sent på 800-tallet en samlings-prossess av Norge, som ble fullført av Harald Hardråde i 1060-årene. Landet ble kristnet under kongene Olav Tryggvason, falt i slaget ved Svolder (1000) og Olav Haraldsson (den hellige), falt i Slaget på Stiklestad i 1030.
[rediger] Tidlig middelalder (1066–1184)
- Hovedartikkel: Tidlig middelalder i Norge
- Se også Borgerkrigstiden
Tidlig middelalder er benevnelsen på perioden fra 1066 til 1184 i Norges Histore.
Slaget ved Stamford Bridge i 1066 markerer overganen fra Vikingtiden til Middelalderen i Norge. Slaget er regnet som det siste av vikingferdene, og konge Harald Hårdråde døde der.
Ved slutten av perioden hevdet Sverre Sigurdsson at han var sønn av sønn av kong Sigurd Munn, og beviste det ved tradisjonell jernbyrd. Sverre fikk slutt på borgerkrigene i Norge og hans regjeringstid er regnet som begynnelsen på Norges storhetstid, Norgesveldet.
[rediger] Høymiddelalder (1184–1319)
- Hovedartikkel:Høymiddelalder i Norge
Etter borgerkriger på 1100-tallet fikk landet en relativ storhetstid i 1200-årene. Island og Grønland ble underlagt kongemakten i 1262, og Norgesveldet nådde sin største utstrekning under Håkon IV Håkonsson. Den siste kongen av Haraldsætten, Håkon V Magnusson, døde sønneløs i 1319. Frem til rundt 1250 strakte Norge seg helt ned til Göta elv, som den gang var Norges grense mot Sverige og Danmark.
[rediger] Senmiddelalder (1319–1537)
På grunn av gjentatte pestepidemier ble befolkningen omtrent halvert og de minst produktive av landets gårder lagt øde. Det tok flere hundre år før befolkningen atter nådde nivået før 1349. De som overlevde epidemiene fikk imidlertid flere økonomiske ressurser på deling. Skatteinntektene til staten nærmest kollapset, og en stor del av adelsslektene døde ut eller sank ned i bondestand på grunn av landskyldfallet. Hanseatene overtok handel og skipstrafikk og dro igang fiske- og trelasteksport. Forsvaret (Leidangen) ble lagt ned. Erkebiskopen i Nidaros var landets mektigste mann økonomisk og politisk, ettersom kongedynastiet giftet seg inn i det svenske i 1319 og døde ut i 1387. Etterhvert ble København rikets politiske sentrum og Bergen handelssentrum, mens Trondheim forble det religiøse sentrum.
[rediger] Fra reformasjon til enevelde (1537–1660)
- Utdypende artikkel: Fra reformasjon til enevelde
I 1537 ble reformasjonen gjennomført i Norge. Med det ble nesten halvparten av landets eiendom ved et pennestrøk konfiskert av kongemakten. Presteskapet, som hadde stor makt som en egen organisasjon, ble nå utnevnt av statskirken, administrert fra København. I denne perioden ble Norge styrt av (hovedsakelig) danske adelige lensherrer, som opptrådte som mellommenn mellom bøndene og Oldenborg-kongen innen rettsvesen, skatte- og tollinnkreving.
Fra 1570 og frem til 1721 lå Oldenborg-dynastiet i gjentatte kriger med Vasa-dynastiet i Sverige. Finansieringen av disse krigene førte til en voldsom skatteskjerpelse som medførte stor nød.
Politisk-geografisk måtte Oldenborg-kongene avstå til Sverige de norske landskapene Jemtland, Herjedalen, Idre og Serna, samt Båhuslen. Som ledd i finansingen av krigene ble statsapparatet utvidet. Kongemakten begynte i større grad å gjøre seg gjeldende i rettspleien. Inntil denne perioden hadde volds- og ærekrenkelsessaker vært behandlet som sivilsaker mellom borgerne. Straffenivået ble sterkt skjerpet. I denne perioden ble også minst 307 personer henrettet for hekseri i Norge. Kulturelt ble landet preget av at skriftspråket ble dansk på grunn av Bibel-oversettelsen og København universitets utdannelsesmonopol.
[rediger] Eneveldet til Kielfreden (1660–1814)
Inntil 1660 hadde kongen vært valgt av det danske riksrådet, mens han arvet Norges rike. Etter en serie militære nederlag begikk kongen statskupp og avsatte riksrådet. Kong Fredrik III innførte eneveldet, noe som innebar at det knapt var noen som helst juridiske begrensninger i kongens makt. Dette ble starten på en omfattende utvidelse av statsapparatet, og den sivile administrasjonen ble i større grad kontrollert fra sentraladministrasjonen i København. Både Danmark og Norge fikk nye lovbøker. Den elendige statsøkonomien førte til et omfattende salg av krongods, først til statens kreditorer. Videre salg gjorde at mange bønder ble selveiende på slutten av 1700-tallet. Industriell utnyttelse av norsk naturressurser kom i gang, og handel og skipsfart og særlig økende trelasteksport førte til til økonomisk oppgang i siste del av 1700-årene.
[rediger] 1814
Norge forble Oldenborg-kongenes arverike til 1814, da kongen ved Kielfreden måtte gi avkall på riket etter å ha vært på den tapende siden under Napoleonskrigene. Norge ble avstått til kongen av Sverige. Stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en politisk elite som ønsket et selvstendig Norge. En grunnlovgivende forsamling ble valgt og samlet seg på Eidsvoll, hvor en ny Grunnlov ble vedtatt og Christian Frederik valgt til norsk konge 17. mai 1814. Forsøket på å skape en uavhengig norsk stat måtte oppgis som følge av svensk maktbruk. Ved Konvensjonen i Moss var fredsvilkårene at Norge måtte akseptere en personalunion med Sverige. Men landet fikk beholde Grunnloven og Stortinget mot at Christian Frederik frasa seg tronen. 4. november 1814 valgte Stortinget Sveriges konge til konge av Norge, etter å ha vedtatt de grunnlovsendringer som var nødvendige på grunn av unionen. Grunnloven var influert av prinsippene fra den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen og var blant de mest demokratiske i verden. Selvstendighetsbestrebelsene i 1814 gjenreiste Norge som stat, formelt en selvstendig stat, men innenfor en påtvunget løs union med Sverige. Landet hadde fullt indre selvstyre og separate institusjoner, og bare kongemakten og utenrikspolitikken var felles for de to statene.
[rediger] Embetsmannsstaten (1814–1884)
- Hovedartikkel: Embetsmannsstaten
Grunnloven ble undertegnet og Christian Frederik ble valgt til konge av det selvstendige Norge 17. mai 1814, som stadig er nasjonaldag i landet. Selvstendighet var imidlertidig ikke realpolitisk mulig. Etter en kort krig med Sverige måtte kong Christian Frederik frasi seg tronen, men oppnådde ved Konvensjonen i Moss, signert 14. august 1814, at Sveriges kronprins Karl Johan Bernadotte godtok at Norge kunne beholde sin demokratiske grunnlov og egne institusjoner innenfor en personalunion. Stortinget valgte Sveriges konge til Norges konge 4. november 1814.
[rediger] Industrialiseringen i Norge (1850–1900)
- Hovedartikkel Industrialiseringen i Norge
I 1850 var Norge fremdeles et førindustrielt samfunn, med 3/4 av befolkningen knyttet til fiske og landbruk. Det hadde vært lite utvikling i Norge de siste 150 årene, og det var få som trodde at Norge ville gjennomgå den forandringen som foregikk de neste 50 årene.
Befolkningsveksten i Norge fra 1600-tallet førte til overskudd på arbeidskraft i bygdene, økning av antall husmenn og jordmangel. De fleste som jobbet innen landbruk levde ikke bare av jorda, men drev fiske og tømmerhogst i tillegg. Arbeidet var tungt og det var få hjelpemidler og i onnearbeidet måtte også barn gjøre en innsats. Fra 1850 økte befolkningen sterk og det ble utviklet nye næringer i byene, noe som tvang frem forandringer.
Jordmangel og overskuddet av arbeidskraft ført til at veldig mange flyttet fra bygdene til byene, eller utvandret til USA. Folkevandringen førte til at det ble mangel på arbeidskraft i bygdene, noen som førte til at mange bønder måtte gå over til en mer ensrettet drift der bruk av maskiner ble viktig for å kunne drive gården.
Folkevandringen førte også til at det var god tilgang til arbeidskraft i byene, og industrien tok i bruk maskiner som gjorde produsksjon mer effektiv. Dampmaskiner gjorde at man ikke lengre var avhengig av vannkraft for å bygge fabrikker, og mye industri vokste frem på steder med god tilgang på råstoffer eller i byer med god havn.
Mange av maskinene var vanskelige å vedlikeholde for voksne på grunn av at det var vanskelig å komme til, derfor var det mange barn som jobbet med maskiner på fabrikker. Dette kan sees som en videreføring av hvordan barn måtte ta del i gårdsarbeidet i bygdene. Barnearbeid var utbredt og barna måtte ofte jobbe lange dager, og lærerne ble lei av elever som sovnet i timene. Det var lærerne, ikke foreldre, som agiterte mot barnearbeid. Stortinget vedtok lover i 1892 som bestemte at barn under 12 år ikke hadde lov til å jobbe, og barn under 18 år ikke skulle jobbe mer enn 10 timer.
[rediger] Framveksten av det norske (1884–1905)
- Se utdypende artikkel Framveksten av det norske
- Se utdypende artikkel Unionsoppløsningen
Da regjeringen Selmer i 1884 frarådet kong Oscar II å sanksjonere en grunnlovsendring som ville nekte statsrådene alminnelig adgang til Stortinget, innledet Stortinget riksrettssak mot regjeringen for å ha skadet landet. Regjeringen ble dømt og måtte gå av, og venstremannen Johan Sverdrup dannet ny regjering. Med ordene «All makt i denne sal» oppsummerte Sverdrup denne endringen i konstitusjonen, hvor kongens makt ble begrenset og parlamentarismen ble innført. Etter 1890-tallet har det blitt konstitusjonell sedvane for at ingen regjering kan bli sittende med et Stortingsflertall mot seg.
Etter årelang strid mellom Oscar II og de norske regjeringer omkring ønske om norsk innflytelse i utenriksspørsmål i unionen, vedtok Stortinget ensidig den 7. juni 1905 at unionen med Sverige var oppløst, idet kong Oscar hadde opphørt å være Norges konge. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning i august. Krig med Sverige ble unngått ved forhandlingene i Karlstad høsten 1905.
Unionens formelle oppløsning skjedde 26. oktober 1905, da den siste unionskongen frasa seg tronen og anerkjente Norge som uavhengig stat.
[rediger] Venstrestat, klassekamp og krisetid (1905–1940)
I denne epoken gikk Norge fra å være et ruralt bondesamfunn til et urbant industrisamfunn. Etter 1900 skjøt industrialiseringen for alvor fart. Fiskeriflåten og handelsflåten ble raskt motorisert. Vannkraften skapte sterk økonomisk vekst og en industrialiseringbølge. Selskapet Norsk Hydro ble symbolet på koblingen mellom vitenskap og industriproduksjon. Utvandringen til USA nådde et andre toppunkt i 1911, før den opphørte under Verdenskrigen. Utvandring og nye arbeidsplasser til sjøs og i byene tømte bygdene og omveltet samfunnet. Industrien skapte en klasse av rotløse industriarbeidere som gradvis organiserte seg i fagforbund.
Under Verdenskrigen var Norge formelt nøytralt, selv om tyskernes ubåtkrig førte til 2000 døde sjøfolk, og mer enn 800 skip gikk tapt, og tilsammen 1 200 00tonn gikk tapt[trenger referanse]. Sympati med vestmaktene og enormt overskudd og spekulasjon innen shipping. Etter Verdenskrigen ble samfunnet aldri «normalt» igjen (dvs som før 1914). Revolusjonen i Russland splittet arbeiderbevegelsen i fraksjoner der noen ville ha væpna revolusjon, mens andre ville vinne makten gjennom valg. Ikke bare arbeiderbevegelsen forble splittet, Venstre-bevegelsen(e) og Høire lå i bitter strid om målsak, avholdssak, kristendomsfortolkning og alt.
Etter en serie med til dels selvskapte og internasjonale kriser, slo i 1929 verdenskrisen til. Opptil 30-40 prosent arbeidsledighet blant fagorganiserte skapte nød og dysterhet. Krisa førte også til mottiltak som nybrottsarbeid og småindustri. Krisa førte til at flertallet av befolkningen sluttet å tro på kapitalistisk demokrati. På høyresiden var grunnleggelsen av Nasjonal Samling den siste av flere antidemokratiske strømdrag, mens på venstresiden ble det tidligere revolusjonære Arbeiderpartiet valgt inn på en anti-kriseprogram og kom i regjering etter et kompromiss mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, det såkalte Kriseforliket.
[rediger] Krig og okkupasjon (1940–1945)
- Hovedartikkel: Norge under andre verdenskrig
9. april 1940 ble Norge uventet invadert av Nazi-Tyskland. Etter to måneders militær motstand måtte de norske styrkene gi opp kampen, mens kongen og regjeringen gikk i eksil. Landet ble okkupert og forble okkupert frem til 8. mai 1945. På det meste var 250 000 tyske tropper stasjonert i landet. All sivil myndighet var samlet i et tysk Reichskommissariat, som oppnevnte en norsk «kommissarisk» regjering, fra 1942 ledet av major Vidkun Quisling, fører for det norske nasjonalsosialistiske partiet nasjonal Samling. Misnøyen med de tyske okkupasjonen og nazifiseringen av det norske samfunnet utviklet seg fra lunkenhet til rent hat, og gav seg utslag i et motstandsarbeid som selv om det var av liten militær betydning, likevel fikk dyp innvirkning for befolkningens kollektive identitet i flere generasjoner etter krigen. Norges handelsflåte var derimot særdeles viktig for de alliertes krigsinnsats. Krigen la også grunnlaget for de utenrikspolitiske og kulturelle båndene med USA og Storbritannia som kom til å prege etterkrigstiden.
[rediger] Industrisamfunn, planstyre og sosialdemokrati (1945–1972)
Skjebnefellesskapet og den felles fienden under tysk okkupasjon la en demper på klassestridighetene som hadde dominert i mellomkrigstiden. Oslo-fløyen av Arbeiderpartiet fikk rent parlamentarisk flertall ved det første etterkrigsvalget og brukte sin innflytelse til å påbegynne innføringen av en sosialistisk planøkonomi i ly av pris- og rasjoneringspolitikken arvet fra knapphetstiden under krigen. Kriser, fattigdom og arbeidsledighet skulle avskaffes ved hjelp av storstilt sosial ingeniørkunst, der sosialøkonomene hadde en lederrolle i planleggingen. Motstanden mot planøkonomi fra borgerlig side, sammen med Norges sikkerhetspolitiske allianse med USA, førte imidlertid til at det økonomiske systemet forble grunnleggende kapitalistisk. Økonomisk bar perioden preg av en kontinuerlig sterk årlig vekst på over tre prosent i hele Vest-Europa frem til oljekrisen tidlig på 1970-tallet. Veksten førte til at arbeidsløsheten ble avskaffet og fattigdommen drastisk redusert. Den materielle velstandsutviklingen medførte grunnleggende forandringer i dagliglivet for folk flest. Goder som privatbiler, husholdningsmaskiner, vannklosetter, fjernsyn og feriereiser ble tilgjengelige for nesten alle. Staten satset sterkt på undervisningssektoren, slik at langt flere enn tidligere fikk utdannelse ut over grunnskolen. Kulturelt var dette NRK-monopolets storhetstid, nesten hele befolkningen ble bundet sammen av de felles erfaringene som etermediene gav dem.
[rediger] Oljeindustri og deindustrialisering
[rediger] Økonomi
Rundt 1974 nådde både andelen og antallet av industriarbeidere sitt toppunkt. Økonomien gikk heretter i retning mot et postindustrielt service-samfunn. Rikdommen ble pløyd tilbake i stadig økende privat forbruk og gradvis mer omfattende offentlig tjenestetilbud. Gymnas, universitet og høyskoler gikk fra å være forbeholdt en tidel av ungdommen til å bli åpent for flertallet. Funn av olje og gassressruser i Nordsjøen skapte også en ny situasjon. Etter en pionertid med store investeringer og kompetanseoppbygging på 70-tallet, begynte store oljeinntekter å sette sitt preg på økonomien fra og med 80-tallet. Omkring 1995 gikk Norge fra å være en debitornasjon til en kreditornasjon.
[rediger] Politikk
På tross av økonomisk fremgang brøt enigheten på venstresiden sammen. Folkeavstemmingen om medlemskap i EEC (Nå EU) var startskuddet til distriktsopprør der utkantenes kultur ble fremhevet. Motstand mot USAs krigføring i Vietnam sammen med EF-avstemminga førte til en ny bølge av sosialistisk tro på sterkere stat på 1970-tallet. Denne tendensen ble imøtegått av den nyliberalistiske høyrebølgen på 1980-tallet. Etterkrigstidens tro på planstyre ble nedtonet, også innen partiet som hadde innført sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet. Willoch- og Brundtland-regjeringene endret politikken fra politisk styring av økonomien til regulering av et for det meste selvregulerende fritt marked.
[rediger] Kultur
Etter 2-3 generasjoner der husmorrollen hadde vært dyrket som felles ideal, tok flertallet av kvinnene seg lønnet arbeid utenfor hjemmet. Dette førte til dramatiske endringer av kjønnsrollene. Nye holdninger til skilsmisse, ugift samliv og seksualitet, radikalt forskjellige fra de dominerende holdningene hos generasjonene før, fikk gjennomslag i denne perioden.
Mediene ble avpolitisert og gradvis avmonopolisert. Befolkningen ble i denne perioden for alvor en del av det internasjonale engelskspråklige kulturfellesskapet. Masseturisme til utlandet vokste i denne perioden frem, parallelt med at innvandring fra land i den 3. verden førte til større etnisk og kulturelt mangfold og til en revurdering av den tidligere mer enhetlige kulturelle identiteten.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
 |
Wikikilden: Kategori:Norges historie – originaltekst |
