Reformasjonen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther, som utferdiget 95 teser mot sider av avlatshandelen den 31. oktober 1517. Luther understreket betydningen av den individuelle tro på Kristus i forhold til sakramentene som eneste vei til frelse. Han plasserte mennesket mer i direkte relasjon til Gud enn hva man gjorde i den katolske kirke. Reformasjonen spredte seg etterhvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etterhvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet. Ideen ble begjærlig grepet av en rekke nordeuropeiske monarker, da den sammenfalt med ideen om det kongelige enevelde.
Bakgrunnen for reformasjonen var en tidligere reformbevegelse innen den katolske kirke, samt renessansen med sine studier av de gamle tekster og vekt på individet. Utviklingen ble også stimulert av trykkekunstens oppfinnelse, den økende handel og framveksten av en middelklasse. En meget stor rolle spilte også tanken om det kongelige enevelde slik det ble formulert av Machiavelli i boken om «Fyrsten».
Det kom til en lang og bitter konflikt mellom katolikker og protestanter på 1500-tallet, som blant annet resulterte i tredveårskrigen. Senere fulgte også en reform av den romersk-katolske kirke, ofte kalt motreformasjonen.
[rediger] Reformasjonen i Danmark og Norge
Ved riksmøtet i København i 1536 foranlediget av Christian III, ble Norge et lydrike under Danmark. Dette var i første rekke et politisk knep fra kongen for å øke sin makt i en periode da enevoldstanken sto sterkt. For kongemakten medførte reformasjonen blant annet at adgangen til å inndra kirkegodsene ble åpnet. Uten en slik kongelig intervensjon er det mye mulig at Norge hadde forblitt katolsk, slik som Irland. Reformasjonen i Norge skjedde på et tidspunkt da Norge stod uten eget lederskap, og var fullstendig avhengig av det danske kongehus.
Reformasjonen medførte at Middelalderens kirkelige rettssystem ble erstattet av nye bestemmelser om stillinger og handlinger i kirken, fattigomsorg og undervisning. Den dansk-norske kongen opprettet et rent luthersk kongedømme og byttet gradvis ut de katolske biskopene med lutherske biskoper, og norske tjenestemenn ble byttet ut med danske.
Reformasjonen hadde fra begynnelsen svakt feste i den norske befolkningen, og langt utover 1600-tallet ble det klaget over at man fortsatt tilbad Jomfru Maria. «Det kan være grunn til å spørre om trosskiftet var tilstrekkelig forberedt, om ikke den menige mann stod helt uforstående overfor dette at den kirke man tidligere hadde satt sin lit til, nå ble beskyldt for å være ukristelig og «avgudisk», mens det tidligere fordømte «luthri» skulle holdes høyt i ære» skrives det i «Vårt folks historie» av 1963. Kirkegodset, som ved reformasjonen ble overført til staten, økte kongens andel av dobbeltmonarkiets jord fra 1/6 til ca. 1/2. Store deler av dette godset ble siden solgt til borgere og embetsmenn da staten trengte penger på 1600-tallet.
Med den lutherske reformasjonen kom også Bibelen på dansk. Dette trengte tilbake norsk språk og la, sammen med dansk forvaltning, grunnlaget for moderne riksmål. (Norsk riksmål hadde nok allerede ved dette tidspunktet forandret karakter, og det er temmelig sikkert at språkførselen slik vi ser den i rettslige dokumenter fra tidlig 1300-tall allerede hadde fjernet seg en hel del fra muntlig norsk på samme tid. Tidligere teorier om et språklig sammenbrudd på 1300-tallet er derfor ikke like sikre som før antatt.)
[rediger] Reformasjonen i England
Utdypende artikkel: Reformasjonen i England
Reformasjonen i England var en religiøs omveltning som sammenfaller i tid med reformasjonen i andre deler av Europa, men som allikevel er svært forskjellig i sin karakter og sitt opphav.
Den var først og fremst en politisk hendelse. Teologiske argumenter stod i utgangspunktet ikke i høysetet. Den ytre foranledningen var at kong Henrik VIII insisterte på at paven skulle sørge for at hans ekteskap ble erklært ugyldig. Bruddet med Roma kom motvillig, etter at andre midler for å få kongens vilje gjennom var prøvet. Først da Edvard VI kom på tronen ble det gjennomført også med omfattende et teologisk brudd med den katolske tro. Etter en tilbakevenden til katolisismen under Maria I ble reformasjonen gjenopptatt og styrket under Elizabeth I.
