Motreformasjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Motreformasjonen er en betegnelse, særlig fra reformatorisk og protestantisk hold, på de omfattende endringer innen den romersk-katolske kirken som skjedde ved Konsilet i Trient (1545-1563) og i den etterfølgende tiden, blant annet ved utviklingen og virksomheten knyttet til Jesuittordenen.

Trientkonsilet kom som følge av all den uro som reformasjonen skapte, men blant de endringene som konsilet fikk igjennom var også reformkrav som var stilt tidligere. En bedre betegnelse kan derfor være Trientreformen, men uttrykket «motreformasjon» kan passe i den utstrekning de tiltak som den katolske kirken gjennomførte var for å møte og motarbeide reformasjonen.

Konsilet tok sikte på å søke tilbake til kirkens åndelige utgangspunkt og det ble innført reformer som dannelsen av seminarer for å ruste opp og styrke presteutdannelsen, særlig på områder som kirkens åndelige liv og dens teologiske tradisjoner. Videre ble det åndelige liv i ordensvesenet basert på deres utgangspunkter også styrket og nye åndelige bevegelser med fokus må hengivenhet og nære personlige forhold til Kristus utviklet seg, herunder spanske mystikerne som Ignatius av Loyola, stifteren av Jesuittordenen og de franske åndelige skolene, med blant andre kardinal Pierre de Bérulle.

Kulturelt førte den endringsprosessen til en kulturell oppblomstring, særlig i Sør-Europa, hvor barokken blomstret opp.