Tidlig middelalder i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tidlig middelalder i Norge regnes som tiden mellom slaget ved Stamford Bridge i 1066 og slaget ved Fimreite i 1184

Innhold 1 Fred og vekst (1066 –1130) 1.1 Kyrre 1.2 Magnussønnene 2 Opptakt til borgerkrig (1130 – 1184) 2.1 De urolige 30-årene 2.2 Libertas ecclesiae 2.3 Erkebispedømme i Nidaros 2.4 Brødrestriden 2.5 Erling Skakke 2.6 Høye Sverre 3 Referanser

[rediger] Fred og vekst (1066 –1130)

Perioden 1066 til 1130 var preget av intern fred og sterk økonomisk vekst. Mye på grunn av en styrket kirke og kongemakt, og innføringen av et stabilt rettsystem. Men mangelen på et system for arveretten til kongedømmet førte til splittelse og til slutt, etter Sigurd Jorsalfares død i 1130, full borgerkrig.

[rediger] Kyrre

Etter kong Haralds død ble hans to sønner, Magnus og Olav innsatt som konger. Magnus døde allerede i 1069 og Olav ble da enekonge. Han fikk tilnavnet Kyrre, som betyr «fredelig».

Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Dette var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdeskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig tettere, og det ble samtidig etablert faste bispeseter flere steder i Norge. De første hirdbiskopene hadde etterhvert slått seg til i Nidaros (som senere ble erkebispedømme), og etterhvert tilkom Selja i 1070-årene (bispestolen ble flyttet til Bjørgvin før 1090, og før 1095 hadde også Oslo fått biskop. Til slutt kom foreløpig Stavanger (utskilt fra Bjørgvin), omkring 1125.

Regenter i perioden:

1066–1069: Magnus II

1067–1093: Olav III Kyrre

1093–1095: Håkon Magnusson Toresfostre

1093–1103: Magnus III Berrføtt

1103–1115: Olav Magnusson

1103–1123: Øystein I

1103–1130: Sigurd I Jorsalfare

se også: liste over norske regenter

Også under kong Magnus Berrføtts regjeringstid hersket det intern fred i Norge, kong Magnus brukte det meste av sin tid på å ordne opp i stridigheter mellom norske og keltiske høvdinger i Irland, på Orknøyene og på Hebridene. Hans handlinger endte med at mange øyer ble lagt til kongedømmet. Leidangen ble etterhvert omdannet fra et løst forsvarsvåpen til et ordentlig kongelig militærapparat, Magnus benyttet seg flittig av den på sine tokt utenlands, noe som vakte misnøye hos bøndene.

[rediger] Magnussønnene

Etter kong Magnus' død delte de tre sønnene hans landet mellom seg. De klarte å unngå innbyrdes konflikter og fortsatte reformasjonen av kongedømmet og rettsapparatet som var påbegynt av Olav Gille. Spesielt var kong Øystein I opptatt av utbyggingen av kongedømmet, han reiste rundt i landet og grunnla kirker og kaupanger. Han skaffet seg nye rikdommer ved å øke utenlandshandelen, samtidig som hans yngre bror, kong Sigurd I, brakte skatter hjem fra vikingtokt så langt borte som Jorsalir (Jerusalem). Ettersom det nå hersket fred i Vest-Europa ble vikingtoktenes mål lagt stadig lengre hjemmefra.

Gjennom fredstiden ble kontakten med det kristne Vest-Europa styrket. Virkningene av den nye troen begynte å gjøre seg mer gjeldende i samfunnet, ettersom de kristne troskrav ikke lot seg forene med det gamle samfunns tanker om tilværelsen.

Før 1130 var kirken fortsatt sterkt økonomisk avhengig av bøndene, og politisk av beskyttelse fra kongemakten. men den begynte etter hvert å bygge seg en egen økonomisk plattform, på grunn av de mange jordgodsgaver og tienden. Kirken voksende styrke åpnet muligheter for en sterkere kirkelig samfunnspolitisk innflytelse. Dette gjorde seg synlig ved midten av 1100-tallet under borgerkrigstiden.

Kong Sigurd levde de siste syv årene av sitt liv som enehersker over Norge. Etter hans død gjorde både Sigurds sønn, Magnus, og Sigurds yngre bror, Harald Gillekrist, (hans slektskap til Magnus Berrføtt er omstridt), krav på kongstittelen. Denne feiden utviklet seg etterhvert til åpen borgerkrig.

[rediger] Opptakt til borgerkrig (1130 – 1184)

[rediger] De urolige 30-årene

Mot slutten av Sigurd Jorsalfares regjeringstid kom lendmannen Hallkjell Huk fra Møre til kong Sigurds hoff i Konghelle. Han brakte med seg en ung mann fra Irland som hevdet å være sønn av Sigurds far Magnus Berrføtt. Den unge mannen, ved navn Gilchrist (norsk Gillikrist), krevde sin rett til å arve kongeriket.

Skikken var slik på denne tiden at Gilchrist kunne bevise sin herkomst ved jernbyrd. Han ble ført barføtt over ni glødende plogjern, og kunne etter tre dager vise frem ubrente føtter. Etter dette ble kong Sigurd tvunget til å anerkjenne Gilchrists arvekrav, men kongen fikk ham til å avlegge ed på at han ikke skulle kreve kongstittelen mens Sigurd eller hans sønn Magnus var i live. Gilchrist tok så til seg det norske navnet Harald.

Regenter i perioden:

1130–1135: Magnus IV Blinde

1130–1136: Harald IV Gille

1136–1155: Sigurd II Munn

1136–1161: Inge I Krokrygg

1142–1157: Øystein II Haraldsson

1157–1162: Håkon II Herdebrei

1161–1184: Magnus V Erlingsson

se også: liste over norske regenter

Den 26. mars 1130 døde Sigurd Jorsalfareren, og han ble gravlagt i den nye Hallvardskirken i Oslo. Sønnen Magnus overtok straks styret av riket og alle dets innkomster. Ikke lenge etter Sigurds gravferd valgte Harald å bryte sitt løfte til den avdøde kongen. Eden ble sett på som tvungen og folk regnet den for ugyldig.

Harald var i Tønsberg da kongen døde og så snart han fikk høre nyheten lot han Haugatinget utrope seg til konge over halve riket. Nå var det slik at kong Magnus ikke var så godt likt, han ble kalt hovmodig og grisk. Harald på den andre siden, var en god omgjengelig mann som lett fikk venner og ble sett opp til av sine følgesvenner. Så da Harald erklærte at han skulle gå mot kongen samlet folk seg opp rundt ham. Magnus så at Haralds overmakt ble for stor og valgte å gi etter. I nesten fire år (1130 – 1134) varte freden mellom de to kongene, men konflikten lå og ulmet under overflaten.

Våren 1134 reiste Magnus en hær ut av den støtten han fortsatt hadde for å tvinge Harald til å redusere sin makt og si fra seg kongenavnet. Harald klarte ikke å mønstre en hær til å svare Magnus med, og da Magnus overfalt Haralds menn ved Fyrileiv var utfallet foutsagt. I slaget ved Fyrileiv mistet Harald sin bror, Kristrød, men klarte selv å unnslippe og flyktet til sin frende danekongen Erik Emunde.

Kong Magnus hadde allerede gjort fiende av danekongen ved å sende vekk sin hustru, som var datter av Knut Lavard, Eriks bror. Erik valgte å hjelpe Harald, og ga ham Halland som len. Herfra bygde Harald opp en hær og seilte snart tilbake til Norge. I mellomtiden hadde Magnus oppløst hæren, i direkte motsetning til hans beste menns råd. Magnus forlot Viken og dro til Bergen.

Harald kunne så befeste sin posisjon over Viken og Østlandet. Magnus satt uten mulighet til å forsvare seg, og ble 7. januar 1135 tatt til fange. Harald lot Magnus blindes og kastreres, og den ene foten ble hogd av før han ble tvunget til å gå i kloster på Nidarholm. Slik fikk Harald Gille enekongedømme over landet.

Men et nytt kongsemne kom nå inn i bilde. Sigurd Slembedjakn (Slembe) hevdet å være sønn av Magnus Berrføtt, han oppsøkte nå kong Harald og krevde en del av riket. Harald forsøkte å ta livet av Sigurd, men han klarte så vidt å unnslippe. Sigurd dro til Danmark og skal her ha prøvet vitnesbyrd på at han var kongssønn. Sigurd lot det ikke gå lang tid før han dukket opp i Norge igjen, her samlet han om seg en liten gruppe stormenn og fikk kong Harald myrdet i sengen til hans frille. Sigurd krevde kongeriket, men folk ville ikke ha ham. De valgte i stedet Haralds to sønner, Sigurd Munn og Inge Krokrygg. Sigurd Slembe dro og hentet Magnus Sigurdsson, som hadde fått tilnavnet Blinde, fra klosteret. Magnus hadde større støtte blant stormennene og sammen samlet de stor nok hær til å ta opp kampen med Haraldsønnene. De møttes ved Holmengrå i Hvaler i 1139, her falt Magnus Blinde og Sigurd Slembe ble tatt til fange. Det blir fortalt at Sigurd sang Davidssalmene mens han ble pint i hjel av Haraldssønnenes menn.

I 1142 kom en eldre sønn av Harald Gille til landet, Øystein, han ble raskt gitt kongsnavn og en tredjedel av riket. Etter dette regjerte Haraldssønnene fredelig sammen.

[rediger] Libertas ecclesiae

Tidlig på 1000-tallet vokste den internasjonale handelen i Europa kraftig, dette hadde også følger i Norge. Nyvinninger innenfor jordbruket førte til en enorm folkevekst, og tilflytning til byene tok av. Bergen og Tønsberg ble internasjonale handelsbyer, og tiltrakk seg også innflyttere fra utlandet. For bøndene var dette på en begynnelse på en vei mot leilendingssytemet. Rikdommer fra handel førte til at stormenn ble rikere og etter hvert tok til seg mer og mer land.

Norge var på denne tiden fortsatt kun en løs samling av fylker, med sine egne tradisjoner og lover. Gjennom borgerkrigstiden skulle denne samlingen oppleve flere kriser som truet med å bryte den fra hverandre. Det var kirken som skulle vise seg å være det kongemakten trengte for å holde riket sammen.

Kirken hadde begynt en omforming, den såkalte gregorianske reform, og de krevde nå et brudd med kongen. Kirken hevdet sin rett til selv å utnevne biskoper og en økonomi uavhengig av kongemakten. Paven fikk med dette innflytelse over fjernere land hvor Roma ikke hadde vært noen maktfaktor tidligere.

[rediger] Erkebispedømme i Nidaros

I 1153 ble Norge en egen kirkeprovins. For å forstå bakgrunnen, er det tjenlig med et tilbakeblikk:

Hva det kirkeorganisatoriske angår ville det egentlig ha vært å forvente at Norge hadde kommet inn under den engelske kirkeprovinsen med hovedsete i York, siden Norge fikk så mye hjelp derfra under kristningen. Men så skjedde ikke. Kong Knut av England var på den tid Olavs fiende. Det måtte derfor være strategisk uklokt å legge Norge under erkebiskopen av York. Viktigst i denne forbindelse var at paven allerede på 800-tallet hadde bestemt at de vordende nordiske kirker skulle høre inn under erkebiskopen av Hamburg-Bremen. Biskop Grimkjell var derfor blitt sendt av kongen for å forhandle med erkebiskopen. Slik kom den norske kirke inn under erkebiskopen av Hamburg-Bremen. I 1103 kom den under erkebiskopen av Lund i Skåne, som dengang var dansk område.

I juli 1152 kom en kardinal ved navn Nicholas Breakspear (den senere pave Hadrian IV) som legat til landet. På oppdrag fra paven skulle han opprette erkebispeseter i Norge og i Sverige, for å unngå at den nylig valgte keiseren Fredrik Barbarossa skulle støtte Bremens krav om overhøyhet over de nordiske land.

Alle tre kongene var nå blitt voksne, de hadde hver sin hird og satt på hver sin kant av landet. Deres personligheter var vidt forskjellige, og freden mellom dem var skjør. Da Breakspear samlet dem i Nidaros for å diskutere etableringen av det norske erkebispedømmet kom uoverensstemmelsene tydelig frem. Breakspear stilte han en rekke krav til kongemakten, som skulle sikre kirkens materielle og åndelige frihet. Kravene ble innfridd, kardinalen klarte å få kongene til å bli enige om det mest vesentlige.

Våren 1153 ble det store møtet holdt, hvor aktene ble opplest og kong Øystein, som den eldste av kongene, stadfestet de skriftlig. Kongene godtok at rettigheten til å velge biskoper skulle ligge hos kirken, de frasa seg også retten til å velge prester i sine egne kirker. Alle andre kirkeeiere ble også fratatt mye av sin autoritet, og alle inntekter gikk fra da av direkte til biskopene. Dette førte på sikt til at privatkirkesystemet forsvant helt. Biskopen fra Stavanger, Jon Birgisson, ble innsatt som den første erkebiskop.

Alle øyene i Vesterhavet ble etter disse aktene underlagt Nidaros, til og med Suðreyar og Man som erkebiskopen i York hevdet overhøyhet over. Dette bidro til å øke den norske innflytelsen i Vesterhavsøyene.

I enkelte norske historiefremstillinger heter det at ved opprettelsen av erkebispestolen ble kirken «en stat i staten.» Om dette skriver middelalderhistorikeren professor Erik Gunnes: «Den (kirken) var ikke noen stat i staten, for det fantes ingen (norsk) stat (på den tid). Tvertimot kan vi si at den nye (kirkelige) maktkonsentrasjon virket statsdannende (på det norske samfunn).»

[rediger] Brødrestriden

Året etter at Breakspear forlot Norge skulle freden mellom kongsbrødrene bryte fullstendig sammen. Det er uvisst hva som var årsaken, men Øystein og Sigurd ble enige om at Inge ikke var skikket til å være konge. Under en kongssamling i Bergen juli 1155 var det planlagt at kong Inge skulle bli avsatt. Men Inge føyde seg ikke, og før kong Øystein hadde nådd frem til Bergen var Sigurd blitt drept.

De neste to årene var preget av ufred mellom de to kongene, men det kom aldri til noe avgjørende slag mellom dem. Maktkampen ble heller kjempet om støtten fra høvdinger og stormenn. Da Øystein etter hvert innså at overmakten lå hos kong Inge, så han ingen annen mulighet enn flukt. Men han ble funnet i skogen i Båhuslen og drept.

Inge Krokrygg var etter dette enehersker i Norge, men de som hadde fulgt Sigurd og Øystein valgte å fylke seg rundt Sigurds sønn, Håkon Herdebrei, i stedet for å godta kong Inge som enekonge. I 1159 dukket Håkon opp i Trøndelag og ble her tatt til konge på Øreting. Håkons menn seiret over Inges på isen utenfor Oslo i 1161. Kong Inge falt her, og Håkon var så enehersker over landet.

[rediger] Erling Skakke

Men selv om de nå var uten kongsemne gjorde ikke Inges folk fred. Lendmannen Erling Skakke viste seg nå å være den ledende skikkelsen i flokken. Hans sønn Magnus’ mor, Kristin, var datter av Kong Sigurd Jorsalfare og Magnus var derfor et reelt alternativ til kongsmakten. Magnus var kun fem år gammel da han ble utropt til konge, så det var Erling som tok føringen.

Det første han gjorde var å dra til Danmark for å søke hjelp hos sønnens frender der. Han kjøpte seg støtte hos danekongen Valdemar, og for så tilbake til Norge. De to stridende partene kom aldri til noe stort slag, men begge forflyttet seg rundt i landet på leting etter overtak. Det kom i Romsdalsfjorden våren det følgende året. Håkon ble overfalt av Erlings menn og falt i slaget. Men striden var ikke over, Håkons men hadde et nytt kongsemne, en annen sønn av Sigurd Munn som også het Sigurd.

Erling Skakke skaffet seg nå et overtak ved å alliere seg med den nye erkebiskopen Øystein Erlendsson. På grunn av urolighetene mellom kongene hadde ikke aktene som ble undertegnet i 1153 blitt satt noe særlig til verks. Øystein hadde satt for seg å gjøre noe med dette. Ved å alliere seg med Erling og kong Magnus fikk erkebiskopen den selvrådemakten han ønsket mot at kong Magnus, som den første norske konge, ble kronet og salvet som kirkens utvalgte. Erling håpet at dette skulle skaffe prestisje og legitimitet til sønnen, og sikre kongedømmet.

En ny lov om arveretten til kongedømmet ble også innført, som et forsøk på å skape stabilitet. Det ble her slått fast at det skulle bare være én konge i Norge, at den eldste sønn av den nylig avdøde kongen hadde førsterett på arven, men det gamle elementet om kongekåring ble fortsatt ikke fjernet helt. En ny institusjon ble dannet, riksmøtet, hvor de mektigste menn i landet samlet seg og valgte den nye kongen. Normalt sett skulle det være den eldste sønn som ble valgt, men hvis riksmøtet ikke så ham skikket til oppgave skulle de velge en annen, først blant den nylig avdøde kongens sønner, etter dette blant andre som kunne heve krav om kongsnavn.

Erling styrte landet med hard hånd, og for voldsomt fram mot de som hadde stått mot ham. Like etter kroningen av Magnus i Bergen, sommeren 1163, ble Sigurd Markusfostre valgt til konge på Øreting. Men hans støtte var svak og Sigurd ble raskt tatt av dage. Med Sigurds død falmet motstanden mot kong Magnus betraktelig, de gjenstående opprørsflokkene var små og ubetydelige. Det virket som om Erling Skakke og kong Magnus skulle klare å vinne freden tilbake til kongeriket.

[rediger] Høye Sverre

Selv om motstanden mot kong Magnus var liten, stilnet den aldri helt. I 1176 vant Erling Skakke over en liten opprørsflokk kalt birkebeinerne, og tok livet av deres konge, Øystein Møyla. Et annet kongsemne tok etter dette over birkebeinerflokken, hans navn var Sverre og han hevdet å være sønn av Sigurd Munn. Hans kongelige avstamning var tvilsom, det var få av hans samtidige som trodde på ham, men han klarte likevel å samle til seg et maktgrunnlag som kunne utfordre Erling og kong Magnus. Allerede året etter klarte Sverre å få seg valgt til konge på Øreting, og de neste årene bygde han opp birkebeinerne til å bli en profesjonell hær.

[rediger] Referanser

Gunnes, Erik (1976) Rikssamling og kristning (Norges historie 2: ca.800 - 1177) – J. W. Cappelens forlag a.s., Oslo. Mykland, Knut (1976) Norge under sverreætten (Norges historie 3: 1177 - 1319) – J. W. Cappelens forlag a.s., Oslo.

Wikikilden: Heimskringla – originaltekst