Harald Gille
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Harald IV Gille Konge av Norge |
|
 Harald gjør jernbyrd |
|
| Navn: | Harald Magnusson |
|---|---|
| Regjeringstid: | 1130 - 1136 |
| Født: | ca. 1103, Irland el. Sudrøyene |
| Død: | 14. desember 1136, Bergen |
| Foreldre: | Magnus Berrføtt og ukjent mor |
| Ektefelle(r): | Biadoc, Ingerid Ragnvaldsdatter, Tora Guttormsdatter |
| Barn: |
|
Harald IV Magnusson Gille[1] (1103-1136) var konge av Norge fra 1130 til 1136. Hans samkongedømme med nevøen Magnus Blinde ble innledningen til Borgerkrigstiden.
Han var gift med den svenske Ingerid Ragnvaldsdatter (datter av kong Ragnvald Knaphövde), og fikk med henne sønnen Inge Krokrygg (født ca 1135). Hans eldste sønn Øystein Haraldsson (født ca 1125) skriver seg fra et tidligere forhold til Biadoc[2], mens den tredje etterfølger-sønnen Sigurd Munn (født ca 1134) var sønn av den høyættede frillen Tora Guttormsdatter. Den fjerde sønnen som fikk kongsnavn var Magnus, som ble kongekåret i 1142 da Øystein kom til landet. Magnus døde i 1145, 10 år gammel.
I sagaene fremstilles Haralds introduksjon på det norske politiske arena som hans eget initiativ: Han møter lendmannen Hallkjell Huk på Sudrøyene, presenterer seg som kongssønn/kongsbror, og ber om skyss til Norge. Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk som kirken hadde innført kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror. Moren, som ikke navngis, skal også ha vært med til Norge, og ha båret fram vitnesbyrd. Det er ikke kjent hvilket år Harald kom til Norge, men det må ha vært etter kong Øysteins død i 1123, og i god tid før Sigurds død i 1130 - ettersom Harald hadde rukket å vinne seg faste venner.
Uavhengig av Haralds egen troniver må det antas at tiden og forholdene var forberedt på et alternativt kongsemne. Ikke alle stormennene så fram til å få Sigurds sønn Magnus til konge. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som «storaktig og grusom»[3]. Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som «vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, har var ikke stor på det, gavmild, ... tok gjerne imot råd»[4], og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekår på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øretinget i Trøndelag.
Freden mellom Magnus og Harald var skjør og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Bohuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim.
Etter å ha overvunnet Magnus tok Harald for seg biskop Reinald av Stavanger, som han mistenkte for å ha skjult skatter på vegne av Magnus. Reinald ble hengt.
Harald ble deretter utsatt for det samme «familieproblemet» som har selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos frillen Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd lot seg etterhvert kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet ikke å gi slipp på makten[5]. Haralds sønn med Tora, Sigurd Munn (da 3-4 år gammel) var til oppfostring i Trøndelag, og de ba om at han måtte bli tatt til konge på tinget. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med en av stormennene som støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Harald ble beskrevet[6] som en «høy og grannvokst mann, med lang hals og noe lang i ansiktet, svartøyd, mørkhåret, rask og sprek. Han hadde tungt for å tale norsk, og han fomlet ofte etter ordene».
[rediger] Referanser
- ^ Tilnavnet «Gille» (Gillekrist) kommer av det irske Gilla Christ Kristi tjener.
- ^ Når det gjelder Biadoc eller Bjaðok er kildene uenige. I gæliske tradisjon er hun er stormannsdatter fra Sudrøyene, noe som sannsynliggjør Haralds påstander om egen høye byrd. I norsk tradisjon blir hun oppfattet som en frille. Ref.: Knut Peter Lyche Arstad. «Harald 4 Gille». I: Norsk biografisk leksikon; 2. utg. Bd 4. 2002
- ^ En betegnende anekdote fra Magnussønnenes saga, kap 27, forteller hvordan Magnus presset Harald til tre ganger å løper om kapp med en hest; Harald vant alle tre løpene.
- ^ Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 1
- ^ «Den styringsvante kretsen ...», sitat fra Knut Helle. Aschehougs Norgeshistorie. Bd 3. Under kirke og kongemakt. 1995. S 15f
- ^ Magnussønnenes saga, kap 27
| Forgjenger: Magnus IV Blinde |
Konge av Norge (med/mot Magnus Blinde 1130-1135) (mot Sigurd Slembe 1135-36) |
Etterfølger: Sigurd Munn |
