Steinalderen i Norge
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet.| Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
|
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Høymiddelalder Senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kiel-freden Embetsmannsstaten Industrialiseringen Framveksten av det norske Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Arbeiderpartistaten Oljeindustri og deindustrialisering |
Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.) og yngre steinalder (4000–1800 f.Kr.), mens steinalder generelt er betegnelsen som brukes på hele epoken. Navnet kommer av at mennesker i denne historiske epoken hovedsakelig brukte redskaper av stein, tre og bein fordi fremstilling og bruk av metaller ennå ikke var kjent. Steinalderen deles gjerne inn i tre perioder; paleolittisk (ca. 2 millioner–8000 f.Kr.), mesolittisk (ca. 8000–4000 f.Kr.) og neolittisk (4000–1800 f.Kr.). Steinalderen hadde ulik varighet i de forskjellige deler av verden.
Innhold |
[rediger] Eldre steinalder
Eldre steinalder i Norge (mesolitikum) deles av arkeologene i følgende faser:
- Fosna- og Komsafasen (10 000–8000 f.Kr.)
- Tørkopfasen (8000–7000 f.Kr.)
- Nøstvetfasen (7000–4800 f.Kr.)
- Tverrpilfasen (4800–4000 f.Kr.)
[rediger] Yngre steinalder
Yngre steinalder (neolitikum) deles i tre faser:
- Traktbegerfasen (4000–3000 f.Kr.)
- Stridsøksfasen (3000–2400 f.Kr.)
- Sen-neolitikum (2400–1800 f.Kr.)
[rediger] Hvor kom de fra?
Nordsjølandet, eller Doggerland, mellom Danmark og England var presset opp fordi enorme ismasser trykket ned landmassene lenger nord. Etter hvert som presset fra isen avtok, havet steg fordi ismassene smeltet, og Nord-Skandinavia hevet seg, så forsvant Nordsjølandet sakte men sikkert i havet igjen.
Folket som holdt til her måtte nå finne nytt land. Noen trakk seg sydover igjen, mens en del passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinen og nytt land.
Andre teorier beskriver innvandring østfra, via Sverige, eller også fra øyene i vest, direkte til Vestlandet. Muligens er flere forskjellige innvandringsveier blitt benyttet samtidig. Uansett hvilken kant de kom fra så spredte folket seg raskt langs kysten.
For Komsakulturen i nord er det uklart om den ble dannet på grunnlag av innvandring sørfra eller østfra. Nyere forskning viser at de nordlige områder av Russland også var isfrie på denne tiden.
[rediger] Klimaet
Den første tiden etter siste istid var klimaet fortsatt kjølig i Norge, men det var likevel varmt nok til at isen smeltet og mer av landet ble bart.
I perioden mellom 9 og 8 000 BP (Before Present / før nåtid) skjedde det store klimaendringer. Temperaturen steg kraftig, og gjennom eldre steinalder var den gjennomsnittlige sommertemperaturen hele 17–18 °C, mot dagens 15. Midt i yngre steinalder falt temperaturene noe, men klimaet var fortsatt gunstigere enn i dag.
[rediger] De første plantene
Det første som vokste i Norge etter som isen trakk seg tilbake var alger, deretter kom mose og lav. Etter hvert som temperaturen steg kom også gress og urter, og de dannet igjen grunnlaget for at lyng og busker kunne slå rot og vokse her.
Det første treslaget som innvandret var bjørka, og så fulgte andre slag, som or, rogn, selje, furu og hassel. Selv om bjørka var først ute, så måtte den vike plassen når det ble varmere. Da tok eik, lind, ask og alm opp konkurransen, og resultatet ble ofte store eikeskoger eller tette blandingsskoger med mange slags løvtrær.
[rediger] De første dyrene
De første dyrene som kom hit var naturlig nok fuglene. Etter disse kom mindre rovdyr, med reven som det største. Isbreen trakk seg stadig lenger vekk, og vegetasjonen økte såpass at reinen fant den interessant. Etter den fulgte de større rovdyrene, og menneskene.
[rediger] Menneskene
Steinaldermennesket så ut omtrent som vi gjør i dag. De som kom hit først var nok noe mer grovbygde, men dette forandret seg gradvis, og i yngre steinalder var det ingen vesentlig forskjell i forhold til dagens mennesker, bortsett fra at de gjennomsnittlig var noe lavere.
Gjennomsnittsalderen derimot var under det halve av hva den er i dag. Men den forbedret seg, fra rundt 31 år i eldre steinalder, til over 38 i yngre steinalder. Man døde som regel ikke av alder, men av infeksjoner og sykdom. Var man heldig kunne man altså likevel bli 50 år eller mer. Likevel; den gangen ble man nok regnet som fullvoksen i 15–16 års alderen, og som gammel i 30-års alderen. Norges eldste skjelettfunn, Søgnekvinnen, antas å ha vært 35–40 år gammel og ca 155 cm høy da hun døde for ca 8 600 år siden. Hun ble funnet utenfor Kristiansand i 1994.
Deres tilsynelatende enkle livsform og mangel på vesentlige tekniske framskritt gjennom flere tusen år må sees i lys av rikelig tilgang på mat, kombinert med et betraktelig mildere klima enn det vi har i dag. Anslagsvis trengte en steinaldermann kun å arbeide 2–3 timer om dagen for å dekke familiens behov. Steinalderkvinnen stelte nok for familiens beste fra morgen til kveld, mens hun drev matauk ved siden av, som sanking og fisking. De måtte også produsere alt av våpen, redskap og husgeråd og barna måtte sikkert bidra med sitt så snart de hadde lært å ta seg fram på egenhånd.
Men, så lenge alle var mette og hadde gode klær på kroppen og tak over hodet, så var det heller ikke behov for de helt store forandringene, verken når det gjaldt boliger, fangstmetoder eller arbeidsredskaper. Man kunne altså stort sett ta livet med ro, og det gjorde man derfor også, i noen tusen år.
Vi kan anta at mye tid og tanker ble viet til datidens tro og rituelle tradisjoner. Man var jo helt avhengig av det naturen gav, og hadde nok derfor en mengde riter forbundet med fangst og overlevelse. Man henvendte seg da sikkert til forskjellige guder og naturens makter med sine bønner og offer.
[rediger] Boplassene
Menneskene i eldre steinalder hadde sine hovedboplasser ved havet, gjerne ved fjorder og vassdrag som kunne føre dem lengst mulig innover i landet. Med disse boplassene som utgangspunkt foretok de jaktekspedisjoner innover i skogene og opp på høyfjellet. Her oppholdt man seg i lengre eller kortere tid om høsten og vinteren for å jakte på storvilt og pelsdyr.
En teori går også ut på at deler av stammen, kanskje kjernefamilier, har flyttet til innlandet for å drive jakt i vinterhalvåret. Når våren kom flyttet de ut til kysten for igjen å delta i fellesskapet, og dra nytte av den rike mattilgangen i havet.
Utover i yngre steinalder ble man etter hvert noe mindre avhengig av havets ressurser. Hovedmengden av boplasser fantes kanskje fortsatt nær havet, men man bosatte seg nå også fast i innlandet. Herfra foretok man så ekspedisjoner både ut til havet og lenger innover i landet.
En typisk boplass lå på en lettdrenert sand- eller grusslette nær vannet, med lett tilgang til skog og trevirke. Hvis plassen lå ved havet så måtte det også være ferskvann i rimelig nærhet. Stedet skulle helst være sydvendt (mot solen), og ligge mest mulig i le for nordavinden. I begynnelsen var det lite folk og mange plasser, så det var nok bare å velge og vrake mellom de beste stedene.
[rediger] Husværet
I eldre steinalder var det verken praktisk eller nødvendig med store solide byggverk. Man byttet ofte bosted, og klimaet var mye gunstigere enn i dag. Man klarte seg derfor godt med et skinntelt eller en enkel gamme. Hvis man, som antydet, hadde hovedboplasser ved havet, så kan det likevel være at husværene der var av en annen størrelse og kvalitet enn de på fangstboplassene i innlandet.
Man kom jo stadig tilbake til de samme stedene, så vi må anta at de faste oppholdsstedene var tilrettelagt slik at man raskt kunne få tak over hodet for kortere eller lengre tid. Sannsynligvis så sto teltstengene på plass, så det bare var å legge på skinnene, eller man satte kanskje i stand en gamme som hadde vært i bruk i mange år.
En fin heller var nok også et ettertraktet bosted hvis den lå laglig til i forhold til de årevisse forflytningene. Utover i eldre steinalder bygde man etter hvert også «hus», først kanskje som større gammer, deretter mer solide og romslige konstruksjoner.
I yngre steinalder ble husene enda større og mer solide. Klimaet var ikke lenger fullt så mildt, og på grunn av husdyrhold og enkel åkerdrift ble man mer og mer bofaste. Men jakt og fiske dominerte fortsatt, og telt og jordhytter brukes fortsatt av fangstfolk den dag i dag.
[rediger] Næringsgrunnlaget
Jakt og fiske, sammen med sanking av spiselige ville vekster, var den eneste måten å livnære seg på de første 5–6 tusen årene her i landet. Mest ettertraktet var nok vilt som ga mye mat, slik som rein, elg, hjort og villsvin. Kanskje fantes også den nå utdødde uroksen i skogene her? Bjørn, ulv, mår og gaupe var nok også ettertraktet for skinnets skyld. Dessuten så var disse rovdyrene konkurrenter i matfatet og ofte en trussel mot menneskene, så man gikk nok ikke av veien for å felle disse når anledningen bød seg. I tillegg til storviltet så fantes bever, hare, storfugl og annet småvilt.
Fisk, sel, småhval (som f.eks. nise) og sjøfugl utgjorde en stor del av næringsgrunnlaget, og var også hovedgrunnen til man i steinalderen var så bundet til havet. Dette var en lett tilgjengelig ressurs som sjeldent sviktet. Dessuten var muslinger, snegler og andre smådyr også ettertraktet mat. Tidevannsforskjellen og oksygenmengden i havet var større enn i dag, noe som gav enda bedre grunnlag for livet der.
Planter, røtter, bær og nøtter har vært et viktig og nødvendig tilskudd til kosten. Dessuten var klimaet så mildt at det godt kan ha finnes forskjellige ville frukter her. Og – mest sannsynlig – så var det en overflod av alt, både på land og i vann!
[rediger] Litt om fangstmetoder
Det fantes forskjellige metoder for fangst av de forskjellige artene, men hovedmetodene for fangst av større vilt kan vi tenke oss har vært følgende;
- Snikjakt, hvor jegeren ventet på viltet bak et bogastelle, eller snek seg mot dette.
- Klappjakt, hvor en gruppe jaget viltet mot ventende jegere.
- Styrtjakt, hvor enkeltdyr eller hele flokker ble jaget utfor stup slik at de slo seg ihjel.
- Fangstanlegg, hvor man ofte brukte stengsler som en «trakt» for å lede viltet mot disse.
Til fangst av mindre vilt og fugl har man ganske sikkert brukt forskjellige feller og snarer. I havet ble sel og småhval harpunert fra båt. Selen ble nok også ofte tatt ved å avskjære rømningssveien mot vannet mens den var på land, og på isen om vinteren.
Vi antar at fjordene og vassdragene sto stinne av fisk den gang, og at metodene for å fange disse var omtrent som i dag; Stang eller håndsnøre, line med flere kroker, forskjellige ruser, og harpun til større fisk. Garn og annet flettverk har nok også vært brukt, særlig som stengsel for stimfisk.
[rediger] Redskapsmaterialer
Det aller meste av det som er funnet av etterlatenskaper fra steinalderen er – naturlig nok – rester etter våpen og redskap laget av flint eller annen stein, samt mengder av avslag på knakkeplassene hvor steinen ble bearbeidet.
Men vi må huske at hoveddelen av datidens redskap og våpen faktisk var laget av annet og mer forgjengelig materiale. Steder hvor man har funnet mer nyanserte spor fra steinalderen er bl.a. under hellere hvor etterlatenskapene har dynget seg opp gjennom årtusener og vært mer beskyttet mot forvitring. Funn fra slike steder viser at anslagsvis bare 10% av redskapene var av stein, mens resten var av tre, bein, horn, skinn, plantefiber og annet som ikke så lett motstår tidens tann. Det vi finner i dag er altså bare noen biter av et stort puslespill. Resten må vi bare prøve å tenke oss til.
Skinn må ha vært det viktigste materialet som fantes den gangen. Skinnet ble brukt både til klær, sengeleie, bolig, båter, tauverk og mye mye mer. Uten skinnene sine hadde nok ikke steinaldermennesket stor sjanse til å overleve. I tillegg til skinnet ble også alt annet på dyret utnyttet; Fett, marg, bein, horn, sener, magesekk og tarmer.
Av bein og horn lagde man en mengde forskjellige redskap og våpen. Senene ble til tynne liner, og magesekkene til vanntette beholdere. Fettet ble brukt i matlaging, til lampevæske og som forskjellig smøring.
Byttet de nedla var altså den viktigste «materialgiveren» for steinalderfolket, i tillegg til maten det gav.
[rediger] Båten og vannveien
Båten har vært en grunnleggende nødvendighet for befolkningen av Norge. Helt siden de første kom hit – i båt! – og langt opp i historisk tid, har den vært det eneste framkomstmiddelet som monna hvis man ville komme seg noen vei.
Med en skinnkano, stokkebåt eller flåte hadde man mye større rekkevidde og lastekapasitet enn om man skulle dra med seg ting over land. Havet, fjordene og innsjøene var datidens hovedveier, og det var rundt disse folket oppholdt seg. Her hadde de tilgang på alle havets goder, samtidig som de hadde lettest mulig tilgang til innlandet og de jaktmuligheter som fantes der. («Fjord» betyr rett og slett «der man farer».)
[rediger] «Bondesteinalderen»
Eldre- og yngre steinalder kalles ofte henholdsvis «jegersteinalder» og «bondesteinalder». Det finnes ingen brå overgang mellom disse to epokene, men i Sør-Norge er skillet satt ved år 6 000 BP og markerer dermed overgangen til et gryende husdyrhold og jordbruk.
Det å holde husdyr og dyrke jorda var mye mer tidkrevende enn å hente det man trengte direkte fra naturen. Man kviet seg nok derfor i det lengste, og når disse nye næringsveiene likevel ble tatt i bruk så må det ha vært av ren skjær nødvendighet. Hovedårsaken har nok vært at det nå var blitt noe mindre jaktbart vilt i skogene, samtidig som det var blitt en del flere mennesker.
Nøyaktig når tid husdyrhold og korndyrking ble innført i de forskjellige deler av Norge vet vi ikke, men det finnes en mengde forskjellige teorier. Enkelt sagt så ble husdyrhold innført i begynnelsen av perioden, mens korndyrking ikke var utbredt før et par tusen år senere, ved overgangen til bronsealderen.
Husdyra var storfe, sau, geit og svin. Dyra var mindre av størrelse og mer robuste enn i dag, og klimaet var fortsatt mildere. Med unntak av grisen så greide nok dyra seg stort sett selv gjennom vinteren uten noe særlig foring, i alle fall i lavlandet.
I lange perioder dominerte likevel sau og geit husdyrholdet, særlig i innlandet. Spesielt geita var mer hardfør og mindre krevende enn storfe, og greide seg derfor bedre gjennom eventuelt hardere vintrer.
Av korn ble det dyrket bygg og hvete, og da antakeligvis i forholdet 70/30 (bygg/hvete). Utbredelsen av korndyrking markerte også slutten på den lange perioden som kalles steinalderen, og bronsealderen overtar
[rediger] Se også
