Karl III Johan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Karl XIV Johan Karl III Johan Konge av Sverige og Norge
Valgspråk:	Folkets Kjærlighed min Belønning
Regjeringstid:	5. februar 1818 - 8. mars 1844
Født:	26. januar 1763, Pau, Frankrike
Død:	8. mars 1844, Stockholm
Foreldre:	Henri Bernadotte og Jeanne St. Jean
Ektefelle‍(r):	Eugénie Bernhardine Desirée Clary
Barn:	Oscar

Karl XIV Johan, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte, (født 26. januar 1763, død 8. mars 1844) var konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død. I Norge bar kongen regentnavnet Karl III Johan.

Innhold 1 Tidlig karriere 2 Sveriges tronarving 3 Kielfreden 4 Karl Johan som unionskonge 5 Stamtavle

[rediger] Tidlig karriere

Han ble født Jean-Baptiste Bernadotte, sønn av Henri Bernadotte og Jeanne de Saint-Jean i Pau i Frankrike. Fra 1780 til 1794 gjorde han en strålende militær karriere fra alminnelig menig til divisjonsgeneral. Han giftet seg i 1798 med Désirée Clary, som tidligere hadde vært forlovet med Napoleon Bonaparte. Bernadotte var en tid fransk ambassadør i Wien, før han ble fransk krigsminister omtrent samtidig med at han fikk sin sønn Oscar i 1799. I 1804 ble Bernadotte guvernør og sjef for den franske armé i Hannover, Tyskland. Han var nr. 7 på listen av de 14 som Napoleon utnevnte til marskalker, den høyeste militære tittel i Frankrike, og han fikk også tittelen fyrste av Ponte Corvo, et lite område nord for Roma i Italia.

Senere mistet han Napoleons tillit etter dobbeltslagene ved Auerstadt og Jena. Årsaken kan ha vært motstridende meldinger fra Napoelons overkommando i timene før slaget ved Auerstadt, men var mest sannsynlig et eksempel på Bernadottes svake ferdigheter i krigføring, samt at han muligens allerede hadde begynt sitt arbeide med å få avsatt Keiseren. Men Bernadotte utmerket seg igjen ved å slå preusserne i forfølgelsen nordover, først i Halle, og senere ved Lübeck. Etter slaget mot østerrikerne ved Wagram utenfor Wien i juli 1809 var Napoleon rettmessig misfornøyd med Bernadottes innsats, men det er ikke riktig som enkelte hevder at marsjalen ble avskjediget etter slaget.

[rediger] Sveriges tronarving

I 1809 gjorde svenske offiserer opprør mot kong Gustaf IV Adolf etter det katastrofale nederlaget mot Russland og tapet av Finland. Den avsatte kongens barnløse bror Karl XIII ble valgt til ny svensk konge. Tronfølgen ble sikret i 1810 ved å la ham adoptere prins Christian August av Augustenborg (1768-1810). Prinsen hadde utmerket seg som stattholder og regjeringssjef i Norge og norsk øverstkommanderende i krigen mot Sverige i 1808, noe som gjorde at han vant stor respekt blant svenske militære. Det ble også antatt at prinsens store popularitet i Norge ville bane veien for en forening mellom de to rikene på den skandinaviske halvøy. Men Christian August døde brått allerede samme år som han kom til Sverige.

Svenskene valgte nok en gang en tidligere militær motstander til tronfølger, denne gang Jean Baptiste Bernadotte, den 21 august 1810. Som svensk kronprins tok han navnet Karl Johan.

[rediger] Kielfreden

I 1813 gikk Sverige under Karl Johan med i den sjette koalisjon mot sin tidligere keiser Napoleon og utmerket seg i flere slag, inntil han var med i det seierrike slaget ved Leipzig i 1813. For denne innsatsen fikk Karl Johan stormaktenes løfte om Norge som belønning.

Da Napoleons endelige nederlag var innen rekkevidde, angrep Karl Johan Danmark og tvang kong Frederik VI til å slutte fred. Etter fire dagers intensive forhandlinger i Kiel mellom den danske forhandleren Edmund Bourke, den svenske forhandleren Gustav af Wetterstedt og den engelske forhandleren Edward Thornton, avstod 14. januar 1814 den dansk-norske kongen Fredrik VI Norge til den svenske kongen. Den drevne diplomaten Edmund Bourke lyktes i å forhindre at de gamle norske skattlandene Grønnland, Færøyene og Island ble avstått sammen med Norge.

Norge skulle ifølge Kieltraktaten heretter være et kongerike forent med Sverige. Den svenske kongen forpliktet seg til å la nordmennene nyte de lover, rettigheter og friheter som gjaldt på det tidspunkt da freden ble sluttet. I tillegg forpliktet kongen av Sverige seg til å påta seg en del av den dansk-norske statsgjelden. Som kompensasjon for Norge fikk Fredrik VI Vor-Pommern fra Sverige. To hemmelige artikler gav den danske kongen en million riksdaler til å utruste et korps mot Napoleon og garanterte hans personlige eiendomsrett til grevskapet Larvik. Kielfreden har helt siden den ble inngått tiltrukket seg historikernes interesse. I traktaten står det uttrykkelig at Grønland, Færøyene og Island forblir under den danske krone. Enkelte forskere mener at det var den engelske forhandleren Edward Thornton som sørget for at de nordatlantiske besittelsene forble danske. Denne hypotesen har imidlertid ikke kunnet dokumenteres.

Et annet punkt som har opptatt forskningen, er formuleringen om at Norge skulle tilhøre kongen av Sverige og utgjøre et kongerike forenet med Sverige. I det opprinnelige svenske traktatutkastet het det at Norge skulle tilhøre kongeriket Sverige og innlemmes i dette. Hvorfor ble traktaten endret på dette punktet? Historikerne har forklart denne omskrivningen av det opprinnelige traktatutkastet med den svenske tronfølgeren Karl Johans personlige inngripen. I Kiel mottok han løpende rapporter fra sine agenter i Norge om at nordmennene ville reagere med væpnet motstand om landet ble forsøkt innlemmet i Sverige. I tillegg kom at England hadde gjort sin støtte til en svensk ervervelse av Norge avhengig av at det ble tatt hensyn til det norske folks «frihet og lykke». De fleste nordmenn oppfattet Kielfreden som en krenkelse. I 400 år hadde de vært den danske kongens lojale undersåtter, og så ble de - uten selv å ha blitt rådspurt - avstått til en annen konge.

Karl Johan sørget derfor også for å holde seg løpende underrettet om utviklingen i Norge våren 1814. Da han så gikk inn i Norge med en hær utpå sommeren, erfarte han at nordmennene ytet god og væpnet motstand, ved Matrand, og ved Lier skanse. Disse trefningene ga nordmennene et bedre forhandlingsgrunnlag for sin posisjon i unionen, og det er lagt vekt på at både Christian Frederik og Karl Johan handlet klokt i forhandlingene som fulgte og som resulterte i den såkalte Mossekonvensjonen. Den første fordi han ga etter for svenskenes krav - Karl Johan var tross alt en dyktig feltherre - og den andre fordi han etterkom de norske kravene om respekt for den nye grunnloven.

[rediger] Karl Johan som unionskonge

I årene etter oppløsningen av den dansk-norske helstaten kom strid om fordelingen av den dansk-norske statsgjelden og norske krav på de gamle skattlandene i Nord-Atlanteren til å forsure forholdet mellom Danmark og Norge.

Karl Johan selv brukte nok noe tid på å venne seg til tanken på det nye styrkeforholdet mellom Norge og Sverige. Eidsvollsgrunnloven var på mange måter i veien for svenskenes ambisjoner, og etterhvert mente Karl Johan det var på sin plass å forby 17. mai-feiringen eller tilløpene til denne. Dette forbudet skapte bare større motstand i Norge, og kongen måtte gi etter på dette punktet, og i tillegg måtte han trekke tilbake stattholderen etter Torvslaget og den manglende støtten til Baltzar von Platen. Selv om det ble tillatt å markere 17. mai, holdt kongen alltid et visst oppsyn med feiringen, og hadde derfor sine private svenske spioner ute for å avlegge full rapport i årene som fulgte. Derfor finnes det en god del verdifull samtidsdokumentasjon om tidens feiringer, og om Henrik Wergeland, som ble overvåket spesielt. De norske patriotene så kongen som symbolet på alt som var galt, og mye av deres retoriske skyts ble rettet mot ham. Henrik Wergeland selv kunne allikevel hylle ham som revolusjonær helt, utfra sitt grunnleggende syn på den franske revolusjonen. Karl Johan fikk etterhvert sans for dikteren.

Foruten problemene knyttet til selve grunnlovsfeiringen, gjorde Karl Johan også en rekke fremstøt for å få endret sentrale paragrafer i den norske grunnloven. Ved et tilfelle, i 1824, la han fram et endringsforslag for å gi kongen utvidede fullmakter. Dette ble blankt avvist av det norske Stortinget. I 1836 oppsto det noe noe nær en konstitusjonell krise, etter valget av bondestortinget i 1835. Dette stortinget var så radikalt at kongen ante uråd, og tvistene ble så harde at Karl Johan egenhendig oppløste det 12. juli, og konsekvensen var framlegg om riksrett for statsminister Løvenskiold. Striden var så dramatisk at den kan regnes som et forspill til Parlamentarismens endelige gjennombrudd 48 år senere, i 1884.

Tross i alt dette håndterte Karl Johan konfliktene strategisk, og med sin fransk-revolusjonære bakgrunn hadde han gode forutsetninger for å forstå grunnlovens ånd. Derfor lærte han tidlig å respektere de konstitusjonelle spillereglene, selv om det fremgår at de av og til irriterte ham. Som konge var han allikevel såpass sterk at tiden for unionsoppløsning enda ikke var moden, selv om det av og til lå an til konflikt. Karl Johan besøkte Norge årlig i hele sin regjeringstid, for også å holde personlig oppsyn med den politiske utviklingen i landet.

Bernadotte lærte seg aldri svensk, og det ble snakket fransk ved det svenske hoffet i hele hans regjeringstid.

Forgjenger:  Karl II	Konge av Sverige (1818–1844)	Etterfølger:  Oscar I
	Konge av Norge (1818–1844)

[rediger] Stamtavle

Karl III Johans stamtavle i tre generasjoner

Karl III Johan	Far: Henri Benadotte	Farfar: Jean Bernadotte	Farfars far: Jean Bernadotte
			Farfars mor: Marie de la Barrère-Bertrandot
		Farmor: Marie Pucheu-Laplace	Farmors far: Jacques Pucheu-Laplace
			Farmors mor: Françoise Labasseur
	Mor: Jeanne St. Jean	Morfar: Jean St. Jean	Morfars far: Bernard Saint-Jean
			Morfars mor: (?)
		Mormor: Marie d'Abbadie	Mormors far: Dominique Habas
			Mormors mor: Marie d'Abbadie