Norgesveldet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Norgesveldet betegner norrøne besittelser underlagt Norges konge i høymiddelalderen. Foruten dagens Norge, med unntak av Finnmark, omfattet Norgesveldet øyene i Vesterhavet og landskap i Sverige. De oversjøiske besittelsene ble i middelalderen betegnet som norske skattland.

[rediger] Bakgrunn

Fra 600-tallet begynte vestnorske bønder utvandring (landnåm) til de nærmeste øyene i Vesterhavet, Orknøyene og Hjaltland (Shetland), senere videre til Suderøyene (Hebridene) og Man, og vestover til Færøyene, Island og Grønland. I varierende grad var disse øyene bebodd da nordmennene kom dit, men den lokale befolkningen ble i hovedsak fortrengt eller assimilert av de norske innvandrerne. Gjennomgående fikk øyene en hovedsakelig norskættet befolkning, som beholdt kontakten med moderlandet over Vesterhavet.

De norske utbygdene hadde egne høvdinger eller småkonger etter norsk mønster, som ble underlagt den norske kongemakten når denne etterhvert fikk en nasjonalt utbredelse. Ofte hadde de norske kongene nok å stri med på fastlandet, så den lokale makten var ofte utøvd av lokale jarler på vegne av Norges konge.

Besittelsene i Sverige var i varierende grad norske. På 800 - 900-tallet er det rimelig å anta at befolkningen i Bohuslen, Jemtland og Herjedalen ikke hadde noen nasjonal tilhørighet, hverken til Norge, Svealand eller Götaland. Det lå til den etterhvert sentraliserte kongemakten å skape denne, som måtte befeste sin rett i grenseområdene ovenfor naborikene.

[rediger] Øyene i Vesterhavet

Shetland (Hjaltland), norske vikinger kom fra 700-tallet til øyene, og gjorde seg til herre over dem før 900. Inngikk før 1195 i jarledømmet Orknøyene. Etter slaget ved Florvåg ble Shetland i 1195 direkte underlagt Norges konge.

Magnus Orknøyjarl, statue på vestfronten av Nidarosdomen.

Orknøyene (Orkneyar), nordmenn begynte å slå seg ned rundt år 800. Jarledømme som fra Harald Hårfagres tid, ca 875, i vekslende grad var underlagt Norges konger.

Norges overherredømme over Shetland og Orknøyene ble bekreftet ved traktaten i Perth i 1266. De går sammen med Norge i union med Danmark i 1380. Danskekongen Christian I pantsatte begge øygruppene til den skotske konge som medgift for sin datter Margrete i 1468 og 1469. I 1472 kom øyene under erkebiskopen i St. Andrews. De dansk-norske konger ville senere løse dem inn, men dette ble ikke akseptert av de skotske konger.

Hebridene (Suðreyar) ble fra 700-tallet hjemsøkt av norske vikinger, på 800-tallet slo mange nordmenn seg ned, og underlagt Norges konge på 1100-tallet.
Man i Irskesjøen, ble i vikingetiden regnet til Hebridene, og alt fra midten av 800-tallet hadde norske vikinger satt seg fast der. Erkjente skatteplikt til den norske kongen i 1152.

Skotske og norske konger lå i strid om øyene rundt Skottland på 1200-tallet, og Man og Hebridene ble avstått til den skotske kongen ved traktaten i Perth i 1266. Øyene ble formelt oppgitt av danskekongen Christian I.

Færøyene, underlagt Norges konge i 1035.
Island, underlagt Norges konge i 1262.
Grønland, underlagt Norges konge i 1261.

Færøyene, Island og Grønland går i 1380 sammen med Norge i union med Danmark, og ble igjen i det danske riket da Norge gikk i union med Sverige i 1814.

Kirkelig lå alle fem bispedømmer (Færøyene, Island, Grønland, Orknøyene med Shetland og Man med Hebridene) fra 1153 under erkebiskopen i Nidaros.

[rediger] Landskap i Sverige

Herjedalen (svensk: Härjedalen), underlagt Norges konge på 1100-tallet og lå inntil reformasjonen under Nidaros erkebispedømme.
Jemtland (svensk: Jämtland), kom verdslig under Norges konge på 1200-tallet, men lå kirkelig under erkebispen i Uppsala. Ble erobret av Sverige under den nordiske syvårskrig (1563-70), men ført tilbake til Norge ved freden i 1570 og underlagt Nidaros erkebispedømme.
Idre og Særna var fra gammelt av underlagt Norges konge og lå kirkelig under Nidaros erkebispedømme. Okkupert av svenskene under Hannibalfeiden i 1644.

Jemtland, Herjedalen, Idre og Særna ble avstått til Sverige ved freden i Brömsebro i 1645.

Bohuslen (svensk: Bohuslän), tilhørte Norge siden Harald Hårfagres tid. Var med unntak av årene 1523-32 norsk til freden i Roskilde i 1658, da det ble avstått til Sverige.

[rediger] Konger over Norgesveldet

Harald Hårfagre regnes for å være den første norske kongen som også regjerte over Orknøyene, Shetland og Hebridene (konge ca år 875 - 933), og hans rike dannet grunnlaget for Norgesveldet.
Håkon den Gode gjenopprettet farens gamle samlingsverk (ca 933 - 960), og la også Jemtland under Norges konge.
Olav Haraldsson (ca 1015 - 1028) prøvde fra 1020-årene også å hevde kongemakten over de norske utbygdene i Vesterhavet. På Island og Færøyene var det uten særlig hell, men han greide å hevde et visst herredømme over Orknøyene.
Magnus den gode (1035 - 1047) la under seg Færøyene, og ble etter Hardeknuts død i 1042 anerkjent også som konge i Danmark. Omkring sin død overlot han makten til Harald Hårdråde, som ikke oppgav sine krav på Danmark før i 1064. Harald prøvde i stedet å underlegge seg England, men falt som kjent ved slaget ved Stamford Bridge i 1066.
Olav Kyrre (1067 - 1093) var en fredelig konge som overtok Norges kongemakt etter faren, Haralds død. Han skal etter tradisjonen ha grunnlagt Bergen (Bjørgvin) i 1070, som etterhvert ble hovedstad i Norgesveldet.
Magnus Berrføtt (1093 - 1103) hadde derimot store ambisjoner og søkte gjennom flere hærtokt å gjøre seg til herre over Skottland og områdene rundt Irskesjøen. Han hadde alt i 1098 fått den skotske kongens aksept for øyene utenfor Skottland, og maktet å underlegge også Angelsey utenfor Wales - for en stund. Den norske kongemaktens krav på Orknøyene var imidlertid nå blitt godt befestet.
Øystein Magnusson (1103 - 1123) tillegges æren av å ha vunnet Jemtland (tilbake) som skattland for Norge, etter at de hadde skjøttet seg selv i mange hundre år.
Under brødrene Sigurd Munn (1136 - 1155), Inge Krokrygg (1136 - 1161) og Øystein Haraldsson (1142 - 1157) regjeringstid ble den norske kongemaktens grep om Orknøyene, Hebridene og Man befestet. I 1153 ble Nidaros erkebispesete opprettet, som også øyene i Vesterhavet ble underlagt.
Med Håkon Håkonsson (1217 - 1264) når Norgesveldet sitt høydepunkt, idet også Island (1262) og Grønland (1261) blir lagt under den norske kronen. I 1263 mobiliserte han den største leidangsflåten i Norges historie for å gå i strid mot den skotske kongen om Hebridene og Man. Etter noen få kamper, uten noen videre resultat, la flåten seg i vinterkvarter på Orknøyene hvor kongen senere dør.
Magnus Lagabøte (1263 - 1280) brøt med farens ekspansjonspolitikk, og med Perth-traktaten i 1266 ble de norske besittelsene Man og Hebridene oppgitt til fordel for kongen av Skottland. Som motytelse ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.

[rediger] Historikk

Orknøyene og Hjaltland

Fra 600-tallet begynte norske bønder utvandring fra Rogaland og Agder til de nærmeste øyene i Vesterhavet, Orknøyene og Hjaltland. Disse øyene hadde lenge vært bebygd da nordmennene kom dit, av piktere, et keltisk folk som også bodde på "fastlandet" Skottland. Den norske landnåmet førte til at den eldre befolkningen ble borte, enten fordi de var få og dro seg tilbake til frender i Skottland, eller fordi de ble gjort til treller. De fleste stedsnavnene på øyene er i dag av gammelnorsk opphav.

De gamle sagaene forteller at da Harald Hårfagre hadde satt i verk sin rikssamling, ble disse øyene et tilholdssted for vikinger som herjet i Norge. Kong Harald fór da vest over havet og la under seg Orknøyene, Hjaltland og Suderøyene, og kom helt til Man og herjet der. Sagaene beretter videre at Harald grunnla jarledømmet Orknøyene, som omfattet alle disse øyene, og han regnes for å være den første norske kongen som regjerte over Norgesveldet.

Det er imidlertid trolig at disse historiene er sagaforfatternes verk, for å underbygge senere norske kongenes krav over disse øyene. Enkelte kilder finner det lite trolig at de norske kongene hadde overherredømme på Hebridene, Man, Orknøyene og Shetland tilbake til 800-tallet.

Den første jarlen, Sigurd, var bror til Ragnvald Mørejarl, og jarledømmet var i den ætten til 1231. Fra første stund hadde jarlen til oppgave å verne landet og ta vare på landefreden. Han hadde en liten leidangsflåte og tok veitsle av folket.

Øyene ble kristnet av kong Olav Trygvason (år 995). De fikk seg en biskop på 1000-tallet, og fra 1152 hørte han under erkebiskopen i Nidaros. Bispesetet for Orknøyene ble flyttet til Kirkjuvåg (Kirkwall), og der ble det bygd en katedralkirke som står den dag i dag. Den var den største domkirken i erkebispedømmet nest etter Nidarosdomen, og var innvidd til den hellige Magnus orknøyjarl (drept 1115).

Da øybeboerne hadde satt seg opp mot kong Sverre (slaget i Florvåg utenfor Bergen, 1194), tok kongen Hjaltland fra orknøyjarlen, og la det direkte under kongen.

Suderøyene

På Suderøyene ble det også en norsk bosetning og norsk styre. En regner med at landnåmet her tok til omkring 800. Harald Hårfagre skal ha satt inn en jarl her også. Men herredømmet på disse vikingøyene var ustabilt. Her ble den eldre befolkningen ikke trengt ut. Stedsnavnene viser at nordmennene bodde tettest på øyene Lewis (gno. Ljodhus) og Skye. Kelterne hadde et vel kjent kloster på sin hellige øy Iona, og innflytterene ble fort kristnet.

Irland

Det ble også skapt norske vikingriker i Irland. Det viktigste av dem var riket i Dublin. En vikingkonge kalt Torgjest, bygde borgen i Dublin år 841 og tok koppskatt av irene. Konge i Dublin-riket 852-871 var Olav Kvite eller Geirstada-alv, en halvbror til Halvdan Svarte. Fra Dublin fór Olav hjem til Vestfold og ble konge der etter faren. De mener at det er Olav som ble hauglagt i Gokstadskipet.

Disse vikingrikene var bystater, der borgerne drev handel, og til hvert rike hørte også noe land der det bodde bønder. I Irland som ble hjemsøkt først og angrepet hardest av vikingene, opplevde ikke folk vikingene som noen trussel etter år 850. Vikinger hadde skaffet seg jord og flere drev handel.

I det store slaget ved Clontarf ved Dublin 1014 tapte en hær ledet av blant andre Orknøy-jarlen Sigurd mot en hær ledet av den irske overkongen Brian Boru. Om Sigurd var ute etter å legge Irland under seg, eller om han deltok i en intern irsk maktkamp er omdiskutert. Uansett måtte de norrøne bosetningene godta irske konger til overkonger etter Clontarf. Dette var tiktignok ofte bare et herredømme i navnet.

Den engelske kongen Henrik II hadde planer om å legge under seg Irland, og fikk et pavebrev av Hadrian IV (Nikolaus Brekespear) som gav han rett til Irland. I 1169-1175 tok engelske ridderhærer de norske bystatene Dublin, Wexford, Waterford og Limerick. Nordmennene fikk bo utenfor hver by i et område kalt Ostmantown (siden Oxmantown). Men nordmennene i Dublin fortsatte å ha sitt eget ting, i 1258 kalt tingmot (tingmøte).

Man

Vikingene kom til øya Man i år 798, og etter hvert ble det en norsk bosetning der. Nordmennene bodde mest på nordre og vestre kanten av øya, mens kelterne fortsatte å bo på søndre og østre kanten av øya. Mange stedsnavn minner ennå om den norske befolkningen.

Man stod stundom under egne vikingkonger eller under den norske kongen i Dublin, og var lenge et kongedømme sammen med Suderøyene. Harald Hårfagres ferd hit er nevnt tidligere. Fra Magnus Berføtts tid (1102-1103) hørte kongeriket Suderøyene og Man til Norgesveldet. Fra 1153 betalte hver ny konge over Suderøyene og Man en lensavgift på 10 mark gull til hver nye konge av Norge.

I 1266 kom Suderøyene og Man under Skottland, og siden kom kongeriket Man under England. Det norske språket på Man døde ut på 1400-tallet.

Færøyene

En ire skrev år 825 at det hadde bodd irske eneboere på Færøyene i hundre år, men de ble borte på grunn av de norske vikingene. Ellers var det ikke noen befolkning på disse øyene da norske landnåmsmenn bosatte seg der. Den første landnåmsmannen het Grim Kamban, og landnåmet skal ha vært gjort noe før år 825.

Færøyene kom under Norgeskongen 1035 eller noe før.

Island

Også her bodde noen irske eneboere der da vikingene kom dit, og eneboerne fór sin vei, så landnåmet ble gjort i folketomt land. Landnåmstiden tok til med at Ingolv Ørnsson fra Sunnfjord tok seg jord i Reykjavík år 874, og varte til 930. De fleste landnåmsmennene kom i tiden 890-910. Det var stort sett folk som ikke ville stå under Harald Hårfagre.

I 1262 - 1264 gikk Island under Norgeskongen, og islendingene skulle yte han skatt. Vilkårene var fastsatt i en avtale 1262, som islendingene kaller Gissur-såttmål, etter Gissur jarl. Her står det at kongen skal la de ha fred og islandske lover, og i hovedsak ble det slik.

Grønland

Det er ikke mer enn ca. 300 km fra Island til Grønland, og at det lå et land her, var kjent lenge før Eirik Raude fór dit. Eirik raude bodde på Jæren, men han og faren dro fra Norge pga. drap, og tok land på Island. Eirik kom opp i drapssaker der også, og ble dømt fredløs. Da fór han til Grønland, og fant Vest-Grønland og gjorde seg kjent med landet.

Han kom tilbake til Island, sloss med sin gamle motpart, og tapte. De ble forlikte om at Eirik måtte forlate Island. Samme året, 986, fór Eirik med en flåte av nybyggere til Grønland, 14 skip kom fram. De tok seg bosteder sør på Vest-Grønland, i de to bygdene som er kalt Østrebygden og Vestrebygden.

Om dette finnes det opplysninger i skrifter fra mellomalderen, og fra utgravninger gjort i vår tid. Da bosetningen var på det største, var der 16 kirker, 2 kloster og 280 gårder på Grønland. Den største gården var bispegården Gardar, der storstua var 36 m2 og gjestebudhallen var 130 m2 og der de hadde 100 klavebundne storfe.

Landet ble kristnet i år 1000, av Leiv Eiriksson, etter oppdrag av Olav Trygvasson, og ble siden et eget bispedømme. Etter Eiriks rettsstilling er det klart at nybygdene på Grønland var en selvstendig fristat. I sagaene blir også Grønland regnet for et eget land.

I 1247 kom det en nyutnevnt biskop fra Norge til Grønland, med påbud fra kong Håkon IV Håkonsson om at grønlendingene skulle gi seg under kongen. I 1261 kom det noen farmenn tilbake fra Grønland med melding om at grønlendingene hadde bundet seg til å svare skatt til kongen.

Jemtland (Jamtaland)

Snorre skriver i Heimskringla om en Ketil jamte (sønn til Onund jarl fra Sparbu i Trøndelag), at han flyttet øst over Kjølen med folk og buskap, og ryddet opp Jamtaland. I sagaen om Egil Skallagrimsson skriver han at under hardstyret til Harald Hårfagre fór det mange folk til bl.a. Jamtaland.

Etter Snorre hadde Jamtaland på Haralds Hårfagres tid en selvstendig stilling, men under Håkon den gode gav jamtene seg inn under Norgeskongen og lovet han skatt, og Håkon satte lov og landsrett for dem. Dette stod ved lag til fram på 1000-tallet. På Eirik jarls tid skal Jamtaland ikke ha vært regnet til Norge, og da Olav den hellige krevde skatt av jamtene, fikk han det ikke.

Jamtaland fikk kristendommen fra Sveariket. Etter en runeinnskrift på norsk fra midt på 1000-tallet ble landet kristnet av en som het Austmann Gudfastsson. Kirkelig hørte landet under erkebiskopen i Uppsala til 1571. Det skal ha vært kong Øysten Magnusson (1103-1122) som fikk jamtene til å gi seg under Norgeskongen.

Herjedalen

Om Herjedalen er fortalt at den første som bosatte seg der, var Herjulv Hornbrjot. Han var merkesmann (fanebærer) hos kong Halvdan Svarte, men kom i unåde og fór til Svearike. Der ble han fredløs, og så bosatte han seg i Herjedalen, som da lå i Norge. Dette må ha vært omkring år 850. Herjedalen ble kristnet i årene 1030-1060, og hørte til bispedømmet i Nidaros.