Finnmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Finnmark

Basisdata

48 649 km²

72 399 (2008)

Internettside

Fylkesordfører

Runar Sjåstad (AP) (2007)

Fylkesmann

Gunnar Kjønnøy

Finnmark på Commons

Finnmarken omdirigeres hit; for avisen, se Finnmarken (avis)

Finnmark (nordsamisk Finnmárkku fylka) er Norges nordligste fylke og største i areal, men det minste i folketall. Det grenser til Troms i vest, til Lapplands län i Finland i sør og til Murmansk oblast i Russland i øst. Navnet på fylket betyr finnenes land. Nordmenn har bodd i Finnmark lenge og utgjør den overveiende majoritet av befolkningen, men Finnmark forbindes ofte med kvener og samer, både kystsamer og reindriftsamer. Samenes hovedby er Karasjok. Finnmarksvidda dekker 36 % av fylkets areal. Fylket er 12,9 % større enn Danmark. Tidligere var mesteparten (ca. 95 %) av grunnen i Finnmark eid av staten (ved Statskog SF); 1. juli 2006 ble eiendomsretten til denne grunnen overført til Finnmarkseiendommen.

[rediger] Geografi

Alta og Hammerfest ligger vest i fylket, med henholdsvis 18 272 og 9 407 innbyggere hver. Helt nord i fylket finner vi verdens nordligste by - Honningsvåg, med 3 265 innbyggere. I øst finner man byene Vardø og Vadsø, inkludert tettstedet Kirkenes.

Finnmarksvidda i sørøst har to tettsteder, Kautokeino i vest, og Karasjok i øst. Sistnevnte er sete for Sametinget og NRK Sámi Radio.

[rediger] Distrikter i Finnmark

Utdypende artikkel: Administrativ inndelinger i Finnmark

[rediger] Byer i Finnmark

[rediger] Klima

Tross sin beliggenhet langt mot nord, er ikke Finnmark så kald som man skulle tro, noe som skyldes Golfstrømmen. På kysten er temperaturene moderate om vintrene, og forholdsvis kjølige om sommeren. Vardø, lengst i nordøst, ligger i den arktiske klimasonen, siden årets varmeste måned har en snittemperatur på under 10°C. Innlandet har derimot langt mer ekstreme utslag, med svært kalde vintre. Norges kulderekord er målt i Karasjok 1. januar 1886, -51,4°C. Derimot er somrene varmere, og spesielt i innlandet og i Øst-Finnmark går temperaturene av og til opp i over 30 grader.

Fra Alta og innover mot Karasjok og Kautokeino finner vi de høyeste temperaturene.

Myggen er om sommeren kjent blant de som ferierer der som den største plagen, særlig på vidda.

[rediger] Flora

På grunn av den nordlige beliggenheten skulle en tro at Finnmark har en fattig flora, men det er ikke tilfelle. Det kommer nemlig inn et østlig floraelement inn fra Russland. En del av disse artene finnes et stykke sørover i Nord-Norge, som sibirturt, sibirkoll og sibirgrasløk. Samtidig finnes noen av disse artene kun i Finnmark, blant annet nyserot, finnmarkssaltgras og masimjelt. De to sistnevnte er til og med endemiske for fylket.

I Finnmark finnes også en rekke nordlig unisentriske fjellplanter, representert ved arter som kantlyng, fjellsolblom og lodnemyrklegg. Lignende krav til voksested har de arktiske artene som kommer inn nordfra, men de er mer knytta til kysten. Purpurkarse, som bare vokser i Nordkapp kommune i Norge, hører til dette elementet.

Fylkesblomsten i Finnmark er molte. Denne arten har tradisjonelt spilt en stor rolle i kostholdet til befolkninga i fylket.

[rediger] Samfunn

[rediger] Demografi

Siden 1975 er folketallet i fylket redusert med omtrent 8 %, og er fortsatt synkende. De mest folkerike kommunene har likevel en viss økning, da særlig Alta.

[rediger] Språk

Finnmark har i århundrer vært et trespråklig område. I tillegg til norsk og samisk tales det også kvensk. Kvensk – eller finsk – tales av den finske minoriteten i Nord-Varanger (Nesseby og Vadsø), Porsanger (Børselv og Lakselv), Sør-Varanger (Bugøynes) og enkelte andre steder. Siden samisk og kvensk nå igjen anerkjennes av myndighetene, har mange steder to eller til og med tre offisielle navn.

I tillegg til de tre «innfødte» språkene, er russisk et stadig mer aktuelt språk i Finnmark. I Kirkenes skiltes det nå stadig mer på russisk.

[rediger] Politikk

Administrasjonssenteret i fylket er Vadsø. Her har fylkestinget sine møter. Liste over fylkestingsrepresentanter i Finnmark

[rediger] Samferdsel

Europavei 6 går gjennom hele fylket, fra Alta i vest til Kirkenes i øst. Der har den lengste norske europaveitraseen (med start i Trelleborg i skåne) sitt endepunkt. Sett i lys av befolkningsgrunnlaget har fylket et utbredt veinett.

Hurtigruten har mange anløp langs kysten, og snur også i Kirkenes, hvor de som kommer langveisfra kan velge å returnere med fly. I tillegg til stamflyplasser i Kirkenes, Lakselv og Alta, har fylket en mengde kortbaneflyplasser langs hele kysten.

[rediger] Næringsliv

Det er lenge siden reindrift var fylkets fremste næring. Fisket er fremdeles meget viktig, men ved utbyggingen av Snøhvitfeltet utenfor Hammerfest vil oljevirksomhet i fremtiden spille en viktigere rolle. Man forventer store funn i Barentshavet, dersom det blir gitt tillatelse til boring. Likevel er den tjenesteytende sektor i Finnmark som i alle andre fylker, den viktigste.

[rediger] Historie

De første menneskene nådde Finnmark for kanskje 10–12 000 år siden, og i dag mener man at de kanskje kom fra Kolahalvøya. Komsa-kulturen er den eldste kjente kulturen i Finnmark, oppkalt etter de første funnene ved Komsafjellet i Alta. På eidet mellom Tana og Varangerbotn finnes det store fangstanlegg for villrein, og her har nok flere grupper av fangstfolk samarbeidet for å drive jakt på den verdifulle villreinen.

Samisk kultur er den eldste i Finnmark, men det er ennå ikke klarlagt hvor langt tilbake den går, men i århundrene før Kristi fødsel er i alle fall dette folkeslaget fast etablert i Finnmark. Fra folkevandringstida står samene i handelskontakt med norrøne bosettere langs kysten av Nordland og Troms. Ottar fra Hålogaland beretter at han pålegger samene å betale skatt.

I eldre tider var Finnmark også innbefattet deler av Kola deler av finsk og svensk Lappland og samiske bosetningsområde i Troms.

Norsk bosetting i Finnmark fant først sted etter byggingen av kirken og den første festningen i Vardø i 1307. På grunn av tørrfiskhandelen med Mellom-Europa etablerte de norske fiskerne seg langs Finnmarkskysten i små, tette fiskevær. På 1400-tallet opplevde disse fiskerne gode tider, mens lavere fiskepriser gjorde livet vanskeligere utover 15- og 1600-tallet. På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av mel og andre varer fra Bergen. Norsk kolonisering fikk imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivititet, men også på grunn av en uttalt fornorskningspolitikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolkningselement, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.

Fra middelalderen og fremover fikk både Norge, Sverige og Russland rett til å skattlegge samene. Dermed kom det svenske og russiske skatteoppkrevere helt ut til sjøsamebygdene på ytterkysten. Grensene mot Sverige ble fastsatt i 1753, da Kautokeino og Karasjok ble norsk, og mot Russland i 1826, da Sør-Varanger ble norsk. Før dette hadde området vært et felles norsk-russisk område, med grense i Bugøyfjord. I dansketiden fikk handelsmennene i Bergen monopol på handelen med Nord-Norge, men dette monopolet ble opphevet i 1789. Dette året fikk Hammerfest og Vardø kjøpstadsrettigheter. Den økonomiske utviklingen på 1800-tallet var meget sterk. I 1902 ble jernmalmgruvene i Kirkenes etablert, noe som ytterligere bidro til vekst.

Fra rundt 1900 forsterket også myndighetene sin fornorskningspolitikk. Samisk og finsk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn. Sterkest var presset på 1930-tallet. Fornorsking av samer var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk».

Andre verdenskrig rammet Finnmark hardt da Kirkenes og havnefasilitetene var en del av det tyske oppmarsjområdet for nordfronten. Byen ble derfor bombet over 300 ganger av sovjetiske fly. Både Vardø og Vadsø ble også rammet og sivil skipsfart ble også utsatt. I oktober 1944 brøt Den røde armé gjennom de tyske stillingene i Litsadalen omtrent halvveis mellom Kirkenes og Murmansk og den 18. oktober stod de ved norskegrensen. Den 25. rykket Den røde armé inn i Kirkenes og nådde Tana den 28. oktober. Tyskerne iverksatte Operation Nordlicht som innebar tilbaketrekning av okkupasjonsstyrkene og ødeleggelse av all infrastruktur og annet som kunne være til nytte for Den røde armé, den såkalte brente jords taktikk. Dette første til at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen ble brent og ødelagt så langt vest som til Lyngen i Troms. Sivilbefolkningen på nær 60 000 ble tvangsevakuert sørover. Den røde armé trakk seg ut av Øst-Finnmark i september 1945.

Kort etter krigen igangsatte Stortinget et omfattende gjenoppbygningsprogram av Finnmark; likevel gikk norske myndigheter inn for å brenne ned fylket på nytt i tilfelle krig med Sovjetunionen under den kalde krigen. Forsvaret har også i etterkrigstiden opprettholdt et sterkt nærvær i fylket på grunn av grensen til Sovjetunionen/Russland. Mange lokalsamfunn har basert seg på inntekter fra det militære nærværet.

[rediger] Kultur

Etter nedgangen i folketallet og fiskeriene, har olje, turisme og kultur blitt nye satsningsområder. Vardø kommune kan fremvise flere kulturskatter i fugleværet på Hornøya og «Lille-Moskva» (Kiberg). Veien ut mot Hamningberg i Båtsfjord kommune ligner et månelandskap.

Nordkapp er likevel målet for de fleste turistene som besøker Finnmark. Nordkapp har har blitt enklere å besøke etter åpning av ny tunnel til Honningsvåg.