Tyrkias historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Innhold |
[rediger] Forhistorie
Tyrkia rommer de eldste spor av mennesker utenfor Afrika. Disse er funnet i en hule ved Yarimburgaz, og er ca. 1 mill. år gamle. Deler av dagens Tyrkia (omkring Eufrats og Tigris’ øvre løp) ligger innenfor den fruktbare halvmåne, og har hatt fastboende jordbrukere i svært lang tid – kanskje 12 000 år.
Tyrkia har senere vært åsted for noen av de tidligste bydannelser i historien. Den mest kjente er Çatal Höyük, som i det 7. årtusen f.Kr. hadde en befolkning på 5 000. Byen hadde et irrigasjonssystem som er det eldste en kjenner til i verden. Ved Çayönü i nærheten av Diyarbakir har tyrkiske arkeologer gravd ut en by der det ser ut til at en har framstilt jern så tidlig som 5 000 f.Kr. og kobber så tidlig som 7 000 f. Kr. – den eldste kjente metallframstilling i verden.
Den mest berømte arkeologiske lokaliteten i Tyrkia er Troja, som ble anlagt ca. 3 000 f.Kr. Størrelsen på noen av husene, foruten alle kostbarhetene som ble funnet under utgravningene i Troja, viser at det på denne tida fantes maktsentra av en viss størrelse i Anatolia i det 3. årtusen. Dette bekreftes også av andre funn fra samme tid. Mot slutten av årtusenet gikk mange av de tidligere blomstrende bysentrene til grunne, og ble etter hvert avløst av langt mindre og fattigere byer. Det ser ut til at Anatolia ble invadert av et folk fra nordvest, og at kriger herjet.
[rediger] Tidlig historisk tid
De eldste lilleasiatiske innskriftene finnes på leirtavler fra omkring 1800 f.Kr. Det første samfunnet som har etterlatt seg skrift, er hettitterriket. Tavler med dels kileskrift, dels hieroglyfer, forteller om et sentralisert rike styrt av en overkonge som dominerte et føydalt nett av småkonger. Hettittene lå i krig med naboriker som Arzawa og Ahhiyawa. I løpet av det 2. årtusen brer det assyriske riket seg oppover Eufrat- og Tigrisdalen. Egeerhavs- og middelhavskysten hadde på denne tida mykensk bosetting.
Omkring 1250 f.Kr. ble hettitterriket og andre nærliggende riker i sentrale Lilleasia invadert av frygerne. Frygerne var et indoeuropeisk folk som sannsynligvis kom fra Thrakia, men utgravninger av de to største frygiske byene Midas Şehri og Gordion har ikke avdekt noe skriftlig materiale etter frygerne. Omkring 700 f.Kr. var det ute med det frygiske riket, og i en periode var Lydia det store riket i Lilleasia. Den siste store lydiske kongen var Kroisos (Krøsus).
I 546 f. Kr. trengte perserne inn i Lydia og gjorde riket til en persisk provins med hovedstad i Sardes. I et par hundre år var hele Lilleasia styrt av perserne, og var da inndelt i fire provinser, hver styrt av en satrap. I de greske områdene på kysten var perserne hatet for sitt hardstyre og sine ødeleggelser, mens i det indre av landet, der en del persiske handelsmenn selv slo seg ned, kan forholdene ha vært bedre.
[rediger] Hellenismen
I 334 f. Kr. gikk Alexander den store over Hellesponten (Dardanellene), og i løpet av et års tid hadde han lagt hele den persiske delen av Lilleasia under seg. Etter Alexanders død i 323 ble de ulike regionene styrt av generaler i Alexanders hær og deres etterkommere.
Dermed begynte en utstrakt hellenisering av det indre av Lilleasia – kysten hadde da gjennom århundrer vært under innflytelse av de mange greske bystatene. Denne utbredelsen av gresk kultur har gitt navn til tiden mellom Alexander og Romerriket. I byene ble det bygd greske templer, stadioner, teatre og odeoner for dyrking av gresk kultur. Den mest imponerende av disse hellenifiserte byene har trolig vært Pergamon. Det greske språket spredte seg på bekostning av eldre, lokale språk som lykisk, pamfylisk og frygisk.
Det var hyppige stridigheter mellom ulike rivaliserende dynastier, og i 279 f.Kr. engasjerte kong Nikomedes I av Bithynia keltiske leiesoldater fra Sentral-Europa som militær støtte. Disse galaterne slo seg ned i det østlige Frygia i nærheten av Ankara, og kalte landet Galatia. Keltisk språk holdt seg i århundrer i denne delen av Tyrkia.
[rediger] Romerriket
Omkring 200 f.Kr. begynte romerne å gjøre innfall på kysten av Lilleasia, og det første store slaget mellom romerne og lokale fyrster sto ved Magnesia i 190 f.Kr. I løpet av de følgende to århundrer la romerne under seg hele det området som i dag er Tyrkia. Mange lokale herskere prøvde å stanse den romerske frammarsjen, og mange romerske generaler skaffa seg ære og berømmelse på slagmarkene i Lilleasia, blant dem Sulla og Pompeius den store. Julius Cæsar avsluttet Pompeius’ arbeid i 47 f.Kr. med slaget ved Zela, der han uttalte: «Veni. Vidi. Vici».
Det romerske styret brakte fred og stabilitet til Lilleasia, og særlig det fra før mindre utvikla innlandet nøt godt av romersk administrasjon. Ankara ble bygd opp til en stor og viktig innlandsby. Samtidig førte romerne en hard skattleggingspolitikk som førte verdier ut av landet.
De folkevandringene som etter hvert sprengte Romerriket, var også merkbare i Lilleasia. I 258 e.Kr. trengte gotiske stammer inn i landet og plyndret Ankara og byer så langt øst som i Kappadokia. Goterne ble slått tilbake av Claudius II i 269. Omtrent på samme tid økte perserne presset mot Romas østgrense. Her ble endatil en romersk keiser, Valerian, tatt til fange og døde i persisk fangenskap.
Lilleasia ble raskt et kristent kjerneområde. Apostelen Paulus var fra Tarsus, og mange av de reisene som er beskrevet i Apostlenes gjerninger gjorde han mellom byer i Lilleasia. Ett av de kristnes tidlige tilholdssteder var Antiokia, der Peter bodde. Romerske guvernører bekjempet de kristne i varierende grad, og under keiser Diokletian ble det i 303 satt i verk store kristenforfølgelser i flere byer. Etter at keiser Konstantin omvendte seg og ble den første kristne keiser i Romerriket, tok det bare et par årstider før kristendommen var blitt statsreligion.
[rediger] Det bysantinske riket
Etter sin omvendelse til kristendommen ville keiser Konstantin bort fra det gamle maktsenteret i Roma med dets hedenske tradisjoner. I 322 beslutta han derfor å flytte hovedstaden nærmere det kristne kjerneområdet i Lilleasia. Etter først å ha pekt ut Troja som ny hovedstad, ombestemte han seg og oppretta det nye Roma i provinsbyen Bysants ved Bosporus, som nå fikk navnet Konstantinopel. Fra 330 var Konstantinopel romersk og kristen rikshovedstad.
Mens den vestlige delen av det romerske riket i de følgende århundrene ble invadert av germanske og andre barbariske stammer, var den østlige delen upåvirka av kaoset i vest. Det 5. og 6. århundret var prega av fred, stabil økonomi og stor praktutfoldelse. Etter hvert fortrengte gresk språk latinen som hoff- og administrasjonsspråk. Utdanningssystemet ble fullstendig kristent, kirken ble den mektigste institusjonen i alle byer, og dessuten den største byggherren. Katedralen Hagia Sofia fra midten av det 6. århundret står som et symbol på den kristne praktutfoldelsen i det østromerske riket.
Ved keiser Justinians død var hele det området som i dag er Tyrkia innafor det østromerske rikets grenser. Men i tiåra som fulgte ble riket satt under press av nabofolk både i nord og øst, og på begynnelsen av 600-tallet rykka persiske styrker inn og nådde så langt vest som Kadiköy (Kalsedon) ved Marmarahavet. Mange byer ble ødelagt; særlig gikk det hardt ut over den praktfulle provinsbyen Ankara. Samtidig skjedde et kulturelt og økonomisk sammenbrudd.
I 628 lyktes det keiser Heraklios å drive ut perserne, men krigen svekka både Bysants og Perserriket i den grad at angripende muslimske arabere i 654 kunne trenge helt fram til Ankara. De østlige provinsene gikk tapt, men de nye muslimske herskerne praktiserte stor grad av religionsfrihet, slik at kristne samfunn har kunnet leve videre innafor de muslimske områdene like til vår tid.
I Poson vant Bysants et avgjørende slag mot en arabisk hær, og det bysantinske riket fortsatte å være en stormakt i de følgende århundrene. Under Basileios II ble grensene flytta både nordover mot Bulgaria, østover mot Armenia og sørover mot Palestina. Etter Basileios’ død i 1025 ble riket svekt av blodig rivalisering om makta. Samtidig gjorde splittelsen i en østlig og en vestlig kirke at Bysants ble isolert fra tidligere forbundsfeller i Europa.
[rediger] Tyrkernes ankomst
Tyrkerne var et rytterfolk som kom fra steppene langt øst i Sentral-Asia, og som hadde begitt seg på vandring. På 1000-tallet grunnla et tyrkisk folk under ledelse av Seldsjuk-klanen et rike på armensk, persisk og arabisk område, og begynte å legge press på det bysantinske rikets østgrense. I 1071 sto et slag mellom 14 000 seldsjukryttere og 150 000 leiesoldater fra Bysants ved Malazgirt – et slag som tyrkerne vant.
Ennå i lang tid holdt Bysants stand mot de muslimske tyrkerne. I Anatolia skjedde imidlertid en gradvis innvandring og islamisering, og den bysantinske sentralmakta sto svakt i de østlige områdene. På 1200-tallet slo seldsjukkene og bysantinerne hærene sine sammen i et forsøk på å stoppe den mongolske invasjonen fra øst, men kunne likevel ikke hindre at mongolene trengte langt inn i Lilleasia.
[rediger] Det osmanske riket
- Utdypende artikkel: Det osmanske riket
Det samla trykket av korstogene, mongolene og andre tyrkiske stammer som trengte vestover gjorde at seldsjukdynastiet gikk i oppløsning og på 1200-tallet ble avløst av en rekke mindre, islamske fyrstedømmer. Ett av disse hadde sete på et gods nær byen Eskişehir i det vestlige Lilleasia, og var leda av Osman Gazi. Plasseringa var strategisk mellom det sterkt svekka Bysants i vest og svake seldsjukkiske småstater i øst.
I 1301 vant Osmans hær over en tallmessig overlegen bysantinsk styrke i slaget ved Baphaion. Ryktet om Osmans krigslykke spredte seg i den muslimske verden, og muslimer over hele Lilleasia slutta seg til. I slaget ved Nicomedeia i 1308 seira osmanene igjen, og i de følgende åra ble det bysantinske riket redusert til ikke stort mer enn en bystat som fikk leve videre på osmanenes nåde.
Osmanene oppretta hovedstaden sin i Bursa i 1326. Under Osmans sønn Orhan Gazi og sønnesønn Murat I begynte det osmanske rikets ekspansjon for alvor. Osmanene kryssa Bosporus og besatte i løpet av det 14. århundre den største delen av Balkan. Hovedstaden ble flytta til Adrianopel i Thrakia og fikk sitt tyrkiske navn Edirne. Murats sønn Beyazit motsto det kristne Europas siste desperate forsøk på å kaste muslimene ut, og 10 000 korsfarere måtte bøte med livet i slaget ved Nikopolis i dagens Bulgaria i 1396.
En ny mongolsk angrepsbølge under ledelse av Timur Lenk brakte nesten det osmanske riket til opphør, da Timur og hans ryttere knuste en osmansk hær i slaget ved Ankara i 1402 og tok Beyazit til fange, for deretter å rykke helt fram til Izmir.
Mongolenes innfall ble imidlertid et intermesso, og det osmanske riket var snart reorganisert. I 1451 bestemte sultan Mehmet seg for å innta Konstantinopel, og 29. mai 1453 falt de siste restene av det bysantinske riket etter en langvarig beleiring. Det osmanske riket nådde sitt høydepunkt, både territorielt og organisatorisk, så vel som kulturelt under sultan Suleiman I på 1500-tallet.
Fra begynnelsen av 1700-tallet begynte en langsom nedgangstid, da Europa gjorde seg mindre avhengig av Istanbul ved å finne andre veger til Østen, og beriket seg på oversjøisk gull og sølv fra Amerika. Dessuten førte indre stillstand og motstand mot modernisering som følge av en strengere fortolkning av islam til at Europa gradvis fikk et vitenskapelig og teknologisk forsprang.
[rediger] 1800-tallet
Europas stigende økonomiske overlegenhet viste seg tydelig under den industrielle revolusjon, da all ny industri og infrastruktur i Tyrkia ble bygd av utenlandske selskaper, og det osmanske riket i løpet av det 19. århundre ble tildelt rollen som råvareleverandør. Fortsatt representerte det osmanske riket stor rikdom og mye kjøpekraft, og ble derfor også et viktig marked for vesteuropeiske industrivarer. Under Krimkrigen ble osmanene redda av Storbritannia, Frankrike og Italia, nettopp for å sikre Tyrkia som marked.
Regimet i Istanbul levde over evne, og tok opp store lån til høg rente, noe som førte til statsbankerott i 1875. Året etter kom sultan Abd al-Hamid II (el Abdülhamid) til makta, og i et forsøk på å reformere det skrantende regimet fikk han vedtatt den første osmanske forfatninga, og noen forsiktige reformer. Abdülhamid prøvde å industrialisere og modernisere det store, men svekkede riket etter evne. Mot slutten av århundret fikk reformvennlige krefter sultanatet mer og mer til å framstå som en fortidslevning, og i 1909 gjorde de korrupte ungtyrkerne statskupp og avsatte Abdülhamid. Statskuppet kunne ha blitt stoppet, men Abdülhamid var fast bestemt på å ikke bruke vold. Ungtyrkernes styre utartet til et militærdiktatur som samarbeidet sterkt med Tyskland, i stedet for å følge Abdülhamids balansepolitikk.
[rediger] Det osmanske rikets undergang
Den indre utilfredsheten falt sammen med et kappløp fra de vesteuropeiske stormaktene om å gjøre sin innflytelse gjeldende hos «Europas sjuke mann». Særlig hadde Tyskland suksess, og oppretta handels- og militæravtaler med Istanbul.
Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ønska osmanene å være nøytrale, men ble ganske snart trukket inn i krigen på tysk side. Den eneste vellykte osmanske militæraksjon under krigen var forsvaret av Dardanellene mot en fransk-britisk styrke. Aksjonen var leda av general Mustafa Kemal, som vant stort ry som militærstrateg, og fikk ord på seg for å være modig og uovervinnelig.
Ellers ble første verdenskrig en katastrofe, særlig for sivilbefolkninga i det østlige Tyrkia. Her hadde armenere gått i ledtog med Russland, og ble straffa med massedeportasjoner som førte til at en stor del av den armenske befolkninga omkom av sult, vannmangel og sjukdommer. Samtidig døde titusenvis av tyrkiske sivile av liknende årsaker etter angrep fra armenske opprørshærer. Kampene mellom tyrkere og armenere endte ikke før ved underskrivelsen av Alexandropol-traktaten i 1920, og har resultert i langvarig bitterhet mellom armenere og tyrkere. Et overslag går ut på at 40 % av den totale befolkninga i det østlige Tyrkia døde som følge av krigshandlingene. Hendelsen ble kjent som Armenia-massakren.
Ved Mondros-våpenstillstanden i november 1918 og seinere ved Sèvres-traktaten måtte det osmanske riket ikke bare avstå alle landområder utafor det tyrkiske kjerneområdet, men også godta at Bosporus og Dardanellene var besatt av de allierte, at Frankrike og Italia okkuperte både øyer i Egeerhavet og områder på fastlandet, at armenerne fikk et stort landområde mot det østlige Svartehavet, og at Hellas besatte det meste av Thrakia og et område rundt Izmir.
Grekernes landstigning i Izmir 15. mai 1919 var gnisten som tente tyrkernes patriotisme. Mustafa Kemal gikk i gang med å organisere nasjonalistiske styrker, og den 23. april 1920 sammenkalte han til en tyrkisk folkeforsamling i Ankara. Her fikk han bemyndigelse til å innlede en frihetskrig. De krigstrøtte engelskmennene, franskmennene og italienerne trakk seg ganske snart ut, deretter gikk Kemal mot armenerne i øst og pressa dem tilbake til dagens grense. De hardeste kampene kom mot grekerne ved Izmir, men etter å ha tapt to avgjørende slag ved Sakarya og Dumlupinar trakk Hellas seg i september 1922 ut av Izmir og det østlige Thrakia.
[rediger] Republikken Tyrkia
3. mars 1923 erklærte folkeforsamlinga i Ankara sultanatet for oppløst, og 29. oktober samme år ble republikken Tyrkia formelt oppretta, med Mustafa Kemal som sjølskreven president.
Med det nystifta republikanske folkepartiet (RPP) som redskap satte Kemal seg fore å bryte med de osmanske tradisjonene og gjenoppbygge Tyrkia som et verdslig demokrati etter vestlig mønster. Undervisningssystemet ble totalt reorganisert, i 1925 ble alle klostre nedlagt, og i 1928 ble det arabiske alfabetet bytta ut med det latinske. Fez – som var tett forbundet med det gamle embetsmannsveldet – ble avskaffa. Kvinnene fikk fulle politiske rettigheter, og ble oppfordra til å ta utdanning og søke seg inn i alle yrker og posisjoner i samfunnet.
På 1920-tallet oppmuntra staten til privat foretaksomhet, men etter at krakket i 1929 hadde ramma tyrkisk økonomi hardt, begynte lederne å tvile på kapitalismemodellen. I stedet knytta de seg tettere til Sovjetsamveldet. Den tyrkiske staten påtok seg et stort økonomisk engasjement, organisert gjennom det statlige kontoret SEE. Den første femårsplanen kom på plass i 1934, og på 1930-tallet var Tyrkias økonomi igjen i god vekst.
RPPs holdning til demokratiske rettigheter var prega av vakling. Ved et par tilfeller ble dannelsen av opposisjonspartier tillatt, men etter at muslimsk propaganda begynte å true hele moderniseringsprosessen, stramma myndighetene til igjen.
Mustafa Kemal døde i 1938, og hans gamle venn og kampfelle Ismet Inönü overtok presidentembetet. Under 2. verdenskrig førte han en fast nøytralitetspolitikk, og først i krigens siste uker erklærte Tyrkia det slagne Tyskland krig.
[rediger] Etterkrigstida
Etter krigen ble det tidligere gode forholdet til Sovjetunionen avløst av gjensidig mistillit. Da Sovjet krevde kontroll over Bosporus og Dardanellene og dessuten områder øst i landet, fikk Tyrkia vestlig støtte. USA sendte slagskipet USS Missouri til Istanbul, og Sovjet frafalt kravet.
I 1945 fikk en gruppe opposisjonelle tillatelse til å danne Det demokratiske parti (DP), som sanka støtte dels fra godseiere og konservative bønder - dels fra middelklassen i byene, som var lei av RPPs Sovjet-eksperimenter. Ved det første frie valget i 1950 kom DP til makta etter et valgskred, og de to partistifterne Celal Bayar og Adnan Menderes ble henholdsvis president og statsminister.
På 1950-tallet førte Tyrkia en sterkt pro-amerikansk politikk; de sendte tropper til Koreakrigen, meldte seg inn i NATO i 1952, og tillot USA å anlegge baser i landet. Statssosialismen ble avløst av en kapitalistisk økonomisk politikk. Utover på 50-tallet opplevde Tyrkia likevel en økonomisk krise, med en forverra betalingsbalanse og stadige devalueringer. Etter hvert som Menderes mista støtte i befolkninga, ble han mindre og mindre demokratisk innstilt; han innførte pressesensur, fengsla opposisjonelle og manipulerte valgene.
[rediger] Militærstyre
27. mai 1960 ble Menderes avsatt ved et militærkupp og henretta. De demokratisk innstilte kupplederen fikk i stand frie valg i 1961, og en storkoalisjon danna regjering. I 1965 overtok Rettferdighetspartiet under ledelse av Süleiman Demirel regjeringsmakta. Rettferdighetspartiet var danna på restene av det forbudte DP. I 1971 førte streiker og voksende spenning mellom ytterliggående grupper på høyre og venstre fløy til et nytt kupp. Denne gangen slo generalene hardt ned på både konservative og venstreorienterte, og tusener ble fengsla. I 1972 gjenoppretta kuppmakerne parlamentet, og i 1973 danna et reorganisert RPP under ledelse av sosialdemokraten Bülent Ecevit regjering sammen med partiet til de islamske fundamentalistene – det såkalte historiske kompromiss.
Ecevit styrka sin popularitet da han i 1974 sendte tyrkiske tropper til Kypros for å hindre at generalene i Athen skulle innlemme øya i Hellas. Øya har siden vært delt i en greskkypriotisk og en tyrkiskkypriotisk del, og Kypros-spørsmålet har gjort forholdet til nabolandet Hellas anstrengt.
Siste halvdel av 1970-åra var prega av en uoversiktlig parlamentarisk situasjon. Mangelen på politisk stabilitet førte til sammenstøt og gatekamper mellom ulike politiske grupper, og Tyrkia var langt inne i borgerkrigsliknende tilstander som resulterte i at anslagsvis 5 000 mennesker ble drept i politiske uroligheter på slutten av 1970-tallet. 12. september 1980 grep militæret inn på nytt. Nå ble alle politiske partier forbudt, mange tusen ble internert og et tjuetall henretta. Kuppgeneralen Kenan Evren oppretta et nasjonalt sikkerhetsråd som skulle ta alle beslutninger. I denne perioden ble Tyrkia helt isolert fra Vesten, og forhandlingene om EU-tilslutning ble avbrutt.
[rediger] Ny demokratisk kurs
I 1983 tillot militæret nytt parlamentsvalg. Turgut Özals parti ANAP kom til makta og danna den første flertallsregjeringa i Tyrkia på 30 år. Özal gjennomførte politiske og økonomiske reformer som brakte Tyrkia ut av den internasjonale isolasjonen. For første gang siden 1930-tallet ble importen frigitt, og skiftende regjeringer har ført en mer markedsorientert økonomisk politikk.
Forbedringer i menneskerettighetssituasjonen førte igjen Tyrkia inn i Europarådet, og etter å være blitt gjenvalgt i frie valg i 1987 utarbeidde Özal Tyrkias nye EU-søknad. Et av de mest betente spørsmåla både innenriks og i forholdet til Vesten har vært behandlinga av den kurdiske minoriteten i sørøst. Kampen mellom det marxistiske kurdiske arbeiderpartiet PKK, som står i EUs og FNs liste over terrororganisasjoner, og Tyrkias hær og politistyrker har siden 1984 krevd rundt 40 000 dødsofre fra begge partner.
