Romantikken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Romantikken (1820-1900) er betegnelsen på en tankestrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Det er vanskelig å sette en klar grense for når romantikken tok slutt, da den varte lenger innenfor enkelte kunstformer enn andre. Begrepet har sitt utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling» og knyttes til ridderdiktningen på 1100-tallet. Begrepet roman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, motsatt «legendene» som var på latin. Folkespråkene var i denne sammenheng romanske, det vil si fransk, italiensk eller spansk. Fortellingene handler gjerne om ulykkelig kjærlighet og ridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles den gotiske romantikken i høymiddelalderen.

Det er mulig å tolke romantikken på to måter; enten som en tilbakevendende tendens i europeisk åndsliv, eller som en fiksert litteratur- og kunsthistorisk epoke knyttet til hovedsakelig første halvdel av 1800-tallet.

Innhold 1 Romantikkens opprinnelse 1.1 Den tyske idealismen 2 Romantikkens innhold 2.1 Naturromantikk og naturfilosofi 2.2 Gullalderdrøm og utviklingstro 2.3 Nasjonalromantikken 2.4 Romantikken i Norge 3 Virkninger av Romantikken 4 Eksempler på romantiske kunstnere 5 Se også

[rediger] Romantikkens opprinnelse

Det er uenighet rundt romantikkens opprinnelse, men det er gjerne to utgangspunkter man enes om: opprør mot opplysningstidens og klassisismens idealer, og den franske revolusjonen i 1789. Den franske revolusjonsteoretikeren Jean-Jacques Rousseau stod sentralt. Tenkerne i opplysningstiden hadde hatt stor tro på menneskets intelligens, og mente at man gjennom bruk av fornuft kunne løse alle slags problemer hvis man bare fikk nok informasjon om det aktuelle emnet. I klassisismen var det skapt regler for hvordan kunsten skulle skapes. I 1750 gav Rousseau ut en artikkel som het Discours sur les sciences et les arts (Samtaler om vitenskapene og kunsten) hvor han mente at mennesket var godt av natur, men at vitenskap og sivilisasjon hadde ødelagt og fordervet menneskesinnet. Han konkluderte med at teknologiens fremgang hadde økt innflytelsen til de regjerende makter i verden på bekostning av enkeltmenneskets frihet. Løsningen på dette, mente han, var at mennesket måtte «tilbake til naturen»; det opprinnelige og naturlige.

Romantikken oppsto gjennom møtet mellom Rousseaus tanker og den tyske Sturm und Drang-bevegelsen, der Goethe var en ledende skikkelse.

Johann Gottfried Herder la mange av premissene for romantikken gjennom videreutvikling av tankene til Rousseau og Kant. Sturm und Drang la stor vekt på følelsene og representerte et opprør mot den franske rasjonalismen. Goethe og hans samtidige ivret for en tysk nasjonal litteratur. De kalles gjerne «før-romantikerne».

Da romantikken på slutten av 1700-tallet fikk sitt gjennombrudd som en ledende strømning i Europas kulturliv og kunstformer, var den først og fremst en reaksjon mot renessansen og opplysningstidens krav til fornuftstenkning. I starten ble ordet brukt om det fantastiske natur- og menneskesyn som ble uttrykt i populære 1700-tallsromaner. Senere omfattet begrepet følelsesladde fenomener slik de ble formidlet i billedkunsten, litteraturen og musikken. Romantikken er således en betegnelse både på en livsholdning, og en retning og tidsepoke innen kunstformene.

[rediger] Den tyske idealismen

Romantikken stod spesielt sterkt i datidens mange tyske stater hvor den kom som en reaksjon på effektene av Napoleonskrigene. Den tyske romantikken knyttes spesielt til en artikkelserie utgitt av Friedrich Schlegel mellom 1798 og 1800. Sammen med Goethe og Schelling definerte disse en retning som knyttes til universitetsmiljøet i byen Jena, og ofte betegnes som høyromantikk, eller tysk idealisme. Retningen ble toneangivende for en rekke romantiske diktere, og videre for idéhistorien gjennom Hegel.

[rediger] Romantikkens innhold

Romantikken er ufattelig mangslungen. Filosofisk sett bygger den på arven fra Platon, nyplatonismen og kristen mystikk, foruten på de nyere politiske idealene. De viktigste nøkkelordene er lengsel og erindring, sannhet, frihet og kjærlighet. Dessuten legges det stor vekt på følelsene, men ikke ensidig. Det romantiske perspektivet på tilværelsen var at den egentlige virkeligheten ikke er noe håndgripelig som kan måles i objektiv forstand. Det skilles gjerne mellom en ytre og en indre virkelighet, og romantikken streber etter den indre virkeligheten, gjerne i platonsk forstand. En romantiker stiller seg med andre ord avvisende til positivismen. Det viktige er hvordan verden fremstår i menneskets tanker og følelsesliv; sannheten er subjektiv. Romantikken tok en del av mystikkens tankegods i arv, og en viktig bidragsyter til høyromantikken var i så måte Platon. Fra ham og nyplatonikerne arvet romantikken tanken om det sanne, det skjønne og det gode, og disse enhetenes opprinnelse i «det ene» som er Gud. Mange av de tidlige romantikerne var direkte inspirert av mystikeren Jakob Böhme, som regnes som pietismens «far». Tankegangen her gikk på at den religiøse skulle søke Gud i inderlighet, og at veien gikk gjennom følelseslivet, ikke så mye gjennom intellektet.

Følelsesaspektet i romantikken er direkte knyttet til denne tankegangen. Uten dette perspektivet kunne romantikeren lett gli ut i det sentimentale. Om forholdet mellom fornuft og følelser sier Wergeland følgende:

Du i ditt Hjerte før i din Pande

finde det sande.

Lad din Fornuft seg med Følelsen blande...

(Wergeland: Mennesket, 1845)

Erindring er også et sentralromantisk begrep knyttet til Platon. Dette henger sammen med det romantisk-platonske synet på kjærligheten, og kan knyttes opp mot barnet, historien og fedrelandet - begreper som alle får nytt innhold i epoken.

Frihetstanken kom til uttrykk gjennom begeistring og politisk støtte til de mange selvstendighetskampene som oppsto i Europa tidlig på 1800-tallet. Napoleon var en frihetshelt for Beethoven, så langt som til 1804, da han kronte seg til keiser. Beethovens skuffelse over dette er legendarisk. Lord Byron reiste ut og tok del i den greske frihetskampen mot tyrkerne, og den gode vennen Shelley gikk enda lenger i synet på frihet. For ham var friheten en absolutt som skulle berøre alle sider av livet. Det polske og det belgiske opprøret i 1830, og Julirevolusjonen samme år oppmuntret Wergeland til å skrive en rekke flammende kampdikt, og det at Russland gikk inn og knuste opprøret i Warszawa var noe han aldri kunne tilgi. Et ekko av dette finnes også i diktet Republikanerne av Welhaven.

En sann romantiker ble en som søkte bort fra verden her og nå, tilbake til fortiden, til verden slik den fortonte seg i fantasi, drømmer eller eventyr, eller mot en kommende verden. Fordi denne higen etter skjønnhet, perfeksjon og enhet med naturen oftest kun lot seg materialisere som kunstuttrykk, og ikke i form av en endring av den reelle verden, var den romantiske livsinnstillingen preget av en underliggende tristhetsfølelse. Det gode i verden hørte fortiden til, eller var i ferd med å forsvinne fra den. En begynnende kulturverntanke var dermed ikke til å unngå.

[rediger] Naturromantikk og naturfilosofi

Mye av den romantiske tenkningen har paralleller til panteisme. Man næret en nærmest religiøs lengsel etter den ekte og uberørte naturen. Naturromantikeren Schelling mente at Gud var å finne i naturen. Han og hans samtidige var opptatt av begrepet «Geist», dvs. «ånd», og for Schelling var naturen besjelet. En skiller gjerne mellom naturfilosofien, som tar utgangspunkt i Schelling, og et natursvermeri som tar utgangspunkt i Rousseau. Rousseau drøftet menneskets tilknytning til naturen, og viktigheten av å ha naturen innpå seg, men han satte fremdeles mennesket i sentrum for sin tenkning. Med Schelling fikk naturen en egen ånd.

Jakten på naturen førte til en oppblomstring av turismen fra de mer urbane strøkene i Europa til fredelige landdistrikter. I musikken er Beethovens sjette symfoni, «pastoralesymfonien», et tidlig eksempel på en musikalsk tolket naturopplevelse. Letingen etter Gud i naturen hang sammen med jakten på «det umiddelbare», og er knyttet til nasjonalromantikken og troen på «det folkelige uttrykk» som mer ekte og sannere enn noe annet.

Naturen fikk egenverdi i og med romantikken. Tidligere hadde folk stort sett vurdert naturen etter hva den var nyttig til. Vanlige bønder så derfor en steinrøys uten stor bruksverdi der fotturisten fra Christiania så stolte og ville fjell, når han endelig var kommet opp i Rondane.

Romantikkens natursyn skulle få stor betydning for miljøbevegelsen.

[rediger] Gullalderdrøm og utviklingstro

Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det alltid sivilisasjoner i tidligere tider. Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan sammenfattes som gullalderdrømmen i romantisk tenkning. Tanken om gullalderen skrev seg fra Hesiod og Vergil, og er til stede i gresk mytologi. Her var mennesket på sitt mest lykkelige i en forgangen urtid. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus naturtilstandstanke.

Parallelt med dette bærer romantikken i seg en sterk optimisme på menneskenes vegne. Det bør og skal bli bedre igjen, og kunstneren skal vise veien til en ny gullalder. Denne utviklingstroen finnes første gang hos Herder, som i sin historiefilosofi mente menneskeheten skulle utvikle seg mot større og større «humanitet». Tankegangen finnes også hos Henrik Wergeland, og er til stede i Hegels idealisme. Idéen om «historiens mål» kan endelig spores hos Marx i en noe annerledes utforming.

Vi kan på samme måte snakke om en høyreromantikk, som virket konserverende og tilbakeskuende, og en venstreromantikk som bar videre idealene fra den franske revolusjon. På sine eldre dager fungerte Oehlenschläger som høyreromantiker i Danmark, mens den unge Victor Hugo representerte den motsatte linjen i Frankrike.

[rediger] Nasjonalromantikken

Den nasjonalromantiske retningen, også kalt Heidelberg-romantikken, tar utgangspunkt i tankene til filosofen Herder og hans folkekultur-tanke. Han hadde alt på 1700-tallet gitt ut en samling folkeviser fra ulike deler av verden, for å bevise og begrunne at alle folkeslag hadde hver sin separate kultur. Dette ga støtet til den nasjonalromantiske vekkelsen i mange tyske stater, der brødrene Grimm kom til å stå svært sentralt. Alt som kunne knyttes til nasjonen eller folkets historie ble ansett som verdifullt, og verdt å formidle gjennom kunsten. For i folkekulturen, ofte forstått synonymt med kulturen i primærnæringene (bondekulturen), mente man å finne den reneste og naturligste form for kultur: den som hadde fått utvikle seg gjennom tusenvis av år og i nærkontakt med naturen. I denne sammenheng snakket man om das gesunkene Kulturgut, det de fleste andre hadde glemt, men som hadde overlevd på bygdene. Dette er nærmere behandlet i artikkelen om nasjonalromantikken.

[rediger] Romantikken i Norge

I Norge hadde man egentlig bare spredte tilløp til romantikk før 1830. Professor Edvard Beyer sier at «det nasjonalromantiske stormvær ved hundreårsskiftet nådde Norge som en lett bris». Romantikken i den tidlige fasen er i Norge representert ved Henrik Steffens og senere Henrik Wergeland. Man kan tidfeste romantikkens gjennombrudd i Danmark med Steffens` forelesninger i 1802. Dette kom til å inspirere den unge Oehlenschläger, Danmarks fremste romantiker.

I Norge er det ikke vanlig å snakke om romantikk i tiden fram mot 1830. Samtidens diktere kalles gjerne før-romantikere, og retningen slo rot ganske sent. Den patriotiske tiden, som bar stemningsbølgen frem til 1814, kalles gjerne patriotismen og knyttes til det norske selskab i 1770-årene. I samtiden så mange av de unge dikterne i Norge skjevt til romantikken som retning, og fraba seg tittelen "romantiker". Både Wergeland og Welhaven omtalte romantikken i nedsettende vendinger, og Wergelands holdning var at romantikken var bakstreversk. Han var selv oppdratt i opplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper. Likefullt hører Wergelands diktning til Norges mest romantiske.

I Norge slo Romantikken rot femten til tyve år etter at den hadde mistet mye av sin posisjon på kontinentet. Nasjonalromantikken vokste frem i Norge i årene etter 1840, og hang sammen med den økende innsamlingen av folkefortellinger fra norsk folkeliv. Den nasjonalromantiske stemningstoppen kan tidfestes til 1849, da Myllarguten første gang spilte på hardingfele for publikum i Christiania. Etter 1850 endret stemningen seg, og romantikkens høystemthet ble avløst av den poetiske realismen eller senromantikken. Den egentlige romantikken var helt tilbakelagt omkring 1870, da man ønsket større realisme i kunsten.

[rediger] Virkninger av Romantikken

Romantikken ble en avgjørende faktor i 1800-tallets mange nasjonale frigjøringskamper og påfølgende etablering av nasjonalstater. Her kan vi snakke om en positiv subjektiv-kulturell nasjonalisme, som tar farge av nasjonalromantikken. Najonalromantikken åpnet for alvor en interesse for forskning på historie og språk, og var en foranledning til folkeminneforskningen, religionsvitenskapen, etnologien, og store deler av dagens humaniora. Idéhistorisk skulle Schellings tanker bli fulgt opp av Marx, Kierkegaard og Nietzsche, og to av disse tok også et oppgjør med romantikkens tankegods. Følgene av oppgjøret skulle vise seg å resultere i en politisk pragmatisme, der et samfunnssyn basert på økonomiske interesser og grunnleggende behov dannet basis for kommunismen og fascismen, to ideologier som springer ut av industrialismen, men paradoksalt nok også hadde klare romantiske tendenser. Begge hadde de front mot kapitalismen og en tilbakeskuende forestilling om at "folket" måtte kjempe seg fri, hvilket munnet ut i begge bevegelsenes ekstreme nasjonalisme. Arvtagerne etter Wergeland advarte mot fascismen da den ideologiske kampen mot den raste som verst i 30-årene, og brukte både opplysningstid og romantikk som argument.

For enkeltmennesket og kunsten hadde romantikken en frigjørende virkning. Den dyrket individets egenart, frihet og muligheter, fremfor massesamfunnets enhet og konformitet. Synet på barn og barndom endret seg med Rousseaus Émile. Barndommen fikk status som den kanskje viktigste og mest verdifulle delen av menneskelivet. Før ble barn betraktet nærmest som ufullstendige voksne. De var vesener som måtte formes. Romantikken omdefinerte barn til enkeltindivider. Barn ble nå i økende grad vurdert som menneskehetens mest verdifulle representanter; nettopp på grunn av sin uformede natur. Utover på 1800-tallet og 1900-tallet resulterte denne holdningen i et vell av lover ment å skulle stimulere, skjerme og beskytte barn.

Innen kunsten gjorde romantikken originalitet til et ideal. Der tidligere tiders kunstnere hadde bestrebet seg på å beherske visse grunnregler innen kunstutformingen, satte romantikerne krav til at kunst fra nå av måtte være enestående, kreativ og nytenkende. Kunstnerens rolle var med romantikken ikke lenger kun begrenset til å være en dyktig håndverker. Kunstneren skulle nå være et geni, et slags gudebenådet ikon som kunne se naturen og livets skjulte sannheter, og makte å formidle dette gjennom kunsten. Ørnen er et diktersymbol fra romantikkens dager. Dikteren skal se langt, bakover og framover i tid, og bære visjonene sine ut til folket.

Med romantikken blir kunstneren opphøyd til det edleste i menneskeheten. Kunstneren ble sett på som en som kunne tolke det guddommelige, gi en nøkkel til tilværelsens gåter, og vise en vei bort fra hverdagslivets trivialiteter, mot en høyere sannhetserkjennelse. Dette romantiske synet på kunstneren har bestått helt til våre dager, til tross for at vår tids dominerende syn på dagens samtidskunst isolert sett ikke lenger er romantisk.

Det finnes mange eksempler på at romantikken har endret innhold flere ganger, og det er muligens misvisende å se på den bare som en avsluttet epoke. Nyromantikken oppsto på 1890-tallet, og ble hyllet av dikteren Hans E. Kinck, som erklærte at all kunst i bunn og grunn var romantisk. For ham var romantikken en livsholdning som bryter frem gang på gang i kultur og kunst. Eksempelvis kan man finne sterke romantiske elementer i verkene til J.R.R. Tolkien, en forfatter som ikke regnes inn under den romantiske epoken.

Romantikken er uløselig knyttet til utviklingen i de vestlige samfunn og til brytningene i europeisk åndsliv. Den står i direkte dialog med kristendommen og den greske filosofien ved Platon, og kan forstås som en strømning som gang på gang bryter til overflaten i konflikt med pragmatisme, realisme og kynisme.

[rediger] Eksempler på romantiske kunstnere

Romantikken kom på 1700-tallet og 1800-tallet tydeligst til uttrykk innen billedkunst, litteratur og musikk. Av typiske romantiske billedkunstnere kan nevnes John Constable i England, Eugène Delacroix og Théodore Chassériau i Frankrike, Caspar David Friedrich i Tyskland, og her hjemme I.C. Dahl, Adolph Tidemand og Hans Gude som malte «Brudeferd i Hardanger». I litteraturen kan nevnes Hölderlin, Lord Byron og Walter Scott. For Norges del kan nevnes diktene til Welhaven og Bjørnstjerne Bjørnson med sine bondefortellinger. Av senere norske diktere representerer Hans E. Kinck en romantisk tendens. Mens det romantiske grunnsynet ikke lenger var enerådende innen billedkunsten og litteraturen i andre halvdel av 1800-tallet, holdt romantikken grepet om kunstmusikken ennå lenge.

De romantiske komponistene var opptatt av at musikken skulle være følelsesladd. Musikken skulle ha en emosjonell virkning på publikum, og det ble vanlig at verkene fikk navn som henspilte på noe utenfor tonene. Det er derfor typisk for romantiske musikkverk at de har et tematisk utgangspunkt som skal være inspirert av fenomener i naturen, mystiske overnaturlige hendelser, eller personers subjektive følelser, drømmer og fantasier.

Som eksempler på romantiske komponister kan nevnes Robert Schumann, Tsjajkovskij og Grieg.

Det kan være hensiktsmessig å sette punktum for den romantiske musikken så sent som til tiden rundt utbruddet av første verdenskrig i 1914 da stadig tydeligere tendenser pekte frem mot mer modernistiske uttrykksformer. Likevel fortsatte en sentral tysk komponist som Richard Strauss å skrive i senromantisk stil frem til sin død i 1949.

Senromantiske klangidealer har siden vært en viktig ingrediens særlig i filmmusikk. Den orkestermusikken som ledsager de fleste av dagens Hollywoodfilmer er nært beslektet med den senromantiske orkestermusikken.

[rediger] Se også

Commons: Category:Romantic paintings – bilder, video eller lyd

• Nasjonalromantikken
• Romantisk musikk