Søren Kierkegaard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Søren Aabye Kierkegaard
Den unge Kierkegaard.
Æra:	Det 19. århundre
Region:	Vestlig filosofi
Født:	5. mai 1813
Død:	11. November 1855
Påvirket av:	Abraham, Kant, Fichte, Lessing, Haman, Sokrates (gjennom Platon, Xenophon, Aristofanes)
Påvirket hvem:	Jaspers, Wittgenstein, Heidegger, Sartre, Buber, Tillich, Barth, Auden, Camus, Kafka, de Beauvoir, May, Updike og mange flere.

Søren Aabye Kierkegaard (født 5. mai 1813, død 11. november 1855) var en dansk teolog, filosof og psykolog. Kierkegaard regnes ofte som den største danske filosofen og som far til eksistensialismen. Etter Jean-Paul Sartre og den ateistiske eksistensialismen benevnes Kierkegaard ofte som hovedskikkelsen i den kristne eksistensialismen.

Det er karakteristisk at verkene fra forfatterskapets første fase er utgitt under pseudonymer, men i Efterskriften vedkjenner Kierkegaard seg sine samtlige verker. Ved hjelp av pseudonymene har han latt de teologiske, filosofiske og psykologiske temaene spille dialektisk mot hverandre på en måte som har gjort ham til en av eksistensialismens fedre. Videre menes det også at pseudonymene nettopp gjorde at forståelsen av hans verker ble opp til den enkelte å ta stilling til, ettersom argumentasjonen ikke var fremført av Kierkegaard selv. Samtidig med dette arbeidet utgav han en rekke religiøse «taler», som ble samlet i 1845 under tittelen Atten opbyggelige Taler. De ble utgitt under hans eget navn, blant annet for å vise at han først og fremst oppfattet seg selv som en religiøs og kristelig forfatter.

[rediger] Biografi

[rediger] De unge årene (1813–1846)

Kierkegaard ble født i København som den yngste av en søskenflokk på syv. Hans mor, Ane Sørensdatter Lund (1786–1834), var først tjenestepike i huset på Nytorv, men det er stort sett også det eneste man vet om henne. Faren, Michael Pedersen Kierkegaard (1756–1838), satte et stort preg på barna gjennom sitt skarpe vidd, sin religiøse tvil og sin fantasi. Han hadde opprinnelig vært ullkremmer, men utvidet virksomheten og ble etterhvert storkjøpmann og eiendomsspekulant. Det skapte den rikdommen som gjorde det mulig for hans yngste sønn å konsentrere seg om forfatterskapet.

Kierkegaard ble student på Borgerdydskolen i 1830, og som sin eldre bror, P. C. Kierkegaard, valgte han å studere teologi. Han begynte snart å fordype seg i litterære og filosofiske studier, skrev utkast til analyser av Faust og Den Evige Jøde, og han forfattet bladartikler med en konservativ grunnholdning. I samme periode hadde han en sløseperiode, som brakte ham på kant med faren for en tid. I 1838 debuterte han med Af en endnu Levendes Papirer. Det er en forvokst anmeldelse av H.C. Andersens roman Kun en Spillemand fra 1837, som ifølge Kierkegaard er kunstnerisk mislykket, fordi den mangler «Livs-Anskuelse».

I 1838 døde faren, og det gjorde et voldsomt inntrykk på Kierkegaard. Han snakker om det store jordskjelvet, som påtvang ham en uomgjengelig synsvinkel på samtlige fenomener. Han hentyder til en hemmelighet i farens liv og gudsforhold. Det står ikke helt klart hva det kan ha dreiet seg om, men oppdagelsen fastlåste Kierkegaards oppfattelse av kristendommen som en fryktelig alvorlig religion.

I 1841 fikk han magistergraden på avhandlingen Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates, hvor han gjør bruk av den «indirekte meddelelse», det vil si den blanding av begrepsanalyse og billedspråk, som også kjennetegner det senere forfatterskapet, og som både beskriver og praktiserer ironien. Deretter reiste han til Jylland på en slags pilgrimsreise til sin fars barndomsområde ved Ringkøbing. Etter hjemkomsten forlovet han seg med Regine Olsen (1822–1904). Etter kort tid begynte han å gruble over forholdet: Kunne han gjøre henne lykkelig, var det forsvalig å innvi henne i hans og slektens dype hemmeligheter, kunne hun forstå dem? Kierkegaard besluttet til sist å oppløse forholdet, men det lykkes ikke å få henne til å bryte, selv om han prøvde å unngå at hun stod som den vrakede. Forlovelsen ble oppløst et år senere, den 11. august 1841, men den fikk dyptgående betydning for det forfatterskapet han innledet i februar 1843.

Regine Olsen giftet seg senere med Johan Frederik Schlegel, som ble guvernør for Dansk Vestindia i 1855.

[rediger] Forfatterskapets første del (1843-46)

Første del av Kierkegaards forfatterskap består av Enten - Eller og To oppbyggelige Taler, som begge er fra 1843. I Enten - Eller, som betraktes som et av hovedverkene, oppstilles to forskjellige livsanskuelser eller «stadier», den estetiske og den etiske, som tar hver sin halvdel av boken, henholdsvis «As papirer» og «Bs papirer». Første del inneholder blant annet de berømte «Diapsalmata» (strøtanker) og avhandlingen om Mozarts «Don Juan». Den estetiske livsholdningen beskrives mest tydelig i «Vexeldriften»: Livet fordrer avveksling fra øyeblikk til øyeblikk, og i hvert øyeblikk skal opplevelsen være intenst sant. men nettopp derved blir det ingen sammenheng i tilværelsen, og estetikeren blir derfor evig søkende og desperat. «Forførerens Dagbog» slutter i første del av med en beskrivelse av et forførelsesforløp, som avslører det demoniske og fortvilende i en rent estetisk livspraksis midt i sanselighetens sødme. Bokens annen del rommer brev fra etikeren, assessor Vilhelm til A. Han fastholder at det kommer an på å velge seg selv i sin evige gyldighet, men også at evighetens rikdom og daglilivets småting må gå opp i harmonisk enhet. Utveien av den fortvilelse, som den estetiske livsførelse fører til, er det etiske valg. Det er en avgjørelse hvor man ikke bare velger mellom det gode og det onde, men hvor dette valget også skal være omdreiningspunktet i ens liv. Det etiske valg fører til at man må «velge seg selv»: Påta seg ansvaret for, hva man selv gjør, overta seg selv som den man er, og overta den livshistorien som har dannet en. Det beste eksemplet på en sådan etisk livsførelse finnes i ekteskapet. Boken slutter med en preken, som dreier seg om at vi alltid har urett overfor Gud. Det peker frem mot et ikke beskrevet tredje stadium, nemlig det religiøse. «Enten - Eller» er utgitt under pseudonymet Victor Eremita («Den seirende eneboer»).

Der hvor etikeren Vilhelm hadde talt for det livsprosjektet at et menneske kan «erhverve seg selv» ved å stå inne for sitt eget liv, viser Kierkegaard i de senere verkene det problematiske ved nettopp den samme oppfattelsen. I Frygt og Bæven fra 1843 kretser forfatteren, nå under pseudonymet Johannes de Silentio (Johannes av Tausheten), om Abraham som troens far. Tro vil her si tro på at for Gud er alt mulig. Abraham tror at Gud vil gi ham Isak igjen, Isak, som han henger ved med hele sitt liv, og som han på Guds befaling gir avkall på. Ifølge Johannes de Silentio setter troen den enkelte ut over det etiske og dermed utenfor språkets fellesskap med andre. Idet troen setter den enkelte utover det allmenne etiske felt, kan det ikke gis en rasjonell begrunnelse for Abrahams valg: å drepe Isak. Men da det nettopp er troen som suspenderer det etiske, skriver Kierkegaard om den teologiske (dvs. formålsbestemte) suspensjon (altså: tilsidesettelse) av det etiske.

Skriftet Gjentagelsen utkom samme dag som Frygt og Bæven. Her stiller Kierkegaard spørsmålstegn ved om gjentagelse kan la seg gjøre. Svaret er at sann gjentagelse i bunn og grunn er en religiøs begivenhet: den inntreffer, når troen gir én det liv tilbake som var tapt.

Kierkegaard fortsatte arbeidet med å undersøke den etiske livsholdning i boken Begrebet Angest, som utkom i 1844. Her hevder pseudonymet Vigilius Haufniensis (Den københavnske nattevakt) at den naive etikken kommer til kort overfor synden. Til gjengjeld kan man nå frem til en mer holdbar etikk når man fastholder den etiske livsstil midt i syndens virkelighet. Begrepet Angest viser at hvert menneske er et jeg, og som først er riktig menneskelig, når det påtar seg oppgaven å bli seg selv. Boken beskriver hvordan denne oppgaven mislykkes, når «den enkelte» gjør seg selv ufri, ikke bare i angst for det onde, men også i angst for det gode. Angsten er en tilstand av tiltrekning og avsky, som utløses i et spring, som fører én bort i fra valget. Det er det egentlige syndefall: at mennesket frasier seg muligheten for det gode og lar seg synke inn i en plaget innesluttethet.

Kierkegaards manuskript til Philosophiske Smuler

Fire dager før Begrebet Angest utkom Philosophiske Smuler. Her forsøker pseudonymet Johannes Climacus å avklare hva det egentlig kristelige er. Han viser hvordan Sokrates' metode forutsetter at enhver rommer den sannhet som det dreier seg om å finne. Motsatt gjelder den oppfattelsen at mennesket havner i usannhet ved egen skyld, og at man bare kan rykke seg ut av usannheten ved Guds hjelp. Derfor er det et troens paradoks at den kristne Gud, den evige, har underkastet seg menneskens vilkår: fødsel, lidelse og død.

Stadier paa Livets Vei utkom i 1845, tilsynelatende utgitt av Hilarius (den oppmuntrende) Bokbinder. Her bearbeides problemstillingen fra Enten - Eller gjennom en rekke situasjoner. Først får estetikerne ordet under et drikkelag. Så fører assessor Vilhelm atter et forsvar for det opphøyde i det borgerlige ekteskap. Endelig behandles det religiøse stadiet ved en diskusjon av psykologien bak en brutt forlovelse.

Johannes Climacus kommer til orde igjen i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift fra 1846. Han presterer et etterskrift på 600 sider til sine 100 sider Philosophiske Smuler. Etterskriftet rommer et skarpt oppgjør med Grundtvig og Hegel, og det hevder at det ikke kan gis noe system for tilværelsen, fordi menneskets eksistens er i konstant bevegelse. Climacus slår fast at man ikke vilkårlig kan velge sin egen sannhet, men at sannheten skal tilegnes gjennom et lidenskapelig valg. På den andre siden kan man ikke av egen kraft finne en sannhet som utpekes av én som står utenfor. I siste instans dreier sannheten seg altså ikke om et statisk «hva», men om et dynamisk hvordan.

Etter dette mente Kierkegaard tydeligvis å ha sagt hva som skulle sies, og han var innstilt på å søke et presteembete. Det ble imidlertid kullkastet av hans strid med humorbladet Corsaren. Bladets vedvarende nedsetting av Kierkegaard ødela hans gode forhold til den «menige mann», og det fremkalte også en tilspissing i hans personlige forståelse av lidelse, martyrium og Kristi etterfølgelse, så de kom til å fremstå for ham som kjennetegn på ekte kristendom. Denne vendingen sees tydelig i flere av de skriftene som utkom mellom 1847 og 1851.

[rediger] Forfatterskapets annen del (1847–51)

Kierkegaards manuskript til Sygdommen til Døden

Kjerlighedens Gjerninger fra 1847 er en undersøkelse av nesterkjærligheten, og hvordan den kjærlighet som Kristus har åpenbart, kan finne uttrykk i hver enkelt handling. Beskrivelsen er ironisk, det vil si at den mest dreier seg om kjærlighetens motsetninger: mistro, misunnelse, hovmod og dømmesyke. Den samme fremgangsmåten brukes både i «Christelige Taler» fra 1848, hvor eksemplene hentes fra de forskjellige formene for bekymring, og i Kierkegaards andre hovedverk Sygdommen til Døden (1849). Her dukker et nytt pseudonym opp, den kristne Anti-Climacus. Han bearbeider på ny emnet fra Begrebet Angest, som gir Kierkegaard muligheten til å formulere sitt menneskesyn: Mennesket er en syntese, et dialektisk forhold mellom motstridende sider, henvist til både livets hverdag og evigheten, spent ut mellom nødvendighet og mulighet. Samtidig lever mennesket også under det vilkåret at det må forholde seg til seg selv - som dødelig og evig, som nødvendighet og mulighet. Igjen lar Kierkegaard sitt pseudonym, her Anti-Climacus, behandle stoffet på en negativ måte. Han gjennomgår alle de skikkelsene som fortvilelsen kan ha, men lar det munne ut i en forståelse av fortvilelse som det at man ikke vil være seg selv. Denne analysen fører ham frem til å gjenfremsette læren om synden.

Kierkegaard nærmet seg hele tiden kjernen i sitt budskap, og i «Indøvelse i Christendom» fra 1850 fremhever han troens betingelse: å tre i Jesu fotspor. Etterpå beskriver han «forargelsen», det vil si erkjennelsen av hva det innebærer av personlig lidelse å være kristen. Det fører frem mot det enten-eller som er kravet i troen. Så fremheves Kristus som forbilde og etterfølgelsen av ham son den sanne formen for kristendom. Men når forbildet levde og døde i fornedrelse og under forakt og hån, vil den kristne også komme til å lide for sin tro. Kierkegaard går riktignok ikke så langt som å kreve at man skal bli martyr for sannheten. Det har bare Gud og en apostel rett til, men kristendommens krav må stilles klart frem. Det fører Anti-Climacus til å foreta et skarp skille mellom den triumferende, etablerte kirke, og den ekte, kjempende kirken. Det foregriper det senere angrepet på den etablerte, danske kirken, som man ellers ofte betrakter som noe løsrevet i forhold til forfatterskapet.

Igjen ser det ut til at Kierkegaard hadde tenkt seg å avslutte sitt forfatterskap. I 1848–49 skrev han Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed, som først ble utgitt etter hans død i 1859. Det samme gjelder Dømmer selv!, som først ble trykt i 1876. I 1851 utgav han Til Selvprøvelse, Samtiden anbefalet, hvoretter han trakk seg tilbake fra den litterære offentlighet.

[rediger] Kirkestormen (1855)

Kierkegaard brøt sin taushet etter nesten fire år, da professor H.L. Martensen i 1854 under bisettelsen av biskop J.P. Mynster kalte den avdøde et «sannhetsvitne». Den 18. desember 1854 inneholdt Fædrelandet en artikkel av Kierkegaard: «Var Biskop Mynster et sannhetsvitne, et av de rette sannhetsvitner - er dette sannhet?» Det ble innledningen til kirkekampen, eller kirkestormen i 1855, hvor Kierkegaard polemiserte voldsomt og sarkastisk imot kirken og dens presteskap, først i avisartikler og deretter i sitt eget flyveblad Øieblikket. Midt under denne kampen falt han bevisstløs om på gaten, og etter noen ukers sykeleie døde han etter å ha uttalt at han kun hadde krevet redelighet.

Søren Kierkegaards grav på Assistens Kirkegård

Søren Kierkegaard ble begravet på Frue Kirke. Kirken var fylt med mange mennesker, flere måtte stå ute på gaten. Representanter for kirken, universitetet eller litteraturen var det ikke mange av. Stiftsprost E.C. Tryde forestod kirkehandlingen. Deretter talte broren, Peter Christian, på familiens vegne.

Etter høytideligheten ble kisten ført til Assistens Kirkegård. Et stort følge gikk med. Etter jordpåkastelsen trådte Henrik Lund frem. Han var Søren Kierkegaards nevø (eldste sønn av søsteren Nicoline). Av H. Lunds tale fremgikk det at onkelen hadde vært kirkens ivrigste motstander, og at man med den kirkelige begravelsen hadde ranet ham etter døden. Henrik Lund følte at kirken som Kirkegaard i den grad hadde tatt avstand fra og gjort til latter, nå valgte å ta ham til seg, og dermed ikke utviste respekt. Etter nevøens mening var onkelen nettopp imot den «offisielle kristendoms» gudsdyrkelse.

Stiftprost Tryde forlangte en unnskyldning fra H. Lund, hvilket han fikk. Herutover fikk han ham idømt en bot på 100 riksdaler.

[rediger] Stadier på livets vei

Kierkegaards eksistensfilosofi kretset omkring menneskets forskjellige «stadier på livets vei». De blir behandlet i flere forskjellige verker, men det kan gis en samlet oversikt:

Spissborgeren. Kierkegaard mener at mennesket adskiller seg fra dyrene og plantene ved å ha et selv - altså en bevissthet, en ånd. Denne bevisstheten har muligheten til å forholde seg til seg selv, men det gjør spissborgeren ikke. Denne personen har enda ikke sett seg selv, og lever derfor i likegyldig konformitet og vane.
Estetikeren. På et tidspunkt tvinges spissborgeren å forholde seg til sitt eget selv, men vil med det samme forsøke å flykte fra sin egen eksistens, for eksempel ved forbruk og ødselhet.
Mellomstadiet: Ironi eller Ironikeren. Når estetikeren forsøker å akseptere sin egen eksistens, vil han i første omgang distansere seg selv med ironi. En ironiker som med tiden blir fortrolig med selvet, vil ta spranget mot å bli:
Etikeren. Dette stadiet er det egentlig ærlige og ansvarlige punktet, hvor personen er trådt i eksistens og ikke fornekter sitt eget selv. Men etikeren vil mangle mening i tilværelsen og vil grepet av en eksistensiell angst.
Mellomstadie: Humor.
Det religiøse stadie. Dette er Kierkegaards siste stadie, som er oppdelt i to former:

Religiøsitet A. Dette er den konforme og ukrevende religiøsiteten, hvor personen trofast går i kirken, ber sin aftensbønn - men mer av rutine enn egentlig eget valg. Ifølge Kierkegaard er denne formen for religiøsitet ikke akseptabel, da man ikke tar stilling selv, men snarere blir styrt av religionen som institusjon (jfr. Kierkegaards kritikk av folkekirken).

Religiøsitet B. Den lidenskapelige og åndelig krevende troen er det ultimative stadie, hvor personen innser det paradoksale og absurde i det kristne gudsbegrepet: Gud fødes som menneske, for å dø på korset og oppstå igjen, så menneskeheten frelses for dets synder.

[rediger] Ettervirkninger

[rediger] Filosofisk

Statue i haven foran det Kgl. Bibliotek

Individualismen, den inderlige subjektivitet, den enkelte revet ut av miljøet og stilt overfor Gud, det er hva Kierkegaards forfatterskap dreide seg om. Det kan sies å betegne en kulminasjon innenfor protestantismen: lenger kan man ikke komme i et personlig gudsforhold. Han har navnlig fått betydning for den eksistenstenkning som slo igjennom i Tyskland i 1920-årene, og som fikk mange tilhengere i Frankrike etter 2. verdenskrig. Den seneste tids interesse for Kierkegaard har særlig fremhevet den litterære og den tematiske mangfoldigheten og elegansen i forfatterskapet.

[rediger] Litterært

Kierkegaards forfatterskap er enestående rikt, rikt i omfang, på fantasi og skarpsindighet, preget av hårfin logikk og mektig følelse, av jevn tale om Guds rike og en utrolig lærdom. Han evnet å skrive i et språk så vanskelig at det blir knudret og uforståelig. Han kunne også skrive så lekende lett, så yndefullt og billedskjønt at det gjør ham til en av Danmarks største språkkunstnere i prosaen. Og han formådde det alvorlig formanende eller doserende, preget både av kåte bemerkninger og av drillende sammenligninger. Han var en forfatter, som kastet seg i støvet for det hellige, men som ikke lot seg imponere av noe. Lidenskap og enfoldig tale, humor og ironi, det er Kierkegaards viktigste meddelelsesformer.

[rediger] Politisk-religiøst

Det er en ironisk ettervirkning at den Kierkegaard som refset den bestående kirken så ettertrykkelig, har skapt det åndelige grunnlaget for en kirkelig retning, Tidehverv, som har hatt og fortsatt har stor betydning for den danske folkekirken. Likeledes er det ironisk at tidehverv-inspirerte prester i dag sitter som medlemmer av Folketinget, når Kierkegaard var så betenkt over demokratiet.

[rediger] Verker

Af en endnu Levendes Papirer. Udgivet mod hans Villie, 1838.
Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates, 1841.
Enten - Eller. Et Livs-Fragment udgivet af Victor Eremita, 1-2, 1843.
To opbyggelige Taler, 1843.
Frygt og Bæven. Dialektisk Lyrik af Johannes de Silentio, 1843.
Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi af Constantin Constantius, 1843.
Tre opbyggelige Taler, 1843.
Fire opbyggelige Taler, 1843.
Begrebet Angest. En simpel psychologisk-paapegende Overveielse i Retning af det dogmatiske, 1843.
To opbyggelige Taler, 1844.
Tre opbyggelige Taler, 1844.
Philosophiske Smuler eller En Smule Philosophi af Johannes Climacus, utgitt av S. Kierkegaard, 1844.
Problem om Arvesynden af Vigilius Haufniensis, 1844.
Forord. Morskabslæsning for enkelte Stænder efter Tid og Leilighed af Nicolaus Notabene, 1844.
Fire opbyggelige Taler, 1844.
Tre Taler ved tænkte Leiligheder,1845.
Stadier paa Livets Vei. Studier af Forskjellige. Sammenbrakte, befordret til trykken og utgivne af Hilarius Bogbinder, 1845.
Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til de philosophiske Smuler. Mimisk-pathetisk-dialektisk Sammenskrift, Existentielt Indlæg, af Johannes Climacus. Utgitt av S. Kierkegaard, 1846.
En literair Anmeldelse. To Tidsaldre, Novelle af Forfatteren til «en Hverdags-Historie», utgitt av J. L. Heiberg, 1846.
Opbyggelige Taler i forskjellig Aand,1847.
Kjerlighedens Gjerninger. Nogle christelige Overveielser i Talers Form, 1847.
Christelige Taler, 1848.
Lilien paa Marken og Fuglen under Himlen. Tre gudelige Taler, 1849.
Tvende ethisk-religieuse Smaa-Afhandlinger af H.H., 1849.
Sygdommen til Døden. En christelig psychologisk Udvikling til Opbyggelse og Opvækkelse. Af Anti-Climacus, utgitt av S. Kierkegaard, 1849.
«Ypperstepræsten» - «Tolderen» - «Synderinden», tre Taler ved Altergangen om Fredagen, 1849.
Indøvelse i Christendom af Anti-Climacus. Nr. I. II. III, udgivet af S. Kierkegaard, 1850.
En opbyggelig Tale, 1850.
To Taler ved Altergangen om Fredagen, 1851.
Til Selvprøvelse. Samtiden anbefalet, 1851.
Om min Forfatter-Virksomhed, 1851.
Dette skal siges; saa være det da sagt, 1855.
Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. En ligefrem Meddelelse, Rapport til Historien, skrevet 1848. Utgitt etter S.K.s død i 1859.
Dømmer selv. Til Selvprøvelse Samtiden anbefalet. Andre rekke, skrevet 1851-52. Utgitt etter S.K.s død i 1876.
Bogen om Adler skrevet 1846-47. Utgitt etter S.K.s død i 1916.

[rediger] Se også

[rediger] Litteratur

Jens Staubrand: Søren Kierkegaard: International Bibliography Music works & Plays, New edition, Copenhagen; SKK 2008.
Joakim Garff: SAK : Søren Aabye Kierkegaard : en biografi. Press, 2000, ISBN 82-7547-197-4
Hopland, Karstein. «Kristendom og lidelse - introduksjon til Søren Kierkegaards kristendomsfilosofi» I: Kirke og kultur, nr 3, 1997
Innøvelse i Kierkegaard : fire essays / Joakim Garff mfl. Cappelens upopulære skrifter, 1996 ISBN 82-456-0091-1
Finn Jor. Kjærlighetens gjerninger : en roman om Søren og Regine. Pantagruel forlag, 1999 ISBN 82-7900-066-6
Finn Jor. "Til hiin Enkelte" : Søren Kierkegaards liv og verk. Oktober, 1995 ISBN 82-7094-728-8
Kalleberg, Ragnvald. «Kierkegaard som samfunnstenker» I: Nytt norsk tidsskrift, nr 2, 2003
Kierkegaard, Søren. Frygt og Bæven / Med originalens tekst og kommentarer ved Finn Jor. Gyldendal, 1969
Den levende Kierkegaard / Bidrag av: René Maheu mfl. Gyldendal, 1969
Peter Thielst: Historien om Søren Kierkegaard : livet forstås baklengs, men må leves forlengs. Gyldendal, 1995. ISBN 82-05-23442-6
Peter Tudvad: Kierkegaards København, 2004, ISBN 87-03-00507-0