Synd
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Synd er i religiøs sammenheng knyttet til det som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje. Sagt på en annen måte, synd står i et motsetningsforhold til Guds hellighet.
Syndbegrepet er spesielt fremtredende i jødedommen, kristendommen og islam, men finnes også i for eksempel buddhismen.
Innhold |
[rediger] Buddhisme
Innen buddhismen har begrepet synd en bredere betydning enn i andre religioner. Brudd på en av de fem grunnleggende disipliner, Pankhasila, regnes som begynnelsen på syndighet. Tanker kan også være syndige.
Konsekvensene av synd kan være dårlig livskvalitet, motgang, ødeleggelse og disharmoni. Buddhistisk filosofi ledes av et årsak/effekt-forhold, og synden utløser en negativ effekt. Det finnes ingen Gud som kan tilgi synd, men den kan veies opp ved fromme handlinger slik at effekten nøytraliseres.
I buddhismen oppfordres man til å angre på det man har gjort galt slik at det ikke skjer igjen, men skyldfølelse regnes som en negativ sinnstilstand som det er ufornuftlig å dvele ved. Likeledes oppfordres man til å elske sine fiender og å ha medfølelse med de som synder, fordi de gjør seg selv vondt.
[rediger] Jødedom
Jødedommen regner brudd på guddommelige bud som synd. Synd anses for å være en handling, og ikke en tilstand. Mennesket ble skapt med en dragning mot synd (1. Mos 8,21) og evnen til å overvinne denne dragningen (1. Mos 4,7).
Man bruker også begrepet synd om brudd på jødisk lov, selv om disse ikke nødvendigvis utgjør et moralsk forfall.
Man anser at Gud krever rettferdighet og straffer syndere, men at hans reaksjon mildnet av nåde. Det finnes en rekke ritualer for å få tilgivelse for synd.
Dette kalles frelsen i jødedommen.
[rediger] Kristendom
I kristendommen er det to forskjellige utgangspunkt i synet på synd. I den vestlige tradisjonen ser man på det som et lovbrudd eller et kontraktbrudd, og det følger av dette at også spørsmålet om frelse sees fra en legalistisk vinkel. I østlig kristendom sees det mer som et spørsmål om forhold, både mellom mennesker og mellom menneske og Gud. Det greske ordet som brukes i Det nye testamente er hamartia, som egentlig betyr «å bomme på målet». Frelse sees derfor som et resultat av forbedring av forhold. De to konseptene utelukker ikke hverandre, og skyldes mer forskjellige tankesett i øst og vest enn opprinnelig en teologisk uenighet.
Synd anses generelt innen kristendommen for å være både en handling og en tilstand («å leve i synd»).
Det skilles mellom personlige synder og arvesynden. Arvesynden, det vil si menneskets første brudd med Gud, anses å bli renset vekk av dåpen. Det er noe forskjellige oppfatninger av konsekvensene av arvesynden. I katolsk lære hever man at arvesynden medførte at forholdet til Gud ble skadet og forvrengt, men ikke ødelagt, slik at mennesket fikk en dragning mot synd men ikke en syndig natur. I protestantisk lære, og spesielt klart uttrykt i lutherdommen, anser man at forholdet til Gud ble ødelagt, slik at menneskets natur ble syndig.
Det er også andre forskjeller mellom de ulike kirkesamfunn, som i større grad kan være teologisk betinget.
[rediger] Katolsk kristendom
Katolsk doktrine skiller mellom personlig synd og arvesynden, og innen de personlige synder mellom alvorlige synder (deriblant dødssyndene, også kalt hovedsyndene) og venielle synder.
Alvorlige synder (som dødssyndene) er de synder som er objektivt alvorlige, og hvor synderen er klar over hva som skjer (eller ikke skjer, også unnlatelser kan være dødssynder). Å begå en dødssynd medfører at mennesker avskjæres fra Guds nåde, og er i seg selv en avvisning av Gud. Konsekvensen av disse synder er fortapelse dersom synderen ikke forsones med Gud. Dødssynder kan kun tilgis gjennom individuelt skriftemål.
Venielle synder er mindre alvorlige, enten fordi det som skjer er objektivt mindre alvorlig, eller fordi synderen ikke er fullt ut klar over hva som skjer. De avskjærer ikke synderen fra Guds nåde, fordi de ikke innebærer en avvisning av Gud. Men de skader forholdet til Gud, og dersom de blir vanemessig begått kan de få samme konsekvens. Venielle synder kan tilgis gjennom en særlig personlig bønn om tilgivelse, som ved bevisst og oppriktig deltakelse i den felles syndsbekjennelse, som man for eksempel har med i alle messer.
Alle typer synd medfører etter katolsk lære en straff i tillegg til at forholdet til Gud skades. Denne kan sones gjennom fromme handlinger. Ved skriftemål pålegges den skriftende å utføre visse handlinger, for eksempel bønn, for å sone. Enkelte handlinger er også forbundet med avlat, som gir en garanti for at straffen er sonet. Ifølge katolsk lære må de som blir frelst men som ikke har sonet all straff i det jordiske liv i stedet sone den i skjærsilden. Soning av straff må ikke forveksles med tilgivelse, som er et resultat av Guds nåde overfor en angrende synder.
Katolsk doktine hever at Jesus Kristus og Jomfru Maria levde sine liv uten synd. At Maria ble unnfanget uten synd, den såkalte ubesmittede unnfangelse, er en oppfatning som deles av mange ortodokse kristne, men det er bare i Den katolske kirke at læren er dogmatisk definert.
[rediger] Ortodoks kristendom
I Den ortodokse kirke har man et syn på synd som ligger nær jødedommens. Man skiller ikke mellom forskjellige grader av synd slik katolisismen gjør.
[rediger] Protestantisk kristendom
De forskjellige protestantiske kirkesamfunn har avvikende oppfatninger av syndsbegrepet. En utbredt oppfatning er at mennesket er syndig av natur som en følge av arvesynden, og at dette medfører at man bare kan gjøre godt ved å bli reddet av Gud fra en håpløs situasjon. Frelsen anses dermed for å være Guds verk alene, gjennom Jesu Kristi sonoffer. Dette er spesielt fremtredende i lutherdommen og kalvinismen. Metodismen har en noe annerledes oppfatning, da man anser at mennesket er fullstendig syndig, men kan gjøre godt gjennom Guds alltid tilstedeværende nåde.
Man skiller mellom forskjellige grader av synder. Definisjonen av dødssynd og veniell synd går først og fremst på det objektive innholdet, og i mindre grad på synderens forståelse av handlingen. Concupiscentia, dragningen mot synd, anses for å være syndig i seg selv, i motsetning til i katolisismen hvor den anses for å være noe som kan føre til syndige handlinger men som ikke er syndig i seg selv.
Synden kan bare tilgis gjennom Guds nåde. Skriftemål praktiseres også i lutherske kirkesamfunn, men har ikke en tilgivende effekt.
[rediger] Islam
Islam definerer synd (dhanb ذنب) som alt som går mot Allahs vilje. Som i jødedommen anser man synd for å være en handling, og ikke en tilstand. Mennesket anses som syndig, og godt kommer fra Allahs nåde.
Gode gjerninger er viktig i islam, men anses ikke å ha en frelsende effekt; bare guddommelig nåde kan frelse. Tilgivelse kan oppnås først og fremst gjennom anger.
I noen radikale former for islam anser man at det å begå en synd, selv et enkelt tilfelle, fører til at personen ikke lenger er en muslim og vil gå fortapt.
