Jødedom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En iransk jøde ber i en synagoge i Shiraz i Iran. Den sjuarmede menoráen (lysestaken) ble brukt i Tempelet i Jerusalem og er et gammelt symbol for jødedommen.

Dette maleriet av den polsk-jødiske Maurycy Gottlieb fra 1878 viser jøder i synagogen under feiringen av forsoningsdagen Jom Kippur.

En ortodoks religiøs jøde med hatt og skjegg som pålagt ifølge Tredje mosebok selger bønnereimer, tefillín, i dagens Jerusalem.

Ung, jødisk mann med tradisjonell kalott, en såkalt kippa, foran Klagemuren i Jerusalem.

Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, og moderreligion for kristendommen. Også islam og bahá'í er utviklet fra jødedommen. Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i 3 skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Loven er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem det Gamle Testamentet. Jødedommen er en abrahamittisk religion.

I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etterhvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.

Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanerne selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritanere. Samaritanernes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.

Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen - når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».

I andre religioner er det vanlig med periodiske pilgrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.

Det jødiske bønnritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). En ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.

Det anslås å være ca 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1].

Se også

Denne religionsrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. En stubbmerking uten oppgitt grunn kan fjernes ved behov.
Det finnes en mer utfyllende artikkel om emnet på nynorsk, som kan benyttes som kilde.