Kalvinisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kalvinisme er en retning innen protestantisk kristendom. Den har navn etter den fransk-sveitsiske reformatoren Jean Calvin (1509–1564), som la grunnlaget for trosretningen. Den er også kjent som den reformerte tradisjon. Blant de mest kjente elementene i læren, som ofte gis uproporsjonalt mye oppmerksomhet, er predestinasjon og ukondisjonell utvelgelse.

Tradisjonen ble først fremmet av personer som Martin Bucer, Heinrich Bullinger og Peter Martyr Vermiglo. Den påvirket også engelske reformatorer som Thomas Cranmer og John Jewel.

Innhold 1 Bakgrunn 2 Spredningen av kalvinisme 3 Grunnleggende beskrivelse 4 Elementer i kalvinistisk teologi 4.1 Suveren nåde 4.2 «Livet er religion» 4.3 Kalvinismens fem punkter

[rediger] Bakgrunn

Jean Calvins internasjonale innflytelse begynte med utviklingen av den protestantiske reformasjonens doktriner da han var 25 år gammel. Han begynte å skrive Christianae Religionis Institutio i 1534, året etter at han hadde brutt med Den katolske kirke. Verket ble publisert i 1536, og ble revidert flere ganger i løpet av Calvins liv. Den kom også ut i fransk oversettelse. Gjennom dette og andre polemiske og pastorale verker, hans konfesjonsdokumenter og Bibelkommentarer hadde Calvin en sterk innflytelse på protestantismens utvikling.

De reformerte kirkenes økende betydning fant sted i reformasjonens andre fase, da de evangeliske kirker begynte å etablere seg etter ekskommunikasjonen av Martin Luther. Calvin levde da i eksil i Genève. Han signerte Confessio Augustana i 1540, men den sveitsiske reformasjon fulgte Zwinglis lære mer enn Luthers. Det ble snart klart at de reformerte kirkene tok en annen retning enn de lutherske, og Calvin var den fremste av flere teologer som ledet denne utviklingen.Jean Calvin (født 10. juli 1509, død 27. mai 1564) var en fransk-sveitsisk kirkereformator. Han var påvirket av Martin Luther. Calvin forlot Frankrike i 1534 på grunn av forfølgelse og oppholdt seg deretter hovedsakelig i Genève i Sveits.Kalvinismen lærer at Bibelen er Guds lov. Noen mennesker er forutbestemt av Gud til evig frelse, andre til evig fortapelse. Guds majestet og forutbestemmelse er viktige deler av Calvins lære. Kalvinismen Kalvinismen ble det dominerende teologiske system i Skottland, Nederland og noen deler av Tyskland. Den fikk også innflytelse i Frankrike, Ungarn (særlig i Transsylvania som nå er i Romania, og i områder som nå ligger nordsøst i Ungarn), og i Polen. Et flertall av de første europeiske kolonister på Nord-Amerikas midtre atlanterhavskyst og i New England var også kalvinister, blant annet puritanerne og de nederlandske grunnleggere av Ny-Amsterdam (New York). Sør-Afrika ble kolonisert av nederlandske kolonister på 1600-tallet; de ble kjent som «boere» eller «afrikaanere». Sierra Leone ble kolonisert av kalvinister fra Nova Scotia. Noen av de største kalvinistiske gruppene ble etablert på 1800- og 1900-tallet; særlig store er de i Korea og Nigeria. Jean, 1509—64, fr. teolog og reformator, brøt med den katolske kirke 1533. Slo seg 1536 ned i Genève og omformet byen til en teokratisk stat med streng kirketukt. Guds ord ble gjort til lov for hele samfunnet, og brudd på kirkens lover ble hardt straffet, bl.a. med henrettelser og landsforvisning. La stor vekt på predestinasjonslæren og lærte en dobbel predestinasjon: både til frelse og til fortapelse. C.s teologi er videreført i de reformerte kirkesamfunn. Hovedverk: Institutio religionis christianae (1536).

[rediger] Spredningen av kalvinisme

Calvins tyngdepunkt var i Genève, men hans verker ble spredd til mange deler av Europa. Flere steder ble kalvinismen den dominerende retningen, spesielt i Skottland, Nederland og deler av Tyskland. Den stod også sterkt i Frankrike, Ungarn (spesielt i Transylvania) og Polen.

De fleste nybyggerne i New England var kalvinister, inkludert puritanerne og nederlandske emigranter. Nederlandske kalvinister var også blant de første europeere som bosatte seg i Sør-Afrika, hvor retningen fortsatt er sterk blant boerne.

Noen av de største kalvinistiske kirker ble grunnlagt av misjonærer i 19. og 20. århundre. De i Korea og Nigeria utmerker seg spesielt ved sin størrelse.

[rediger] Grunnleggende beskrivelse

Kalvinismen har flere forskjellige retninger, som har en del innbyrdes forskjeller. Man kan ikke finne alle sider ved kalvinistisk tro i Calvins verker, mye kommer fra andre teologer. Blant de mest innflytelsesrike utover de som er nevnt ovenfor finner man Calvins etterfølger Theodore Beza, den nederlandske teologen Franciscus Gomarus, grunnleggeren av Den presbyterianske kirke John Knox. Man finner også senere innflytelse, fra den engelske baptisten John Bunyan, den amerikanske predikanten Jonathan Edwards og den neo-ortodokse teologen Karl Barth.

Et sentralt element i kalvinismen, som skiller den fra andre retninger, er dens spesielle soteriologi, det vil si lære om frelse. Den fremhever at mennesket er ute av stand til å gjøre noe som helst for å oppnå frelse, og at Gud alene er initiativtager på ethvert stadium av menneskets frelse, inkludert inngydelse av tro og beslutningen om å følge Jesus Kristus. Denne doktrinen ble definitivt formulert ved synoden i Dort (1618–1619), som samtidig avviste den alternative oppfatningen kjent som arminianisme.

Kalvinismen har noen ganger blitt kalt augustinianisme, fordi sentrale poenger i soteriologien ble formulert av Augustin av Hippo i hans disputt med Pelagius. I motsetningen til den frie vilje som det ble argumentert for av Charles Finney og andre dissentere (som ofte ble kalt pelagianere eller semi-pelagianere) la kalvinismen sterk vekt på den vedvarende godhet i skapelsen kombinert med menneskets absolutte fall og sivilisasjons ødeleggelse gjennom synd. Den ser derfor frelse som en ny skapelseshandling foretatt av Gud fremfor som noe som enkelte som blir frelst oppnår.

[rediger] Elementer i kalvinistisk teologi

[rediger] Suveren nåde

Kalvinismen legger vekt på den fullstendige ødeleggelsen av menneskets etiske natur, satt opp mot Guds suverene nåde i frelsen. Den lærer at mennesket er fullstendig ute av stand til å følge Gud eller unnslippe hans fordømmelse, og at den eneste veien til frelse ligger i at Gud overstyrer deres uvillige hjerter slik at de vendes om fra opprør til villig lydighet.

Alle mennesker er etter dette synet fullt ut prisgitt Guds nåde. Han kunne på rettferdig måte fordømme alle mennesker for deres synder, men har valgt å vise nåde mot noen for å bringe ære for sitt navn. Et menneske frelses mens et annet går tapt, og dette skjer ikke på grunn av vilje, tro eller dyd, men fordi Gud har fattet en suveren avgjørelse om å vise nåde. Personen må handle for å tro og bli frelst, men denne lydigheten i troen er ifølge kalvinismen Guds gave, og ikke et valg tatt gjennom fri vilje.

Kalvinister mener dette demonstrerer rekkevidden av Guds kjærlighet når han frelser de som ikke kan eller vil følge ham. Man mener også at det å minnes om denne læren fjerner stolthet og selvgodhet. Helliggjøring søkes av kalvinister gjennom en kontinuerlig tillit til Gud, som renser den troendes hjerte.

[rediger] «Livet er religion»

Det kalvinistiske levesett er et resultat av en fundamental religiøs bevissthet som er sentrert omkring Guds suverene nåde. Kalvinismen forutsetter at Guds godhet og makt har et fritt og ubegrenset handlefelt, og dette leder til en overbevisning om at Gud virker i alle livets sider, både det sekulære og det sakrale, det offentlige og det private, og det åndelige og det fysiske.

Som en følge av dette synet mener man at Guds plan er til stede og utvikler seg i enhver hendelse. Dette fører til et absolutt avhengighetsforhold til Gud, som ikke bare forbindes med fromme handlinger som bønn, men også med alle andre ting i livet.

Ut fra Moselovens annet bud tillates ikke bilder i kalvinistiske kirker. Skriftsteder er de eneste tillatte dekorasjoner.

[rediger] Kalvinismens fem punkter

Utdypende artikkel: Kalvinismens fem punkter

Kalvinistisk teologi oppsummeres ofte i de såkalte fem punkter, som er en sammentrekning av bestemmelsene gjort ved synoden i Dort og som ble publisert som svar på fem utfordringer fra arminianerne. Calvin brukte selv aldri en slik modell, men punktene er et praktisk hjelpemiddel til å identifisere viktige elementer som skiller kalvinismen fra andre kristne retninger.

De fem punktene er:

• Fullstendig forfall: Som en følge av syndefallet er alle mennesker syndens slaver. Mennesket er dermed i sin natur ikke rede til å elske Gud, men vil heller tjene sine egne interesser og avvise Gud. Mennesket er ute av stand til å velge å følge Guds bud og bli frelst, fordi det ikke lenger ligger i dets natur.
• Ukondisjonell utvelgelse: Gud valgte i evigheten de han vil frelse, uten noen vilkår eller forbehold. Fordi valget skjedde før den utvalgte ble født innebærer dette også en predestinasjonslære.
• Begrenset soning: Ved Kristi død ble straffen for syndene begått av de Gud har bestemt seg for å frelse sonet. Kristi sonoffer tok bare vekk syndene til de utvalgte, og ikke hele menneskeheten.
• Uimotståelig nåde: Guds nåde gis til de han har bestemt seg for å frelse, og overvinner deres motstand slik at de kommer til en frelsende tro.
• De helliges vedvarenhet: De som har blitt frelst kan ikke falle fra. De hellige brukes av kalvinister om de som virkelig er frelst gjennom Guds utvelgelse, og ikke i f.eks. den forstand man finner i Den katolske kirke (se helgen).