Patriotisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Patriotisme (fra latin patria) er følelsen av kjærlighet, tilknytning og forpliktelse til ens eget fedreland. Den kan være både kulturelt, etnisk eller politisk betinget.
Patriotismen og den positivt forståtte nasjonalismen ble et utbredt fenomen særlig i løpet av og etter den franske revolusjon. Ordene patriotisme og patriot brukes også tidvis om tilhengere og fans av fotballklubber og annet.
Innhold |
[rediger] Patriotismen i Norge
Den særegne norske patriotismens glansperiode regnes vanligvis fra 1770 og varer omtrent til romantikkens gjennombrudd omkring 1830. Kampsakene innenfor patriotismen var i begynnelsen eget universitet, egen nasjonalbank, og etterhvert også frihet eller adskillelse fra Danmark. Utover i 1820-årene, etter at friheten var vunnet, kom kampen til å stå om kulturell selvstendighet og eget skriftspråk. I denne kampens siste fase sto Henrik Wergeland sentralt. Retningen blir noen ganger kalt kraftpatriotismen.
Danmark-Norge opererte i enevoldstiden med et slags Statsfædreland som alle borgere av helstaten skulle bekjenne seg til. Nordmenn på 1700-tallet, spesielt de som kom til å studere i København, hadde en tendens til å skille mellom statsfedrelandet på den ene siden, og det naturlige fedrelandet på den andre. Denne distinksjonen var gammel. Man kjente seg ikke som dansker, selv om man levde under samme konge og forvaltning. Selv Ludvig Holberg finner det naturlig å sette skille her. Johan Nordahl Brun uttaler i 1773:
- I naturlig forstand er Norge vort fædreneland; i en borgerlig er baade Danmark og Norge det.
[rediger] Den første fasen
Den første fasen begynte omkring 1770 og strakte seg fram til 1807. En viktig drivkraft i disse årene er det norske selskab. Brun, som var med blant stifterne, hadde alt i 1771 skrevet drikkevisa For Norge, Kæmpers Fødeland, som ganske snart ble forbudt av enevoldsstaten. Den verserte med tida som protestvise mellom nordmennene. Brun var også en av dem som på samme tid tok til orde for eget norsk universitet.
Alt dette fant sted i den toårige Struensee-perioden, da det ble innført trykkefrihet i helstaten. I løpet av den tida ble det offentliggjort en rekke skrifter fra norsk hold om Norges posisjon i unionen. Etter Struensees henrettelse i 1773 ble trykkefriheten innskrenket, og det ble vanskeligere å komme med slike ytringer.
Tiden er full av fyndige, kraftpatriotiske slagord, staute ytringer om den nasjonale karakter, de norske fjell og så videre. Vi kan bare fastslå at patriotismen kunne være svært glødende i disse årene.
[rediger] Andre fase
Den andre fasen er kanskje norsk patriotismes mest intense. Nasjonalfølelsen ble bygget oppunder av Napoleonskrigene og handelsblokaden fra Storbritannia, og de stadige angrepene fra Sverige. Den samlende faktoren i denne tida var prins Christian August, som de norske patriotene satte sitt håp til. Selskabet for Norges Vel ble stiftet med prinsen til stede den 29. desember 1809. Blant stifterne var Jakob Rosted, rektor ved Oslo Katedralskole, og Grev Wedel-Jarlsberg. Rosted definerte patriotisme som "fedrelandskjærlighed og intet andet" i 1811. Fasen kulminerte med Kielfreden og utarbeidelsen av Grunnloven. I mellomtiden hadde Norge fått sitt eget universitet i 1811.
Krigen med Sverige virket sammensveisende på folk i Norge. I tillegg kom handelsblokaden fra 1808 av, og den påfølgende hungersnøden. Blant intellektuelle nordmenn vokste misnøyen med at Danmark satte betingelsene for en krig der Norge ikke hadde kunnet velge side selv. Denne misnøyen ga seg utslag først i oppslutningen om Kristian August, og senere i reaksjonen på Kiel-freden. Nå var den nasjonale stemningen så utbredt at det ikke var vanskelig å samle folk til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll. Bonden som kjørte Georg Sverdrup til stormannsmøtet i februar 1814 gir et godt uttrykk for stemningen:
- «Jeg vil gi mitt og mines liv og alt for ikke å oppleve den dag da Norge blir underkastet Sverige. Men hva du sier eller gjør, så husk at Gud er attåt».
Les mer om 1814 i kategorien Norges historie.
[rediger] Tredje fase
De første årene gjaldt det å komme seg etter sjokket, og å avfinne seg med den nye unionen. Kampsaken fra 1820 og framover blir feiringen av 17. mai. Dette var en ergrelse for Karl Johan, og feiringen ble forsøkt stanset flere ganger. Nordmennene fant seg ikke i en svensk stattholder en gang, og da det sprakk for begge parter etter Torvslaget i 1829, ga kongen seg, stattholderen ble trukket tilbake, og 17.mai ble en årlig tradisjon. Etter 1830 ble konflikten gradvis mer kulturpolitisk, og debatten om forholdet til den dansk-norske enhetskulturen tok til.
[rediger] Avgrensning mot nasjonalromantikken
Patriotismen regnes ikke som en nasjonalromantisk retning selv om man hyllet norske grunnsymboler som bonden og de norske fjellene. Bøndene var symboler på det norske mer i kraft av sin posisjon som "urbefolkning" enn på grunn av den kulturen de bar med seg. På samme vis var fjellene symboltunge på grunn av sin iboende "trausthet". Naturmystikk og forherligelse av folkekultur forekommer i liten grad før Maurits Hansen, som regnes til før-romantikerne. Nasjonalromantikken knyttes først og fremst til bevisstheten og orienteringen om folkekulturen, og denne vokste ikke fram før etter 1840.
