Modernisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial.
Modernisme betegner en mengde kulturelle bevegelser med opphav i de store endringene som fant sted i vesten mot slutten av det 19. århundre og utover i det 20. århundre. Begrepet favner en rekke til dels svært radikale bevegelser innen kunst, arkitektur, musikk, litteratur og kunsthåndverk som vokste frem i denne perioden.
Modernistisk tankegang legger vekt på menneskets evne til å skape, forbedre og forandre sine omgivelser, ved hjelp av vitenskap, teknologi eller eksperimentering. Modernismen gikk inn for å undersøke alle sider av tilværelsen på nytt, fra handel til filosofi, med det formål å finne ut hva som «bremset» fremgangen for slik å kunne finne nye og mer progressive måter å oppnå de samme tingene på.
Modernismen omfavner nåtiden og forandringen, og står slik mot mange akademiske og historiske konvensjoner. De «tradisjonelle» uttrykksmåtene - arkitektur, litteratur, tro, samfunnets organisering og dagliglivet - var alle utdatert. Man ønsket en mer direkte konfrontasjon med de nye økonomiske, sosiale og politiske betingelsene som hadde oppstått i en etterhvert full-industrialisert tilværelse. Noen deler det 20. århundre mellom to bevegelser: modernismen og postmodernismen, mens andre ser disse to som to sider av samme bevegelse.
[rediger] Definisjon og ordforklaring
Modernismen må ikke forveksles med moderniteten, som betegner vestens nyere historie fra opplysningstiden fram til i dag.
[rediger] Forspill og fremvekst
Første halvdel av det 19. århundre i Europa rommet mange kriger og revolusjoner, en manifestering av ideene som tilhører romantikken: vekt på individets subjektive opplevelse, det overnaturlige, Naturens opphøydhet som motiv for kunsten, revolusjonære og radikale uttrykksformer og individuell frihet. Rundt midten av århundret hadde det utviklet seg en syntese av disse ideene og mer praktiske rettede tanker om stabile styresett, delvis med bakgrunn i de mislykkede «romantiske» og demokratiske revolusjonene i 1848. Dette synes godt i Otto von Mismarcks Realpolitik og «praktiske» filosofier som positivisme. Perioden kalles ved ulike navn - i Storbritannia kalles den «viktoriansk tid» - og sprang ut av en tanke om at virkeligheten er herre over subjektive oppfatninger.
Avgjørende for denne tanken var et felles grunnlag av normer og institusjonelle rammer, så som kristendommens religiøse normer, vitenskapelige normer fra den klassiske fysikken og at en oppfatning av at det å betrakte virkeligheten fra et objektivt ståsted ikke bare var mulig men også høyst ønskelig. Dette omtales som realisme. Innen filosofien ble fornuften satt i høysetet av retninger som rasjonalisme, materialisme og positivisme.
Det fantes tankeretninger som gikk mot denne strømmen. Noen av dem var direkte etterkommere av romantiske tankeretninger. Agrarianistiske og vekkelsesorienterte bevegelser i kunst og diktning, særlig Det prerafaelittiske broderskap og filosofen John Ruskin. Spesielt rasjonalismen møtte motstand. Særlig gjaldt det Hegels dialektiske syn svilisasjons- og historiesyn, som ble besvart av Friedrich Nietzsche og Søren Kierkegaard, to viktige eksistensialister. Til sammen utfordret disse ulike tankeretningene tanken om trygghet med grunnlag i sivilisasjon, historie eller fornuft.
Fra 1870-tallet sto utviklingsoptimismen, det vil si oppfatningen av at historien og sivilisasjonen er naturlig fremadskridende og alltid av det gode. Forfattere som Wagner og Ibsen møtte motbør blant sine egne for sin kritikk av samfunnene de levde i, og advarte mot at en stadig akselererende fremgang ville føre til at det individet ville stå løsrevet fra samfunnets normer og isolert fra sine medmennesker. Man diskuterte om ikke verdiene til kunstnerne var mer enn bare forskjellige fra samfunnets; Samfunnet ble satt som antitesen til fremgang og utvikling, slik at det i sin nåværende form ikke ville kunne bevege seg fremover. Filosofer trakk den tidligere optimismen i tvil. Arbeidene til Schopenhauer ble kategorisert som pessimistiske med sitt syn på viljen, syn som blant andre Nietzsche senere trakk inn i sine tanker.
To av de mest opprivende tenkerne fra perioden var biologen Charles Darwin og den politiske tenkeren Karl Marx. Darwins lære om evolusjon gjennom naturlig utvalg undergravde folkets religiøse overbevisninger og de intellektuelles tanker om menneskets som noe enestående. Tanken om at mennesket ble drevet av de samme impulsene som dyr skulle vise seg å være vanskelig å forene med tanken om menneskets edle ånd og sjel. Karl Marx viste på et vis en politisk variant av det samme: problemer i økonomien var ikke midlertidige eller forårsaket av noen spesiell ugjerning eller forhold i tiden, men heller forårsaket av fundamentale forhold i det kapitalistiske system. Darwins og Marx' tanker skulle begge skape bevegelser som var avgjørende for modernismens fremvekst.
Samtidig og selvstendig vokste to nye ideer innen kunsten og litteraturen som skulle øve stor innflytelse frem i Frankrike. Den første var impresjonismen, en retning i malerkunsten som først og fremst fokuserte på arbeider gjort utendørs, ikke i studioer. Impresjonistiske malerier viste at mennesker ikke ser objekter, men lys. Impresjonismen fikk en voksende tilhengerskare til tross for indre stridigheter, og fikk stadig større innflytelse. Til å begynne med ble impresjonistne avvist av den viktigste utstillingen i sin samtid, den statsstøttede Parissalongen; impresjonistene organiserte sine egne utstillinger på 1870- og 1880-tallet parallellt med Parisersalongen. Den såkalte refusertes salong i 1863 ble laget av keiser Napoleon III for å vise alt som var avvist av parisersalongen var en viktig begivenhet. Særlig Manet fikk svært stor oppmerksomhet, og innledet bevegelsens kommersielle suksess.
Den andre retningen var symbolismen. Grunntanken er at språk har et symbolsk uttrykk i seg selv og også en patriotisk kraft, og at poesi og skjønnlitteratur skal hengi seg til de forbindelser ordenes lyd og kvalitet alene gir. Dikteren Stéphane Mallarmé skulle få særlig stor betydning for senere retninger
Samtidig var samfunnskrefter, politiske krefter og økonomiske bevegelser som skulle bli grunnlaget for argumentasjon for radikalt annerledes kunst og tenkning i sving. Den fremste av disse var industraliseringen som bygget på dampmaskinen. Denne skapte bygninger som kombinerte kunst og håndtverk i nye materialer, som for eksempel støpejern til jernbanebroer og stasjonsbygg i støpejern og glass, og ikke minst Eiffeltårnet. Industrialiseringen endret det urbane miljøet drastisk.
Nøden som oppsto i det industrialiserte bylivet og nye vitenskapelige metoder skapte forandringer som rystet den europeiske sivilisasjonen som inntil det hadde betraktet sin egen utvikling som ubrutt og positiv siden renessansen. Telegrafen gjorde kommunikasjon over store distanser mulig og gjorde at selv tidsoppfatningen ble endret.
I mange moderne fagfelt omtales feltets form fra før det 20. århundre som «klassisk», for eksempel innen fysikk, økonomi og kunstarter som ballett og arkitektur. Dette kan gi et bilde av hvor omfattende de ovennevnte endringene var.
[rediger] Modernismens begynnelse (1890 - 1910)
William Everdell har argumentert for at modernismen begynte med at Richard Dedekind deling av den reelle tallinjen i 1872 og Bolttzmanns statistiske termodynamikk i 1874. Clement Greenberg har skrevet: «Det som trygt kan kalles modernisme oppsto i midten av forrige århundre - og ganske lokalt, i Frankrike, med Baudelaire i litteraturen og Manet i malerkunsten, og kanskje med Flaubert også, i prosaen. (Det var en stund senere og ikke så lokalt at modernismen viste seg i musikken og litteraturen.»[1] Modernismen ble først omtalt som avant-garde, et bregrep som siden det har blitt brukt ombevegelser som bevisst søker å bryte med en side ved tradisjonene og status quo.
På 1890-tallet begynte man å tenke i retning av at det var nødvendig å sette tilside tidligere normer fullstendig, i stedet for bare å revurdere den gamle kunnskapen i lys av den nye teknologien. Den gryende bevegelsen i kunsten svarte til fremskritt som Relativitetsteorien i fysikken, den stadig mer utstrakte bruken av forebrenningsmotoren og industrialiseringen, og samfunnsvitenskapenes stadig større rolle i politikken. Det ble hevdet at dersom det ble stilt spørsmål ved selve virkelighetens natur og begrensningene som hadde blitt lagt på menneskelig aktivitet forsvant, da måtte kunsten også forandre seg radikalt. Derfor så man i de første femten år av det 20. århundre en rekke forfattere, tenkere og kunstnere som brøt med tradisjonelle måter å organisere litteratur, malerkunst og musikk.
Sigmund Freud presenterte et syn på personligheten som innebar en underbevissthet full av grunnleggende, ubeherskede drifter behersket av selvpåførte begrensninger. Dette synet kombinerte Carl Jung med tanken om en kollektiv underbevissthet med forestillinger som bevisstheten enten omfavnet eller kjempet mot. Jungs syn antydet at folks trang til å bryte sosiale normer ikke var et utspring av barnslighet eller ignoranse, men heller sentrale for menneskedyret (ideen om mennesket som et dyr var allede introdusert av Darwin).
Friedrich Nietzsche sto for en filosofi der ulike krefter, særlig vilje til makt, var viktigere enn fakta eller ting. Ikke ulikt hevdet Henri Bergson at 'livskraften' var viktigere en statiske virkelighetsoppfatninger. Det som forente alle disse tenkerne var en romantisk mistro til den viktorianske positivismen og sikkerhten. I stedet sto de for, eller i Freuds tilfelle forsøkte å forklare, irrasjonelle tankeprosesser gjennom fornuft og helhetstenkning (holisme). Dette hang sammen med en holistisk trend som hadde vart i nærmere hundre år og førte med seg en økt interesse i det okkulte og i 'livskraften'.
Fra denne opphopningen av idealer fra romantikken og fra forsøk på å finne et måte å forklare det ukjente kom den første bølgen av verker som, selv om forfatterne betraktet dem som forlengelser av eksisterende bevegelser i kunsten, brøt med det underforståtte forståelsen av at kunstnerne tolket og representerte borgerlig kultur og borgerlige ideer. Blant disse modernistiske landemerkene finnes Arnold Schönbergs atonale avslutning på sin Andre strengekvartett fra 1908, maleren Wassily Kandinskys ekspresjonisme fra 1903 av, som kulminerte i grunnleggelsen av gruppen Der blaure Reiter («den blå rytter») i München i 1911, og kubismens fremvekst fra arbeidene til Picasso og Georges Braque i 1908.
Teoriene til Sigmund Freud og Ernst Mach øvde stor innflytelse på denne bølgen. De hevdet fra 1880-tallet av at hjernen hadde en grunnleggende, fundamental struktur og at subjektive erfaringer oppsto fra samspill mellom ulike deler av hjernen. Hele den subjektive virkelighete var i følge Freuds ideer basert på spillet mellom grunnleggende drifter og instinkter, som formet synet på omverdenen. Ernst Mach utviklet en velkjent vitenskapsfilosofi, ofte kalt «logisk positivisme». Denne var et brudd med tidligere tanker om at en ytre og absolutt virkelighet kunne tegnes inn slik den var i et menneskesinn; i John Lockes tankegang begynner hjernen som tabula rasa. Mach hevdet at kunnskapen om virkeligheten også inneholdt en del som ikke skrev seg fra observasjonene av virkeligheten.
Denne modernistiske bølgen brøt med fortiden i det første tiåret av det 20. århundre, og prøvde å redefinere ulike kunstformer radikalt. Blant de ledende skikkelsene i den litterære delen av bevegelsen(e) fant man:
|
|
|
|
Komponister som Schoenberg, Stravinsky og George Antheil sto for modernisme i musikken. Malerne Gustav Klimt, Picasso, Matisse, Mondrian og bevegelsene Les Fauves, kubismen og Surrealistene representerte ulike retninger av modernismen i malerkunsten. Arkitekter og designeresom Le Corbusier, Walter Gropius og Mies van der Rohe bragte modernistiske tanker inn i det urbane hverdagslivet. Modernistiske ideer påvirket området utover det kunstneriske; for eksempe lot John Maynard Keynes seg påvirke av Woolf og andre medlemmer av Bloomsburygruppen.
Kunsten fikk et større avhengighetsforhold til markedet, og kunstvarene konkurrerte om kjøpernes gunst. Det dukket opp et nytt slagord: "kunst for kunstens skyld", det vil si kunst som ikke trengte en religiøs, politisk eller sosial rettgerdigjøring, men som skulle vurderes på egne premisser som et estetisk verk. I et maleri var det for eksempel ikke det fortellende innholdet som var det viktige, men det formalesteiske, blant annet spenningen mellom flate og form, fargenes samspill, markeringen av abstrakte kvaliteter og helheten i komposisjonen.
[rediger] Modernismen skyter fart, 1910 - 1930
I forkant av første verdenskrig kunne man ane en voksende spenning og utilfredshet med samfunnet, manifestert i 1905-revolusjonen i Russland og i mange radikale partier, også i kunst i alle former. Man gikk inn for enten radikalt å forenkle tidligere konvensjoner eller avvise dem helt. Igor Stravinskijs Vårofferet kom i 1913; en ballett om menneskeoffer. Samme år kom også Einsteins første artikkel om relativitetsteorien, Niels Bohr utformet Bohr-modellen, Edmund Husserl utga sin Ideer, Ezra Pound grunnla imagismen og den beryktede Armory Show i New York. Samtidig sjokkerte unge malere som Pablo Picasso og Henri Matisse med sin avvisning av det tradisjonelle perspektivet som utgangspunkt for bildene - et skritt ingen av impresjonistene, selv ikke Cézanne hadde tatt.
Disse tingene var i ferd med å gi begrepet modernisme nytt innhold: det skulle omfatte oppløsning og avvsisning av eller bevegelse forbi enkel realisme i litteratur og kunst, og enten avvisning eller dramatisk endring av tonalitetsbegrepet i musikk. Dette fjernet modernistene fra 1800-tallets kunstnere som tendensielt hadde tro på at verden gikk fremover. Forfatterne Dickens og Tolstoj og komponisten Brahms var ikke radikale eller bohemer, men heller verdsatte medlemmer av samfunnet som med sin kunst bidro til samfunnets fremgang, selv om den tidvis kritiserte uønskede sider av det. Modernismen oppfattet, mens den ennå var progressi, tradisjonelle former og tradisjonelle sosiale former som fremskrittsfiendtlige. Derfor ble kunstneren noe nytt, en revolusjonær som skulle omvelte snarere enn opplyse.
Futurismen er et godt eksempel på dette. I 1909 ble F. T. Marinettis første manifest trykket i Paris-avisen Le Figaro; kort tid senere undertegnet en gruppe malere (Giacomo Balla, Umberto Boccioni, Carlo Carrà, Luigi Russolo og Gino Severini) det futuristiske manifest. Manifestene var formet etter det kommunistiske manifest og la frem ideer som skulle provosere og samle tilhengere. Under sterk påvirkning fra Bergson og Nietzsche sto futurismen som en del av modernismens omfavnelse av oppløsningen av for eksempel samfunn og eksistens.
Den modernistiske filosofien og kunsten ble fortsatt betraktet kun som en del av en større sosial bevegelse. Malerne Klimt og Cézanne og kompinistene Mahler og Richard Strauss var «fryktelige moderne» - de som sto nærmere avant-garden ble oftere hørt om enn hørt. Polemikker til forsvar for geometrisk eller abstrakt malerkunst ble stort sett kun sett i nisjemagasiner (som The New Age i Storbritannia) med med små leserkretser. Modernistisk primitivisme og pessimisme var kontroversiell, men ikke i tråd med en allmenn, viktoriansk tro på fremgang og den utbredte liberale optimismen.
Den første verdenskrigen og dens etterspill sto for opprivende omveltninger, slike kunstnere, for eksempel Brahmsfra slutten av det 1900-tallet , hadde fryktet og som avant-gardistene hadde sett frem til. For det første syntes den tidligere status quo tydelig mislykket for en generasjon som hadde sett millioner dø i kamp om jordstykker - før krigen hadde man hevdet at ingen ville gå inn i en sånn krig fordi omkostningene ville bli for store. For det andre forandret maskinalderens fremvekst livsbetingelsene fundamentalt - krigsmaskiner ble en realitet. For det tredje ble selv grunnleggende forestillinger rokket ved av krigens grusomhet. Realismen syntes ubrukelig i møte med skyttergravskrigens uvirkelighet, for eksempel fremstilt i Erich Maria Remarques Intet nytt fra Vestfronten (1929). Videre fremsto tanken om menneskehetens sakte men sikre åndelige fremgang latterlig i møte med krigens nedslaktinger. Den første verdenskrig blandet sammen teknologiens harde, geometriske, mekaniske rasjonalitet med mytens marerittaktige irrasjonalitet.
Modernismen hadde vært forbeholdt de få før krigen, men ble i 1920-årene den rådende retning i europeisk kunst. Modernismen viste seg i Europa i kritiske retninger som dadaisme, i konstruktive retninger som surrealisme, og i mindre bevegelser som Bloomsburygruppen. Hver av disse «modernismene», som noen kalte dem, la vekt på å finne nye metoder for å oppnå nye resultater. Impresjonismen var en forløper: på tvers av landegrenser samlet billedkunstnere og forfattere som i en internasjonal bevegelser. Surrealisme, kubisme, Bauhaus og leninisme er eksempler på bevegelser som raskt fant tilhengere utenfor sitt geografiske opphav.
Kunstutstillinger, teater, film, litteratur og bygninger underbygget alle en allmenn oppfatningen av at verden var i forandring. Mange slike møtte motvilje; malerier ble spyttet på, det ble organisert opptøyer i utstillinger og politiske skikkelser erklærte modernismen umoralsk. Samtidig er 20-årene kjent som «Jazz-alderen», og allmenheten viste stor entusiasme for biler, luftfart, telefonen og andre teknologiske fremskritt.
Rundt 1930 hadde modernismen blitt en del av det etablerte både i kunst og politikk. Begrepet hadde endret betydning: på 20-tallet reagerte man mot modernismen fra før 1918, den som la vekt på sin forbindelse til den fortiden den var i opprør mot, og mot trekk ved den som ble oppfattet som overdrevent påtatte, irrasjonelle og emosjonelle. Perioden etter første verdenskrig vaklet mellom systematisering eller nihilisme; den mest avgjørende bevegelsen var dadaismen.
Endel forfattere angrep den nye modernismens galskap, mens andre beskrev den som sjelløs og mekanisk. Modernister i mellom var det uenighet om publikums rolle, kunstnes forhold til publikumet og kunstens rolle i samfunnet. Modernismen innebar således mange motstridende svar. Det falt ned på at vitenskap og vitenskapelig rasjonalitet, ofte med modeller fra 1700-tallets Opplysningsbevegelse, stående som kilden til logikk og stabilitet, mens de grunnleggende, primitive seksuelle og underbevisste driftene i samspill med maskinalderens tilsynelatende ulogiske sammensetning ble det følelsesmessige grunnlaget. Med utgangspunkt i disse to, om enn noe uforenlige, faktorene begynte modernister å stable sammen et komplett verdensbilde.
[rediger] Modernismens andre generasjon (1930 - 1945)
Fra 1930 hadde modernismen blitt en del av populærkulturen. Men en økende urbaniseringen, ble den etterhvert sett på som kilden til løsninger på samtidens utfordringer. Akademia fattet interesse for modernismen, og det ble utviklet en teorier om modernismens betydning. Populærkultur, med utgangspunkt ikke i finkulturen men i sin egen virkelighet, skapte mye modernistisk innovasjon; særlig masseproduksjonerte varer bidro. Magasinet The New Yorker begynte å publisere nye og moderne tanker fra unge forfattere og humorister som Dorothy Parker, Robert Benchley. E. B. White, S. J. Perelman og James Thurber. Moderne ideer i kunsten dukket opp i reklame og logoer; logoen til Londons undergrunnsbane ble designet av Edward Johnson i 1919, er et tidlig eksempel på hvordan man oppfylte nye behov for tydelige visuelle symboler som er lette å huske.
Marxisme var en annen viktig innflytelse i tiden. Den primitivistiske og irrasjonelle modernismen fra før første verdenskrig innebar for mange avstand til alle politiske systemer og løsninger, og 1920-tallets nyklassisisme, representert ved T. S. Eliot og Igor Straviniskij, avviste populære løsninger på moderne problemer - fascismens fremvekst, den store depresjonen og krigshissingen - og bidro til økt radikalisering. Den russiske revolusjonen fyrte opp under politisk radikale ideer og utopisme og skapte tydeligere politiske holdninger. Bertolt Brecht, W. H. Auden, Andre Breton, Louis Aragon og filosofene Antonio Gramsci og Walter Benjamin var tilhengere av denne modernistiske marxismen. Denne venstreradikale tendenser var verken allmenn eller definerende, og det er ingen spesiell årsak til å knytte modernismen grunnleggende med venstresiden av politikken. Blant modernister som uttalt tilhørt politikken høyreside finnes Wyndham Lewis, William Butler Yeats, T. S. Eliot, Ezra Pound og Menno ter Braak.
En tydelig endring med i denne perioden var at moderne produkter ble en del av hverdagslivet. Elektrisitet, telefonen, bilen og behovet for vedlikehold, reparasjon skapte nye manerer, nye sosiale arenaer og forhold. De avbrutte øyeblikkene som bare noen få opplevde på 1880-tallet, ble dagligdags; kommunikasjonshastigheten som i 1890-årene var forbeholdt aksjemeglere, ble en av hverdagslivet.
Modernismen, i jakten på sosial organisering, frembragte undersøkelser i seksualvaner og forholdet i kjernefamilien (snarere enn den utvidede familien). Den freudianske vekten på infantil seksualitet og barneoppdragelser ble større, fordi folk fikk færre barn og dermed et mer spesifikt forhold til hvert barn. Disse teoretiske tilnærmingen vant popularitet.
[rediger] Modernisme etter den andre verdenskrig
Etterkrigstiden så Europas hovedsteder i uorden med stort behov for økonomisk og materiell gjenreising og politisk regruppering. I Paris, byen som en gang var kjernen i den europeiske kulturen og verdens kunsthovedstad, hadde ikke lenger noe klima for kunst. Viktige samlere, kunsthandlere og modernististke malere, forfattere og poeter hadde rømt fra Europa til New York og USA. Surrealistene og moderne kunstnere fra alle Europas kultursentre flyktet fra nazistenes herjinger til USA, og mange av dem som ikke hadde rømt, omkom. Noen få kunstnere hadde forblitt i Frankrike og overlevd: Pablo Picasso, Henri Matisse og Pierre Bonnard, blant andre.
1940-årene i New York ble et høydepunkt for amerikansk abstrakt ekspresjonisme, en modernistisk bevegelse som kombinert inspirasjon fra Matisse, Picasso, surrealisme, Joan Miró, kubisme og fauvisme med amerikanske størrelser som Hans Hofmann og John D. Graham. Amerikanske artister nøt nærværet til Piet Mondrian, Fernand Leger, Max Ernst og Andre Breton-gruppen, Pierre Matisses galleri og Peggy Guggenheims galleri Dette århundrets kunst og flere andre.
[rediger] Pollock og den abstrakte ekspresjonismen
[rediger] Modernisme i 1960-årene etter den abstrakte ekspresjonismen
[rediger] Popkunst
[rediger] Minimalisme
[rediger] Collage, Assemblage, installasjon
[rediger] Neo-dada
[rediger] Performance og Happenings
[rediger] Fluxus
[rediger] Senmodernismen
[rediger] Kjente modernister
- Arkitektur: Le Corbusier, Ludwig Mies van der Rohe, Gunnar Asplund, Arne Korsmo
- Malerkunst: Henri Matisse, Edvard Munch, Pablo Picasso
- Litteratur: Gertrude Stein, Knut Hamsun, James Joyce, Virginia Woolf, Tarjei Vesaas
- Lyrikk: Rolf Jacobsen, Edith Södergran, Artur Lundkvist
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ Clement Breenberg: Modern and Postmodern Syvende avsnitt. Adresse besøkt 15. april 2008
[rediger] Litteratur
[rediger] Eksterne lenker
| Art nouveau • Barokk • Bysantinsk kunst • Dragestil • Gresk kunst • Historisme • Impresjonisme • Klassisisme • Middelalder • Modernisme • Realisme • Renessanse • Rokokko • Romansk kunst • Romantikk • Romersk kunst • Sveitserstil • Tidlig kristen kunst |
