Hardingfele

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hardingfele laget av Knut Gunnarsson Helland.

Foto: Frode Inge Helland

Hardingfela er en norsk variant av fiolinen. I tillegg til 4 overstrenger, har den 4–5 underliggende resonansstrenger. Disse gir den spesielle klangen i en hardingfele. Det er også lett å kjenne igjen ei hardingfele på dekorasjone, som tildels er stedegne. Ei hardingfele kan også kjennest igjen på stolen som er flatere enn på en vanlig fiolin.

Isak Nilssen Botnen (1669–1759) regnes som «oppfinner» eller konstruktør av den moderne hardingfela. Han var født på gården Skaar i Hardanger. Han lagde feler med varierende antall understrenger, oftest 2, men også opp til 6. Det finnes fortsatt ca 15 hardingfeler han har bygd.

Sønnen, Trond Isaksen Botnen (Flatabø) lagde omkring 1 000 hardingfeler. 30–40 av disse er bevart. Han bygde også den eldste norskbygde fiolinen som fortsatt er bevart. Den er datert til 1764 og er plassert i Hardanger Folkemuseum i Utne.

Den eldste, bevarte hardingfela er laget i 1651 av lensmann Ole Jonsen Jaastad (1621–1694) i Ullensvang. Denne hardingfela er på Historisk museum i Bergen. Fela har bare to understrenger, noe som er vanlig for de eldre felene.

En annen velkjent fele er den såkalte «Gullhardingfela» som ble laget av Magne Kvamme. Denne hardingfela ble laget samme år som den fikk gull i Landskapsleken.

[rediger] Konstruksjon

En flott laget hardingfele kan også være kunst og ikke bare et instrument. Det er vanlig at kroppen på hardingfela er dekorert, og det kan være flere som dekorer en fele. Ofte er hodet på fela formet som et løvehode eller et kvinnehode.

Hardingfeler deles i to grunntyper, den eldre typen og den yngre typen, og det som skiller disse fra en vanlig fiolin er

Den yngre hardingfela

Mye dekor
Ofte 4 resonansstrenger
Du kan se tvers gjennom f-hullene på fela, altså man kan se tvers gjennom fela på siden
Lokket er høyere hvelvet, på de nyere er det høyere rygg enn på de gamle hardingfelene
Gripebrettet er flatere og kortere enn gamle fela. Det samme er halsen
Gripebrett og hals er kortere
Strengene er tynnere og lettere

Den eldre hardingfela

Formen er helt annerledes smalere og mer kantete
På den eldre er halsen rett mens på den yngre heller den bakover
Det er ingen lister innvendig
”Bassbjelken” er skåret i ett med lokket

I boken om Gunnar Røstad står det at han brukte svartor i bunnen, gran i lokket, svartor eller selje i sargene og bjørk eller lønn i halsen.

[rediger] Bruk

De områdene hvor hardingfeler er vanlig er Telemark, Valdres, Setesdalen, Hardanger og videre langs Vestlandet til og med Sunnmøre.

En hardingfele brukes gjerne til lausdans, slik som halling, springar, gangar, vosserull, pols og brudemarsj.

Det finnes også mange gode eksempler på kjente lyarlåter hvor hardingfela ble brukt til spill uten tilhørende dans, slik som Fanitullen, Førnesbrunen, Kivlemøyene, Røtnamsknut, Sankt Thomasklokkene på Filefjell, Sevlien, Siklebekken, Skuldalsbruri og Bessleiken.

I det 20. århundre har hardingfela blitt brukt i, og inspirert, samtidsmusikken. Spesielt komponisten Geirr Tveitt lot seg inspirere av instrumentet, og skrev to konserter for hardingfele og orkester, i henholdsvis 1955 og 1965. Begge konsertene er spilt inn med Arve Moen Bergset som solist.

[rediger] Spilleteknikk og stemming

Hardingfela stemmes ofte høyere enn en vanlig fiolin. Snitt-tonen er som oftest H, men fela kan unntaksvis stemmes helt opp til Ciss. I så fall snakker vi om «høgstilte» feler. Strengene på hardingfela er oftest tynnere enn på en fiolin. De har til felles med barokkfiolinstrengene i fransk senbarokk at a-strengen/kvarten er av uomspunnet tarm, g-strengen/basen er av omspunnet tarm, og d-strengen/tersen er av tarm med åpen (glissen) metallomspinning. I våre dager brukes oftest rene metallstrenger til e-strengen/kvinten, men inntil tidlig på 1900-tallet var strenger av uomspunnet lammetarm i utstrakt bruk. Hardingfela har også til felles med franske barokkfioliner fra tiden rundt 1700 at strengene er forholdsvis tynne og har lavt spenn. Dette står i sterk motsetning til både italienske barokkfioliner og tidlig romantiske fioliner, som begge hadde svært tykke strenger og høyt spenn. Den moderne fiolinen står mellom disse ytterpunktene, men noe nærmere den italienske tradisjonen. Resultatet av dette er at en spelemann på hardingfele gjerne bruker et lettere strøk enn en fiolinist. Klangen i fela er grannere, og instrumentet blir lett overdøvet av den mer høyrøstede klassiske fiolinen.

Spelemannen pleier tradisjonelt å sitte under framføring. Grunnen er den at musikken er ment å danses til, og spelemannen markere takt med føttene. Som oftest vil spelemannen holde fela mer ned mot brystet enn fiolinisten, og utnytte håndleddet under strøkskiftet, mens fiolinister ofte bruker hele armen. Eldre spelemenn, som Myllarguten kunne ofte ha fela helt nede på brystkassa. Som oftest vil spelemannen bruke en svært kort del av buen under framføring. Dette gir utøveren anledning til å gjøre krappe tak, rullinger og kast med buen, noe som gir spillet en egen spenst. Noen steder er dette en viktig tradisjonsmarkør, som i Hallingdal. Lengre bue ble favorisert i bygder der tradisjonen lå nærmere den fiolinistiske teknikken, som i Hardanger. Buene var fra starten av kortere og lettere enn de er i dag. Buene, som felene, har vokst med det skiftende bruksområdet for spelemannen og slåttemusikken.

Spelemennene holder seg tradisjonelt til førsteposisjon. Fraværet av posisjonsspell på hardingfela gjør at mange lar fela hvile i håndleddet på venstre hånd. Posisjonsspell dukket da heller ikke opp før sent på 1800-tallet, da de yngre spelemennene ønsket å vise større briljans i teknikken sin. Grepstrukturen varierer noe fra bygd til bygd, men spelemennene griper oftest over to strenger om gangen, i dobbeltgrep eller «tvigrep». Dette er lettere på hardingfela enn på en fiolin, fordi strengene ofte ligger nærere hverandre. Fela er konstruert for flerstrengt spill. I noen tradisjoner utnyttes også spill på løs streng for effektens skyld. Andre steder, som Valdres eller Vestlandet favoriseres spell på én streng av samme grunn.

Felene var fra begynnelsen av mindre enn de er i dag. Felene til Jon Helland er et godt eksempel på dette. Det var ikke påkrevd at hardingfela skulle låte utover i konsertlokaler – det ble helst spilt i mindre stuer, eller på låvetrevet. Kroppen på fela vokste i takt med spelemennenes behov for større lokaler. Felene har vokst seg nærmere fiolinene i denne prosessen.

Fraværet av posisjonsspill tradisjonelt blir kompensert med en lang rekke ulike stemminger eller felestiller (klassisk: scordatura). Disse stillene finnes både i og utenfor hardingfeleområdet. Alt i alt vil antallet felestiller som er registrert, ligge rundt førti, mer eller mindre. Med tanke på at felene skal stemme om både under- og overstrenger, er selve prosessen med stemming en møysommelig jobb for en spelemann. Derfor går den vitsen spelemenn imellom at det mest brukte felestillet av dem alle er «ustilt».