Johan Sebastian Welhaven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven
Selvportrett fra ca. 1825
Født:	22. desember 1807 Bergen
Død:	21. oktober 1873 (65 år) Christiania
Yrke(r):	lyriker, universitetslærer
Nasjonalitet:	norsk, med dansk og tysk blod i årene
Forfatterperiode:	nasjonalromantikk, klassisisme, senromantikk
Sjanger:	lyrikk, litteraturkritikk
Debut:	Henrik Wergelands Digtekunst (pamflett)
Påvirkninger:	Lyder Sagen, J L Heiberg, Friedrich Schiller og Jean Paul

Johan Sebastian Welhaven (født 22. desember 1807 i Bergen, død 21. oktober 1873 i Christiania) var en norsk lyriker og litteraturkritiker. I ettertid er han mest kjent som Henrik Wergelands poetiske og kulturpolitiske motpol, men Welhaven har en betydelig posisjon i kraft av eget virke.

Welhaven regnes som en av de sentrale dikterne i norsk litteratur under første halvdel av 1800-tallet. Han var romantiker, rendyrket et høyt refleksjonsnivå, dyrket den rene sjanger og arbeidet med formen. Hans diktning omfatter den polemiske sonettesamlingen Norges Dæmring. Som sentrallyriker var trådte han fram først i 1839. En god del av diktene er inspirert av folkeminne og folkediktning. Han skrev og salmer.

I 1840 ble Welhaven konstituert som lektor i filosofi ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania. Han ble fast ansatt i 1843, og ble professor i 1846. Ved siden av filosofi underviste han i litteraturhistorie.

Welhaven var vakker, stridbar, intelligent, selvbevisst og arrogant. Hans blikk hadde noe eget over seg. Mange opplevde det som gjennomtrengende, ja i blant nesten farlig. En blendende veltalenhet gjorde Welhaven ettertraktet i selskapslivet, og mye tyder på at han har hatt stor evne til å gi varmt av seg selv i nære forhold.

Johan Ludvig Heiberg (1791–1860), Welhavens tremenning på morsiden, fikk tilsendt Norges Dæmring med en dedikasjon fra forfatteren som slutter slik:

O, gid De fandt,
naar her De bruger Sonden,
blot nogle Glimt
af Fætterskab i Aanden.

At Heiberg var et ideal, går bl.a. fram av Welhavens prolog «Johan Ludvig Heiberg», skrevet til oppføringen av Elverhøi på Christiania Theater i 1860.

[rediger] Ætt, oppvekst og studier

Welhavens far, Johan Ernst Welhaven, var sønn av Johan Andreas Welhaven og Elisabeth Margrethe Woltmann, begge fra Nord-Tyskland. Welhavens mor, Else Margrethe Cammermeyer, var datter av Johan Sebastian Cammermeyer og Maren Heiberg, begge danskætta. Else Margrethe Cammermeyer og Johan Ernst Welhaven giftet seg i 1806 og fikk elleve barn, mellom dem Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven.

Johan Sebastian Wellhaven vokste opp i Domkirkegaten i Bergen. Faren arbeidet ved St. Jørgens Hospitals kirke, og engasjerte seg for hospitalets spedalske. Om moren er det sagt at hun var skarp og hadde en utviklet kritisk sans. Sønnen, Johan Sebastian Welhaven, ble sendt på Bergen katedralskole og satte pris på morsmålslæreren, farens gamle venn Lyder Sagen, som fikk stor innflytelse på hans syn på diktning i unge år. Sagen tolket Homer for sine elever, gav dem innblikk i dansk og tysk litteratur, og skjerpet deres sans for språk og form. Bare i dennes timer blomstret Welhaven. Gjennom det meste av skoletiden ellers klaget både rektor og lærere over plagsom munnbruk og manglende flid.

Etter åtte år på latinskolen ble han utskrevet med brukbare karakterer i de fleste fagene, og oppmeldt til Norges eneste universitet som lå i Christiania. Der tok han examen artium og leste til forberedende prøver i to år før han kom hjem til Bergen i 1828 og begynte studier i teologi med faren som veileder. Samme år døde faren, og så måtte sønnen fortsette studiene ved universitetet i hovedstaden der han kom til å bo resten av livet.

Welhaven levde tidvis i stor fattigdom. Han skaffet seg litt innkomme ved privatundervisning og tegning. Helst hadde han nok villet bli billedkunstner. De første årene som student brukte han mye tid på tegning og litografi.

Han tok ikke flere eksamener etter oppholdet i Bergen, trolig grunnet karaktertrekk som gjorde at «han hadde arbeidsvegring når det gjaldt ting han ikke brydde seg om»^[1]. Teologistudiet hadde han følt seg presset inn i av slektstyngde. Om Welhaven ikke fullførte sine studier, så var han utvilsomt en sentral figur i Christianias studentmiljø.

[rediger] Polemikeren og estetikeren

Johan Sebastian Welhavens tidlige forfatterskap er preget av hans kritiske syn på den et halvt år yngre Henrik Wergeland. Paradoksalt nok kom han til å tegne en illustrasjon^[2] til åpningsdialogen i Wergelands kosmologiske dikt Skabelsen, Mennesket og Messias som kom ut i juli 1830, et verk som det skulle vise seg at Welhaven ikke hadde sans for. Måneden etter stod diktet «Til Henrik Wergeland!» anonymt på trykk i Morgenbladet (15. august 1830). Diktet åpner slik: «Hvorlænge vil du rase mod Fornuften?» I første omgang lå Wergeland lavt i terrenget, men etter hvert utviklet det seg en større konflikt mellom de to der store deler av kulturlivet lot seg engasjere. Welhavens debutdikt utgjorde opptakten til Stumpefeiden som tok til i oktober 1831.

I Welhavens offisielle debut, Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste (1832), vedkjenner han seg åpent forfatterskapet til diktet i Morgenbladet. Han viser dessuten sin trang til den polemiske uttrykksform. Den 24 år gamle Welhaven skriver godt, men saklighetsnivået er så som så. Pamfletten gir imidlertid en god innføring i Welhavens estetiske syn, som for en stor del samsvarer med oppfatninger hos samtidens nordiske smaksdommer, Johan Ludvig Heiberg i Danmark. Welhaven ivret for europeiske kunst-teorimodeller og tankemønstre i tråd med den Heibergske estetikk. Wergelands far, Nicolai Wergeland, sendte året etter ut forsvarsskriftet: Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833) der han gjendriver Welhavens kritikk. Welhaven tok opp igjen temaer fra pamfletten i artikkelserien «Om norske Presseanliggender» i kjølvannet av Campbellerslaget.^[3]

I 1834 utga Welhaven sitt viktigste bidrag til den kulturpolitiske debatten, det omfangsrike arbeidet Norges Dæmring. Et polemisk Digt, med ironiske angrep på hjemlig kultur og hyppige finter til patriotene, og især til Henrik og Nicolai Wergeland; det skaffet Welhaven mye motbør og gjorde ham hatet i vide kretser. Det sier kanskje mest om tiden at han ble beskyldt for å være fedrelandsforræder. I ettertid har Ingard Hauge karakterisert sonettesamlingen som en «nasjonalkritisk diktsyklus»^[5].

At Welhaven valgte nettopp sonetteformen, må sees som et uttrykk for at han allerede som ung følte seg sikker på at han behersket de mest krevende utfordringer. Å skrive 76 sonetter er en prestasjon. Welhaven var ikke den første som skrev sonetter i Norge, og mange har gjort det etter ham. Norges Dæmring regnes likevel som det ypperste sonetteverk i norsk litteratur. Allerede i den innledende sonetten, meddeler dikteren at han morer seg med «literaire Landser»:

	Jeg har i Sneen lavet nogle Skandser, en hadrianisk Vagtmur i det Mindre; der leger jeg med literaire Landser. [6]

Det er mye fektelyst i verket, men av og til glimter det fram et kulturpolitisk program, ikke minst i avslutningssekvensen som skildrer «Norges Dæmring» som en oppvåkning og et morgengry: «Dagen stiger, Søvnen er forbi». Welhaven ønsket at Norge skulle utvikle seg som kulturnasjon, men han var mer bakoverrettet og elitisisk enn Wergeland. Norges Dæmring slutter på denne måten:

	Din Hjemstavn, Bonde! er en hellig Jord: hvad Norge var, det maa han engang vorde paa Land, paa Bølge og i Folkerang. [7]

Dette siste kunne for øvrig også Wergeland ha skrevet. I Dæmringsfeiden som oppstod i kjølvannet av utgivelsen regner man med at det deltok i alt 45 personer med Welhaven og Nicolai Wergeland som frontfigurer.

For utfyllende stoff vedrørende motsetningene mellom Welhaven og sønn og far Wergeland se den overgripende artikkelen om Konflikten mellom Wergeland og Welhaven, samt artiklene om Stumpefeiden, Dæmringsfeiden, Campbellerslaget og Campbellerfeiden.

Johan Sebastian Welhaven malt av den dansk-norske billedkunstneren Carl Peter Lehmann i 1842.

[rediger] Lyrikeren

Mellom 1838 og 1860 gav Welhaven ut fem diktsamlinger og en fortelling. Hans produksjon er ikke spesielt stor, men gjennom det han skrev i disse årene, blir vi kjent med andre og mykere sider av Welhaven. Med en rekke nasjonale ballader sluttet han seg til nasjonsbyggerne utover på 1800-tallet. Som poét forenet Welhaven følsomhet og klar tanke. På sitt beste presterte han, med et anerkjennende uttrykk av Henrik Wergeland, «Juvellerkunst». Litteraturhistorikeren Gerhard Gran skriver på denne måten:

Welhavens Digte udkom vinteren 1838 (datert 1839). For samtiden maa denne digtsamling have været en overraskelse; her var kun faa spor af «fædrelandsforræderen» og «modermorderen»; krigeren har afført sig sin rustning; og frem træder en stille elegisk drømmer. I sit angrep paa Wergeland havde han af digteren forlangt «den egte poetiske resignation, der bringer smerten til at dulme og opløse sig i vemod», og med disse ord er grunntonen i digtene givet.^[8]

Welhavens lyrikk er preget av hans estetiske syn. Han gikk inn for en stram oppbygning med klare krav til metrik og rim. Den strenge, poetiske form er tenkt å virke frigjørende på diktets ånd, og det settes likhetstegn mellom diktets ånd og den frigjorte tanke. Diktning er altså en særegen form for tenkning. Mye av Welhavens poetikk finnes nedfelt i det kjente «Digtets Aand» (1844), som begynner slik:

	Hvad ei med Ord kan nævnes i det rigeste Sprog, det uudsigelige skal Digtet røbe dog. Af Sprogets strenge Bygning, af Tankeformers Baand stiger en frigjort Tanke, og den er Digtets Aand. [9]

I Norges litteraturhistorie sammenfattes noe vesentlig i Welhavens kunstsyn på denne måten: «Den evne som dikteren har til å komme i kontakt med det dypeste og sanneste i sitt sinn, har en spesiell betydning i et kultursamfunn som har mistet sin uskyld og umiddelbarhet. Det er kunstnerens spesielle oppgave å knytte forbindelsen med det tapte og trenge gjennom den skorpe av konvensjoner som en moderne sivilisasjon legger om sinnet. Kunsten skal skape en symbolikk som kan bidra til å gi større følsomhet og rikere indre liv».^[10]

Welhaven skildret Nøkken i Digte 1838/39, Kittelsen malte den i 1904.

[rediger] Dalens sagn og melodi

Det mest nyskapende ved Welhaven, var at han så tidlig forsto at det var et fond å øse av i folkekunsten. Allerede i den første diktsamlinga skriver han nærmest profetisk om mulighetene i «Dalens Sagn» og «Dalens Melodi».

	I Fjeldet bor vor Kunst og Poesi; den drømmer der endnu i Landets Bringe, der har den vist os Glimtet af sin Vinge i Dalens Sagn, i Dalens Melodi. [11]

Flere av Welhavens dikt bygger på norske sagn, gjerne hentet fra Andreas Fayes samling fra 1833, mens andre er inspirert av folkelige viser.

Welhaven var dessuten en tidlig representant for det moderne natursynet. Her skiller han seg vesentlig fra Faye som i fordordet til sin skjellsettende sagnsamling beskriver naturen som skremmende og vill. Flere av diktene til Welhaven uttrykker naturromantiske stemninger og lengsel tilbake til barndommen.

I Welhavens første diktsamling finner vi blant annet «Nøkken», «Søfuglen» («En Vildand svømmer stille»), og «Sisyphos». Den siste bygger på den greske Sisyfosmyten, men har aktuelt budskap. Samlinga inneholder også det store diktet «Republikanerne» skrevet under inntrykk av Russlands angrep på Polen.

Joséphine Welhaven (født Bidoulac) (1812–66), fødte sin mann fem barn, blant dem arkitekten Hjalmar Welhaven. Bildet er fra hennes siste leveår, og «gir vel neppe inntrykk av hennes kraft og livlige gemytt». Hun beskrives også som «kunnskapsrik, klok og interessant»^[12].

Welhavens illustrasjon til diktet «Soiree-billeder» der blant annet Camilla Wergeland skildres.

[rediger] Tårer og torner

«Det tornede Træ» fra Nyere Digte (1844/45) oppfattes gjerne som et innsiktsfullt selvportrett som også rommer elementer av selvforsvar.

	Ynder du Træet, da maa du ei hade den hvasse Torn mellem Blomster og Blade ... Jeg saarer, men ak, jeg gjemmer dog en større Smerte end jeg forvolder. [13]

Welhaven strevde med de vanskelige sidene av sin personlighet hele livet. Han kom til å støte flere fra seg med sin skarpe tunge. H. C. Andersen ble f.eks. vettskremt da han traff Welhaven en eneste gang. Det tok mange år før eventyrdikteren i det hele tatt våget seg til Norge.

Welhaven hadde også trofaste venner som tidligere medredaktør for tidsskriftet Vidar, Schweigaard, og brødrene Kjerulf. Welhaven gråt da Schweigaard dro utenlands, og da Hjalmar Kjerulf reiste ut i 1844 forteller broren Halfdan Kjerulf: «Welhaven var, som altid ved sådanne Anledninger, lidenskabelig bevæget, og det er klart at han holder inderlig af Hjalmar og os Alle.»^[14] Tidvis i ungdomsårene var det søsteren Maren og hennes ektemann Michael Sars, Welhavens skolekamerat, som sto Johan Sebastian nærmest. Ekteparet Sars, foreldre til historikeren Johan Ernst Sars og zoologen Ossian Sars, kom til å bosette seg i Christiania med sine barn; og slik ble de Welhavens omgangsvenner seinere i livet også.

Welhavens livsledsager ble den dansk-franske huslærerinnen Joséphine Bidoulac. Hun hørte til den samme venninneflokken fra ungdomsårene som Camilla Wergeland og den tidligere forloveden Ida Kjerulf, søster av Kjerulfbrødrene. Kanskje skrev Welhaven «Det tornede Træ» til sin tilkommende hustru, Joséphine Bidoulac. De giftet seg i mai 1845. Polemikeren Welhaven stilnet på denne tid, og hans prosa var ikke lenger kampberedt slik som før. Det henger trolig sammen med ekteskapet, og med at Henrik Wergeland døde samme sommer.

Camilla Wergeland (1813–95) var fascinert av Welhavens sterke blikk og melodiske stemme.

Ida Kjerulf (1817–40) var Welhavens store, romantiske kjærlighet

[rediger] Erindringens dikter

Welhaven karakteriseres gjerne som erindringens dikter fordi han ofte diktet om emner som hadde levd i ham lenge før de endelig fant sin dikteriske form. Diktene er ikke sjelden elegiske, stemningsfulle og tilbakeskuende.

Noen av Welhavens dikt er inspirert av hans opplevelse av Camilla Wergeland, også dikt som er skrevet lenge etter at de begge var inngått i andre forhold.

	Der kom en Stands i Soiréen, da Præstens Datter traadte ind, og Sladren, der gik om til Theen, blev stum ved hendes lette Trin. [15]

Miljøet i Christiania var lite, og Welhaven traff ikke sjelden sammen med Camilla Wergeland når hun var på bybesøk. De to ble fengslet av hverandre, især var hun hemmelig forelsket i ham, hvilket framgår av hennes brev og dagbøker fra ungdomsårene, der hun som regel omtaler ham som «St. Sebastian», et uttrykk Welhaven satte pris på. Han på sin side var «hendraget» til henne^[16], men situasjonen var vanskelig på grunn av forholdet til hennes bror, Henrik Wergeland, og faren, Nicolai Wergeland, som Welhaven lå i offentlige feider med. Han nærmet seg henne, og trakk seg unna igjen flere ganger. Han foreslo at de kunne opprette et smukt søskenforhold, men det ble for vanskelig. Camilla prøvde gang på gang å reise en mur mot Welhaven, men han klarte ikke helt å holde seg unna, ikke før han forelsket seg alvorlig i Camillas venninne, Ida Kjerulf. Camilla Wergeland ble senere gift med Peter Jonas Collett som tilhørte kretsen rundt Welhaven. Hennes fascinasjon for Welhaven fulgte henne livet ut.

Welhaven forlovet seg med Ida Kjerulf. Noen av de beste diktene handler om sorg og savn etter Ida som døde av tuberkulose. Her kan religiøsiteten hans også ligge åpen. Ett av Welhavens mest kjente dikt, «Den Salige» fra Halvhundrede Digte (1848/49), bygger på minnet om Ida Kjerulf og slutter seg nær til Welhavens berømte kjærlighetsbrev til henne.

	... og paany din Salighed er over mine Drømme som et Lysets Bad, og jeg hører atter hvad du lover, at vi aldrig mer skal skilles ad. [17]

«Møllergutten», Reisebilleder og Digte, 1851, 1. strofe:

Møllergutten sad ved Kværnehuset
under Haukeliens Fjeld,
og han hørte der i Elvesuset
Hallingslaatten fra det dybe Væld.
Fossegrimmen sine Strænge rørte,
Skummet sprang og hvirvlede dertil;
Ingen uden Møllergutten hørte
hvordan Elven gik med Strængespil.

[rediger] Poetisk realisme og nasjonalromantikk

Welhavens dikteriske praksis hører stilistisk til den poetisk realismen. I emnevalg og interesser tilhører han nasjonalromantikken. Her kan det f.eks. vises til dikt som «En Tribut til Kunstforeningen» som skriver seg fra 1836, og «Møllergutten», det siste ble skrevet etter Myllargutens (Thorgeir Augundsons) konsert i Christiania 1849. Andre dikt som er i pakt med nasjonalromantikken er f.eks. «Dyre Vaa», «I Kivledal», «Koll med Bilen», «Det omvændte Bæger» og «Åsgaardsreien». Welhaven er også opphavsmann til den folkelige visa «Raad for Uraad» (om Gudmund Torsen Storebingen).

Halfdan Kjerulf, bror av Ida Kjerulf, var komponist. Han skulle komme til å gi vakker musikalsk drakt til flere av Welhavens dikt. Ett av de diktene som i ettertid lever sterkest, er «Lokkende toner»; om den gåtefulle fuglen med den betagende sangen som fører inn i det skyggefulle, friske skogdypet, og skjenker lengtende drømmer og uforglemmelige opplevelser, men som selv aldri kan nås. Om det er folkesangens fugl eller kjærlighetens fugl eller begge deler, er ikke godt å si. Welhavens tekst og Kjerulfs musikk går opp i en høyere enhet.

	Der fløi en Fugl over Granehei, som synger forglemte Sange; den lokked mig bort fra slagen Vei og ind paa de skyggede Gange. Jeg kom til skjulte Stier og Kjern. hvor Elgene Tørsten slukke: men Fuglesangen lød endnu fjern som Nynn mellem Vindens Sukke: Tirilil Tove langt, langt bort i Skove. [18]

Universitetet i Oslo på 1800-tallet tegnet av Axel Lindahl. Da grunnsteinen til sentrumsbygningen ble lagt, hadde Welhaven skrevet en kantate.

Julius Middelthun var Welhavens venn, og var nok inspirert av Welhavens estetiske syn da han skapte sin anerkjente byste av dikteren i 1867. Kunstneren har tilstrebet et nærmest klassisk skjønnhetsideal preget av rene linjer og opphøyet ro. Samtidig har han fanget inn et visst sarkastisk drag ved munnen, og uttrykket gjenspeiler modellens selvbevissthet, skarpe blikk og kritiske sans. Welhavenbysten eies av Nasjonalgalleriet

[rediger] Universitetslektor og professor

Welhaven ble i 1840 konstituert som lektor i filosofi ved Universitetet i Christiania. Fast ansettelse fikk han i 1843. Det sto strid om hans utnevnelse. Verken han selv eller hans to konkurrenter sto faglig sterkt. Welhaven hadde ikke engang fullført sin teologiske embetseksamen, og hadde heller ikke publisert noe arbeide av filosofisk art. Ti av vurderingskomiteens medlemmer forkastet hans kandidatur, mens et mindretall på tre foreslo ham utnevnt. De vektla hans dikteriske forfatterskap som lå «på et høit nivå og vidnet om filosofisk ånd, en intelligens med overblikk og evne til å diskutere problemer utfra prinsippielle synspunkter».

En av de tre, hans medarbeider fra Vidar-perioden, P.A. Munch, skrev et varmt forsvar på hele tolv sider for Welhaven. Det er sannsynlig at dette virket sterkt. Etter endel videre diskusjon ble Welhaven ansatt på prøve for «eller to år, for å bevise sin duelighed». I 1846 ble han utnevnt til professor i filosofi. Også denne utnevnelsen vakte endel strid, men av bagatellmessig omfang, sammenlignet med utnevnelse til lektor 6 år tidligere.

Welhaven må ha tilhørt den eksklusive elitegruppe av forelesere ved vårt universitet. Hans venn Halfdan Kjerulf var tilstede en gang Welhaven holdt et foredrag over temaet «Sagaoldets betydning for Norges aandelige liv og om Norges overordnede Stilling i dette fjerne Old». Kjerulf sa etter foredraget:

Aldrig har Welhaven talt saa ypperligt, idetmindste aldrig saa varmt og begeistret. De improviserede Ord formede sig under Geniets Magt til de herligste, skjønneste Perioder, og det straalede Beundring paa alles Ansigter.^[19]

Som litteraturhistoriker er Welhaven kjent for avhandlinger om Petter Dass og Johannes Ewald.

[rediger] Siste år

I 1866 ble Welhaven enkemann, og i 1868 måtte han trekke seg fra sin stilling av helsemessige grunner. De siste årene var han plaget av Parkinsons sykdom. 12. november 1868 samlet 1000 akademikere seg og gikk i fanetog til Welhavens bolig. Det ble holdt tale der formannen for Det norske Studentersamfund presenterte deltakerne som fredelige arvtakere etter 1830-årenes kamptid, og ville rekke Welhaven en forsonende hånd på vegne av Henrik Wergeland. Welhavens takketale berørte ikke dette punktet. Bjørnstjerne Bjørnson, som primært oppfattet seg om en viderefører av Wergelandtradisjonen, hyllet Welhaven ved denne anledning i det vakre diktet, «De norske studenters hilsen til Professor Welhaven» som begynner med ordene «Lyt nu, du ludende sanger».

Welhaven levde tilbaketrukket til sin død i 1873. På slutten av livet bodde han i Skovveien i Christiania. En bronsestatue utført av Gunnar Utsond, ble i 1908 avduket på hjørnet av Skovveien og Briskebyveien. Billedhuggeren har framstilt grubleren, melankolikeren og drømmeren, ikke den kamplystne satirikeren fra ungdommen.

[rediger] «En Sangers Bøn»

Gjennom sine produktive år skrev Welhaven nærmere 30 gravsanger og minnevers til bruk i begravelser. Det er bemerkelsesverdig hvordan han – som ofte karakteriseres som utilgjengelig aristokrat, fornem professor og sprituell festtaler – så ofte lykkes med å formulere et uttrykk for innlevelse i medmenneskers sorg, og forener dette med et fromt kristent håp.

Blant Welhavens tekster med bibelske motiver, finner man ett av høydepunktene i hans diktning, salmen «En Sangers Bøn». Den er kommet med i hans siste diktsamling. Her ser man ingen av de skarpe torner som «Det Tornede Træ» gir en slags forklaring på, og som bidro til å gjøre livet hans konfliktfylt, men en ærbødig stillhet overfor det uutsigelige.

	Aanders Herre, du skal raade for de Skatte du mig gav. O, men vis mig og din Naade, naar min Sang er Stilnet af: thi alt mer mit Hjerte banker i usigelige Tanker ved den store Livets Gaade. Lad min Sangerkrands da slynges hen i Støv paa Glemsels Kyst, naar kun hist, hvor Alt forynges Sjelens Dyb har lutret Røst; naar kun der jeg griber Tonen i det store Kvad for Thronen, som til Himlens Harper synges. [20]

[rediger] Bibliografi

• «Til Henrik Wergeland!», Morgenbladet (lyrikk), august 1830
• Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste (litteraturkritikk), 1832
• Norges Dæmring. Et polemisk Digt (lyrikk), 1834
• Digte, 1839 [1838]
• Nyere Digte, 1845 [1844]
• Halvhundrede Digte, 1848
• Reisebilleder og Digte, 1851
• En Sjel i Vildmarken (fortelling), 1856
• En Digtsamling, 1860 [1859]
• Ewald og de norske Digtere (litteraturhistorie), 1863
• Samlede Skrifter, 1867–68
• Samlede Digterværker, Jubilæumsutgave I-VI 1907, gjenutgitt i 1921
• Samlede Digterverker I-III, 1945
• Metaphysik i 100 Paragrafer (forelesningsmanuskript utgitt med kommentarer ved A. Aarnes og E. A. Wyller), 1965
• Samlede verker 1–5 (vitenskapelig utgave med innledning og kommentarer av Ingard Hauge), 1990–92.

[rediger] Referanser

[rediger] Litteratur

• Wergeland, Nicolai 1833: Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (tilsvar til Welhavens pamflett av 1832). Ny utgave i 1995, med innledning og kommentarer.
• Løchen, Arne 1900: Johan Sebastian Welhaven – Liv og Skrifter
• Sars, Johan Ernst: Samlede Værker IV
• Gran, Gerhard: Nordmænd i det 19de aarhundrede b. 1
• Hauge, Ingard 1955: Tanker og tro i Welhavens poesi (doktoravh.)
• Hauge, Ingard 1990: «Welhaven og det uutsigelige», i Bibelen i Norge s. 301–312
• Hauge, Ingard 1990: «J. S. Welhaven – mannen, verket, tiden». I:Demringens tolker, en essaysamling om Johan Sebastian Welhaven / ved Asbjørn Aarnes og Paul Grøtvedt ISBN 82-588-0604-1
• Beyer, Edvard 1990: Norsk litteraturkritikks historie 1770–1940. B. 1: 1770–1848. ISBN 82-00-06623-1
• Vassdal, Tore 2006: Bastian, Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven som bergenser og vestlending ISBN 82-7916-041-8
• Seip, Anne-Lise 2007: Demringstid, Johan Sebastian Welhaven og nasjonen . Aschehoug, 2007 ISBN 978-82-03-19237-1

[rediger] Eksterne lenker

Commons: Johan Sebastian Welhaven – bilder, video eller lyd

Wikikilden: Johan Sebastian Welhaven – originaltekst av eller om forfatteren

Wikiquote: Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven – sitater

• Johan Sebastian Welhaven i Dagbladet Forfatter
• Welhaven 1807–2007 ved Welhaven-komitéen i Bergen.