Skabelsen, Mennesket og Messias

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Se også Mennesket (dikt)

Henrik Wergeland på daguerrotypi fra 1840-åra.
Skabelsen, Mennesket og Messias fra 1830 var det mest omfattende diktverk utgitt i Norden. Verket ble omarbeidet til Mennesket i 1845

Skabelsen, Mennesket og Messias er et kosmologisk diktverk av Henrik Wergeland. Et stykke på vei er det et bibeldikt som begynner med skapelsen og slutter med Jesu korsfestelse, oppstandelse og himmelfart. Men mens Bibelen primært forteller jødefolkets historie, vil Wergeland fortelle menneskehetens historie.

Verket var fullført 17. mai 1830 og kom ut 6. juli samme år, under tre uker etter at dikteren hadde fylt 22 år.

Skabelsen, Mennesket og Messias var det mest omfattende diktverk som noensinne var utkommet i Norge, ja, i Norden. 14 år senere, på dødsleiet omarbeidet han sitt ungdomsverk i løpet av 2½ måned. Han gjorde store omdiktninger, spesielt i første og tredje del. Første del ble betydelig kortere. I del tre diktet han bl.a. til en serie med framtidsvisjoner (profetier) som han kalte «Jesu aandige Opstandelse». Omarbeidelsen kom ut i slutten av januar 1845 under tittelen Mennesket. I midtdelen kom det også et par nye avsnitt.

Hovedstrukturen er den samme i de to versjonene som følger hverandre i store trekk. Men det er gjort tallrike større og mindre endringer gjennom hele verket. Til sammen supplerer de to utformingene hverandre og kaster gjensidig lys over hverandre. Skabelsen, Mennesket og Messias og Mennesket kan sies å uttrykke den tilgrunnliggende visjon for Wergelands forfatterskap. Han oppfattet det som sitt hovedverk. Da det var offentliggjort i første versjon, uttalte han at det avspeilet hans «Indre i dets Heelhed», og at hans høyeste ambisjon var å omsette diktets ideer i praktisk arbeid. I februar 1831 skriver han bl.a. dette Morgenbladet: «Høimaalet for mit Liv bliver at fremstille saa stor Samklang som muligt imellem Handling og poetiske Ideer.» Han vet at han vil møte motgang, sier han, og at han både utsetter seg for å bli hånet og for å bli kalt fantast, men det får stå sin prøve: «mine Ideer have en ubekjendt Fader, men Menneskekjærlighed til Mor». Videre heter det at at verdensdiktet er helliget de tre kristelige muser «Friheden, Sandheden og Kjærligheden», og at hans liv skal gjøres til så «tro prosaisk Commentair til Digtet som muligt.» (Se «Et nødvendigt Ord» i SS b. III 1, 155–61.)

Wergelands verdensdikt kan karakteriseres som visjonsdiktning. Mens han arbeidet med det, hendte det at han sammenliknet det med Miltons «Paradise lost». Men ut over genreslektskapet har Wergelands diktverk lite til felles med Miltons.

[rediger] Litt om bakgrunnen for verket

På nyåret 1828 begynte Wergeland å sysle med et dikt som skulle hete «Himmel og Jord». Det var tenkt som et kjærlighetsdikt til Stellas pris. Stella ble mer og mer en mytisk skikkelse, i utgangspunktet inspirert av dikterens ulykkelige ungdomsforelskelser. Utviklingen i kjærlighetslyrikken eller «Stelladiktningen» som viste sine første spirer i 1825–26, tok for alvor fart fra og med sommeren 1827. Veksten kan følges i en hel del brev og, framfor alt, i den serie kjærlighetsdikt som for det meste fikk plass i hans første diktsamling, Digte. Første Ring (1829). Av innlednings- og avslutningsdiktet i debutsamlingen framgår det at Stella etter hvert oppnådde status som muse eller inpirasjonskraft. Gerhard Gran karakteriserer med rette årene fra 1825–29 som Wergelands sterkeste utviklingsår: «i dem indsamlede han det rigeligste stof til sin dannelse, i dem falder hans hjertes alvorligste oplevelse, i dem samler hans personlighed sig til den livsanskuelse, der for alle tider kom til at udgjøre enheden i hans virke.» ^[1]

Prologen til Skabelsen, Mennesket og Messias, «Til Henrich Steffens», er også et Stelladikt, i slekt med flere av diktene i debutsamlingen. Den viser hvordan kjærlighetsmotivet vokste langt utover den opprinnelige planen. Kjærligheten åpenbaret seg som en universell kraft, og medførte at han også måtte dikte om skapelsens hemmeligheter, menneskets sammensatte vesen og menneskeslektens historie fra Adam og Eva av. På slutten av prologen ser det ut til at han akter å søke støtte i arbeidene til to åndshøvdinger han satte høyt, dikterfilosofen og mineralogen Henrich Steffens, mannen som har fått æren av å innføre romantikken i Norden, og filosofen Niels Treschow. De hadde på ulike måter befattet seg med beslektede temaer i sin diktning og tenkning. Han ber dem om å svale hans brennende «Pande» med «signende Hænder», slik at han skal kunne lykkes i sitt forsett og oppnå «Laurbær».

Da diktet endelig så dagens lys, var det blitt et livs- og verdensforklarende dikt med religiøse, filosofiske og politiske perspektiver og var tilegnet sannhetens, frihetens og kjærlighetens talsmenn. Steffens og Treschow er nevnt som sannhetens talsmenn. Hans egen far, Nicolai Wergeland, er nevnt blant kjærlighetens talsmenn.

Henrik Wergeland omtalte sitt verk som «Menneskehedens Epos» og «Republikanerens Bibel». Dybdeperspektivet i verket henger sammen med den åndelære som sprang ut av «Stelladiktningen». Det er imidlertid ingen tvil om at hans teologiske, historiske og religionshistoriske studier også har satt dype spor i verket, som i følge ham selv måtte skrives med en «Pensel dyppet i Solen» ^[2] Store partier rommer lyrikk av en art som aldri hadde vært skapt tidligere i vårt land, og som vår moderne tid trolig har bedre forutsetninger for å gripe enn Wergelands samtid.

[rediger] Fra eksistensiell krise til frigjøring gjennom selverkjennelse

Verdensdiktet åpner i en eksistensiell krise. En himmelånd, den kraftfulle Phun-Abiriel, stiller en rekke grunnleggende spørsmål om Gud, skapelsen, forgjengeligheten og tilværelsens mening. Ut fra disse spørsmål oppstår en erkjennelsesteoretisk dialog, idet en annen himmelånd fylt av kjærlighet, utfordres til å svare, og lover å aldri gi opp å søke svar. Phun-Abiriel spør for eksempel:

Ha, hvor er Gud? Hans Kraft jeg seer kun, hører

som Støvskyer Verdner suse i Hans Fodtrin.

Flux jeg skuer did, men

seer som forhen Intet

Den kjærlighetsfylte ånd, som bærer navnet Ohebiel, prøver å hjelpe ham:

Phun-Abiriel, min Elskov din Grublen vil evig forfølge,

som Faklen, der fordyber sig i Natten,

og, i sin søgen efter tabte Guld,

gjennemborer selv Midnattens Hjerte.

Åpningsdialogen er en av de viktigste tekster i Wergelands diktning. De to åndene blir senere bevissthetspotensialet i det første menneskepar, Adam og Eva, og fra dem forplanter åndskreftene seg i verden, med sine problemer og sin begavelse. Gjennom verket videre følger vi de himmelske åndskrefters dramatiske skjebne gjennom verdenshistorien, mer og mer undertrykt av verdslige og åndelige tyranner, riktignok tindrer de fram i enkelte lystbrudd i mørket. Men først i Jesus Messias klarner ånden fullstendig. Hans frelsergjerning består i å befri menneskene til sannhet, frihet og kjærlighet, slik disse ideer er forklart i løpet av verket; et verk som er gjennomlyst av det dikteren selv kalte sin «mystisk-philosohiske» åndelære. Jesu forkynnelse begynner med disse ord:

Vaagn, Aand, du slumrende i disse Hjerter!

Se, Aand, din Herlighed, jeg maner

fra Himlen atter ned i støvet!

Jesus forfølges og korsfestes av maktens og bedragets representanter. Men han oppstår igjen. Da han har holdt sin store oppstandelsestale fra gravklippen, uttaler den samlede menneskehet i kor:

Nu kjende vore Hjerter vi: vi vide,

at deres Fordring Sandhed er og Frihed,

at Kjærlighed er deres Livsenssjel;

ja Sandhed, Frihed, vor Abieriel-kraft,

vor Dyd Ohebiels offrende Kjærlighed.

Se, vore Hjertes Frihed – o den himmelske –

sit Billed har i jordisk Borgerfrihed!

Og Alle sidde jevnt ved Siden af

hverandre rundtom Jordens store Fad!

Vi i os Selv Guds Billede erkjende,

og Kjærligheden som Præstinde dyrker

i Aand og Sandhed det ved Dyder.

Og Alle sidde jevnt ved Siden af

hverandre under Himlens vide Tag!

Av dette kan vi trekke følgende slutning: Alle mennesker bærer Guds bilde i sitt indre. Menneskene er derfor likeverdige. Selverkjennelsens sannhet, som også innebærer Gudserkjennelse, frigjør mennesket innenfra, og som konsekvens av den indre frihet, kan det bli i stand til å fremme «Borgerfrihed», dvs. politisk frihet. Sannhet og frihet på alle nivå må imidlertid fullbyrdes i kjærlighet. Oppnås dette ideal, er konsekvensen at fysisk og intellektuelt tyranni undergraves, og «Alle» sitter «jevnt» under himmelens «vide Tag». Denne visjon, som innebærer en utopi, angår både det enkelte mennesket og samfunnet, og er betinget av Wergelands kristendomsoppfatning. Denne er basis for hans samlede innsats som dikter og kulturarbeider.

[rediger] Avhandlinger om verdensdiktet

• Skavlan, Olaf, 1892: Skabelsen, Mennesket og Messias (i 'Afhandlinger og Brudstykker', s. 38–156))
• Kabell, Aage 1956: Wergeland I
• Haakonsen, Daniel 1951: Skabelsen i Wergelands diktning
• Moen, Svein Roald 1988: Skapelse, fall og frelse
• Myhren, Dagne Groven, 1991: Kjærlighet og Logos (om det kosmologiske verdensdiktet i begge versjoner, analyse og sammenlikning)