Frihet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nøyaktighet: Denne artikkelens faglige presisjon er omstridt, eller den kan inneholde faktafeil. Se diskusjonssiden for detaljer.
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
Frihet er i vid forstand det å være fri, men kan i filosofisk forstand defineres som den retten et enkelt individ har til å utføre enhver handling ut fra sin egne frie vilje. Begrepet brukes derfor med litt forskjellig innhold i dagliglivet og i moralfilosofisk og politisk debatt. En forfatter kan for eksempel ha «full diktersk frihet» til å fantasere fritt og en førlig kan føle «full frihet» i forhold til en rullestolbruker, mens en innbygger i en nasjon som er medlem av en union, kan oppleve seg selv som ufri og uselvstendig.
Etter Atlanterhavserklæringen fra 1941 kalles ofte ytringsfrihet (talefrihet), religionsfrihet, frihet fra nød og frihet fra frykt «de fire friheter». I et samfunn kan en derfor snakke både om frihet til å gjøre noe, men også frihet fra å måtte gjøre noe eller å bli utsatt for noe, for eksempel om individets frihet til å bære våpen i motsetning til friheten fra å kunne bli skutt. Det motsatte av frihet kan derfor være både tvang og fangenskap (frihetsberøvelse), men også forpliktethet og avhengighet.
Innhold |
[rediger] I dyreverdenen
Et dyr som ikke er i fangenskap ansees å ha sin fulle frihet.
[rediger] I menneskeverdenen
I tidligere tider var slaveri en utstrakt form for frihetsberøvelse. I dag tar alle kjente samfunn avstand fra slaveri.
De fleste samfunn har imidlertid innført regler og lover som i praksis begrenser det enkelte menneskets frie utfoldelse, og eksplisitt vil derfor antallet lover og regler som begrenser friheten være omvendt proposjonalt med menneskets reelle frihet i dette samfunnet.
FNs menneskerettighetserklæring er i sin helhet laget for å verne om enkeltmenneskets frihet, og først og fremst mot overgrep fra samfunnet.
Brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen kan prøves ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg etter at nasjonale rettsmidler er utprøvd.
I menneskerettighetserklæringen (§ 11) slås det fast at ethvert menneske har rett til å bli ansett som uskyldig i en straffbar handling inntil det motsatte er bevist ved en uavhengig domstolsbehandling.
Samfunnets reaksjon på lov- eller regelbrudd etter dom kan være fysisk frihetsberøvelse eller straff i form av inndragning av verdier eller tillatelser.
[rediger] Fysisk frihetsberøvelse
Den klassiske formen for frihetsberøvelse er at enkeltmennesket settes i fengsel, hvor det sperres inne på et snevert område, og med svært begrensede rettigheter. En annen form for frihetsberøvelse er tvangsinnlegging på en institusjon. Motivene for fysisk frihetsberøvelse er gjerne:
- å forhindre skade på andre mennesker, eller andre menneskers eiendom eller gjenstander.
- straff for å ha begått en handling som strider mot samfunnets regelverk
[rediger] Inndragning av verdier eller tillatelser
Motivene for inndragning er gjerne
- erstatning for en forvoldt skade, der erstatningen går til den som har lidt skade.
- straff for å ha begått en handling som strider mot samfunnets regelverk
- prevensjon for fremtidige lovbrudd
[rediger] Straffereaksjoner uten dom
Mange stater har også innført samfunnsmessige straffereaksjoner på regelbrudd uten forutgående domstolbehandlig. Reaksjonene blir da kalt for bøter, og er i praksis en inndraging av penger til statskassen.
[rediger] De tre statsmakter
Mange av verdens stater har anerkjent maktfordelingsprinsippet, som deler statsmakten i tre uavhengige grener:
- Den lovgivende makt (i Norge: Stortinget)
- Den utøvende makt (i Norge: Regjeringen, påtalemakten)
- Den dømmende makt (i Norge: domstolene)
For å sikre borgernes rettssikkerhet skal de tre maktene være fullstendig uavhengige av hverandre.
I en del av den vestlige kulturkrets (særlig i Norge), har imidlertid folkesuverenitetsprinsippet vunnet terreng på bekostning av maktfordelingsprinsippet, noe som har ført til at skillene mellom disse tre maktgrener ikke lenger er absolutt, og har gitt folkevalgte politikere større makt.
Et annet viktig prinsipp er at borgerne kan få sin sak prøvet for flere uavhengige og upartiske domsinstanser.
[rediger] Den fjerde statsmakt
Pressefriheten i et demokrati skal også virke for å verne om en persons frihet, slik at urimeligheter begått av de tre statsmakter skal komme fram i offentligheten og på den måten verne om enkeltmennesket. Mediene og pressen blir ofte men trolig noe misforstått omtalt som den fjerde statsmakt.
I Norge er pressen tvert imot kritisert for å gå statens «erend». Enkeltpersoner som har begått regelbrudd kan enkelt «henges ut», mens selve grunnlaget for reglene (klassisk er trafikkregler) ikke tas opp til diskusjon. (Se forøvrig Medias rolle i Moen-saken).
[rediger] Ulike samfunnsformer
Det finnes to hovedretninger innen politiske ideologier som gjelder frihet.
[rediger] Den liberalistiske
Begrepet liberalisme kommer fra latin liber (fri) som brukes i mange sammenhenger og sammensetninger, gjerne mere abstrakte eller filosofiske.
Liberalismen setter enkeltmenneskets frihet som det overordnede mål. Den enkeltes persons frie vilje er i utgangspunktet positiv, og enhver begrensning i enkeltmenneskets frihet er negativ for individet, og også for samfunnet. Alle mennesker er skapt ulike, og denne ulikheten må beskyttes og ikke begrenses. En form for liberalistisk samfunn er Thorbjørn Egners oppdiktede Kardemomme by. I denne byen gjelder det bare en lov, Kardemommeloven, hvor den eneste begrensning i enkeltmenneskets frihet er at man ikke skader andre.
Liberalister vil for eksempel kunne hevde at selv en regel om at man skal ferdes med bil på en spesiell side av veien er unødvendig, da enhver person automatisk vil ferdes på den side som ikke medfører fare for seg selv eller andre (i Norge på høyre side av veien), og at slike regler derfor er selvregulerende.
[rediger] Den kollektivistiske
Kollektivismen setter verdien av det samlede samfunn over enkeltmenneskets frihet. Det enkelte menneske er ikke nødvendigvis egoistisk tenkende, men samfunnsutviklingen har resultert i samfunn hvor urettferdighet og utnyttelse er et faktum. Derfor blir det nødvendig med sterke begrensninger i menneskenes frihet; ved at det lages et detaljert regelverk; for å hindre at noen mennesker utnytter andre, for å verne om et spesielt styresett og tenkemåte, eller for å verne om et spesielt livssyn. For kollektivistiske samfunn vil det også være viktig at innbyggerne blir lært å tenke mest mulig likt, ved at media blir underlagt statlig kontroll, og barneoppdragelse og utdanning også skjer under statlig kontroll. Klassiske eksempler på kollektivistiske samfunn er de tidligere kommunistlandene i Øst-Europa, Nazi-Tyskland, Italia under Mussolini, religiøst styrte land som Iran og Syria og kibbutzene i Israel.
Karl Marx som en kollektivistisk klassiker var likevel uenig i at samfunnsmedlemmene skulle tenke mest mulig likt. Han baserte seg på dialektikk og progressiv diskusjon. Som betyr at man skal basere seg på uenighet og diskusjon for å lære og få utvikling. Dette er selve basisen i Marx og utgangen for mye av hans tenkning. Marx begrunner også sin kollektivisme ikke med at mennesket er ondt, tvert i mot mente han mennesket ble skapt av samunnet rundt. Men med at individets frihet er en forutsetning for kollektivets frihet.
[rediger] Erfaringer
Liberalister vil hevde at erfaringene fra forbudstiden i USA (1920–1933) er et klassisk eksempel på at ufrihet skaper flere negative følger enn frihet. Forbudet mot omsetning av alle drikkevarer med høyere alkoholinnhold enn 0,5 % (The Volstead Act) førte til en voldsom oppblomstring av kriminaliteten i USA. Alkoholmisbruket økte også i perioden. Tilsvarende vil de hevde at vår tids verdensomspennende forbud mot omsetning og bruk av narkotiske stoffer har ført til en omfattende og alvorlig kriminalitet. De vil videre hevde at samfunnets intensiverte kamp for dette forbudet i praksis bare har ført til enda mer og farligere kriminalitet. Dersom forbudet oppheves, vil denne kriminaliteten opphøre, og enkeltmenneskets fornuft, kombinert med fravær av «pushere», vil føre til nedgang i bruken av narkotiske stoffer.
[rediger] Frihet i Norge
Norge er blitt anklaget for å ha et statsdirigert og kollektivistisk menneskesyn. Dessuten er norske massemedia og presse anklaget for å støtte opp om et kollektivistisk syn, og derved ikke ivareta oppgaven som den fjerde statsmakt.
[rediger] Positivt
Den norske grunnloven fra 1814 har enkelte bestemmelser som skal verne om den personlige frihet (§§ 96–105). Dette i en viss likhet med med FNs menneskerettserklæring, selv om denne er langt mer vidtfavnende.
[rediger] Demokrati
Det norske samfunnet ansees å være en del av det vestlige demokrati.
Det vil si at det er "folket" ved kontrollerte valg som bestemmer hvem som er best egnet til å sette reglene for samfunnet.
[rediger] Negativt
Anklagepunktene om norsk kollektivisme gjelder:
[rediger] Overgrep mot minoritetsgrupper
- Tvangssterilisering, barnerov og tvangsintegrering av sigøynere og romanifolket (tatere) i perioden 1933-1977.
- Assimilering av samer, kvener og karelere og konfiskering av eiendom og rettigheter fra disse.
Når det gjelder overgrepene mot sigøynere og romanifolket, som pågikk helt fram til 1977 og har resultert i nærmest total utradering av disse menneskenes integritet, har staten først i år 2000 erkjent erstatningsansvar, men erstatningene er ikke gjort gjeldende før år 2004.[1]
Når det gjelder samenes rettigheter, ble det såkalte samerettsutvalget nedsatt av Stortinget i 1980, som igjen resulterte i Finnmarksloven av 17. juni 2005 nr. 85, etter konsultasjoner med Sametinget og Finnmark fylkesting. Kvenene føler seg imidlertid fremdeles diskriminert i Norge. Karelerne ansees i dag å være integrert blant kvenene.
[rediger] Justismord
Det norske rettssystemet er blitt kritisert for å stille for svake krav til bevis i straffesaker, og at det er svært vanskelig å få gjenopptatt en sak som er avgjort av rettsapparatet. Først etter lang tid, og etter at privatpersoner med store ressurser har engasjert seg, er alvorlige straffesaker blitt tatt opp til ny behandling. Klassiske saker er Hetle-saken, Liland-saken (Per Liland), Torgersensaken (Fredrik Fasting Torgersen), Rødseth-saken (Sveinung Rødseth), Hage-saken (Atle Joar Hage) og Moen-saken (Fritz Moen). I flere av disse sakene er det først og fremst privatetterforsker Tore Sandberg som har engasjert seg, og foreløpig er det bare Hetle-saken, Lilandsaken, Rødsethsaken, Hagesaken og Moensaken som er endelig avgjort av rettsvesenet, og som er offentlig anerkjent som justismord. Torgersens sak har gjenopptakelseskommisjonen avgjort at ikke skal gjenopptas.
Likeledes har Høyesterettsadvokat og tidligere lagmann Trygve Lange-Nielsen fått flere dømte frikjent i incest-saker etter systematisk å ha lett etter såkalte «Aker-saker» (rettsoppnevnte, sakkyndige leger ved Aker sykehus) i arkiver ved domstolene.
En annen klassisk sak er Bjugn-saken i 1992, der 30 personer ble utpekt som overgripere, syv personer ble arrestert, mistenkt for overgrep, og én person, Ulf Hammern, ble stilt for retten. Hammern ble frikjent. Derimot fikk han ikke full oppreisning for uberettiget straffeforfølgning.
Professor dr.juris Anders Bratholm og førsteamanuensis dr.juris Ulf Stridbeck ved Universitetet i Oslo utførte i 1996 en undersøkelse for å se på hvor ofte uskyldige blir straffedømt[2]. De hevder at i perioden 1986–1996 kan over 144 personer være blitt uskyldig dømt i Norge.
I 2001 ble det vedtatt å opprette en egen kommisjon for gjenopptakelse av straffesaker, og kommisjonen ble opprettet 1. januar 2004 (gjenopptakelseskommisjonen). [3]
I både Liland-saken og Moen-saken ble det oppnevnt egne undersøkelseskommisjoner. Begge kommisjonene konkluderte med at det fundamentale rettssikkerhetsprinsippet In dubio pro reo ikke var blitt fulgt i noen av sakene. Dette forholdet er grundig behandlet i undersøkelseskommisjonen for Moen-saken. [4]
[rediger] Boplikt
Det er blitt reist tvil om reglene i den norske konsesjonsloven og odelsloven om boplikt er i strid med artikkel 13 og/eller artikkel 17 i FNs menneskerettighetserklæring.
25. januar 2007 avsa EU-domstolen dom om at reglene i den danske landbrukslovgivningen om personlig boplikt på landbrukseiendommer er i strid med prinsippet om fri kapitalbevegelse (Artikkel 56 EF i EU-traktaten) [5]. Under domstolbehandlingen var også den norske regjeringen representert ved K. Moen og I. Holten, som hadde innlegg for domstolen.
I dommens pkt. 37 sies det at den danske boplikten strider mot menneskerettighetserklæringen (artikkel 13, pkt. 1). I praksis betyr dette at regler om personlig boplikt er uforenlig med de fundamentale rettsprinsipper.
I to store undersøkelser utført av blant andre professor Norman Aanesland ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (tidligere Norges landbrukshøyskole) blir det konkludert med at boplikten virker mot sin hensikt. [6]
[rediger] Verneplikt
I grunnlovens § 109 er det innført tvungen verneplikt for norske menn mellom 19 og 44 år.
[rediger] Overvåking
Norge ble i en CIA-rapport fra 1970-tallet betegnet som en etterretnings- og overvåkingspolitisk stormakt i verden.
Internasjonal kritikk førte til at Stortinget først nedsatte det såkalte Fostervollutvalget som i 1990 konkluderte med at overvåkingen i Norge (Politiets overvåkingstjeneste - POT) var «overdimensjonert, komplisert og lite fleksibel». [7] og [8].
Fostervoll-utvalget avga sin innstilling i 1990. Dernest ble det såkalte Danielsenutvalget nedsatt, og dette kom med stort sett de samme konklusjoner i 1998.
Endelig ble den såkalte Lundkommisjonen nedsatt, som også hadde som mandat å vurdere virksomheten til Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten), noe som førte til mer åpenhet om disse tjenestene, og at enhver norsk borger innen en viss frist (31. desember 2002), og med visse begrensninger, hadde rett til innsyn i den overvåking som staten v/POT hadde drevet i perioden 8. mai 1945 - 8. mai 1996. I visse tilfelle kunne man også kreve økonomisk oppreisning for overvåkingen. Det ble opprettet et fritt og uavhengig utvalg - Innsynsutvalget.
POT skiftet navn til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i 2002.
- Politisk overvåking – Fra 1950-tallet og utover var overvåkingen stort sett rettet mot personer på venstresiden av norsk politikk. Senere er overvåkingen blitt konsentrert om nynazististiske miljøer.
[rediger] Etterforskning
- Telefon- og romavlytting – I de senere år har politiet fått utvidede fullmakter til denne type overvåking. Årsaken er den økende grad av brutal kriminalitet – særlig vedrørende narkotika og terrorisme.
[rediger] Trafikkontroll
- Fotobokser med utstyr for fartskontroll – I perioden 2004–2008 har staten som mål å tredoble antall fotobokser plassert langs norske veier. Videre har staten v/vegvesenet signalisert at den vil intensivere overvåkingen ved å foreta gjennomsnittsmålinger av en persons føring av bil over lengre avstander. Datatilsynet har hatt sterkt kritiske uttalelser til denne formen for overvåking.
[rediger] I det offentlige rom
- Videovervåking – En sterk økning av utplasserte overvåkingskameraer, såvel offentlige som private, reduserer den personlige integriteten. Datatilsynet har advart mot denne utviklingen, og hevder at den ikke fører til mindre kriminalitet. [9]
[rediger] Offentliggjøring av personopplysninger
Staten kan ikke offentliggjøre opplysninger om enkeltpersoner, men det er ett unntak:
- Offentliggjøring av personlig inntekt og formue
Dette unntaket medfører en årlig bølge i norske medier av informasjon om kjente og ukjente enkeltpersoers økonomiske forhold. Noe tilsvarende er ikke vanlig i andre vestlige land.
Dette forholdet er ikke blitt tatt opp juridisk eller politisk på nasjonalt plan, og det er uklart om det strider mot personopplysningsloven[10] .
[rediger] Særnorske politiske motiver og reaksjoner
- Alkohol – Restriktiv politikk, kombinert med høye avgifter, fører til smugling.
- Tobakk – Restriktiv politikk, kombinert med høye avgifter, fører til smugling. Røykeloven kan ha ført til en to-deling av samfunnet, høyt sykefravær og førtidspensjonering.
- Trafikk – Svært detaljert skilting, kameraovervåking og høyt bøtenivå fører til negative reaksjoner fra utenlandske besøkende, og en følelse av urettferdighet og umyndiggjøring fra samfunnets medlemmer.
- Kjæledyr – Restriktiv politikk fører til smugling.
- Fyrverkeri – Restriktiv politikk fører til smugling.
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ http://odin.dep.no/krd/norsk/tema/nasjonale/016091-990219/dok-bn.html
- ^ Bratholm/Stridbeck: http://universitas.uio.no/Arkiv/1996/27nov96/justis.htm
- ^ http://www.gjenopptakelse.no/
- ^ http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/NOUer/2007/NOU-2007-07/14.html?id=474043
- ^ Dommen i EU-domstolen 25.01.2007
- ^ http://www.umb.no/?viewID=1388
- ^ http://home.no.net/overvak/nou-98-4-kap5.html
- ^ http://www.pst.politiet.no/pst/1_1.htm
- ^ http://www.forskning.no/Artikler/2003/desember/1072093376.55
- ^ personopplysningsloven
[rediger] Litteratur
- FN-rapport om menneskrettigheter i Norge (2004)
- Faktaark om stortingsmelding om ytringsfrihet
- Erstatningskrav for minoritetsgrupper i Norge
- Billighetserstatning til Romanifolket
- Integrering av Norske tatere
- Sterilisering og kastrering av norske tatere 1934–1977
- erstatning i forbindelse med Liland-saken
- Bevisene i Torgersen-saken
- Fritz Moen-saken
- Menn ofre for justismord i Norge
- Siste ti år kan 144 uskyldige ha blitt dømt i Norge
- Korrupsjon i Oslo skifterett
- Boplikten kan være ulovlig
- Boplikten fungerer mot sin hensikt
- Om overvåkingstjenestene i Norge
- Lundkommisjonens rapport om overvåking i Norge
[rediger] Lenker
- Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker i Norge
- Landsorganisasjonen for Romanifolket
- Organisasjonen mot politisk overvåking i Norge
- Datatilsynet
- Den Europeiske menneskerettsdomstolen
- Amnesty International – Norge
- Fuck the law – Organisasjon for rettssikkerhet
ru-sib:Вольгота
