Romanifolket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Denne artikkelen omtaler romanifolket (sigøynerne) som helhet. For spesifikk informasjon om taterne eller sigøynerne, se egne artikler om disse.

Romanifolket (råma' ni, råmm 'ani) er en etnisk gruppe, et vandrerfolk med opphav fra India. Dette folket er i dag spredt utover hele verden, etter at de for flere århundrer siden utvandret fra sitt opprinnelige hjemland.

Innhold 1 Befolkning 2 Terminologi 3 Grupper og stammer 4 Historie 4.1 Tidlig historie 4.2 Innvandring til Europa 4.3 Holocaust og krigsår 4.4 Etterkrigsårene i Norge 4.5 Moderne tid og samling 5 Kultur 5.1 Den kulturelle arven 5.2 Rituell renhet 5.3 Familier og ekteskap 6 Religion 7 Næringsvirksomhet 8 Kjente romer og tatere 9 Lignende folkegrupper 10 Annet 11 Se også 12 Litteratur 13 Eksterne lenker 14 Referanser

[rediger] Befolkning

Man antar at det finnes mer enn 10 millioner mennesker med tilhørighet i romanifolket. De største befolkningsgruppene finner man på Balkan og i det tidligere Sovjetunionen, men det finnes også romanigrupper i hele Europa, Nord- og Sør-Amerika, i Australia, New Zealand, Sør-Afrika og i deler av Midtøsten. Små grupper av romanifolket har også slått seg ned andre steder, som f.eks. i Kina.

Romanifolket er inndelt i forskjellige grupper og undergrupper. I Skandinavia gjelder dette romanifolket/sinti(ofte forvekslet med taterne) og sigøynere (som begge er begreper gitt av andre enn romanifolket selv). ^[1] Selv om disse gruppene kan være svært forskjellige, er hele romanifolket forent av et felles historisk opphav, en felles kulturarv og språk, som er oppdelt i mange dialekter, slik som de norske Romanisele/Sinti romani/sinti og sigøynernes romanes. ^[2] I nyere tid har romanifolkets egne interesseorganisasjoner arbeidet for samarbeid og enhet innad i folket, noe som innebærer at de har fått et felles flagg og symbol (det røde hjulet).

[rediger] Terminologi

En person som tilhører romanifolket kan kalles romani, eller - etter svensk modell - en rom; i flertall blir dette romer. På romani blir dette rom i entall, roma i flertall (romni er kvinnelig entallsform). I Norge (og for eksempel i Tyskland) brukes imidlertid betegnelsen roma spesielt om sigøynerne, og omtales altså ikke her andre grupper av romanifolket.

I Norge er romanifolket en offisiell betegnelse, mens internasjonalt brukes uttrykket gjerne som en fellesbetegnelse på sigøynerne/roma. ^[3] Også i Sverige brukes uttrykket romani eller – hovedsakelig - romer til å omtale sigøynerne, som der blir betraktet som en og samme nasjonale minoritet. ^[4]

Fra norsk side finnes også en tendens til å anta at alle av romanislekt utenfor Norden er sigøynere, selv om det like ofte er snakk om grupper som er nærmere beslektet norske tatere. I denne artikkelen brukes uttrykket romanifolket som en fellesbetegnelse på de forskjellige grupper av romani/sinti og sigøynere.

[rediger] Grupper og stammer

Romanifolket er oppdelt i forskjellige hovedgrupper, med sine egne særpreg. Hver av disse er oppdelt i mindre stammer, som igjen er oppdelt i slekter og familier. Norske tatere ønsker for eksempel ikke å forveksles med Rom sigøynere, som utgjør en hovedgruppe av romanifolket, men har sterkere likhetstrekk med tyske jenniche som tilhører den samme type minoritet som taterne selv. Det er vanlig for romani-grupper at man helst betrakter sin egen stamme, og andre stammer i sin egen hovedgruppe, som ekte romani mens andre grupper blir betraktet som uekte. Dette bildet har endret seg betraktelig de siste årene, samarbeid og utstrakt kontakt mellom de forskjellige hovedgruppene og stammene forekommer, og ekteskap på tvers av gruppene har også blitt mer akseptabelt. Man anerkjenner forskjellene, men ser også likhetene mellom gruppene og at de alle utgjør forskjellige grener av ’’ett’’ folk. ^[5] Romanifolket har også stor betydning for Sør-Amerika, pga. deres store kulturarv.

Blant hovedgruppene regnes vlax-roma (eller sigøynerne) som den største. Disse utgjorde hovedsakelig den østeuropeiske gren av romanifolket, men er i dag spredt utover hele verden, med store befolkningsgrupper i Vest-Europa og Nord-Amerika. Det finnes ca. 400 Vlach-Rom sigøynere i Norge, og de tilhører hovedsakelig lovara og churara – undergrupper av vlax.

Den nordvesteuropeiske gren av romanifolket omfatter blant annet tyske sinti, engelske romanichals, de finske sigøynerne og de norsk-svenske Romanisel/Sintiene.

I sørvest-Europa finner vi gitanos, som utviklet flamenco, og i sørøst-Europa og Tyrkia holder arli-gruppen til. Det finnes små grupper av nyere immigranter fra denne gruppen i Norden.

[rediger] Historie

[rediger] Tidlig historie

Romanifolket stammer fra det nordvestlige India. Man mene at de kan være etterkommere av grupper av arisk-ættede soldater, handelsmenn, håndverkere og musikere. Allerede på 400-tallet f.Kr. hadde disse gjerne en høy status i det gamle indiske samfunnet, og ble godt mottatt i landsbyene. Mye tyder også på at romanifolkets forfedre hadde slektskap med rajputene og den høyt anerkjente krigerkasten khsattriya.

Mellom år 1001-1026 e.Kr. ble det hinduistiske India invadert av den muslimske Mahmud av Ghazni. Kampene var intense, men invasjonshæren gikk av med seieren. En halv million indere ble tatt til fange og tvunget til slaveri. Mye tyder på at det var i denne kaotiske perioden romanifolkets forfedre forlot India og reiste vestover, inn i det muslimske Persia, og videre til det nåværende Tyrkia og Hellas, der de ankom tidlig på 1000-tallet.

[rediger] Innvandring til Europa

Ingen vet med sikkerhet hvorfor romanifolket forlot India. Men man vet at de på 1300-tallet begynte å bre seg utover Europa. Svært mange etablerte seg i Øst-Europa, der de fikk en tung skjebne. Mange ble tvunget til slaveri av befolkningen i de landene de kom til. Dette slaveriet tok ikke slutt før i 1864.

Mange dro imidlertid også vestover. De ankom Tyskland omkring 1407, Frankrike i 1418, Spania i 1425, Skottland og Danmark i 1505, og Sverige i 1512.I Sverige ble det gjort en alvorlig og skjebnesvanger feil ved at Romanifolket/Sinti ble forvekslet med tatarene som er en annen etnisk gruppe som i begrenset antall også kom til Sverige som leiesoldater omtrent samtidig med Romanifolket.

I land etter land ble romanifolket ønsket velkommen med nysgjerrighet, for deretter å støtes bort. De var et fremmed folk, omreisende utlendinger med et fremmed språk, mørkt utseende og merkelige skikker. De ble ofte forbundet med magiske krefter og ble raskt stemplet som farlige forbrytere og trollmenn. Voldsom fremmedfrykt i den europeiske befolkningen utløste grusomme rasistiske forfølgelser av romanifolket i hele Europa. Dette innebar bla. annet piskestraff, halshugging, landsforvisning, slaveri og brenning på bål. Det forekom også jakt på romanifolk og tatere . Dette var jakt i ordets fulle betydning, der menn, kvinner og barn var fritt vilt, de kunne fritt skytes uten lov og dom, på lik linje med hare, kanin og hjort.

De ble et hatet og forfulgt folk, og noen mener at det var derfor fire medlemmer av romanifolket fulgte med Christofer Columbus på hans Amerika-reise i 1498.

[rediger] Holocaust og krigsår

Den store skepsisen til romanifolket kuliminerte under den andre verdenskrig (1939-1945), da nazistene utpekte disse og jødene som sine fiender. De skulle utslettes på et rasemessig grunnlag. Allerede i 1940 ble 400 barn av romanifolket brukt som prøvekaniner på Zyklon-B gass. Totalt ble opptil 1,5 millioner menn, kvinner og barn av romanifolket myrdet i nazismens gasskamre og massakre. Mange av disse ble skutt og lagt i massegraver, ofte registrert som asosiale og kriminelle i dødsleirene. Både Vlach-Roma og sinti ble like hardt rammet.

I Norge mistet sigøynerne retten til norsk pass allerede i 1924, og de ble utestengt fra riket i 1927. I 1934 forsøkte noen av de norske sigøynerne å komme hjem til Norge, men de ble nektet adgang av Justisdepartementet. De fleste ble siden myrdet i konsentrasjonsleirer.

I 1943 planla sentrale personer i Nasjonal Samling (NS) folkemord på romanifolket og taterne i Norge. ^[6] Krigen sluttet imidlertid før de rakk å sette planene ut i verk. Dette er en lite kjent og ofte ignorert del av historien om holocaust.

Samtidig, i Sovjetunionen, forbød Stalin romanifolkets språk og kultur. Man kunne ikke lenger leve som romani. ^[7]

[rediger] Etterkrigsårene i Norge

I etterkrigstiden fortsatte rasediskrimineringen mot romanifolket og taterne. Den norske regjeringen handlet bevisst for å utslette romanifolkets og taternes egenart. Blant romanifolk og tatere ble blant annet kvinnene tvangssterilisert, og barn ble tatt fra foreldrene og plassert på institusjoner. Hele familier ble drevet til tvungen assimilasjon for å oppgi sitt språk, sin kultur og sin etniske egenart.

Dette medførte at det meste av folkene mistet sin identitet og ble oppløst i den etnisk norske majoritetsbefolkningen. Det finnes allikevel store slekter av Romanifolket og tatere som klarte å unngå myndighetenes tvangshandlinger. De har beholdt særegne former for kultur, språk og livsformer, og en del av romanifolket har fortsatt en bevisthet som en del av romanifolket som helhet med alle de utenlandske gruppene.

[rediger] Moderne tid og samling

Forfølgelsene til tross, romanifolket og taterne har klart å overleve som folk. De har beholdt språket, kulturen og egenarten. De kan derfor fortsatt – i hvert fall til en viss grad - kommunisere med hverandre og de opplever at mange skikker og uskrevne regler er felles, selv om de tilhører befolkningsgrupper som har vært atskilt gjennom århundrer.

I 1971 ble den første World Romani Congress holdt i London, der deltagere fra 14 land deltok. Flere forskjellige romani-grupper var representert. Det ble vedtatt at romanifolket - til tross for de store forskjellene mellom grupper/stammer - skulle samles som «ett folk» og forenes under ett flagg og en folkehymne (Djelem djelem).

[rediger] Kultur

[rediger] Den kulturelle arven

Romanifolket har en fargerik og mangfoldig kultur, som har satt dype spor i kunst- og kulturlivet over hele Europa, og verden for øvrig. Fra musikk til litteratur og teater til moter, har mange latt seg inspirere av romanifolkets frihetstrang og særegne, fargerike stil.

Dette folket har gjennom historien vært kjent for å være dyktige musikanter, der forskjellige undergrupper har utviklet forskjellige musikkstiler. Eksempelvis spansk calò-romenes flamenco, visesang hos taterne, gitarspill og fiolin hos sinti/romani og fiolin hos sigøynere. Mest kjent i Norge er sigøyneren og musikeren Raja, og tatere som Elias Akselsen, Laila Yrvum og Åge Aleksandersen.

Romanikulturen har utviklet seg forskjellig blant de ulike gruppene/stammene, men visse fellestrekk går allikevel igjen blant alle grener av folket. Denne felles kulturarven bygger på sterke verdier, som:

• ærefrykt for Gud
• kjærlighet til familien
• lojalitet mot slekten
• respekt for de eldre
• respekt for de avdøde
• samhold og solidaritet innad i romanifolket
• uskrevne regler for etikk, moral og ’’passende’’ oppførsel
• uskrevne regler for ’’renhet’’, i større og mindre grad
• respekt for Norge

[rediger] Rituell renhet

Rituell renhet er et sentralt og viktig prinsipp i romanikulturen, selv.De skiller strengt mellom ’’rent’’ og ’’urent’’, hva som er akseptabel adferd og hva som er ’’skam’’. Dette kan være vanskelig for utenforstående å forstå eller sette seg inn i. Spesielt kjøkkenet og alt som kommer i berøring med mat må holdes svært rent. Dette har medført at mange ikke vil spise mat laget av gadje (dem som ikke er romani), eller at de først vil undersøke at de holder et minimumsnivå av renslighet.

Mange romanigrupper vasker også klær fra underlivet og overkroppen separat, andre holder herre- og dameklær atskilt, eller begge deler. Skillet mellom rent og urent, rett og galt, preger alle deler av tilværelsen.

[rediger] Familier og ekteskap

Til familien regnes gjerne foreldre, besteforeldre, søskenbarn, onkler, tanter og andre nære slektninger. En familie regner seg som en enhet basert på en felles stamfar eller stammor, som holder familien samlet. Det blir betraktet som ideelt at familien reiser, arbeider og bor sammen eller besøker hverandre hyppig.

Mange gifter seg som tenåringer eller tidlig i 20-årene. Man praktiserer ikke tvangsekteskap, selv om dette har forekommet i noen familier og slekter. Arrangerte ekteskap er derimot vanlig i noen stammer, der det er familien som finner en passende ektefelle til sin sønn eller datter. Men slike ekteskap kan avslås av den vordende brud eller brudgom. For alle er det viktig å ha familiens anerkjennelse, slik at bruden eller brudgommen blir godtatt i slekten.

Ekteskap med personer som ikke er romani blir ofte betraktet som svært uheldig i en familie. I noen grupper er slike forbindelser totalforbudt, mens andre er villige til å akseptere blandingsekteskap, dersom den nye partneren er villig til å oppgi sin egen kultur for å leve og oppdra barna sine i romanikulturen.

[rediger] Religion

Romanifolket kom opprinnelig fra det hinduistiske India, men ble også preget av buddhisme, kristendom og jødedom lenge før de forlot landet. I den moderne romanikulturen finner man lite av hinduistiske røtter. Alle tror de derimot på èn allmektig Gud, og de har en etikk og kulturform (spesielt skikker vedrørende rituell renhet) som på mange måter virker beslektet med indiske religioner og jødedommen. ^[8]

De fleste av romanifolket er kristne, som ofte pinsevenner, katolikker og ortodokse. Det finnes også en del muslimer. Den kristne pinsebevegelsen er imidlertid i sterk vekst i alle grener av romanifolket, og ser i mange land ut til å være en samlende faktor. Store grupper av samles til kristne møter og treff, for å be, studere Bibelen og ha fellesskap med hverandre. I pinsebevegelsen har både taterne og romanifolket sluppet til med mange kjente evangelister, pastorer og musikere, bl.a. taterenLudvig Karlsen. De har også fått aksept til å tilbe Gud på sitt eget språk og med sin egen kultur. Kristendommen har blitt en sentral og viktig del av romanikulturen, og dens etiske verdier står allerede i tråd med romanikulturens tradisjonelle morallover.

[rediger] Næringsvirksomhet

Tradisjonelt har romanifolket livnært seg som omreisende handelsmenn, håndverkere og musikere. De ble raskt kjent som spesialister på hestehandel, kjeleflikking, fortinning, musikk og dans, spådomskunster og annen underholdningsvirksomhet. Familiene reiste ofte med hest og kjerre, mens man i andre land også skaffet seg større vogner.

I mange land førte moderniseringen til problemer for romanifolkets tradisjonelle yrker og kompetanse, fordi det ikke lenger var et behov for deres tjenester. Dette førte mange inn i arbeidsløshet og fattigdom.

De som har hatt muligheten, spesielt i Vesten, har allikevel tilpasset seg de kontinuerlige endringene i samfunnet med stor kreativitet. Hest og kjerre har blitt byttet ut med bil og campingvogn. Mange har funnet seg moderne yrker, som har gitt de økonomisk frihet til å opprettholde sin reisetilværelse og fortsatt være sin egen arbeidsgiver.

Også de fleste tatere har valgt å bli bofaste om vinteren. Flere av disse driver imidlertid med reisevirksomhet i sommerhalvåret og opprettholder slik den tradisjonelle handelsvirksomheten. Andre reiser sjelden, men drar gjerne på småturer eller oppsøker den lokale campingplassen når slektninger og andre av folket er på gjennomreise. Romanisel/Sinti er i hovedsak bofaste og legger ofte vekt på barnas skolegang. De har i stor grad klart å beholde en romani identitet og sitt språk, men også de liker å være litt mer rørlige om sommeren og da for å samles i stor familien/slekten.

[rediger] Kjente romer og tatere

Mange kjente mennesker er romer:

• Moder Teresa – albansk boyash
• Ludvig Karlsen – norsk tater
• Django Reinhardt – fransk manouch
• Katharina Taikon – svensk kalderash-sigøyner
• Charlie Chaplin – engelsk romanichal
• Rita Hayworth – amerikansk romanichal
• Ava Gardner – amerikansk gitano
• Bob Hoskins – amerikansk romanichal

Også en del andre kjendiser har opphav i romanifolket:

• Elvis Presley – sinti-røtter på farssiden (jødisk på morssiden)
• Eric Cantona – manouche/sinti røtter på farssiden
• Freddie Prince Junior – ungarsk sigøynerblod på farssiden

[rediger] Lignende folkegrupper

I en rekke europeiske land finnes vandrerfolk som har visse likhetstrekk med romanifolket. I mange tilfeller er disse gruppene etterkommere av romanifamilier som ble opptatt i lokale omstreifergrupper og mistet sin tilhørighet i romanifolket som de norske taterne.

Disse gruppene kan ha mye til felles med romanifolket i levesett, men de snakker ikke mye romani og følger heller ikke romanikulturens skikker og uskrevne regler for etikk, moral og renhet.

I Tyskland finner man «jenischefolket», et omreisende folk av handelsmenn og håndverkere i Tyskland, Østerrike, Sveits og Frankrike. De snakker fra gammelt av jenischespråket. Dette folket har, i likhet med de norske taterne og romanifolket/sinti, vært utsatt for diskriminering av myndighetene i landene der de bor.

I de sørlige og sørvestlige deler av Norge finner vi et reisende folk, kalt «skøyere» eller «meltravere». De snakket tidligere «rodi», fulgte ikke romanikulturens skikker og oppfattet seg som et annet folk enn de norske tatere. De er av blandet opphav, og stammer antagelig fra norske omstreifere, tyske innflyttere og tatere som har giftet seg inn i gruppen. Skøyerne blir ofte feilaktig forvekslet med tatere, men blir ikke betraktet som hverken tater eller romani verken av tatere eller romani/sinti. I nyere tid, etter voldsom diskriminering og forsøk på assimilering fra myndighetenes side, har de mistet mye av sin egenart.

I en rekke andre land finnes tilsvarende, men ikke beslektede, grupper som taterne av lokale omreisende folk som etter generasjoner med vandreliv formet særegne etniske grupper. Dette gjelder for eksempel «quinquis» i Spania, de irske «tinkers» eller «travellers» (på engelsk med stor T) i Irland og Storbritannia osv.

Felles for disse folkegruppene er:

• de har en nomadisk livsform som ligner romanikulturen
• de snakker ikke en form for romani
• de følger ikke romanifolkets særegne skikker og tradisjoner
• de blir ikke betraktet som en del av romanifolket
• de (fleste) hevder ikke å være en del av romanifolket

[rediger] Annet

• Romanifolket mottok Raftoprisen i 1997. Prisen ble mottatt av Ian Hancock.

[rediger] Se også

• Frihet - overgrep mot minoritetsgrupper i Norge

• Sigøynere
• Tatere

[rediger] Litteratur

Olav Rune Ekeland Bastrup & Aage Georg Sivertsen: "En landevei mot undergangen. Utryddelsen av taterkulturen i Norge" (Universitetsforlaget 1996)

Olav Rune Ekeland Bastrup: "El Jucan. Historien om fakirens liv." (Aschehoug 1993)

[rediger] Eksterne lenker

• Norsk nettavis for Romanifolket / tatere.

Commons: Category:Roma people – bilder, video eller lyd

• Patrin (omfattende informasjon om romanifolket) (engelskspråklig)
• European Roma Rights Center (engelskspråklig)
• Romani.org Home Page (artikler om romanifolket) (engelskspråklig)

[rediger] Referanser

1. ^ Sandström, Bengt, 2000: Ja Devlesa! Gå med Gud! – om romerna och Svenska kyrkan, side 25
2. ^ [Jahr, Ernst Håkon (red.), 1992, Language Contact: Theoretical and Empirical Studies, s. 37-52]
3. ^ Hancock, Ian, 2002: We are the Romani people
4. ^ Hazell, Bo, 2002: Resandefolket
5. ^ Acton, Thomas, 1981, Surviving peoples: Gypsies
6. ^ Hegtun, Halvor: Dystert minne om grusom tid [1]
7. ^ The PatrinWeb Journal: Timeline of Romani (Gypsy) history [2]
8. ^ Imninalu: Myths, Hypotheses and Facts Concerning the Origin of Peoples: The True Origin of Roma and Sinti [3]