Øst-Timor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Republika Demokratika Timor Lorosa'e Republica Democratica de Timor-Leste Den demokratiske republikken Øst-Timor
Flagg	Riksvåpen
Nasjonalt motto: Honra, Pátria e Povo (Portugisisk: Ære, land og folk
Offisielle språk:	Tetum og portugisisk
Hovedstad:	Dili
Styreform: President: Statsminister:	Demokratisk republikk José Ramos Horta Xanana Gusmão
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 158 14 609 km² 0 %
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet	Rangert som nr. 155 947 000 64,82/km²
HDI:	0,514 (rangert som nr. 150)
Uavhengighet fra:	Portugal og Indonesia 20. mai 2002
Valuta:	Amerikanske dollar og Øst-Timorske centavo
Tidssone:	UTC +9
Nasjonalsang:	«Pátria»
Toppnivådomene:	.tl (var .tp)
Kart over Øst-Timor:

Øst-Timor (også kalt Timor-Leste) er et land i Asia. Det ligger akkurat øst for Wallacelinjen, og tilordnes av og til Oseania. Den består av den østre del av øyen Timor og enkelte mindre øyer. Øya ligger nord for Australia, separert av Øst-Timorhavet. Landet har mye fjell.

Innhold 1 Historie 1.1 Forhistorie 1.2 Koloni 1.3 Selvstyre 1.4 Indonesisk herredømme og frigjøring 1.4.1 Uroligheter våren 2006 1.4.2 Attentatforsøket mot Ramos-Horta 2 Samfunn 2.1 Samfunnstrekk 2.2 Språk 2.3 Norges engasjement 3 Eksterne lenker

[rediger] Historie

[rediger] Forhistorie

Det antas at øya ble bebodd mellom 20 og 40 000 år f.Kr. av Velo-Australsk type (som på Sri Lanka). Neste antagelse er at folk fra Melanesia kom rundt 3000 år f.Kr., fulgt av folk fra Sør-Kina og nordre Indokina rundt 2500 f.Kr.

[rediger] Koloni

Portugal gikk i 1520 i land ved Oecussi, og startet koloniseringen av det som ble døpt Portugisisk Timor. Den vestlige delen, i likhet med de fleste andre øyer i området, var kolonisert av Nederland. Dili ble hovedstad i 1596. Eksport av sandaltre (nesten utryddet) ble etterhvert erstattet av kaffe (1815), sukkerrør og bomull. I 1941 var øya en kort periode under nederlandsk og australsk styre, før japanske styrker inntok øya (februar 1942). Portugal tok igjen over (september 1945), etter at over 50 000 timoresere hadde omkommet i kampene mot Japan.

[rediger] Selvstyre

Portugal forsøkte å innføre delvis selvstyre, og henvendte seg til tre politiske grupperinger. De to pro-indonesiske Uniao Democratica Timorense (UDT) og Associacao Popular Democritica Timorense (APODETI) dannet raskt allianser og kuppet regjeringsmakten. Frente Revolucioniria de Timor-Leste Independente (FRETILIN, pro-uavhengighet) motkuppet, okkuperte Dili og proklamerte Demokratiske Republikken Øst-Timor. Indonesia intervenerte vestfra, ni dager etter. Ikke før i 1984 ga FRETILIN opp og deklamerte den tidligere proklamerte republikk.

[rediger] Indonesisk herredømme og frigjøring

Utover FN-fordømmelse var det lite internasjonalt engasjement, og anslagsvis 250 000 mennesker omkom. Etter massakren på Santa Cruz kirkegård (1991) økte kritikken. Biskop Carlos Filipe Ximenes Belo og José Ramos Horta (Nobels Fredspris, 1996) var viktige ikke-voldelige pådrivere i arbeidet med å synliggjøre problemet internasjonalt. Utløst av krise i indonesisk økonomi ble øya gitt autonomi, og det ble utlyst folkeavstemning 30. august 1999. Over 78 % ønsket nyvalg (98 % deltakelse), hvorpå militære grupper ødela infrastruktur og hovedstaden Dili, samt deporterte 200 000 innbyggere til leire i indonesiske Vest-Timor. Tross FNs fredsbevarende styrker ble over 2000 drept.

En FN-ledet interimregjering (1999-2002) og politiske partier etablerte grunnlov, og etter gradvis overføring av makt ble staten uavhengig 20. mai 2002. Den tidligere frigjøringsleder Xanana Gusmão ble ny leder, Marí Alkatiri ble statsminister og José Ramos-Horta utenriksminister

Frem til sommeren 2004 hadde landet tilstedeværelse av en FN-styrke på 9500 stk (hvorav 6 fra Norge). Forholdet til Indonesia er fremdeles anstrengt.

[rediger] Uroligheter våren 2006

Hæren, bestående av 800 soldater, og 600 avskjedigede soldater braket sammen i kamper i mai 2006. Kampene ble beskrevet som de verste siden løsrivelsen fra Indonesia i 1999. Minst 20 skal ha blitt drept i kampene. Regjeringen i Øst-Timor ba om hjelp fra andre nasjoner for å bevare kontrollen i landet, og fredsstyrker fra Australia, New Zealand og den tidligere koloniherren Portugal ble sendt til landet.

Konflikten skal ha utgangspunkt i at opprørssoldatene føler seg diskriminerte fordi de er fra den vestre delen av landet, mens den militære ledelsen stort sett er fra øst. Disse soldatene ble sparket i mars 2006 etter en streik, som startet i februar, mot diskrimineringen.

Den opprinnelige uroligheten gikk etterhvert over i en annen type uro, der gjenger fra ulik etnisk tilhørighet begynte å angripe andre.

FN trakk som et resultat av urolighetene ut mesteparten av sitt personell i landet.

President Xanana Gusmão innførte unntaktstilstand 30. mai 2006, og tok myndigheten over nasjonal sikkerhet og forsvar i et ekstraordinært tiltak for å dempe urolighetene. 3. juni ble det klart at José Ramos-Horta skal ta over som sikkerhetsminister i Øst-Timor.

Australia ba etterhvert om flere soldater (utover de 2200 allerede på plass), da urolighetene viste seg å være vanskelige å stoppe.

Statsministeren Marí Alkatiri gikk 25. juni 2006 av etter sterkt press bl.a. fra president Gusmão.

[rediger] Attentatforsøket mot Ramos-Horta

11. februar 2008 angrep opprørere under ledelse av Alfredo Reinado president José Ramos-Horta og statsminister Xanana Gusmao.^[1] Ramos-Horta ble skutt og skadet i angrepet.

[rediger] Samfunn

[rediger] Samfunnstrekk

Etter okkupasjon og revolusjon, der en stor del av befolkningen omkom, er over halvparten av befolkningen på rundt 800 000, under 18 år.

Befolkningen i Øst-Timor er, i motsetning til majoriteten i Indonesia, katolsk. Ifølge statistikker fra 1992 var omtrent 90 % av befolkningen registrert som katolikker mens 3 % var registrert som protestanter, 4 % som muslimer og 0,5 % som hinduer. Det er imidlertid sannsynlig at det innad i disse religionsgruppene også praktiseres animisme blant enkelte av de registrerte medlemmene.

Næringslivet er hovedsakelig jordbruk (kaffe, bomull og ris), fiske og håndverk.

[rediger] Språk

Øst-Timors to offisielle språk er portugisisk og tetum, et lokalt austronesisk språk. I nasjonalforsamlingen er også indonesisk og engelsk definert som arbeidsspråk. Selv om Øst-Timor bare har omlag en million innbyggere, snakkes det 15 språk til; Bekais, Bunak, Dawan, Fataluku, Galoli, Habun, Idalaka, Kawaimina, Kemak, Lovaia, Makalero, Makasai, Mambai, Tokodede og Wetaresisk.

[rediger] Norges engasjement

Norge har ikke ambassade i landet, men er representert gjennom ambassaden i Jakarta, samt et kontorsamarbeid med Canada på øya. Som første anerkjennende land, bidrar Norge med 2,5 % av bistandsinntektene (58 kroner/innbygger) i et av verdens fattigste land. NORAD, NVE og Olje- og energidepartementet har siden 2003 arbeidet med regimet for å gjenoppbygge instrastruktur for vannforsyning og elektrisk strøm, samt utvikle oljeindustrien. Inntektsforventninger er knyttet til drift av Bayu-Undan (fra 2004) og nye konsesjoner som i 2005 blir utlyst, for oljeboring i havet sør for øya. Caritas Norge har arbeidet i landet siden 1995, og Strømmestiftelsen siden 2000.

[rediger] Eksterne lenker

• Myndighetenes nettsted