Karl XII av Sverige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Karl XII Konge av Sverige
Maleri av Karl XII, malt av Hyacinthe Rigaud i 1715
Valgspråk:	Dominus protector meus (Herren min beskytter)
Regjeringstid:	5. april 1697–30. november 1718
Født:	17. juni 1682 (27. juni[1]), Slottet Tre Kronor, Stockholm
Død:	30. november 1718 (11. desember[1]), Frederikshald (nåværende Halden), Norge
Foreldre:	Ulrika Eleonora d.e. og Karl XI

Karl XII (17. juni 1682 – 30. november 1718^[1]) var Sveriges konge fra 1697 frem til sin død. Sammen Gustav II Adolf er han Sveriges mest kjente krigerkonge. Han ledet Sverige gjennom en serie forsvarskriger under Store nordiske krig, utløst av at den østlige rikshalvdelen (dagens Finland og Baltikum) ble truet av Russland. Han ble skutt under beleiring av Fredriksten festning 11. desember 1718. Det finnes en rekke teorier om hvordan han ble drept; mange mener at han falt for en kule fra egne rekker. Den mest sannsynlige morderen er da etter flere forskeres mening den franskfødte offiseren André Sicre som antagelig handlet på oppdrag fra Fredrik av Hessen, kongens svoger.

Karl XII var sønn til Karl XI og den danskfødte Ulrika Eleonora d.e.. Han var ugift og barnløs, slik at hans etterfølger ble søsteren Ulrika Eleonora d.y..

Soldatene i Karl XIIs hær ble i ettertid kalt karolinerne.

Innhold 1 Oppvekst 2 Formynderstyrelsen 3 Fredsårene 4 Utenrikspolitiske valg 5 Store nordiske krig 5.1 Krigsutbruddet 5.2 Danmark 5.3 Støtte til Østersjøprovinsene 5.4 Krigspolitiske veivalg 5.5 Polen 5.6 Karl XIIs russiske felttog 5.7 Poltava 5.8 Karl XII i Det osmanske riket 5.9 Hjemreise 5.10 Tilbake i Sverige 5.11 Angrepet på Norge 6 Karl XII i moderne populærkultur 7 Referanser og fotnoter 8 Eksterne lenker

[rediger] Oppvekst

Karl XII ble født på slottet Tre Kronor den 17. juni 1682 (juliansk kalender), som første sønn av Karl XI og Ulrika Eleonora og annet barn etter søsteren Hedvig Sofia. Da Karl XI fikk høre at han hadde fått en sønn, skrev han følgende i sin almanakk;

	Den 17 juni, som var om lördagsmorgonen klockan tre fjärdingar på sju, blev min gemål förlossad och födde en son. Gud vare därför innerligen tack och lov, som haver hulpit henne, han hjälpe henne snart till sin förra hälsa igen!

Prinsen vokste opp sammen med søsteren sin, og moren tok seg selv av barna sine, noe som var uvanlig på denne tiden. Han fikk raskt flere søsken. De neste tre årene ble tre nye prinser født, men disse døde allerede sommeren 1685 av en smittsom sykdom. Dette førte til at dronningen i sorg trakk seg mer og mer tilbake. Karl ble oftere ensom, og fikk større anledning til å utforske ting på egen hånd. I 1688 ble kongeparets siste barn født, en prinsesse som fikk navnet etter sin mor. Samme år fylte Karl seks, og kongen besluttet at han skulle flyttes ut fra barneværelset til sin egen fløy. Han fikk god, grundig undervisning.

Karl XII var et begavet barn og lærte seg flytende latin, tysk og fransk og fikk god innsikt i teologi og kristendommen, som var grunnlaget for hele hans oppvekst, argumentasjon, administrasjon, handel og politikk. Spesielt interesserte han seg for matematikk og den militære undervisningen. Han utviklet også gode fysiske egenskaper ved å være med faren på jakt og lange rideturer. Etter at hans mor, dronning Ulrika Eleonora d.ä. døde i 1693, og siden faren var opptatt med å styre riket, tok Hedvig Eleonora hånd om prinsens og hans søskens oppdragelse. De tre kongebarna fikk, på grunn av dette, sterke bånd til sin farmor, som de gjennom hele livet sto nær.

[rediger] Formynderstyrelsen

5. april 1697 døde Karl XI, og femtenårige Karl XII ble snart etter utropt til Sveriges konge. Faren hadde ordnet en formynderstyrelse som besto av enkedronningen (med to stemmer) og de fem kongelige rådgiverne, Bengt Gabrielsson Oxenstierna (president i rådet), Kristofer Gyllenstierna, Fabian Wrede d.ä., Nils Gyldenstolpe og Lars Wallenstedt. Samarbeidet i formynderstyrelsen fungerte ikke bra, noe som delvis bygget på den harde kritikken rådet fikk som Karl XIs formyndere. De forsøkte å løse dette ved å ofte kalle inn den unge kongen til ulike møter og saker så han selv kunne uttale seg i ulike spørsmål. Snart fant de ut at det kunne være lettere å la kongen selv overta regjeringsansvaret.

På riksdagen som i anledning av Karl XIs begravelse ble arrangert i november 1697 ble forslaget om at kongen umiddelbart skulle anses som myndig lagt frem. Forslaget ble godkjent av samtlige. Den 14. desember 1697 ble Karl XII kronet til konge i Stockholms Storkyrka. I seremonien ble hans stilling som eneveldig konge fremhevet ved at han ikke avga noe konungaförsäkran og at han selv satte kronen på sitt eget hode.

[rediger] Fredsårene

Helt uerfaren tiltrådde Karl XII sitt embete, under ganske vanskelige indre og ytre forhold. Han lovet seg selv å følge i sin fars fotspor, både når det gjaldt styre, arbeidsdisiplin, det enkle levesettet og mosjon. Akkurat som sin far var han skeptisk til rådgivere og det gamle kongelige rådet mistet derfor nesten all innflytelse. Bare de to statsrådene han selv hadde utnevnt og som sto ham nærmere enn noen, Carl Piper for innenrikssaker, og Thomas Polus når det gjaldt utenrikspolitikken, hadde stor innflytelse over ham. Han fikk også mange råd om at han burde gifte seg, og mange fra Europas adel tok med seg sine gifteklare døtre og besøkte ham. Rådgiverne hans mente at han helst burde gifte seg med ei dansk eller holsteinsk prinsesse, for å knytte enda sterkere bånd, ettersom hans bestemor Hedvig Eleonora var fra Holstein-Gottorp og hans mor var dansk. Karl XII skjøv imidlertid alle gifteplanene fra seg, og svarte at han var for ung til å gifte seg som femtenåring.

Våren 1698 kom hans fetter hertug Fredrik IV av Holstein-Gottorp for å gifte seg med kongens søster, prinsesse Hedvig Sofia. Dette ble et avbrudd i kongens ellers pliktoppfyllende, arbeidssomme og ensomme liv. Hertugen var livsglad og likte fest og drikke. Han lokket sin unge slektning med på en del meget omtalte fornøyelser, senere kjent i Sverige som «det holsteinske raseri», men dette opphørte da brudeparet dro hjem til hertugens slott igjen i september samme år.

Sverige ble stort sett styrt slik Karl XI hadde styrt det. Det ble sagt om Karl XII at «han är precis som sin far», og dette tok han som et kompliment. Noen hadde håpet at den nye kongen skulle bli mildere, redusere sin makt, avvikle konfiskeringen av eiendommer og sette ned skattene, men alt ble gjort til skamme. Allerede fra begynnelsen tålte kongen ingen begensninger i sin suverenitet, og de samme tendensene ble ytterligere forsterket mot slutten av hans regjeringstid.

Når det gjaldt religion, var Karl XII nøye; også her fulgte han i sin fars fotspor. Under krigen i Polen befalte han i et skriv (datert 7. juni 1706) til rådet i Stockholm at de skulle ha oppsikt med pietistene samt forby svenske studenter å reise til de tyske akademikerne som hadde fargede ansatt. Karl XII sørget også for å revidere den svenske bibeloversettelsen fra 1541 (Gustav Vasas bibel), til en oversettelse som senere er kjent som Karl XIIs bibel. Den ble ferdig revidert og trykt i 1703 og var den offisielle svenske kirkebibelen frem til 1917. Altså ble den lest i over 200 år av mennesker med svensk som morsmål.

Kongen la i løpet av sitt første styreår mye arbeid ned i å forminske nøden og avhjelpe sultkatastrofene som hadde rammet store deler av landet etter flere uår. Mye av budsjettet ble brukt til å bygge på og fornye Stockholms slott etter den store brannen 7. mai 1697. Ved utbruddet av den Store nordiske krig ble disse fredelige aktivitetene til dels avbrutt, og den 16. april 1700 reiste Karl XII fra Stockholm, som han aldri skulle få se igjen. Under de følgende årene brevvekslet han flittig med rådet i Stockholm. Han forsøkte å lede det på avstand, men hans oppmerksomhet var naturlig nok rettet mye på krigsføring og utenrikspolitikken.

[rediger] Utenrikspolitiske valg

Til og med i utenrikspolitikken prøvde Karl XII å få veiledning fra farens politiske system. Faren hadde forsøkt å ha en nøytral holdning i Vesteuropas store konflikter, ha et godt forhold til sjømaktene England og Nederland og om mulig også til Frankrike. Danmark ble dessuten holdt under oppsikt.

I 1698 ble Sveriges tidligere forbund med sjømaktene og Danmark fornyet, og det ble dannet et nytt med Frankrike. Samtidig var det allment kjent og angitt at den svenske kongens ønske var å føre en fredelig og vennskapelig politikk på alle hold. Selv var Karl XII, da han ble gitt kongemakten, helt uerfaren i utenrikspolitikk. Han var, under hele sin livstid, usedvanlig rettferdig og ordholden på alle områder.

Dessverre var ikke Sveriges diplomater i utlandet særlig oppmerksomme på denne tiden. Deres oppmerksomhet var nesten utelukkende rettet mot den gamle tvisten mellom Danmark og Holstein-Gottorp, som på forsommeren 1697 ble ytterligere forverret. Dette førte bl.a. til lange, men resultatløse, forhandlinger under en kongress i Pinneberg. Uoverensstemmelsene mellom huset Gottorp og Danmark hadde i lang tid hovedfokuset i Sveriges utenrikspolitikk, uten at man ble oppmerksom på de konfliktene som truet fra andre hold.

[rediger] Store nordiske krig

[rediger] Krigsutbruddet

Allerede i tiden før Karl XIs død forsøkte Danmark i hemmelighet å knytte forbindelser med Russland for på den måten å vinne makt i krigen mot Sverige. Den svenske regjeringens fokus på Holstein-Gottorp ga Danmark ytterligere anledning til å styrke denne forbindelsen, noe som førte til at tsar Peter under sin lange vesterlandske reise (1697-98) ikke gjorde noen egentlige fremsteg. Samtidig begynte August den sterke, konge av Polen og kurfyrste av Sachsen, støttet av den landsflyktige livlandske adelsmannen og politikeren Johann Patkul, å planlegge en erobring av Livland. Hans forslag om et angrepsforbund mot Sverige falt i god jord i København og Moskva, og delvis også i Berlin. I løpet av sommeren og høsten 1699 ble det i dyp hemmelighet forhandlet frem allianser mellom Danmark, Russland og kong August. I februar 1700 angrep så de sachsiske troppene Riga, og i mars samme år gikk kong Fredrik IV av Danmark med væpnet makt inn mot hertugen av Holstein-Gottorp. Dermed hadde den store nordiske krig startet, som skulle komme til å vare frem til 1721.

[rediger] Danmark

Alle de truende forberedelsene og planene fra Sveriges naboland foregikk uten at de svenske diplomatene hadde anelse om det. Angrepet fra Danmark kom derfor fullstendig overraskende. Karl XII besluttet å midlertidig slå hardt tilbake mot Danmark, mens han sendte svenske tropper fra Finland til Livland for å styrke forsvaret der. Han sørget også for å styrke og utruste den svenske flåten i Karlsberg, og sendte samtidig diplomater som ba om støtte til flåten fra Sveriges allierte, England og Nederland. Da de alliertes flåte hadde kommet til Øresund, lyktes Karl XII, ved hjelp av Hans Wachtmeister, som på kongens befaling foretok en vågsom seilas gjennom Flintrännan, å forene sin flåte med denne, til tross for danskenes forsøk på å hindre dette. Den 25. juli 1700 ble det under kongens personlige ledelse gjennomført en ilandstigning på Humlebæk med 4 300 mann. Svenskene møtte svak motstand, og trusselen mot København tvang Fredrik IV til å lystre sjømaktenes krav. 8. august 1700 ble freden i Traventha sluttet med hertugen av Holstein-Gottorp, der han bandt seg til å gi opp forbundet med Sveriges fiender.

[rediger] Støtte til Østersjøprovinsene

Da Karl XII etter denne raske suksessen forberedte en ekspedisjon til Livland for å støtte provinsen, ble han i Blekinge nådd av nyheten om at tsar Peter forberedte krig og begynte å beleire Narva. Litt senere, da han gikk i land ved Pernau, fikk han også vite at danskene hadde gitt opp sin fruktløse beleiring av Riga. Karl XII bestemte seg for å komme Narva til unnsetning. Ved ankomsten til Narva-traktene gikk han umiddelbart til angrep på de russiske linjene, og under Carl Gustaf Rehnskiölds ledelse vant svenskene 20. november slaget ved Narva, en av de største seirene i svensk militærhistorie. I løpet av vintermånedene, mens Karl XII i traktene rundt Dorpat (selv oppholdt han seg mye i slottet Lais) oppøvde og trente sine tropper, styrket kong August igjen sitt forbund med tsar Peter. Ved et personlig møte med ham i Birsen, tidlig i 1701, fikk han et løfte av tsaren om økonomisk hjelp og russiske hjelpetropper for å gjenerobre Riga. De planla at samtidig som kong August gjorde dette, skulle tsar Peter forvirre og uroe svenskene ved å angripe den svenske Østersjøprovinsen Ingermanland. Imidlertid besluttet Karl XII å oppsøke og knuse kong Augusts egne militære styrker i Kurland, og dro derfor denne sommeren mot traktene rundt Riga. 9. juli 1701 gikk han over elva Daugava med de svenske troppene. På sørsiden av floden møtte han og beseiret den sachsiske armé i slaget ved Düna. Etter dette kunne svenskene lett erobre og herske over hertugdømmet Kurland.

[rediger] Krigspolitiske veivalg

I Italia hadde det på dette tidspunktet brutt ut en konflikt som kom til å føre til den spanske arvefølgekrigen, som berørte og omfattet hele Vesteuropa. Alle parter som var engasjert i denne konflikten arbeidet hardt for å få støtte fra de utenforstående statene. August den sterke benyttet anledningen og drev et dobbeltspill på høyt nivå, og tilbød sine tjenester vekselvis til begge parter i konflikten, samtidig som han prøvde å få fred med Sverige ved å sende fredsbrev. Han jobbet også for å forsterke sin egen krigsmakt. I Sverige kom det nå frem mange meninger (fremfor alt fra Bengt Gabrielsson Oxenstierna) om at de burde slutte fred med kong August og forsøke å gripe inn i den vesteuropeiske konflikten i stedet. Karl XII trodde imidlertid at utsiktene til en varig fred med kong August var veldig små, og hadde antakelig rett. Han ønsket heller ikke å oppgi de mulighetene Sverige fikk ved den vesteuropeiske konflikten, som ikke berørte Sverige i det hele tatt. Karl XII besluttet derfor at Sverige så langt det var mulig skulle holde seg nøytralt i konflikten, samtidig som man opprettholdt det gunstige vennskapet med sjømaktene, for å kunne samle alle krefter mot kong August og hans allierte tsar Peter. Av disse to anså han kong August gjennom hans sachsiske sjømakt som både den sterkeste og den mest upålitelige. Han besluttet å slå hardt ned på kongens hær slik at han i fremtiden ikke var noen trussel for Sverige. Han så en mulighet til dette ved å utnytte den innenrikspolitiske opposisjonen i Polen, som hadde bygget seg opp siden August ble konge.

[rediger] Polen

Da danskene ble tvunget ut av krigen mot Sverige og russerne ble slått ved Narva i 1700 fortsatte Karl XII sørover for å gjøre opp med Sachsen-Polen og deres konge, August den sterke, i stedet for å fortsette inn i Russland, ettersom han anså polakkene som farligere enn russerne. Han fordelte styrkene sine og sendte noen østover til Estland, Latvia og Litauen for å forsvare de svenske områdene der mot russerne og marsjerte selv sørover med en armé på rundt 12 000 mann.

Den karolinska armé trente i vinterkvarteret og fortsatte i 1701 sørover. Ved Daugavas overgang brøt det ut et slag med bra utfall for svenskene. Året etter ble polakkene og russerne beseiret ved Kliszow. Også denne gangen, fortsatt under kong Karl XIIs befaling, fikk krigen et godt utfall for svenskene. Samtidig angrep tsar Peter det svenske Livland, men ble beseiret i slaget ved Gemauerthof som følge av at en verdifull russisk forsyning falt i svenske hender. Det ble sluttet fred i Warzawa i 1705, Karl XII avsatte kong August som konge og utropte i stedet Stanislaus, men kong August var ennå ikke beseiret.

Den 9. juli 1702 møtte den svenske armeén på kong Augusts tropper ved byen Kliszow. Sistnevnte hadde rundt dobbelt så mange soldater. Karl XII visste at man likevel kunne seire ved hjelp av god krigsføring. Ved hjelp av list og pågangsmot fikk de fienden til å tro at de var mange flere enn de egentlig var og jaget både den polske og den sachsiske hæren på flukt.

Lenger nordøst falt den svenske festningen Nyenskans i Finskevika i tsar Peters hender. Med denne som grunn bygget han en russisk by ved Østersjøen, slik han lenge hadde ønsket seg. Karl XII sendte bud til troppene sine om å la det være, de kunne alltids vinne tilbake byen en annen gang. Alt gikk imidlertid ikke helt etter kongens plan, og byen St. Petersburg ble aldri underlagt Sverige.

I 1706 marsjerte svenskene inn i Sachsen fra øst. En ny sachsisk-russisk hær angrep ved Fraustadt, men tapte grundig gjennom den klassiske knipetangsmanøveren. Striden som førte til den andre freden, som avsluttet felttoget og var Karl XIIs høydepunkt, ble utkjempet i Altranstädt i 1706.

Nå håpet det svenske folket på fred. Også fra øst kom det bud om fred, og tsar Peter var villig til å gi tilbake deler av Estland og Lettland for dette. Ingermanland og den nye byen St. Petersburg ønsket han imidlertid å beholde, noe Karl XII slett ikke godtok. Han rustet opp hæren igjen, fikk nye soldater og nytt utstyr fra Sverige. Deretter fortsatte ferden østover.

[rediger] Karl XIIs russiske felttog

I august 1707 brøt Karl XII med en stort sett nyvervet og velutrustet armé opp fra Sachsen. Han ville ved å beseire tsar Peter fremtvinge en for Sverige fordelaktig og betryggende fred med Russland, og på denne måten også sikre det nyopprettete polske styret. For å klare dette samlet han alle disponible tropper for å kjempe et avgjørende slag mot det russiske rikets sentrale punkt, Moskva. Dersom han klarte dette, hadde de frem til da veldig lite viktige russiske erobringene i de svenske Østersjøprovinsene falt av seg selv. I hvilken grad Karl XII gjennom disse operasjonene sørget for et angrep fra Finland på tsarens leir ved Neva og uro i det sørlige Russland er usikkert. Uansett regnet han med en ganske langvarig krig. For å på denne måten gjøre regjeringen i Sverige mer handlekraftig enn den hadde vært da han styrte fra Sachsen, sendte han hjem noen av sine mest betrodde menn, Arvid Horn for å inntre i rådet og Magnus Stenbock for å styre som guvernør i Skåne for å holde oversikt over opprørs- og erobringsplaner som alltid fantes i dette truende området.

Russerne prøvde å hindre den svenske hæren ved å sette opp forsvar ved elveoverganger og ved å angripe enslige svenske topper, men først og fremst benyttet de seg av den brente jords taktikk for å utmatte den svenske hæren. Karl XII hadde med seg en hær på over 34 000 menn, og disse trengte mat for å overleve. Kongen beordret generalguvernøren i Riga, Adam Ludwig Lewenhaupt, til å rykke frem fra Kurland med sin hær for å forsterke hovedhæren, og samtidig ha med seg betydelige forråd. På denne måten skulle svenskene rykke fremover i Russland. Planen lyktes så langt, og han inntok Grodno med 600 ryttere. Samtidig som de kom inn vestporten, forsvant tsar Peter i en vogn ut den østre.

Ved overgangen av elven Vabitj, ved byen Holowczyn, ventet 39 000 russiske soldater på den svenske hæren. Med 39 000 mann mot Karl XIIs 12 500, hvorav bare 500 var med Karl XII, var de ganske sikre på seieren. Svenskene kom, og Karl XII ledet selv angrepet. Svenskene så dette og hans livgarde, så dette og prøvde å flykte. På denne måten falt seieren lett i Karl XIIs hender. Kongen selv syntes det han hadde gjort var en utmerket manøver, og denne seieren ble senere regnet som en av krigens fremste. Etter denne seieren tok kongen det mer med ro, selv om hæren fortsatte videre østover. Proviant og ammunisjon minsket igjen, og veien de gikk var vanskeligere enn de hadde trodd. En dag kom det et sendebud fra Tyrkia. Den tyrkiske sultanen ville ha vennskapslige forbindelser med Sverige, og Karl XII begynte å vurdere hvorvidt Tyrkia ville inngå et forbund med Sverige mot Russland. Etter å ha rådført seg med sine rådgivere, valgte han å reise sørover, for å så ta Moskva sørfra gjennom Ukraina eller Severien. Tyrkias vennskapsinvitasjon hadde han også i bakhodet.

Den 15. september vendte han sørover fra Tatarsk, men fordi han hadde brukt så lang tid på å bestemme seg, hadde tsar Peter samlet opp en hærstyrke i Lewenhaupt og lyktes i å hindre den svenske hæren i slaget ved Lesna den 29. september 1708. Russerne hadde fordelen av at de kunne benytte seg av forrådet som var i Lewenhaupt, mens svenskene var utslitte etter marsjen og hadde lite forråd igjen, både av mat og ammunisjon. Slik ble den svenske hæren ytterligere svekket. Karl XII hadde også sendt fra seg deler av hæren sin, deriblant generalmajoren Anders Lagercrona med en sterk fortropp, for å forberede hovedarméens hovedkvarter. Han tok imidlertid feil på veien, noe som førte til at russerne kunne besette det viktige passet ved Potjep, som veien fra Severien til Moskva gikk igjennom. Da denne veien ble stengt, besluttet Karl XII å gå til Ukraina for å fullbyrde forbindelsen med Mazepa. Han håpet at han der kunne få gode vinterkvarter og så en åpen vei gjennom Kiev før det ventede angrepet fra Polen. Mazepa ønsket derimot ikke den svenske hæren inn i sitt eget land og hindret Karl XIIs ankomst noe, noe som førte til at Aleksandr Mensjikov på tsar Peters befaling fant ut nok til å ødelegge Mazepas hovedstad Baturin. Samtidig, i begynnelsen av november, klarte Karl XII å seire over russerne i slaget ved Mezin i kampen for å komme over elven Desna, der russerne forsvarte overgangen. Ødeleggelsen av Baturin førte til at Mazepa ikke lyktes i sitt forsøk på å få med seg alle kosakkene i sitt opprør mot tsaren. Den svenske hæren ble altså tvunget til å opprette leir og tilbringe vinterkvarteret i et fiendtlig land, der den ble angrepet i mindre angrep, samtidig som mange av soldatene omkom i den harde vinterkulda det året (1708 - 1709)

[rediger] Poltava

Meningene er delte om hva de krigsforetakene Karl XII foretok seg under vinteren førte til, og det er også usikkert hvilke forberedelser han gjorde til sommerens felttog. Det er likevel ganske sikkert at han forhandlet med de zaporogiske kosakkene og Russlands fiender krimtatarene og at Karl XII prøvde å skynde på kong Stanislaws og con Krassows anmarsj fra Polen gjennom Kiev. I mars 1709 vant Karl XII zaporogerne over på sin side, men forsterkningene fra Polen viste seg å være sterkt forsinket. I mai 1709 begynte Karl XII å beleire byen Poltava ved elva Vorskla, antakelig for å lokke russerne ut på slagmarken. Tsar Peter rykket ut med en hær på rundt 50 000 mann for å komme den russiske byen til unnsetning. Han ble informert om at Karl XII hadde skadet foten og derfor ikke kunne føre beleiringen]], og dette gjorde at tsaren våget å utfordre svenskene i et feltslag. Han gikk over Vorskla og slo leir nord for Poltava. Selv om den svenske kongen selv ikke hadde mulighet til å ta opp kampen mot tsaren på grunn av den skadede foten som det lett kunne komme blodforgiftning i om såret fikk bakterier i seg, ville han ikke gi fra seg sjansen. Han befalte Rehnsköld å gå til angrep. Angrepet, som ble iverksatt 28. juni med 18 000 svenske soldater, ble avsluttet med nederlag. 8 000 mann døde og 3 000 ble tatt til fanger (blant dem Carl Piper og Rensköld), og de restende 7 000 ble tvunget til å marsjere langs Vorskla.

Karl XIIs neste plan var å føre sine tropper inn på tatarenes områder og der mobilisere støtte og fullføre kampen. Imidlertid var hans underoffiserer forvirret og delvis motløse. Da hæren hadde kommet frem til Vorsklas utløp i Dnepr, gikk Karl XII over elva med h00 av sine soldater (samt at et par tusen av Mazepas kosakker fulgte med, på Mazepas eget intinativ) for å komme raskt til tatarenes områder. De øvrige troppene skulle komme senere under Adam Ludwig Lewenhaupt og Carl Gustaf Creutzs ledelse. Ettersom kongen ikke lenger var med hovedhæren, ble befalet og resten av hæren grepet av motløshet. Da en russisk hær på rundt 9 000 mann under Alexander Mensjikovs befaling dukket opp i nord og Mensjikov oppfordret svenskene til å kapitulere, samtykket man uten forsøk på motstand, til tross for at den svenske hæren var større enn den russiske. Den 1. juli falt det på denne måten 12 000 svenske soldater samt ca. 11 000 sivile (statstjenestemenn, prester, kokker, hovslagere, flere kvinner og barn) i russisk fangeskap. Adam Ludwig Lewenhaupt, den ledende generalen, besluttet at denne kapitulasjonen skulle kritiseres hardt både av samtiden (ikke minst av Karl XII selv) og etterverdenen. Siden har man ment at den svenske armeen burde ha tatt opp striden med Mensjikov, som var i undertall.

[rediger] Karl XII i Det osmanske riket

Karl XII og hans 1300 menn fikk en hard reise på vei til Bender i Det osmanske riket (dagens Tyrkia). De gikk gjennom ørkenlandskap, det var lite med vann og mange soldater døde på veien. Høsten 1709 passerte de omsider Tyrkias grenser og sultanen Achmed III tok imot ham som en hedret gjest. Karl XII var i Tyrkia en kjent og aktet feltherre, og nyhetene om kapitulasjonen ved Poltava hadde ennå ikke nådd Tyrkia på dette tidspunktet. Derimot fikk kongen omsider bud om at hans eldre søster, Hedvig Sofias død. Han trakk seg tilbake for en stund, og Hultmann tiltrådde i hans sted så lenge. Kort etter kom også budet om nederlaget ved Poltava. Kongen ble svært opprørt, og skrev til sin lillesøster, Ulirka Eleonora at Lewenhaupt hadde handlet mot hans ordrer. Kongen mistet dessuten mye av sin makt og innflytelse, og ikke minst en del av sitt gode rykte etter denne hendelsen. I Stockholm, derimot, vakte nyheten om nederlaget begeistring og håp om at kongen snart skulle vende hjem igjen. Kongen valgte imidlertid å slå seg ned i Bender i Det osmanske riket.

Her levde han og hans menn i gode kår i over fem år, ettersom tyrkerne behandlet svenskene like godt som før budskapet om nederlaget ved Poltova kom. Tyrkerne beundret kongens kaldblodighet og snartenkthet og han fikk snart tilnavnet «Jernhodet». Karl XII ventet på nye tropper fra Sverige og håpet på å inngå et forbund med tyrkerne mot tsar Peter. Imidlertid var året 1709 et uår for Sverige, landet ble rammet av hungersnød. Året etter dukket det opp en pest i Russland som spredte seg til Sverige. En tredjedel av Sveriges befolkning bukket under, og det kom ingen nye svenske hærstyrker. Istedet herjet tsar Peter i det nordlige Russland og erobret de ulike svenske provinsene ved Østersjøen. Fremdeles ventet Karl XII. Han satte sitt håp til tyrkerne og håpet at de skulle gå til krig mot Russland, hvilket de til slutt også gjorde. I 1711 gikk tyrkerne til angrep med en armé på 100 000 mann, og de svenske offiserene deltok også. Karl XII var midlertidig ekskludert, ettersom han var fremmed konge og sultanen selv ikke deltok i krigen. Han hadde imidlertid en del å si i krigspolitikken, og det og tyrkernes store hær førte til seier.

Det gikk enda et par år, og å ha Karl XII som gjest i landet krevde mange penger. I ulike offisielle sammenhenger krevde den osmanske sultanen Ahmed III at Karl XII skulle behandles likeverdig med ham. Dette var uvanlig ettersom alle andre fremmede konger frem til da bare hadde blitt regnet som likeverdige med vesiren, sultanens nærmeste mann. Samtidig hadde Karl XII en viss innflytelse over krigføringen mot russerne. Til slutt krevde tyrkerne at kongen skulle forlate landet. Karl XII aktet imidlertid ikke å vende tilbake til hjemlandet som en beseiret konge. Han gikk med på å forlate Tyrkia på betingelse av at han fikk med seg en tyrkisk armé på 50 000 soldater. Tyrkerne syntes naturlig nok at dette var et ganske urimelig krav, og søndag 1. februar omringet tyrkere i byen hovedkvarteret til Karl XII og hans menn. Det første skuddet ble avløst under søndagsgudstjenesten, og svenskene gikk til angrep under Karl XIIs ledelse. Striden hadde liten fremgang, ettersom verken tyrkiske offiserer, som beundret den svenske kongen, eller svenskene, som ikke så meningen med å slåss mot sine tyrkiske venner, ønsket å kjempe. Egentlig var det bare Karl XII som ville stride, for ærens skyld. Det ble stadig vanskeligere for kongen å holde kampen oppe, og til slutt ble han overmannet. Han var såret, og tilbrakte enda et år i Tyrkia i Demotika, en by noen dagsritt unna hovedstaden Istanbul.

[rediger] Hjemreise

Etter fem år i Tyrkia brøt den svenske leiren opp. Den 20. oktober 1714 begynte de reisen hjemover. De reiste opp langs Oltdalen inn i Transilvania. Få dager senere, den 27. oktober kl. 23.10 i byen Pitesti, tok Karl XII med seg to menn og reiste fra det ganske oppmerksomhetsvekkende og langsomme følget. Under påskudd av at de skulle bestille hester for den etterfølgende hæren, reiste han og to av hans følgesvenner, Gustaf Fredrik von Rosen og Otto Fredrik Düring, nordover mot Sverige, Karl XII under navnet «kaptein Peter Frisk», mens Gustaf Fredrik von Rosen og Otto Fredrik Düring var kapteinene «Johan Palm» og «Erik von Ungern». For å ikke bli gjenkjent, måtte kongen spille rollen som vanlig soldat og avholde seg fra sine egne strenge leveregler.

I skumringen den 28. oktober kom de frem til byen Kenin i Transilviania (dagens Romania). Her forlot kongen von Rosen med befaling om at han fire timer etter skulle følge etter kongen uten opphold, og fortsatte reisen videre sammen med Düring.

Etter å ha reist fra Mühlbach i Siebenbürgen til Wien fortsatte kongen og Düring til hest via Bayern, Pfalz, Hessen, Hannover og Mecklenburg. Natt til 11. november 1714 kom de endelig frem til Stralsund i svenske Pommern. Da hadde de reist 2152 km på 14 døgn ved en fantastisk rytterprestasjon der de hadde tilbakelagt mer enn 150 km pr. døgn i gjennomsnitt. Karl XII hadde lyktes med å reise i hemmelighet, og det hadde ikke engang gått bud til Sverige om at han hadde forlatt Ungarn. Resten av den svenske hæren ankom ikke Pommern før i mars 1715.

[rediger] Tilbake i Sverige

Karl XIIs hjemkomst vakte stor glede blant folket i Sverige, som håpet på fred. Karl XII ønsket imidlertid en ærefull fred, der Sveriges stilling som stormakt ble bevart. Mens han hadde dratt på erobringsferd sørover i Europa hadde tsar Peter erobret tilbake Finland, Danmark hadde tatt Bremen-Verden og prøvde å lokke Georg av Hannover og England inn i et forbund, samt at Fredrik Vilhelm I av Preussen rustet opp troppene sine for å angripe Sverige. Kongen hadde mye å forsvare, og dette måtte skje fort.

Karl XII opprettet sitt nye hovedkvarter i Lund så han kunne være nær krigshendelsene. Han ga ordrer om å utruste en ny hær. Han innførte også et nytt forvaltningssystem, ettersom han hadde fått mange brev fra sine rådherrer der de hadde klaget over nøden i landet. Han valgte også å utnevne en ny personlig rådmann, friherren og den holstein-gottorpske ministeren Georg Heinrich von Görtz, ettersom han mistenkte rådsmennene for å ha ansvaret for noe av nøden. Görtz var en mann med store ambisjoner og arbeidet hardt for å nå disse. Som administrator i Sverige fungerte han utmerket, og Karl XII selv satte stor pris på ham, i motsetning til den svenske adelen og de høyere tjenestemennene.

I januar 1716 samlet kongen sine tropper i Lund, antakelig for å forsøke å gå på isen over til Sjælland. Imidlertid førte en plutselig storm med seg mildvær, og planene sviktet. Han gjorde et nytt forsøk på å angripe, denne gangen ved å ta Christiania og andre deler av Sør-Norge i februar - april samme år, men også disse planene mislyktes. Han besluttet å reise hjem igjen, ettersom nye farer truet der. Tsar Peter hadde samlet en armé på 40 000 mann og ført den til Skåne. Der slo de leir, men det ventede angrepet kom aldri. Tsaren og den danske kongen, Kristian V ble uenige, og samarbeidet opphørte. Tsar Peter selv hadde stor respekt for den svenske hæren, og uten støtte turde han ikke angripe. Görtz benyttet dette, og utviklet en ny strategi for Sverige. Ved å spille på at tsaren hadde nesten ruinert landet med krigen, forsøkte han å slutte fred med russerne. De inngikk en avtale om at Russland skulle få beholde Ingermanland med St. Petersburg, men de skulle hjelpe Sverige med å erobre Norge fra Danmark.

[rediger] Angrepet på Norge

Med tsarens hær som støtte, virket muligheten til å gå ut av den Store nordiske krig med ære sikrere. Våren 1718 forlot Karl XII og hans hær Lund på vei mot den norske grensa. Han stanset en stund hos sin lillesøster og nå eneste gjenlevende familiemedlem, Ulrika Eleonora, på slottet Vadstena, men i oktober begynte han felttoget mot danskene. Selv ledet han 36 000 mann mot Sør-Norge, mens 7 500 mann skulle angripe Trondheim lenger nord.

I begynnelsen gikk det bra for svenskene. Nordmennene viste lite motstand før de kom til Fredriksten festning i Fredrikshald (dagens Halden). Dette ble knutepunktet for svenskene. De beleiret festningen og kjempet seg langsomt fremover mot murene. Om dagen kjempet de åpent, mens de om natten gravde nye skyttergraver for å komme enda nærmere nordmennene. De norske soldatene fortsatte å skyte på fienden selv om det hadde blitt mørkt, og man regner med at det døde mellom 10 og 20 soldater hver natt.

Kvelden 30. november 1718 var kongen ute og inspiserte. Mellom kl. 8 og kl. 9, mens han befant seg i en av de gamle svenske skyttergravene, ble han truffet av en kule som gjennomboret tinningen og førte til en umiddelbar død. Hans lik ble ført til Tistedalen og videre hjemover til Sverige av de svenske troppene. 13. desember hadde liket kommet til Uddevalla, og den 25. desember ble kroppen balsamert. Samme dag ble hans lillesøster, Ulrika Eleonora kronet til dronning over Sverige. Den 2. januar 1719 ble han ført videre til Stockholm, hvor han ble begravet i Riddarholmskirken den 26. februar 1719.

[rediger] Karl XII i moderne populærkultur

• I tv-serien Brødrene Dal og mysteriet om Karl XIIs gamasjer, som ble vist på NRK i 2005, må brødrene Dal spore opp Karl XIIs gamasjer for å forhindre at Norge kommer i union med Sverige igjen.

[rediger] Referanser og fotnoter

[rediger] Eksterne lenker

Commons: Charles XII of Sweden – bilder, video eller lyd

• KarlXII.se av Peter From
• Svensk Historisk Forskning
• Karl XII av Anders Wesslén
• Karl XII - hans liv och krig
• Karl XII av Björn Söder

Forgjenger:  Karl XI

Sveriges konge (1697–1718)

Etterfølger:  Ulrika Eleonora