Biskop
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
|
Biskop |
| Hovedretninger |
| Kunst og symboler |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
En biskop er en ordinert person med et spesifikt embete innen flere av de kristne kirker. Ordet kommer fra gresk episkopos (επίσκοπος), som betyr tilsynshavende.
Innhold |
[rediger] Biskoper i Det nye testamente
Bispeeembetet, eller episkopatet, er i Det nye testamente beskrevet dels som administrativt og dels åndelig. Det mest konsise eksempel finnet i Paulus' brev til Titus, der biskopen kalles «Guds forvalter» (Tit 1, 7) og det forklares at han skal " holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot" (Tit 1, 9). Han omtales også som en hyrde som skal vokte sin hjord.
I Det nye testamente gis det ikke noen klar fremstilling av det hierariske forhold mellom prest (gresk presbyter, eldste) og biskop.
[rediger] Biskoper i Den katolske kirke og de ortodokse kirker
Biskopene har en sentral stilling i Den katolske og de ortodokse kirker. De fleste biskoper er stiftsbiskoper, med ansvar for et spesifikt område (bispedømme eller erkebispedømme). Erkebiskoper har en noe høyere status enn biskoper i den forstand at en gruppe bispedømmer er underlagt et erkebispedømme. Dette gjelder først og fremst i administrative og rettslige spørsmål; i teologisk forstand er de sidestilt. Kirken på stedet der biskopen har sitt tilhold er hans katedral, etter gresk καθέδρα via latin cathedra, som betyr «trone» eller «stol». I Den katolske kirke markeres dette ved at en spesiell stol eller trone er plassert i nærheten av alteret.
I tillegg finnes biskoper som ikke har autoritet over et spesielt område, men som utfører andre oppgaver i kirken. I Den katolske kirke kalles disse titularbiskoper, da de ved sin ordinasjon bare får en tittel, og ikke et område de utøver biskoppelig autoritet i.
I Den katolske kirke har biskopen av Roma, paven en særstilling, da han i kraft av sitt embete er overhode for hele Den katolske kirke.
Enkelte sakramentale handlinger er forbeholdt biskoper. Særlig gjelder dette ordinasjoner, som aldri kan utføres av andre enn biskoper. I Den katolske kirke er også konfirmasjon forbeholdt biskopen, men dette kan delegeres til en prest.
I disse kirkene hevder biskopene å være del av en ubrutt rekke tilbake til apostlene, den såkalte apostoliske suksesjon. Med dette menes at de får sin autoritet fra en linje som går tilbake til Jesus Kristus. Den katolske kirke anerkjenner at de ortodokse biskoper, og biskoper i enkelte mindre utbryterkirker, har intakt apostolisk suksesjon. De ortodokse kirker har et noe varierende syn på andre kirkers ordinasjon.
Tidligere, spesielt i middelalderen, hadde biskopene ofte også verdslig makt. De tok del i kongens råd, tilhørte adelen og eide landområder der de utøvde både kirkelig og verdslig makt.
Kun ugifte menn kan bli ordinert til biskop i disse kirkene.
[rediger] Biskoper i Den anglikanske kirke
Den anglikanske kirke har et syn på episkopatet som er likt Den katolske og de ortodokse kirkers. Dog er det store forskjeller innenfor Den anglikanske kirke, slik at en del grupper ikke vektlegger apostolisk suksesjon, mens andre gjør det.
Den katolske kirke anerkjenner ikke at den apostoliske suksesjon i Den anglikanske kirke er intakt (Pave Leo XIII fastslo dette i 1896), men anerkjenner at enkelte anglikanske prester har fått gyldig ordinasjon via utbryterkirker og derfor er biskoper også i katolsk forstand.
Kun menn kan bli ordinert til biskop i Den anglikanske kirke. De er ikke pålagt å leve i sølibat. I de siste årene, spesielt etter at Den anglikanske kirke åpnet for kvinnelige prester, har det vært reist krav om at kvinner også må kunne ordineres til biskop, uten at dette har ført fram.
[rediger] Biskoper i andre kirker
De protestantiske kirker har for det meste beholdt bispeembetet, men har en annen forståelse av det. Ved Reformasjonen ble det mange steder hvor den lutherske tro var dominerende, blant annet i Norge, innført et nytt navn for embetet, superintendent. Dette ble gjort for å vektlegge at det var et brudd med tidligere tradisjon, og at embetets viktigste funksjon var å overvåke prestene i et område. Senere gikk man mange steder tilbake til å bruke ordet biskop, ettersom embetet er beskrevet i Bibelen. Mange lutherske kirker avviser betydningen av apostolisk suksesjon. Unntakene er Svenska Kyrkan og Den finske kirke, hvis første biskoper var tidligere katolske biskoper og som har beholdt suksesjonsprinsippet ved påfølgende bispeordinasjoner.
- Metodistene har tradisjonelt valgt biskopene ved avstemning mellom prestene, for en periode på fire år, med mulighet for to gjenvalg. Dette skiller seg fra de fleste andre kirker, der bispetittelen gis for livstid.
- Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (mormonerne) hevder å inneha apostolisk suksesjon, men definerer dette på en annen måte enn de andre kirkene som vektlegger dette. En biskop sikter der til den øverste tilsynsmannen i en menighet.
- Unitarene har i dag tre biskoper og en superintendent. Den ene biskopen er leder for unitarkirkene i Ungarn og den andre for unitarkirkene i Romania, den såkalte Transilvanske unitarkirke. Her velges biskopene fra presteskapet av en synode for fire år av gangen, men med mulighet for to gjenvalg. I Skandinavia finner vi en svensk unitarbiskop i Unitariska Kyrkan i Sverige og en superintendent i Den norske unitarkirke
En alternativ forståelse av biskopbegrepet er dukket opp i noen få norske husmenigheter. Der mener man at Det nye testamentet viser at biskop, eldste og hyrde er ord for samme tjeneste. Dermed kan ikke biskop være hierarkisk over en eldstegruppe. Et av argumentene for dette synet er når Paulus tilkaller seg de eldste fra Efesos og deretter kaller dem for biskoper. Det hadde vært noe annet om han hadde tilkalt biskopene og så kalt dem for eldste, da hadde det vært en åpning for at biskop kunne være over eldste. Biskopordets opprinnelige mening kan derfor bety alle de som åpnet hjemmene sine for at menigheten kunne ha samlinger. Et hierarkisk opplegg med en biskop på toppen kom først på slutten av det første århundret, hevder husmenighetsmiljøet.
[rediger] Biskoper i Den norske kirke
Biskopene i Den norske kirke er embetsmenn utnevnt av Kongen i kirkelig statsråd. De tiltrer embetet gjennom særskilt vigsling. Biskopen er medlem av bispedømmerådet og er tillagt egen tilsyns- og forvaltningsmyndighet. Ved siden av det læremessige tilsynsansvaret, er biskopens hovedoppgave å lede prestetjenesten i bispedømmet. Biskopen er kirkelig tilsynsmann med ansvar for tilsyn med kirkens lære, de kirkelig ansatte og den kirkelige virksomheten i bispedømmet. Biskopen er også en viktig symbolbærer for Den norske kirke. Biskopens oppgaver og myndighet er regulert i en særskilt tjenesteordning for biskoper, fastsatt av Kongen. Biskopene sitter i Kirkemøtet og i Lærenemnd for Den norske kirke. Den norske kirke har 11 biskoper. 3 av biskopene er kvinner (pr juni 2007). Bispemøtets preses (leder) er medlem av Kirkerådet. Bispemøtet består av samtlige tjenestegjørende biskoper.
