Kristen ikonografi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kristen ikonografi er den del av ikonografien som en finner i store deler av kirkekunsten. I tidlgere tider var det mangel på lesekunnskap i befolkningen og fremstillinger av evangeliet i kirkerommet ble derfor viktig. Den kristen ikonografien har bestemte motiv som går igjen fra epoke til epoke. De viktigste er: Kristus-motiv, Maria med barnet-motiv, Festsyklus-motiv og Helgen-motiv. Opprinnelsen til dette finner en i tidlig kristen kunst og motivene ble videreutviklet i bysantinsk kunst. Etter ikonoklasmen utviklet det seg en spesiell kristen ikonografi i kirkerommet som danner utgangspunkt for kirkekunsten. Synet på kirkerommet og plasseringen av bildene i det var av avgjørende betydning.
Innhold |
[rediger] Kirkerommet som mikrokosmos
Den bysantinske kirkebygning kan sees på som et bilde av kosmos som symboliserer himmel, paradis (eller det hellige land) og jordens verden i et ordnet hierarki som strekker seg fra kuppelen, som representerer himmelen, til jorden. Bygningen er brukt som bilde av (og slik magisk identisk med) stedene Jesus Kristus vandret på Jorden. Hver del av kirken blir identifisert som steder i Det hellige land. Den vestlige basilika er en rytmisk bevegelse fra inngang til apside, fra skapelsen til fullendelsen, mens den bysantinske sirkelbygning med kuppel har ingen slik retning men er en sirkelbevegelse rundt sentrum.
Korset som Kristus ble korsfestet på er også en kosmisk orden i den romerske verden med cardo og decumanus. Bruk av kors i kirkens grunnplan symboliserer derfor Kristi seier over dette. Kuppelen som også er et kosmisk symbol er en anskueliggjøring av himmelen. Bruken i palasskirker kunne være fordi keiseren ble oppfattet som kosmokrator. I øst blir frelsen forstått som en total kosmisk begivenhet. Verden blir oppfattet som en harmonisk statisk helhet som hviler i seg selv fra evighet til evighet. Som en konsekvens av dette ble senteret, sirkelen og kuppelen den foretrukne romlige formen.
Ettersom kuppelen representere himmelen, ble det derfor de mest hellige bildene som ble plassert der. Bildene fra Jesu liv representerte også en tenkt pilegrimsvandring til Det Hellige Land. Viktig var også kalenderen for det kristne år. Festsyklusen fulgte dette. Sammenhengen mellom dem er ikke historisk korrekt men gir symbolsk mening. Sirkelen er lukket og gjentar seg selv hvert år.
[rediger] Tre billedsoner
I kirkene dannet det seg etterhvert tre adskilte billedsoner som var adskilt med bånd som kunne være av planter eller geometriske figurer.
[rediger] Kuppel og apside
Kuppelen og apsiden regnes som det mest hellige stedet i kirken Her finner vi Kristus, Maria med barnet, engler etc. og scener som kan ha forgått i himmelen. Særtilfeller av kuppeler finner vi i Chora Camii i Istanbul der Maria er i sentrum omgitt av forskjellige typer engler.
[rediger] Ikonografiske motiv
Det finnes flere grupper av ikoniske motiv. Noen av de viktigste er:
[rediger] Kristus -motiv
- Kristus Pantokrator
- Den tronende Kristus
- Mandylion
- Kristi lidelse
[rediger] Maria-motiv
- Guds Mor Platytera
- Guds Mor Hodegetria
- Den diegivende Guds Mor
- Den ømme Guds mor
- Den lidende Guds Mor
- Himmeldronningen
- Marias hjerte
[rediger] Festsyklus-motiv
Festsyklusmotivene er en spesiell motivgruppe som har sammenheng med de største liturgiske festene i kirkeåret. Vanligvis var der 12 av disse motivene fra Jesu liv ordnet i en spesiell rekkefølge.
- Marias Bebudelse
- Jesu fødsel
- Frembæringen i tempelet
- Jesu dåp
- Oppvekkelsen av Lasarus
- Forklaringen på bjerget eller Transfigurasjon
- Inntoget i Jerusalem
- Korsfestelsen
- Nedstigingen til dødsriket
- Himmelfarten
- Pinseunderet
- Marias innsoving
[rediger] Litteratur
Demus, Otto Byzantine Mosaic Decoration, Aspects of monumental art in Byzantinum, London 1948, Reprint 1993 ISBN 0-89241-018-3
 |
Commons: Category:Byzantine paintings – bilder, video eller lyd |
