Stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En stavkirke er en kirke bygget av tre med en bærende konstruksjon av staver (stolper) som står på liggende sviller eller syllstokker og bærer stavlegjer. De konstruktive leddene i veggen danner rammer med en utfylling av stående planker eller tiler. Stavene har gitt navn til kirketypen. Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre og er representert ved Urnes stavkirke på UNESCOs liste over verdensarven.

I middelalderen var det antakelig over 1000 stavkirker i Norge (noen mener det kan ha vært så mange som opp mot 2000^[1] kirker), men de fleste forsvant i perioden 1350–1650, trolig som følge av endrede behov etter Svartedauen og reformasjonen. I 1650 var det rundt 270 stavkirker tilbake, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I dag er det bare bevart 28 stavkirker i Norge ^[2].

Innhold 1 Historie 1.1 Gulatingloven 2 Byggematerialer 3 Datering av stavkirker 4 Konstruksjon og teknikk 4.1 Palisadeverk 4.2 Stolpeteknikken 4.3 Stavverk 5 Inndeling av stavkirker 5.1 Enskipede kirker (type A) 5.2 Stavkirker med hevet midtrom (type B) 6 Opphavet til stavkirkene 6.1 Basilikateorien 6.2 Hovteorien 7 Dekor og skurd 7.1 Bakgrunn 7.2 Stavkirkeportalen 7.2.1 Den enkle profilportalen 7.2.2 Søyleportalen 7.2.3 Vangeportalen 7.3 Stilhistorie 7.3.1 Urnesstil 7.3.2 Romanske portaler 7.3.3 Sene portaler 7.4 Ikonografi 8 Stavkirkelisten 8.1 Stavkirker i Norge bygget før reformasjonen 8.2 Kirker i Norge bygget etter reformasjonen med rester av stavkirker 8.3 Stavkirker i andre land 9 Se også 10 Arkeologiske steder og revne stavkirker 11 Referanser 12 Litteratur 13 Eksterne lenker

[rediger] Historie

På reiser oppe i Norges fjeldbygder mødte man i middelalderen ofte og møder man endnu en enkelt gang kirkebygninger med vildt fantastiske former, der snarere ser ud som dæmoniske afgudstempler end som gudshuse, med sine af tiden sværtede og bøiede stolper og planker, med sine dragesmykkede gavle, der reiser sig den ene over den anden, med sine steile tage og lave vægge, takte – ligesom man tænker sig middelalderens drager skjælbedækkede. – med mørke spaan, hist og her overgroede af en vildtvoksende ornamentvegetation, i hvilken sælsomme fabeldyr slynger sig ind –: det er de norske stavkirker.^[3]

Slik begynner Dietrichson boken De Norske Stavkirker, som er et av de viktigste verkene som er skrevet om stavkirkene. Nyere forskning indikerer at stavkirker er langt fra så unike for Norges fjeldbygder som Dietrichson mente, men snarere et europeisk fenomen, spesielt de tidligere stolpekirkene som er påvist arkeologisk i svært stort antall i hele Nord-Europa.

De fleste eksisterende norske stavkirkene ble reist i årene 1150–1350. Etter middelalderens slutt ble nye kirker reist i lafteverk. Nå finnes det få stavkirker utenfor Norge, men én står fremdeles i Hedared i Sverige. I middelalderen fantes de over hele Nordvest-Europa, dersom en vid definisjon av stavkirkebegrepet legges til grunn. Tidligere ble begrepet knyttet til alle kirker konstruert med stående trevirke, og denne vide definisjonen inkluderer restene av en palisadekirke, Greensted Church i Greensted i Essex i England. Noen rester av stavkirker er også funnet under utbedring av eksisterende kirker i Sverige, slik som den nesten komplette Hemse stavkirke. Dette var egentlig en palisadekirke, men på svensk og i eldre norsk litteratur omtales den som en stavkirke. En vet ellers lite om de svenske stavkirkene, da det ikke foreligger noen større samlet fremstilling i nyere tid.^[4]

Stavkirker eldre enn 1100-årene kjennes bare fra skriftlige kilder eller fra arkeologiske utgravninger. Men de skriftlige kildene er sparsomme og vanskelige å tolke.^[5]

En tidligere kirketype, stolpekirken, hadde jordgravde stolper, og det er antatt at den derfor var utsatt for råte. Stolpekirkene kan også ha blitt erstattet med stavkirker eller steinkirker av andre grunner. De forsvunne stolpekirkene har bare etterlatt seg arkeologiske spor i form av stolpehull, som ved utgravninger viser seg som runde flekker av en annen farge en jordsmonnet rundt. Stolpehullene kan være omgitt av steiner som har støttet stolpene. Rester av eldre stolpekirker er funnet bl.a. under gulvene i Urnes stavkirke, Lom stavkirke, Høre stavkirke og Mære kirke.

De første som i nyere tid interesserte seg for stavkirkene, var malerne Johannes Flintoe og J.C. Dahl, som dokumenterte dem på sine reiser rundt i Norge. Dahl tok også initiativet til å redde Vang stavkirke fra rivning. Mange stavkirker ble revet på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at sognets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen. En rekke kirker ble reddet av Fortidsminneforeningen. Noen ble kjøpt og forsøkt bevart i sitt lokalmiljø. Andre ble i flyttet, slik som Vang stavkirke, som havnet i det nåværende Polen. Gol stavkirke kom til Kong Oscars samlinger på Bygdøy og forvaltes nå av Norsk Folkemuseum. Fortun stavkirke ble flyttet til Fantoft ved Bergen. Til Maihaugen kom Garmo stavkirke, og til Trøndelag Folkemuseum kom Haltdalen stavkirke. De mest kjente av stavkirkene er Borgund stavkirke og Urnes stavkirke. Den siste er på listen over verdensarven.

[rediger] Gulatingloven

Gulatinget, som ble holdt i Gulen i Hordaland, var det gamle hovedtinget for Vest- og Sør-Norge. Gulatingloven ble første gang nedskrevet i det 11. århundre, og der kan man i kapittel 12 finne følgende omtale av stavkirkene:

«Um einskildmenn byggjer kyrkje, anten lendmann gjer det eller bonde, eller kven det er som byggjer kyrkje, skal han halda henne i stand og inkje øyda tufti. Men um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell, då skal han føra timber på tufti innan tolv månadar; um det ikkje kjem, skal han bøta tre merker for det til biskopen og koma med timber og byggja opp kyrkja likevel» ^[6].

[rediger] Byggematerialer

Det vanligste byggematerialet for norske stavkirker var furu. Til grunnkonstruksjonen i stavkirkene benyttet man malmfuru som har hatt sein (tett) vekst og derfor har stor malmandel (andel kjerneved). Slike furutrær fantes først og fremst i høyereliggende strøk. Malmfuru er naturlig impregnert og meget varig, selv på værutsatte steder. Slikt trevirke ble derfor foretrukket til utsatte deler som staver, sviller, takspon og veggplanker (tiler).

I andre strøk ble andre treslag brukt, alt etter hva som var vanlig på stedet. I Danmark, Nord-Tyskland og England var eik det foretrukne materialet til byggverk av tre. I St. Andrew's Church i Greensted er det brukt eik i palisadeveggene. Hedared kirke i Sverige har også utstrakt bruk av eik.

[rediger] Datering av stavkirker

Datering av stavkirker har vært basert på arkeologiske funn og stilhistorie. Viktig for datering er myntfunn gjort under kirkegulvene. I de seinere år har dendrokronologi eller årringsdatering blitt en stadig viktigere metode til mer nøyaktig datering av trebygninger. En sammenligner da en boreprøve fra treverket med en referansekurve fra området. Om prøven fra kirken har en barkkant, er det mulig å finne det eksakte fellingsåret for treet den er hentet fra. Men en vet ikke når dette treet ble brukt som bygningsmateriale, og får derfor ingen sikker datering for reisningen av bygningen. Metoden gir heller ikke svar på om materialer kan være gjenbrukt fra en tidligere bygning, så man tar gjerne flere prøver fra ulike steder i konstruksjonen for å finne fram til en mest mulig nøyaktig datering. Stilhistorie vil uansett fortsatt være viktig for dateringen.

[rediger] Konstruksjon og teknikk

Stavkirkens konstruksjon har sine forløpere i palisadebygg og stolpebygg. Kirker reist med disse teknikkene omtales gjerne som palisadekirker eller stolpekirker. Mellom disse byggemåtene finnes det flere overgangsformer, og likeledes finnes mange overgangsformer mot stavkirkene slik vi kjenner dem. Det er derfor ikke lett å definere klare skiller.

I stavbygg står stavene eller stolpene på fundamentstener eller på sviller. De tidligste kirkene i Norge var stolpebygg, men denne byggemåten ble gradvis avløst av stavbygg. Begge byggemåter kan ha vært i bruk samtidig i en overgangsperiode.

Av de tre nevnte byggemåtene var de to første utsatt for tidlig forråtnelse på grunn av sine jordgravne konstruksjoner. Slike byggverk kunne neppe overleve i særlig mer enn 75–150 år. Lang varighet fikk bare trekonstruksjoner uten direkte kontakt med jord, slik som stavbygg, bindingsverk eller laftebygg på fundamenter av sviller eller stein. ^[7].

[rediger] Palisadeverk

Den eldste teknikken kalles gjerne palisadeverk og var en selvbærende veggkonstruksjon med tettstilte jordgravne stolper eller planker, som omsluttet et rom og samtidig bar taket. Senere ble det brukt kløvde stokker (stavplanker) som ga veggene plan innside, og kantene kunne bli avrettet eller utstyrt med not og fjør. Palisadekirker er ikke sikkert påvist i Norge.

For å hindre tidlig forråtnelse ble stolpene eller plankene tjærebredd, og de nedre endene ble forkullet gjennom brenning. Palisaderekkene ble gjerne satt i grøfter fylt med stein. Lenge trodde man at denne teknikken forsvant før forrige tusenårsskifte, men ny forskning viser at den var i bruk like opp mot det 12. århundre.

Det eneste byggverket i denne teknikken som har overlevd inn i vår tid, er en vegg i midtseksjonen av Greensted Church som står i Greensted i England. Dette førte til at denne kirken i lang tid ble regnet som den suverent eldste trekonstruksjonen i Europa. En vanlig datering av kirken var ca. år 845. Nå har imidlertid moderne dendrokronologisk datering konstatert at denne var feil. I dag dateres kirken til perioden like etter år 1053 (+10/−55 år) ^[8].

[rediger] Stolpeteknikken

Ved å løfte stavplankene opp fra bakken og sette dem på sviller innspent mellom kraftigere hjørne- eller mellomstolper, ble faren for råteskader mindre. Man kunne da benytte spinklere materialer i de utfyllende delene av konstruksjonen. Jordgravne stolper av grovt rundtømmer kunne stå relativt lenge før de råtnet. De kan ha vært svidd i nedre ende for å unngå for tidlig forråtnelse.

Hull etter stolper, ofte med rester av de tidligere stolpene, er funnet under eller nær flere stavkirker og på steder hvor sagn forteller at det skal ha stått kirker. Det er påvist rester etter ca. 25 stolpebygg i Norge, og indirekte spor av 7–8 til.

Mange av de tidligste kirkene i Norge var bygget med denne teknikken, men ingen slike byggverk har overlevd inn i vår tid. Det er imidlertid et åpent spørsmål om begrenset levetid var årsaken til at de ble erstattet av virkelige stavkirker med sviller, eller om det var andre grunner. Noen av de eldre materialene en finner i enkelte stavkirker er antatt å stamme fra slike tidlige stolpekirker, for eksempel i Urnes stavkirke i Luster.

[rediger] Stavverk

Av byggverk fra middelalderen med stående virke i bærende konstruksjoner er det bare kirkene i den sist utviklede byggemåten, stavverket, som har overlevd inn i vår tid ^[9]. Teknikken ble imidlertid ikke ferdig utviklet før i det 12. århundre. Ved å løfte hele konstruksjonen opp på steinfundamenter og sette stavene på sviller ble byggverkets levetid betydelig forlenget.

[rediger] Inndeling av stavkirker

Det er vanlig å inndele stavkirkene i to grupper. Type A er enskipet og har staver bare i ytterveggene; hjørnestaver og i noen tilfeller mellomstaver. Type B har en mer komplisert struktur med indre stolpereisning omkring et hevet midtrom, omgitt av en omgang under et lavere tak. Midtrommets staver står på en ramme av grunnstokker. Nedre del av stavene er frittstående, mens øvre del over omgangens tak inngår i midtrommets vegger.

Kirker av type B med hevet midtrom underdeles vanligvis i to grupper. I kirkene av Kaupangergruppen danner rekken av staver på midtrommets langsider en arkaderekke. De har også en del detaljer som imiterer steinarkitektur, blant annet kapiteler på stavene, og gir inntrykk av å være inspirert av steinkirker av basilikatypen.

Kirkene i Borgundgruppen har avstivninger i form av andreaskors mellom stavene, som er forbundet med tenger eller sammennaglede, dobbelte bjelker. Konstruksjonen gir et utseende som minner om triforiet i en steinbasilika. Den gjorde også midtrommets vegger så godt avstivet at det var mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av flere staver. I noen kirker er denne muligheten utnyttet så langt at midtrommets vegger og tak bæres bare av de fire hjørnestavene. (Se bildet fra interiøret i Lomen stavkirke).

[rediger] Enskipede kirker (type A)

I bunnen ligger fire grove planker på høykant på et lavt steinfundament. Disse danner den rektangulære svillerammen. Svillene kan være laftet sammen i hjørnene, og da er hjørnestavene forsynt med to kryssende slisser i bunnen, slik at de kan felles ned over knutepunktet. Men oftere er de ført inn i spor i hjørnestavene og festet med trenagler.

På oversiden av svillene er det skåret ut en not som veggplankene (tilene) er satt ned i, og disse er samtidig føyd sammen innbyrdes med not og fjær. Tilene ble presset sammen ved at den siste (midterste] ble laget avsmalnende fra topp til bunn og ble slått ned som en kile. Øverst avsluttes veggen av en horisontal stavlegje – en bjelke med not på undersiden, som holder de øvre endene av tilene på plass. På denne måten danner stavlegjene en ramme i horisontalplanet, tilsvarende svillerammene nede, mens sviller, hjørnestaver og stavlegjer danner vertikale rammer for hver vegg.

På stavlegjene hviler sperrebindene. De takbærende sperrene er kammet ned i stavlegjene. Under disse, og forbundet med dem, står to kryssende undersperrer eller saksesperrer i en litt slakere vinkel. Under knutepunktet for saksesperrene ligger en vannrett hanebjelke som låser hele sperrebindet sammen til et stivt fagverk. Mellom hovedsperrenes nedre ender er det satt inn selvvokste bueknær for sideveis avstiving, naglet til sperrer og stavlegje. Ytterligere stivhet i lengderetningen gir åsene som er nedfelt i sperrene; én mønsås og ett eller flere par sideåser. På disse er bordtaket festet.

Konstruksjonen kombinerer elastisitet og styrke, samtidig som den innkapsler punkter som er utsatt for fuktighet og råte.

En forløper til denne fullt utviklede stavkirketypen hadde jordgravne stolper i stedet for sviller på steinfundament, men slike stolpebygg er for lengst gått tapt. Muligens kan det ha stått en stolpekirke der Urnes Stavkirke står idag. Det er også funnet spor etter stolpebygg i grunnen under noen av steinkirkene.

• Den enkleste stavkirketypen har et rektangulært skip og et smalere kor, tilnærmet kvadratisk. Typen var mest vanlig på begynnelsen av 1100-tallet. Haltdalen stavkirke fra Trøndelag er av denne typen, reist omkring 1170. Noen av disse enkle kirkene ble senere ombygget til langkirker ved å utvide koret til samme bredde som skipet.

• Midtmastkirketypen har midt i kirkeskipet én stav som går opp i takkonstruksjonen, men ikke hevet midtrom som i kirkene av type B. Kirketypen er en variant i Numedal og Hallingdal og dateres til omkring 1200.

• Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I motsetning til stavkirkene ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene. Uvanlig er også avstivningen med skorder – grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken. Det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke og Rødven stavkirke er opprinnelige.

Enskipete kirker er Grip, Haltdalen, Undredal, Hedal, Reinli, Eidsborg, Rollag, Uvdal, Nore, Høyjord, Røldal, Garmo, Kvernes og Rødven.

[rediger] Stavkirker med hevet midtrom (type B)

Denne stavkirketypen har frittstående indre staver omkring et hevet midtrom omgitt av omganger på alle fire sider. Denne byggemåten er opphavet til den vanlige betegnelsen i moderne litteratur. ^[10] Betegnelsen «treskipede kirker» ble brukt i eldre litteratur, f.eks. av Dietrichson ^[11], men dette uttrykket kan gi gale assosiasjoner, da det indikerer at stavkirketypen utelukkende hermer etter en basilika i stein med midtskip og sideskip. ^[12] Karakteristisk for stavkirker med hevet midtrom er imidlertid at omgangen går rundt alle fire sider, i motsetning til sideskipene i en basilika. Slike stavkirker får dermed en viss likhet med sentralkirker, selv om midtommet alltid er langstrakt.

På steinfundamentet (grunnmuren) er det lagt ut fire grove bjelker (grunnstokker) som er sammenfelt i hjørnene og danner en stiv ramme med form som et #-tegn. Stokkendene stikker 1-2 m utenfor knutepunktene. Ytterst på stokkendene er svillene i ytterveggene nedfelt. På denne måten dannes en dobbeltramme, den ene 1-2 m utenfor den andre.

Midtrommets staver er tappet ned i grunnstokkene og bærer hovedtaket. På svillene er reist lavere tilevegger. Mellom stavrekkene og den ytre tileveggen dannes det på denne måten en omgang rundt hele skipet, og taket faller i to avsatser mot ytterveggene.

Midtrommets staver er låst til hverandre med bueknær og til ytterveggene med korte strebebjelker. Øverst er det satt inn tilevegger mellom stavene. Stavene bærer stavlegjer som danner opplegg for hovedtakets sperrebind.

I kirkene av Borgundtypen er stavene rundt midtrommet avstivet med ett eller to par tenger i høyde med omgangens tak, og med andreaskors i feltene mellom stavene. Med en så godt avstivet konstruksjon var det mulig å sløyfe (utveksle) nedre del av enkelte mellomstaver og la tengene bære øvre del. I noen kirker, særlig i Valdres, ble denne muligheten utnyttet så langt at de fire hjørnestavene alene bærer hele midtrommet.

Kaupangergruppen består av: Kaupanger, Urnes, Hopperstad, og Lom.

Borgundgruppen består av: Borgund, Gol, Hegge, Høre (Hurum), Lomen, Ringebu og Øye.

[rediger] Opphavet til stavkirkene

Det har vært forskjellige teorier om opphavet til stavkirkene. Mange forskere har forfektet enten basilikateorien eller hovteorien. Spørsmålet har neppe funnet sitt endelige svar og vil utvilsomt bli gjenstand for videre forskning. Noe av problematikken er knyttet til hvorvidt stavkirker ble til i et kulturelt vakuum i Norden eller om de ble til i en prosess under kulturell innflytelse utenfra. Det synes imidlertid helt klart at stavkirker er et nordeuropeisk uttrykk som støtter seg på lokale byggeskikker.

[rediger] Basilikateorien

Lorentz Dietrichson skrev i 1892 det grunnleggende verket om stavkirkene.

I dette verket hevder han at stavkirken er: En genial oversettelse fra sten til tre av den romanske basilika. Han hevder at stavkirker med hevet midtskip viser en innflytelse fra tidlig kristne og romanske basilikaer. Tradisjonene skal være overført via angelsaksisk og irsk arkitektur, og bare takkonstruksjonene representerer lokale tradisjoner. Spesielt fremheves det basilikale overlyset, arkadene og terningkapitelene.

Det kan se ut som om Basilikateorien først ble lansert av N. Nicolaysen i plansjeverket «Mindesmærker af Middelalderens Kunst i Norge», 1854 ff. Der skriver han: Vore stavkirker er nu de eneste i sit slags, og saavidt sparsomme beretninger og andre omstændigheder lader formode, synes de heller ikke tidligere at have havt noget sidestykke med undtagelse af maaske i Storbritannien og Irland.^[13] Han hevder også at det er rimelig å hevde at rommenes fordeling og det arkitektoniske kan være lån fra bysantinsk arkitektur. Videre fortsetter han: Alt synes at henpege paa, at forbilledet til vore stavkirker ligesom til stenkirkerne og overhovedet til hele den vesteuropæiske arkitektur i middelalderen er udgaaet fra den romerske basilika.^[14]

Denne tanken er ført videre av Anders Bugge og Roar Hauglid. Imidlertid har teorien møtt motstand, spesielt fra arkitekter. Disse mener at innflytelsen fra utenlandsk steinarkitektur for det meste finnes i dekorative detaljer.^[15] Men ingen har helt kunnet avvise denne teorien ut fra det som materialet som finnes bevart. Problemet er de manglende mellomleddene i form av stavkirker som er forvunnet.

Per Jonas Nordhagen avviser ikke basilikateorien. Han mener at det kan være to utviklingslinjer, og at den basilikale kan være en sidegren i en utvikling mot større kirker som er mer teknisk fullkomne. Hovedlinjen i utviklingen som fører til Torpo stavkirke og Borgund stavkirke kaller han den progressive linjen.^[16]

[rediger] Hovteorien

Flere har vist til teoriene om hovets påvirkning på stavkirker. Dette var en dominerende oppfatning frem til 1950-årene. Arkeologisk er dette gjentatte ganger avvist, for Islands vedkommende av Åge Roussel.^[17] Olaf Olsens avhandling fra 1966 gikk enda grundigere til verks i å beskrive hov nærmest utelukkende som en funksjon. Hvis det i det hele tatt har vært spesielle hovbygninger, har vi enda ikke påvist dem, mente Olsen.^[18] I senere tid er det påvist stolpehull fra eldre bygninger under flere stående kirker, og det har brakt diskusjonen om kirkenes opprinnelse et langt stykke videre. Slike stolpehull ble første gang funnet ved utgravningen i Urnes kirke.^[19]

Også ut fra et religiøst synspunkt synes det vanskelig å forsvare ideen om at gamle gudehov kunne tas i bruk som kirkebygninger eller tjene som forbilder når nye kirker skulle oppføres. Allerede i Moseloven beskrives dette

3. Mos 26,1 Dere skal ikke lage dere avguder, ikke reise gudebilder eller steinstøtter og ikke sette billedsteiner i deres land og tilbe dem. For jeg er Herren deres Gud. (Moseloven)

Ser en på eksempler på resultater av dette synet på andre religioner så har en

2. Kong 23,14 Josjia knuste steinstøttene og hogg ned Asjera-pælene. Stedet der de hadde stått, fylte han med menneskeben. (Om Kong Josjia)

2. Krøn 14,3 Han fikk bort altrene for fremmede guder og offerhaugene, brøt i stykker steinstøttene og hogg ned Asjera-pælene. (Om Kong Asa i Juda)

En kan lure på hvor mye av dette synet som er er reflektert i kristendommen, slik den kommer til uttrykk i Det Nye Testamente, og hvorvidt de første kristne i Norge levde etter det. Om ikke annet kan en anta at tidlige kristne i Norden ville ha motvilje mot å overta et hedensk hov, i alle fall mens tidligere brukere var aktive.

Manglende historiske referanser til hov som byggverk bidrar til å svekke hovteorien. Under utgravningene ved Mære kirke ble det funnet gullgubber som noen har tolket som indikasjon på at et gudehov har stått på stedet tidligere. Dette er imidlertid avvist av andre som viser til husets profane karakter.^[20]

[rediger] Dekor og skurd

Det som er bevart av dekor kan dateres til tidsrommet fra ca. 1070 til begynnelsen av 1300-tallet. Dekoren finnes for det meste på gavler, øverst på stavene, og på portalene. Kirkene er blitt bygget og ombygget i flere hundre år og viser skiftende stilimpulser, byggemoter og endrede behov.

[rediger] Bakgrunn

Et spørsmål har vært om stavkirkedekoren har vært et norsk eller internasjonalt fenomen. En del bygningsrester med beslektet dekor er bevart i Danmark, Sverige og på Island, så unikt norsk er den ikke.

Det kan se ut som om studier av runesteiner som er bevart i Danmark og Sverige og deres stilhistorie kan fortelle mer om opprinnelsen til dekoren. En runestein fra Resmo på Öland har tydelige stilmessige likheter med Urnesportalen. Det er også vanlig å vise til Jellingsteinen som en mulig påvirkningskilde eller som et utslag av en mer utbredt dekorform fra perioden. Denne steinen var reist av Harald Blåtann i årene 960–970 og har kristen ikonografi. Den ene siden viser en løve og en slange, den andre en korsfestelsesscene.

Det er en vanlig oppfatning at runesteinene har hatt betydning for utviklingen av urnesstilen^[21]. En annen påvirkningkilde kan være keltisk ornamentikk, slik den blant annet kjennes fra Lindisfarnebibelen, som ble skrevet og illuminert av munker på 600-tallet ^[22]

[rediger] Stavkirkeportalen

Det er bevart portaler eller deler av dem fra ca 140 stavkirker. Det finnes grovt sett tre portaltyper: den enkle profilportalen, søyleportalen og vangeportalen.

[rediger] Den enkle profilportalen

Profilportaler er døråpninger som er rammet inn av enkle profiler eller pilastre. Disse portalene er for det meste brukt på kordører. Det er bevart ca 20 slike dører.

[rediger] Søyleportalen

Søyleportalen er avledet fra steinarkitektur. Den har hel- eller halvsøyler som bærer en rundbuet arkivolt. Søylene har baser og kapiteler. De er rikt dekorert og ble brukt både på inngangsdører og innvendig i korskiller. En kjenner til ca 40 slike portaler.

[rediger] Vangeportalen

Vangeportalen eller praktportalen består av to portalplanker og et overstykke med sammenhengende dekor. Overstykket har to til fem liggende planker som er felt inn i hverandre med not og fjær. Dette bæres av de stående veggplankene som flankerer døråpningen. Det er bevart 75 mer eller mindre komplette vangeportaler. I noen vangeportaler er også også søylenemotivet innarbeidet sammen med flatedekorene, med eller uten arivolt.

[rediger] Stilhistorie

Stort sett stammer det bevarte materiale fra Sogn-Hardanger og fra fjellbygdene på Østlandet. Hoveddelen av portalene er romanske og mangler gotiske trekk.

Det er mulig at portalene kan ha vært bemalt, men dette har det vært vanskelig å fastslå med sikkerhet. Malingen på de få som er bemalt idag ser ut til å være nyere.

Det er vanlig å inndele portalene etter stilhistorie, Urnesstil, romanske og sene.

[rediger] Urnesstil

Navnet urnesstil ble først brukt av Haakon Shetelig i 1909. Han ga den navn etter formspråket på skurden på Urnesportalen. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner og det uaksiale og asymmetriske helhetspreget. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk.

Urnesportalen er den eneste noenlunde komplette som er bevart. Utenom denne er stilen kjent fra Torpo stavkirke, og den finnes også på noen fragmenter fra den revne stavkirken på Bjølstad i Heidal. ^[23]

[rediger] Romanske portaler

De romanske portalene er datert etter midten av 1100-tallet. Motivtypene er: planteranker, drager, løver og groteske masker; motiver som var vanlig i den romanske perioden i Europa.

Det som skiller denne gruppen fra urnesstilen, er at den er symmetrisk oppbygget.

Det er vanlig å dele romanske portaler i tre grupper:

• Sogn-Valdres-Telemark-gruppen. Karakteristisk for denne gruppen er en portal med en ranke på hver side, og to symmetriske drager som er motstilt. Mellom seg har de en midtdrage.

• Trondheimsgruppen, som har hentet impulser fra byggemiljøet rundt Nidarosdomen

• Medaljongportaler, som har figurer i medaljonger.^[24]

[rediger] Sene portaler

Noen portaler regnes for sene fordi de har detaljer fra gotikken. Men noe finnes også innen Sogn-Valdres-gruppen. Utover på 1200-tallet kan det se ut som om komposisjonen blir løsere, og en får inviduelle løsninger og uvanlige detaljer og rankeløsninger. ^[25]

[rediger] Ikonografi

De fleste portalene har drager og løver. Et av unntakene er de kristne motivene som finnes på vestportalen^[26] fra den revne Hemsedal stavkirke.

Et forskningsmessig problem har vært portalens ikonografi. Når det gjelder Urnesportalen, er ideen om at den skal ha et hedensk innhold avvist.^[27]. Det store dyret er blitt tolket som en løve. Løven kan representere Kristus som kjemper med og vinner over det onde.

Felles trekk ved de fleste portalene er at de er monumentale og at de har kjempende drager. Et spørsmål har vært om dette er en symbolsk avvergende magi mot vondt? Bugge mener at dette kan være en hedensk ikonografi i kristen fortolkning. ^[28] I Sogn-Valdres-portalene finner vi ikke løven. Den er byttet ut med en ranke som også representerer kristendommen. Dette refererer til Joh. 15,5: «Jeg er vintreet, dere er greinene.»

Hohler går imot denne tolkningen.^[29] Hun mener at portalene ikke kan ha et religiøst innhold, men er et bilde på bestillerens eller byggherrens hensikt, et herskermotiv. Det finnes mange portaler i Europa som er rene ornamenter. Hun henviser til Bernhard av Clairvaux, som var imot bruk av dyr i kristen sammenheng.

«Hvilken berettigelse har udyrene i klostergangen den formløse formskatten og den formfulle formløsheten? Hva har bilder der å gjøre av urene aper, ville løver, fantastiske kentaurer og halvmennesker? Hvorfor tjene tigrer, kjempende riddere, jegere som blåser i sine horn? Der ser du under et hode flere kropper, og der ser du på en firfotig kropp en slanges hale, der på en fisk et dyrehode – Overalt finnes en slik rik og fantastisk samling av ulike former at en heller retter sine øyne mot skulpturene enn mot de hellige bøkenes innhold.»^[30]

Hun mener derfor at dyremotiver i romansk kunst ikke har hatt noen særlig religiøs betydning, og portalene kan være rene herskersymboler.

Senere forskning mener at portalene er inspirert av engelsk kunst. Bakgrunnen kan være manuskripter og steinskulptur. ^[31]

En del av disse manuskriptene er dyrebøker med et kristent allegorisk innhold, ofte omtalt som bestiaries. Opphavet til disse er Physiologus, en samling av allegorier om dyr, med kristne tolkninger, som skal ha oppstått i Alexandria i det 2. århundre. Denne grunnteksten var på gresk, og utover i middelalderen ble teksten oversatt til en rekke språk. Disse fortellingene er også bakgrunnen for alle bestiarier som er bevart i forskjellige biblioteker og samlinger. Kildene til Physiologus er indiske, hebraiske og egyptiske dyrefortellinger og forskjellige klassiske tekster skrevet av blant andre Aristoteles og Plinius. Ingen tidlig gresk tekst har overlevd; de eldste bevarte er på latin, men disse skal være svært nær den greske originalen. Etter hvert ble det vanlig å illustrere tekstene, men det er sprang i utviklingen, og en rekke tekster med illustrasjoner er gått tapt.

Lindkvist viser til Physiologus som bakgrunn for dyrefremstillinger i portaler på Gotland. ^[32] Disse steinkirkene ble ofte bygget etter at stavkirkene på de samme stedene var blitt for små. Dessverre er de fleste trekirkene forsvunnet, så det er ikke mulig å studere dekoren. Men det er ikke urimelig å anta at de har hatt samme dekor som norske stavkirker, og at disse motivene så kan ha blitt videreført i steinportalene. Bakgrunn og opprinnelse ville da være tilnærmet den samme.

[rediger] Stavkirkelisten

Listen inneholder alle stavbygde kirker i Norge, men også enkelte kirker med bevarte middelalderske stavkonstruksjoner av betydning. Replikerte kirker fra moderne tid er ikke tatt med. Stavkirkene i Norge, eller bygg der middelalderske konstruksjonsdeler fra stavkirker inngår, er automatisk fredet etter lov om kulturminner^[33].

[rediger] Stavkirker i Norge bygget før reformasjonen

Deler av dateringen av kirkene nedenfor er basert på opplysninger gitt ved Stavkirke.org^[34]. Dette er for en stor del basert på dateringer av materialer fra kirkene. I noen tilfeller viser skriftlige kilder til kirkene, og disse kan indikere en annen datering. Dette kan komme av reparasjoner av kirkene, gjenbruk av materialer og lignende.

• Borgund stavkirke, bygget etter 1180
• Eidsborg stavkirke, bygget 1250–1300 – menighetskirke
• Flesberg stavkirke, bygget etter 1111 – menighetskirke
• Garmo stavkirke, bygget 1200-tallet – museumskirke, flyttet og gjenreist på Maihaugen
• Gol stavkirke, bygget etter 1216 – museumskirke, flyttet og gjenreist 1885 i Oslo
• Grip stavkirke, bygget på slutten av 1400-tallet
• Haltdalen stavkirke, bygget 1150–1199 – museumskirke, flyttet fire ganger, nå i Trondheim
• Hedal stavkirke, bygget etter 1163 – menighetskirke
• Heddal stavkirke, bygget 1200–1300-tallet – menighetskirke
• Hegge stavkirke, bygget etter 1216 – menighetskirke
• Hopperstad stavkirke, bygget omkring 1150
• Høre stavkirke, bygget etter 1178/1179 – menighetskirke
• Høyjord stavkirke, bygget på slutten av 1100-tallet
• Kaupanger stavkirke, bygget etter 1137 – menighetskirke
• Kvernes stavkirke, bygget 1300–1350
• Lom stavkirke, bygget etter 1157/1158 – menighetskirke
• Lomen stavkirke, bygget etter 1192
• Nore stavkirke, bygget etter 1166–1167
• Reinli stavkirke, bygget etter 1326 – menighetskirke
• Ringebu stavkirke, bygget etter 1192/1193 – menighetskirke
• Rollag stavkirke, materialer datert 1482 men kan være betydelig eldre^[35][36] – menighetskirke

• Rødven stavkirke, bygget omkring 1200
• Røldal stavkirke, bygget 1200–1250 – menighetskirke
• Torpo stavkirke, bygget etter 1192
• Undredal stavkirke, bygget 1150–1199 – menighetskirke
• Urnes stavkirke^[37], bygget etter 1130
• Uvdal stavkirke, bygget etter 1168
• Øye stavkirke, bygget omkring 1200^[38] – flyttet

[rediger] Kirker i Norge bygget etter reformasjonen med rester av stavkirker

• Fåvang kirke^[39] – 1631
• Koldbrandstad stavkirke^[40]– 1681
• Vågå kirke^[41] – 1625–1627

[rediger] Stavkirker i andre land

• Vang stavkirke ^[42], bygget omkring 1200, flyttet og gjenreist 1844 i det nåværende Polen – menighetskirke
• Hedared stavkirke i Sverige, bygget etter 1501
• Hemse stavkirke i Sverige, datert til rundt 1100 – museumskirke som nå er på lager
• Greensted Church ^[43] i England, bygget etter 1053 – menighetskirke

[rediger] Se også

• Bestiary (engelsk)
• Wooden Churches of Southern Little Poland — (not stave churches)
• Wooden Churches of Maramureş — (not stave churches)

[rediger] Arkeologiske steder og revne stavkirker

Mange stavkirker er nå tapt, men lever videre i sagn. Listen er veldig omfattende og er flyttet ut til en egen artikkel.

Se Liste over revne stolpekirker, stavkirker og tilhørende utgravninger.

[rediger] Referanser

[rediger] Litteratur

• Ahrens, Claus, Om stavkirkeproblemet, Fortidsminnforeningens årbok 1994 s. 37-49
• Ahrens, Claus, Die frühen Holzkirchen Europas, Stuttgart 2001. ISBN 3-8062-1397-6
• Anker, Leif Middelalder i tre, Stavkirker i Kirker i Norge bind 4, Oslo 2005, ISBN 82-91399-16-6
• Anker, Peter, Stavkirkene deres egenart og historie, Oslo 1997, ISBN 82-02-15978-4
• Bugge, Gunnar, Stavkirkene i Norge, Oslo 1981 ISBN 82-09-01890-6
• Bugge, Gunnar og Mezzanotte, Bernardino, Stavkirker, Oslo 1993 ISBN 82-504-2072-1
• Christie, Håkon, Middelalderen bygger i tre, Oslo 1974 ISBN 82-00-01395-2
• Christie, Håkon, Stavkirkene – Arkitektur i Norges kunsthistorie, bind 1, Oslo 1981, s. 139–250 ISBN 82-05-12265-2
• Christie, Håkon, Stavkirkeforskningen, Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok 1981, vol. 135, side 58-68
• Christie, Håkon, Urnes stavkirkes forløper belyst ved utgravninger under kirken, Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Årbok 1958, vol. 113, side 49-74
• Dietrichson, L., De norske Stavkirker, Kristiania 1892
• Distler, F.,Stavkirkenes bildespråk, Århus 1997 ISBN 82-90059-90-6
• Ekhoff, Emil, Svenska Stavkyrkor, Stockholm 1914-1916
• Fuglesang, Signe Horn, Vikingtidens kunst i Norges kunsthistorie, bind 1, Oslo 1981 s.36-138 ISBN 82-05-12265-2
• Hauglid, Roar, Norske Stavkirker, dekor og utstyr, Oslo 1973
• Hauglid, Roar, Norske Stavkirker, bygningshistorisk bakgrunn og utvikling, Oslo 1976 ISBN 82-09-01351-3
• Hohler, Erla Bergendahl, Stavkirkene – Den dekorative skurd i Norges kunsthistorie, bind 1, Oslo 1981, s. 252-355 ISBN 82-05-12265-2
• Hohler, Erla Bergendahl, Norwegian Stave Church Sculpture, volume 1-2 Oslo 1999,ISBN 82-00-12748-6
• Nordhagen, Per Jonas, Stavkyrkjene i Norsk arkitekturhistorie, Gjøvik 2003, ISBN 82-521-5748-3 s.89-119
• Lindkvist, Evert, Af jorden allhanda djur i Røkringar, Visby 1998 s. 105–115 ISBN 91-630-6401-4
• Olsen, Olaf, Hørg, hov og kirke. København 1966
• Paulsson, Gregor, Konstens Världshistoria, Medeltiden, Lund 1969, ISBN 91-27-01662-5
• Roussel, Aage, Islands gudehove, Stenberger 1943
• Storsletten, Ola En arv i tre (De norske stavkirkene), Oslo 1993 ISBN 82-03-22006-1

[rediger] Eksterne lenker

Commons: Medieval stave churches in Norway – bilder, video eller lyd

• Stavkirken – Middelalderens trekirker i Norge
• Norske stavkirker
• Stavkirkeside med tegning
• Lom Stavkirke pdf
• Om Stavkirker
• Miljøstatus i Norge
• Stavkirkeprogrammet hos Riksantikvaren
• Stavkirker og autensitet pdf
• Stavkonstruksjoner
• More Reliable Dates for the Ages of Valdres Medieval Churches i Valdres Samband (engelsk)
• Stavkirkepreknen
• Dei norske stavkyrkjene – ei innføring
• Lindisfarnebibelen
• Bestiary
• Bilder fra Gol stavkirke
• Uvdal stavkirke på Youtube
• Bilder fra Reinli stavkirke
• Kategorien stavkirke på Flickr