Ordinasjon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ordinasjon er i en del kristne kirker den formelle innsettelsen av en diakon, prest eller biskop. I enkelte kirker finnes også mindre ordinasjoner til for eksempel lektor eller subdiakon. Ordinasjon omtales også som diakon-, preste- eller bispevigsel.
Noen kirker regner ordinasjonen som et sakrament. Det følger da gjerne en spesiell status, slik at kun ordinerte kan utføre visse oppgaver, som for eksempel feiring av nattverden. Andre kirker har ordinasjon som en kirkelig seremoni uten sakramental status.
Innhold |
[rediger] Ortodoks ordinasjon
I den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker er ordinasjonen et sakrament. Kun biskoper kan ordinere, og kun menn kan motta ordinasjonen.
Det finnes to mindre ordinasjoner, til lektor og subdiakon. De som mottar en eller begge av disse ordinasjoner regnes ikke med til kleresiet.
Gifte menn kan ordineres til diakon eller prest, men ordinerte menn kan ikke gifte seg. Kun ugifte kan ordineres til biskop.
Ortodokse kirker anerkjenner ikke ordinasjon fra andre kirker på en generell basis, men har i enkelttilfeller anerkjent katolsk ordinasjon når en prest eller diakon har konvertert.
[rediger] Katolsk ordinasjon
Den katolske kirke regner ordinasjon som et sakrament. Som i ortodokse kirker kan kun biskoper ordinere, og kun menn kan motta ordinasjonen. Det regnes som et pregende sakrament, hvilket betyr at man kun kan motta ordinasjon én gang for hver av gradene, og at det ikke er mulig å reversere ordinasjonen. En prest som blir avsatt slutter dermed ikke å være prest, men blir bare fratatt retten til å fungere i embetet.
Tidlligere fantes fire mindre ordinasjoner, samt den ikke-sakramentale ordinasjonen til subdiakon. Sistnevnte ble gitt til seminarister kort tid før diakonvigselen. De ble fjernet under pave Paul VI etter Andre Vatikankonsil.
Det finnes to typer diakonvigsel: Til permanent diakon, eller til midlertidig diakon som et skritt på vei mot prestevigselen.
I utgangspunktet kan kun ugifte menn ordineres i den romersk-katolske kirke. Det er to unntak fra dette: Gifte menn kan ordineres som permanente diakoner, og gifte prester i en annen kirke, som ikke har gyldig ordinasjon etter katolsk sakramentsteologi, kan ordineres dersom de konverterer til katolisismen og ønsker å bli katolske prester. I de orientalske katolske kirker kan gifte menn ordineres, men ordinerte menn kan ikke gifte seg. Kun ugifte kan ordineres til biskop.
Den katolske kirke anerkjenner som gyldig ordinasjon fra den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker, samt fra enkelte mindre kirker som har brutt ut fra den katolske. Kravet er at de har mottatt sakramental ordinasjon fra en biskop som står i apostolisk suksesjon, og at de har et tilnærmet likt syn på ordinasjon som den katolske kirke. Anglikansk ordinasjon anerkjennes ikke som autentisk, men det er akseptert at enkelte anglikanske prester allikevel har gyldig ordinasjon fra den gammelkatolske kirke.
[rediger] Anglikansk ordinasjon
I den anglikanske kirke varierer holdningen til ordinasjon. Blant høykirkelige, og spesielt anglokatolikker, regnes ordinasjonen som et sakrament. Blant de mer lavkirkelige regnes det som en kirkelig seremoni uten sakramental status.
Både menn og kvinner kan ordineres i de fleste anglikanske kirker, men det er vanlig at menighetene kan nekte å ta imot en kvinnelig sogneprest. Det pågår en debatt om hvorvidt kvinner kan ordineres som biskoper.
[rediger] Luthersk ordinasjon
I lutherske kirker regnes ordinasjonen ikke som et sakrament, men praktiseres som en kirkelig seremoni, først og fremst en forbønnshandling. I mange er det kun ordinerte prester som kan feire nattverdsgudstjenester. Dette gjelder blant annet Den norske kirke, som har signert en avtale om dette (Porvoo-avtalen), men til tider tillates der teologistudenter å vikariere også ved nattverdsgudstjenester.
[rediger] Unitarisk ordinasjon
Unitarkirkene verden over har forskjellige ordinasjonsriter, men felles for alle er bekreftelsen av det indre og ytre kall. For kristenunitariske kirker kommer dette til uttrykk i biskopens liturgiske forbønnshandling for den som skal ordineres. I Den norske unitarkirke ordineres kandidatene av biskopen i Den transilvanske unitarkirke (enten den ungarske eller den rumenske) eller den som biskopen utnevner til dette. Slik videreføres de unitariske prinsipp som ble etablert ved dannelsen av de første unitarmenigheter i 1568. Slik sett er det en ordinasjonssuksesjon fra reformasjonen til i dag. Ved ordinasjonen kalles kandidaten til tjeneste, men selve innsettelsen i tjenesten foreligger ved fylkesmannens godkjenning. Etter norsk lov opphører innsettelsen senest når unitarpresten fyller 75 år. Unitarordinasjonen er derimot gitt evig.
