Ivar Aasen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ivar Andreas Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania) var en norsk språkforsker og dikter. Han er mest kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk, men var også en respektert dikter, han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»).
Innhold |
Biografi
Ivar Aasen ble født på gården Åsen i Hovdebygda på Sunnmøre, som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Faren døde i 1826. Det var åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle evnene sine, men Ivar utmerket seg ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken.
I 1831 begynte han som omgangsskolelærer og ble etterhvert huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen. Ivar Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt og plantelivet i distriktet. Han reiste til Bergen for å få arbeidene sine vurdert av biskop Jacob Neumann. Biskopen ble svært imponert over språkarbeidet, og deler av arbeidet ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende i 1841.
Dialektstudier
Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et stipend fra Vitenskabsselskabet i Trondhjem for å reise og granske det norske folkemålet. Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former; han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om Vestlandet, hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil og kom så langt nord som Helgeland.
Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i Kristiania og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år. Totalt var han innom mer enn halvparten av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995.
Senere år
Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast professorstilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter.
Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Det var få som kjente ham personlig. Han satt for det meste hjemme alene og arbeidet. Aasen hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.
Aasen var heller ingen flittig brevskriver. De fleste brevene er svar på spørsmål; vennen Mauritz Aarflot fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen; Henrik Krohn har bare fått ett brev, Georg Grieg noen få og Jan Prahl ingen.
Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60.
Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. En liden Læsebog i Gammel Norsk (1854), syngespillet Ervingen (1855), Norske Ordsprog (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen Symra (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på landsmål er Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra Ervingen og Symra blitt folkeeie.
Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider; mye av dette er trykket etter hans død, og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse.
Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er Anders Hovdens biografi Ivar Aasen i Kvardagslaget. Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom.
Landsmålet lanseres
Aasens språkarbeid var svært kompetent utført med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut selvlært. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive Det Norske Folkesprogs ordbog (utg. 1850), men det tok ni år å lage den reviderte utgaven Norsk Ordbog (1873).
I 1848 utgav Aasen boken Det norske Folkesprogs Grammatikk. To år etter kom Ordbog over det norske Folkesprog. Boken var på mer enn 25 000 ord og P.A. Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. De første eksempeltekstene på landsmål kom i boken Prøver af Landsmaalet i Norge i 1853.
Mottagelse i offentligheten
I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P.A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som Henrik Krohn. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen Morgenbladet.
De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke Jan Prahl, Georg Grieg og Henrik Krohn), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje.
Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Jan Prahl. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe norrønt.
Aasens språkidealer
Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn; noen har i ham sett en borgerlig nasjonalromantiker, andre legger vekt på de pedagogiske sidene ved hans prosjekt og ser Ivar Aasen som en forløper for sosialismen. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler.
For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men endel avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker.
I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske Fridtjofs Saga til bladet Folkevennen. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å produsere en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere.
Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles i-mål ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på -i (f.eks. soli, trei)- Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet (sola, trea), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ei sol, soli, soler, solerne men ei gjenta, gjenta, gjentor, gjentorne (eller solerna, gjentorna, i en del tekster).
Norrøn akkusativ og nominativ var falt sammen i alle dialekter, men dativ eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på -om (uppi dalom, i syningom) ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt.
Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (den kaute guten, men den kauta gjenta).
I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså eg er, men me ero; eg hev, men me hava, og i preteritum av sterke verb eg fekk, eg gjekk, men me fingo, me gingo. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt.
Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til Prøver af Landsmaalet at de beste dialektene var de i Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former i følge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple». Også monoftongmålene på Hedemarken kunne han gjøre seg fort ferdig med.
De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men i følge Marius Hægstad og Didrik Arup Seip var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed» i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former.
Bygge et språk
Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. Herders tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en Volksgeist som ga seg til uttrykk i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene.
Etter ca. 1860 var entusiasmen borte. Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt.
Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet; blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere» var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet.
Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på an- eller be- er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har vært seirende.
I 1858 fikk Aasen trykket sin nynorske oversettelse av Fridthjofs saga i 1858. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev Eilert Sundt et oppsett, Om det norske sprog, der han skriver:
(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling.
Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre:
Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog.
Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering.
Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til Knud Knudsen fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære. Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere Norsk Riksmålsforbund.
For en del andre, som støttespilleren P.A. Munch og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen dei, ville Munch ha skrevet deir.
Også de senere landsmålsforfattere som Olaus Fjørtoft og Arne Garborg behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen Målfusk, der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. Aasen mislikte også mange av Garborgs nydannelser, som norskdom. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale.
Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra Ivar Aasens side. Det var først på 1870-tallet at Arne Garborg fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg.
I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig problem, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk.
Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens etymologiske og puristiske normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en ortofon tilnærming mot bokmål og østlandsdialekter; Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på an- og be- har i stor grad blitt stående.
Arven etter Aasen
- Sidestillingsvedtaket fra 1885 regnes som en avgjørende milepæl for landsmålets rett til å bli betraktet som et likeverdig uttrykk for norsk språk.
- På 150-årsdagen for Aasens fødsel i 1963 hedret Bondeungdomslaget ham med en portrettbyste utført av billedhuggeren Dyre Vaa. Bysten står i Ivar Aasens hage ved Universitetet på Blindern
- Samme år utga Posten et frimerke med dikterens portrett.
- Ivar Aasen-instituttet er et forskingsinstitutt ved Høgskulen i Volda.
- Aasentunet i Ørsta ble åpnet i 2000.
Se også
 |
Commons: Ivar Aasen – bilder, video eller lyd |
 |
Wikikilden: Ivar Aasen – originaltekst av eller om forfatteren |
Litteratur
Verker av Ivar Aasen
- Fem Viser i søndre Søndmørs Almuesprog (1842)
- Det norske Folkesprogs Grammatik (1848) Sist utgitt 1996 ISBN 82-7661-043-9 / ISBN 82-7661-044-7
- Ordbog over det norske Folkesprog (1850) google books
- Søndmørsk Grammatik (1851) (gjenutgitt 1992 i Sunnmørsgrammatikkane)
- Prøver af Landsmaalet i Norge (1853)
- En liden Læsebog i gammel Norsk (1854)
- Ervingen (syngespel, 1855, ny versjon 1873)
- Norske Ordsprog (1856, endelig utgave 1881) 4. utgave 1989 ISBN 82-90451-20-2
- Symra (1863, endelig utgave 1875) diktsamling www
- Norsk Grammatik (1864) Revidert utgave av Det norske Folkesprogs Grammatik. Sist utgitt 1965
- Norsk Ordbog (1873) Revidert utgave av Ordbog over det norske Folkesprog. Gjenutgitt en rekke ganger, sist 2003 ISBN 82-521-5928-1
- Heimsyn (1875)
- Norsk Maalbunad (1876, utg. 1925) (en synonymikk etter mønster av Roget's Thesaurus)
- Norsk navnebog eller Samling af Mandsnavne og Kvindenavne (1878) Faksimileutg. 1980 ISBN 82-7011-017-5
- Bidrag til vort folkesprogs historie (utg. 1951)
Samlinger av publiserte og upubliserte tekster
- Norske Minnestykke (1923) – posthum samling av Aasens folkeminner (eventyr, viser, ordtak)
- Brev og Dagbøker (1957-1960) Samtlige bevarte brev, dagbøker, et utvalg av brev til Ivar Aasen og endel andre etterlatte tekster.
- Skrifter i samling. Trykt og utrykt (3 bind, 1911-12). Sist utgitt i ett bind 1996. ISBN 82-05-24464-2
- Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842-1847 (utg. 1917)
Samlinger av forarbeider
- Sunnmørsgrammatikkane (1992) Innhold: Det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Indretning ; Tillæg til Undersøgelserne af det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Bygning ; Den søndmørske Dialekt ; Søndmørsk Grammatik ISBN 82-90186-82-7 / ISBN 82-90186-83-5
- Målsamlingar frå Sunnmøre (1994) ISBN 82-90186-93-2
- Målsamlingar frå Bergens Stift (1995) ISBN 82-7834-002-1
- Målsamlingar frå Christiansands og Agershuus Stifter (1997) ISBN 82-7834-007-2
- Målsamlingar frå Trondhjems og Tromsø Stifter (1998) ISBN 82-7834-009-9
- Målsamlingar 1851-1854 (1999) ISBN 82-7834-014-5
- Målsamlingar 1855-1861 (2001) ISBN 82-7834-021-8
- Målsamlingar 1862-1883 (2002) ISBN 82-7834-025-0
- Dansk-norsk Ordbog (2000) ISBN 82-7834-016-1
Litteratur
- Garborg, Arne, Anders Hovden og Halvdan Koht 1913: Ivar Aasen : granskaren, maalreisaren, diktaren : ei minneskrift um livsverket hans. utgjevi av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag. Kristiania : Norli
- Hjorthol, Geir 1997: Forteljingar om Ivar Aasen : Aasen-resepsjonen i fortid og notid. Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet. nr 2. Volda : Høgskulen i Volda
- Hoel, Arve 1984: Ivar Aasen: "Norsk grammatik 1864" : om Ivar Aasens setningslære, hans valg av terminologi og framstilling av objektet. Valderøy. Hovedoppgave i nordisk - Universitetet i Trondheim, 1984 I.
- Hovden, Anders 1913: Ivar Aasen i kvardagslaget. Trondheim. ISBN 82-521-4642-2
- Krokvik, Jostein 1996: - Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar. Bergen, 1996. ISBN 82-7834-005-6
- Krokvik, Jostein 1996: Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar [Bergen] : Norsk bokreidingslag
- Munch, P.A. 1873: Anmeldelse : Det Norske folkesprogs grammatik af Ivar Aasen. 1831-Marts 1849 Samlede Afhandlinger s. 360-374
- Myhren, Magne 1975: Ei Bok om Ivar Aasen : språkgranskaren og målreisaren. Orion-bøkene 170. Oslo : Det norske Samlaget
- Osland, Erna 1996: Ivar Aasen : ei historie om kjærleik. Teikneserie illustrert av Arild Midthun. Samlaget, 1996 ISBN 82-521-4766-6
- Venås, Kjell 1996: Då tida var fullkomen. Oslo, 1996. ISBN 82-7099-251-8
- Venås, Kjell 200. Ivar Aasen og universitetet. Oslo, 2000 ISBN 82-90954-12-3
- Walton, Stephen J. 1987: Farewell the spirit craven : Ivar Aasen and national romanticism. Oslo : Samlaget
- Walton, Stephen J. 1991: Ivar Aasens nedre halvdel. Oslo : Samlaget
- Walton, Stephen J. 1996: Ivar Aasens kropp. Oslo : Samlaget. ISBN 82-521-4531-0
Eksterne lenker
- Aasentunet
- Ivar Aasen-sambandet
- Høgskulen i Volda. Ivar Aasen-instituttet
- Språknytt nr 1, 1996 Temanummer om Aasen
