Knud Knudsen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.- For fotografen ved samme navn, se Knud Knudsen (fotograf).
Knud Knudsen (født 6. januar 1812 i Holt ved Tvedestrand, død 4. mars 1895 i Kristiania) var norsklærer og språkforsker. Knudsen er kjent som arkitekten bak fornorskningen av det danske skriftspråket til det som nå heter bokmål eller riksmål, og han kalles derfor ofte bokmålets far.[1] [2] Den første rettskrivningen basert på hans prinsipper for fornorsking kom imidlertid først i 1907.
Innhold |
[rediger] Oppvekst
De fleste kjenner navnet Ivar Aasen og kan også nevne at han var mannen som konstruerte landsmålet, senere nynorsk. De færreste vet imidlertid hvem Knud Knudsen var, eller at han hadde en like stor betydning for den norske språkutviklingen som nynorskens skaper. Knud Knudsen ble født i 1812 i Tvedestrand som sønn av en husmann. Faren var i tillegg lærer og læreryrket så ut til å interessere Knud, for allerede som 12-åring ble han satt til å lære andre ungdommer å lese. Han leste også en del på egen hånd og kom etter hvert inn på middelskolen i Arendal. Etter endt studium fikk han studieplass på et gymnas i Kristiania, hvor han avla lektoreksamen i 1840. Han fikk jobb som adjunkt i Drammen hvor han bodde i seks år, før han fikk en adjunktstilling og senere overlærerstilling ved katedralskolen i Kristiania. Her ble han til han sluttet i skolen i 1880.
[rediger] De klassiske språkfagene
Kort etter at Knudsen begynte som lærer ble han oppmerksom på at de klassiske språkene latin og gresk var en unødvendighet i skolen og førte en kampanje mot dem til fordel for morsmålet som hovedfag. Sammen med Alexander Kielland har han nok mye av ansvaret for de klassiske språkenes tilbakegang og til sist eliminasjon fra den høyere skolen.
[rediger] Ortofonien
Som morsmålslærer så Knudsen også at elevene hadde store vansker med å skrive dansk skriftspråk siden de selv snakket et helt annet språk - norsk. Praktisk som han var mente han derfor at skriftspråket burde forandres slik at det lå nærmere til norsk tale. Han gikk raskt inn for ortofonien, synet til den danske språkforskeren Rasmus Rask. Ortofonien gikk ut på at hver bokstav burde gjengi bare én språklyd, og hver språklyd gjengis med bare én bokstav. Det er denne læren som er grunnlaget for Knudsens første språkartikkel som han gav ut i 1845, "Om lydene, Lydtegnene og Rettskrivningen i det norske Sprog". Artikkelen inneholder essensen av Knuds videre språkarbeid og språkideologi, som han uttrykker slik i Livsminner: "…bør det norske bokmål bygges på den norske tale, norske ord skrives som norsk tale lyder." Knudsen ville omforme det danske skriftspråket på basis av "de Dannedes Tale"; den alminnelige dagligtalen hos byboerne, som han selv hadde stor kjennskap til. Han hevdet at elevene ville lære den nye rettskrivningen på en fjerdedel av den tida de den gang brukte, og som han sa: "hvor mange Skolepenge sparte da ikke Forældrene?"
[rediger] Reformer
Knudsen skrev i løpet av sin tid som lærer en rekke språkartikler der han la fram sitt språksyn og drøftet eventuelle endringer han mente burde gjennomføres. Han stilte seg med det første ikke fiendtlig til Ivar Aasen og hans landsmål, men hadde liten tro på at hans ide kunne gjennomføres i praksis. Knudsen var tilhenger av en langsom og gradvis endring av skriftspråket, selv om han avsluttet en stor artikkel i 1850 med at "Disse to Veje til et virkelig norsk Sprog er forresten kun forskjellige hvad Udgangspunkt og den første Strækning angår; siden løber de udentvivl sammen." Knudsen åpnet med disse ord også debatten om en sammenslåing av de to skriftspråkene - et "samnorsk". I 1862 ble den første rettskrivingsreformen gjennomført - etter forslag fra Knudsen. Denne gikk i hovedsak ut på a fjerne "stumme" bokstaver: Miil ble til Mil, Huus til Hus, troe til tro. Fremmedord ble også forenklet; for eksempel ble Philosoph til Filosof. I 1867 gav Knudsen ut boka "Det norske målstræv" der han gjorde greie for sitt program og understreket at han ville gå gradvis frem i motsetning til landsmålets fremgangsmåte. Han begynte nå å føle seg mer i konkurransetilstand med landsmålet, en følelse som ikke ble mildnet av vedtaket i 1885 om å jamstille landsmålet med "bogsproget". I det samme året fikk imidlertid også J. Aars innført rettskrivningsregler fra sin bok "Retskrivningsregler til skolebruk" som norm for dansknorskens skrivemåte. Aars var Knudsens elev og meningsfelle, og hans arbeider baserte seg mye på Knudsens språklige idealer.
[rediger] Ord og ånd
Knud Knudsens nasjonale og pedagogiske ideer kom til syne også når det gjaldt ordforråd. Blant annet i boken "Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning" der han foreslo hundrevis av nye fremmedord. Disse hentet han fra folkemålet eller fant dem opp selv. Langt fra alle har blitt tatt i bruk i skriftspråket, men noen er blitt vanlige: hundreår, ordskifte, bakstrev med flere.
Knud Knudsen var en kampånd som brukte sin tid og sine krefter for den saken han hadde gjort til sin. Han møtte mye motgang, men fikk også stor støtte, og på hans 80-årsdag ble han høyt hyllet av blant annet Bjørnson og Ibsen. Ibsen skal også ha uttalt at Knudsen hadde gitt ham en "sproglig vækkelse". Knudsen utrettelige arbeid førte til resultater på mange forskjellige områder. I sine siste år bidro han til å forberede loven av 1896 om høyere skoler, en lov som sammenfalt med hans ideer både når det gjaldt morsmålsundervisning og de moderne språks plass i forhold til de klassiske. Hans hovedsak var imidlertid alltid målstrevet, og han er den personen som la de første teoretiske grunnlag for arbeidet med fornorsking og folkeliggjøring av det tradisjonelle skriftspråket. Både når det gjelder uttale og rettskrivning er det hans hovedregler som senere har vært fulgt. Den endelige seier for Knudsens prinsipper kom imidlertid etter hans død, i 1907, med rettskrivningsreformen. Her ble både lyd- og formverk forandret ut fra de retningslinjer som han hadde trukket opp. Reformen ble kjempet gjennom av folk som regnet seg som Knudsens tilhengere og elever.
Selv om han nok tok feil på enkelte områder når det gjaldt språkutvikling virker han likevel klarsynt, noe som særlig kan sees i hans siste skrifter som har et unektelig moderne preg, og hans program peker videre. I "Hvem skal vinne?" antyder han forandringer som ville fjerne noen av de vesentligste motsetninger, både mellom skrevet og talt språk i Norge og mellom de to offisielle målformene. Knud Knudsen var selve drivkraften bak fornorskingen av riksmålet, og derfor også nøkkelpersonen bak det moderne bokmålet.
[rediger] Knudsens språkforslag (eksempler)
- Avskaffelse av stum e (faa i stedet for faae).
- Avskaffelse av dobbeltskrivning av lange vokaler (Hus i stedet for Huus, ren i stedet for reen).
- Avskaffelse av c, ch og q for lyden k (Kontrol, Karakter og kvalm i stedet for Control, Charakter og qualm).
- Innføring av harde konsonanter (p, k, t) etter lange vokaler (løp, Fat og Tak i stedet for løb, Fad og Tag).
- Avskaffelse av stum d i ord som Fjeld og finde.
- Avskaffelse av store forbokstaver i substantiv.
- Kortformer av flere danskinspirerte ord (Mor og Far i stedet for Moder og Fader)
Punkt 4 ble ikke realisert før ved den norske språkreformen i 1907, og punkt 6 i en minireform av språket i 1877. Resten av punktene ble innført i 1862.
Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson brukte særnorske ord og former i 1850–60-årene. Senere ble de mer «danske» i språket, da de tok hensyn til sine danske lesere. I 1869 var Ibsen og Knudsen norske representanter ved det skandinaviske rettskrivningsmøtet i Stockholm (Språkmøtet i Stockholm). Her la de frem forslag som senere er blitt gjennomført i de skandinaviske språkene.
- Latinske bokstaver i stedet for gotiske
- Små bokstaver i substantiv
- Innføring av bokstaven å istedenfor aa
[rediger] Referanser
[rediger] Eksterne lenker
- Knud Knudsen – riksmålets fader, bokmålets bestefar, artikkel av Einar Lundeby i Språknytt
- Knud Knudsen og Ivar Aasen – jamlikar og motpolar, artikkel av Arne Torp i Språknytt
