Ortofoni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ortofoni er lydrett skrivemåte, det vil si at skriftspråket i stor grad tilsvarer uttalen av et språk. En motsatt normeringsmåte er etymologisk skriftspråksnormering.

Fordelen med ortofon språksnormering er at det blir lettere for talerne av språket å lese og skrive det. Ulempene er at det som regel fins mange ulike måter å snakke et språk på (hovedsakelig på grunn av dialekter), slik at det å finne en felles ortofon skriftnorm er vanskelig eller umulig. Endringer i talemålet gjør også at skriftspråket enten må endres ofte eller bli mindre ortofont med tida.

Den danske språkforskeren Rasmus Rask la fram en ortofon tilnærmingsmåte til skriftspråksnormering der han mente at forholdet mellom språklyder og bokstaver skulle være en til en. Den norske læreren Knud Knudsen tok utgangspunkt i denne læra da han utvikla bokmålet ut fra talemålet til «de dannede» i Norge.^[1]

[rediger] Se også

• Rettskrivinga av 1917

[rediger] Bakgrunnsstoff

• jardar.nvg.org: Språkbegreper

[rediger] Referanser