Blåtunge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bluetongue
Vitenskapelig(e) navn:	Bluetongue virus
Norsk(e) navn:	—
Hører til:	Orbivirus Reoviridae

Blåtunge eller Bluetongue disease er en ikke smittsom, insektbåren virussykdom som rammer drøvtyggere, hovedsakelig sauer og iblant storfe,^[1] geiter, bøffel, hjort, dromedar og antilope.

Innhold 1 Årsak 2 Forekomst 2.1 Europa 2.2 Skandinavia 2.3 Nord-Amerika 2.4 Australia 3 Symptom 4 Behandling 5 Forebygging 6 Beslektede sykdommer 7 Forskning 8 Referanser

[rediger] Årsak

Sykdommen skyldes blåtungeviruset, som er i slekten Orbivirus, og hovedsakelig overføres av arter i slekten Culicoides i sviknottfamilien. Man kjenner til 24 serotyper av viruset, men alle er ikke alltid representert i et gitt område. For eksempel er bare fem av serotypene observert i USA.^[2] Blåtungeviruset spres ved at en infisert sviknott stikker nye dyr. Blåtungeviruset er ikke smittsomt. Konsentrasjonen av viruset er lavt i avføring og kroppsvæsker, noe som gjør kontakt- og dråpesmitte lite sannsynlig. Imidlertid kan sæd fra infiserte okser smitte kyr, også ved kunstig inseminering. Man har også, via blodprøver, funnet at store rovdyr i Afrika har blitt infisert, muligens ved å spise infiserte innvoller. ^[2]

[rediger] Forekomst

Sykdommen ble først beskrevet på slutten av syttenhundretallet og har i dag stor utbredning på verdensbasis. Den er observert i Australia, USA, Afrika, Midtøsten og Europa. Utbredelsen følger utbredelsen av Culicoides-sviknott som er de eneste nevneverdige vektorer for sykdommen og sykdommen blomstrer gjerne opp når det er høysesong for sviknott, typisk sensommeren og høsten. Av mer enn 1400 Culicoides-arter er færre enn 20 spredere av blåtungeviruset.

Sykdommens opprinnelige vektor var C. imicola, som har sitt leveområde begrenset til Nord-Afrika og middelhavsområdet. Imidlertid har artene C. obsoletus, C. pulicaris og C. dewulfi også vist seg å kunne spre smitten. (2006 utbruddet i Nord-Europa) Overgangen til disse nye smittevektorene har gitt en mye bråere spredning nordover enn om global oppvarming bare flyttet C. imicola sine leveområder nordover.

I sviknott vil viruset formere seg i tarmen i 6-8 dager før det går over i spyttkjertlene og spres derfra til dyr som knotten suger blod fra. Hos C. imicola antar man at viruset trenger en temperatur på over 15°C for å formere seg. Hos C. obsoletus, pulicaris og dewulfi vet man lite om virusets oppførsel.^[3]

Blåtunge som sykdom rammer i første rekke sau. ^[4] Storfe viser mindre symptomer, men er likevel det viktigste reservoaret for smitte. Dette skyldes at Culicoides viser en forkjærlighet for å stikke storfe samtidig som storfe bærer viruset lenge, i opptil ni uker.^[2] Den vanligste årsaken til smitte til nye områder er transport av dyr med smitten i blodet, men transport av sviknott med vinden kan også bidra. Man tror at sviknott kan transporteres flere hundre kilometer, spesielt over vann.

[rediger] Europa

I middelhavslandene er sykdommen sesongbetont, da frost og kulde dreper de voksne sviknottene som sprer sykdommen. Fra slutten av 90-tallet har man sett omfattende utbrudd i det sørlige Europa. Virusene har vært av serotype 2 og 4. Berørte land har vært Hellas, Italia, Spania, Portugal, Korsika (Frankrike), Bulgaria, Kroatia, Makedonia, Kosovo og det tidligere Jugoslavia.^[5] Det antas at utbruddene skyldtes smitte fra Tyrkia og Nord-Afrika. I de senere år har blåtunge spredd seg nordover, muligens som en følge av at global oppvarming gir mildere vintre som lettere lar viruset og smittevektoren, sviknotten, overleve. ^[6][7]

I august 2006 ble blåtunge rapportert fra Nederland. Det viste seg da at mange besetninger også i Belgia, Tyskland, Luxembourg og Frankrike var rammet.^[5][8][9] Dette ble fulgt av Storbritannias første mistenkte tilfelle hos storfe i september 2007^[10] med videre spredning til sau.^[11] Laboratorieundersøkelser viste at man her hadde å gjøre med en type blåtungevirus som tidligere bare var påvist i Afrika sør for Sahara, India og Sør-Amerika ^[5] den såkalte serotype 8. Utbruddene i det sørlige Europa var derfor overraskende nok ikke smittekilden. Det synes også lite sannsynlig at sviknott hadde blitt ført med vinden, mer sannsynlig er det at smitten kom med import av levende dyr, sæd eller forurensede vaksiner.

Man antar at kjønnsmodne sviknott med smitte må kunne overvintre i et område for at viruset skal etablere seg permanent. I 2007 ble det meldt om smitte hos storfe i Tyskland^[5], noe som kan bety at viruset hadde en vellykket overvintring i sviknott. Overvintring i storfe kan heller ikke utelukkes. (Se avsnittet om forskning.) Symptomene i 2007 sesongen syntes mer alvorlige enn i 2006. I Belgia eksempelvis, ble det rapportert om høy dødelighet både hos sau og storfe.^[12] Per september 2007 var mer enn ti tusen besetninger i nord-Europa rammet.^[4]

[rediger] Skandinavia

I oktober 2007 fant man blåtunge hos sau på øyen Lolland i Danmark.^[13] Sykdommen er ikke rapportert i Norge, men sviknottarten C. obsoletus og C. pulicaris, to av artene som var involvert i utbruddene i det nordlige Europa, finnes også i Norge.^[3] Landet kan derfor få utbrudd hvis viruset skulle bli introdusert til landet.

[rediger] Nord-Amerika

I USA er C. variipennis sonorensis hovedansvarlig for smitte, dette begrenser blåtungeviruset til landets sørlige og vestlige del.^[2]

[rediger] Australia

Hovedvektor i Australia er C. brevitarsis^[2] og viruset er utbredt i den nordlige delen av landet.

[rediger] Symptom

De kliniske symptomene er sterkest hos sau. Etter en inkubasjonsperiode på 4-6 dager utvikler sauen en feber på 40,5–42 °C. Sauen får røde og hovne slimhinner i munn og nese, hevelser i nese, øyelokk, øre og noen ganger på hele hodet. Dette følges av sår rundt nese, munn og klauvrand. Klauvranden vil være tydelig rød-lilla. Sårheten i munnen fører til dårlig matlyst og halthet. Man kan noen ganger observere at sauen holder maten i munnen for å prøve å bløtgjøre den før tygging. Andre symptomer er sikling og neseflod. Hos noen sauer sveller tungen opp, blir blålig og står ut av munnen, derav sykdommens navn. Senere i sykdomsforløpet kan muskelskader gjøre seg gjeldende. En unormal ullvekst er også vanlig på grunn av hevelsene eller utslett. ^[4][2]

Dødeligheten er oftest lav. Den kan variere fra 2–30 % med høyest dødelighet for lam. Noen ganger er dødeligheten så høy som 70 %. I de akutte tilfellene dør sauen etter 7–9 dager, oftest på grunn av kvelning. I de kroniske tilfellene av sykdommen kan døden inntreffe etter 3–5 uker, da på grunn av utmattelse og bakterielle sekundærinfeksjoner, spesielt pasteurellose.

Hos både drektig storfe og sau kan infeksjon føre til abort eller misdannelser hos avkommet, da blindhet eller manglende motoriske evner. Hos prærieantilope og hvithalehjort kan blåtunge føre til store blødninger og brå død.

Symptomene hos blåtunge kan forveksles med munn- og klovsyke og munnskurv

[rediger] Behandling

Det finnes ikke behandling for selve sykdommen, selv om symptombehandling og behandling av sekundærinfeksjoner er mulig.

[rediger] Forebygging

Forebygging konsentrerer seg om vaksinering av utsatte dyr og å kontrollere bestanden av sviknott. Å holde husdyrene innendørs kveldstid, når de er mest utsatt for knottbitt, minsker smitterisikoen. Kontroll av dyr og restriksjoner på transport av dyr er også virkemiddel. EU pålegger medlemsland å opprette risikosoner på 100 km i radius rundt infiserte dyrehold og observasjonssoner i nye 50 km utenfor risikosonen. ^[4] Det er forbudt å flytte drøvtyggere ut av risikosonen.

Tre vaksiner er spesielt utbredt der hver vaksine består av fem blåtunge serotyper, disse vaksinene blir mye brukt for å begrense utbrudd i det sørlige Afrika og andre steder der blåtunge har etablert seg. Vaksiner med levende virus må ikke brukes når det er sesong for sviknott, da det er fare for at sviknotten kan ta opp i seg det svekkede viruset og spre det videre til uvaksinerte drøvtyggere. Dette kan igjen føre til blanding av arvematerial og utvikling av nye blåtungevirustyper. Vaksinering med levende virus medfører også en viss fare for abort eller misdannelser hos fosteret, både hos sau og storfe. ^[2]

I de deler av verden der blåtunge ikke har etablert seg vil utbrudd håndteres annerledes. Man vil typisk bare vaksinere mot den virusserotypen man vet forårsaket utbruddet, da vaksinering med andre serotyper vil gi liten eller ingen immunitet. Det er også en viss fare for at svekkede virus i vaksiner kan gi levedyktige virus, en vaksinering med flere serotyper kunne derfor tenkes å spre nye serotyper til området.^[2] Ikke-infiserbare vaksiner er under utvikling men er ennå ikke kommersielt tilgjengelige. (^[2] per 2006)

[rediger] Beslektede sykdommer

Blåtungeviruset har flere nært beslektede virus:

• Et virus som angriper hvithalehjort i det sørøstlige USA gir Epizootic Hemorrhagic Disease
• Viruset som forårsaker afrikansk hestesyke smitter via samme sviknott. Sykdommen angriper hester, esler, muldyr og sebra i Afrika, midtøsten, India og Pakistan. Oppmot 90 % av infiserte hester omkommer.

[rediger] Forskning

Man antar at serotype 8, som har spredd seg i Europa, overlever i overvintrende sviknott. Imidlertid har forskere ved britiske Institute for Animal Health framsatt en alternativ hypotese.^[14] Det er mulig at kyr overfører viruset til fosteret slik at kalven fødes på våren med viruset i blodet. Selv om moren ikke lenger bærer viruset vil kalven kunne spre viruset via sviknott og starte en ny sesong med smitte. Et indisium på dette var tre kyr som ble eksportert fra Nederland til Nord Irland i januar 2008. En måned senere fødte disse kalver som var bærere av viruset. Tidligere trodde man at passasje gjennom morkaken bare var mulig med spesielle laboratorievarianter av blåtungeviruset. Eksperimenter på sau på 1970-tallet^[15], viste at infiserte fostre ble misdannede, svake eller aborterte, noe som også synes å gjøre seg gjeldende for serotype 8. Instituttet anbefaler på grunnlag av dette et ekstra fokus på nyfødte dyr.

[rediger] Referanser

1. ^ BBC-artikkel med spørsmål og svar om blåtungesykdommen
2. ^ ^{a b c d e f g h i} Merck Veterinary Manual - Bluetongue
3. ^ ^{a b} Bluetongue bakgrunn
4. ^ ^{a b c d} http://www.vetinst.no/nor/faktabank/dyrehelse/faktaark/bluetongue
5. ^ ^{a b c d} http://www.animalia.no/Artikler/2007/Bluetongue-sprer-seg-i-Europa/ Bluetongue sprer seg i Europa, 25. juni 2007,
6. ^ Purse, Bethan V.; Mellor, Philip S.; Rogers, David J.; Samuel, Alan R.; Mertens, Peter P. C.; and Baylis, Matthew (February 2005). «Climate change and the recent emergence of bluetongue in Europe». Nature Reviews Microbiology 3 (2): 171-181. DOI:10.1038/nrmicro1090. Besøkt 2006-07-26.
7. ^ Bluetongue - Europe (51). International Society for Infectious Diseases (30. oktober 2007(2007-10-30 )). Besøkt 31. oktober 2007(2007-10-31 ).
8. ^ «Blue Tongue confirmed in Belgium and Germany», European Commission, 2006-08-21. Besøkt 2006-08-21.
9. ^ «Lethal horse disease knocking on Europe's door», Horsetalk.co.nz, 2007-03-28. Besøkt 2007-03-27.
10. ^ Bluetongue disease detected in UK. BBC News Online (22. september 2007(2007-09-22 )). Besøkt 22. september 2007(2007-09-22 ).
11. ^ Bluetongue spreads from cattle to sheep. Telegraph.co.uk (14. oktober 2007(2007-10-14 )). Besøkt 15. oktober 2007(2007-10-15 ).
12. ^ http://www.animalia.no/Artikler/2007/Nytt-om-ulike-smittsomme-husdyrsjukdommer/ Nytt om ulike smittsomme husdyrsykdommer, september 2007
13. ^ Bluetongue outbreak detected in Denmark - EU http://www.reuters.com/article/latestCrisis/idUSL13660817
14. ^ Bluetongue virus might survive the winter within foetuses (Press release, 5. mars 2008) [1]
15. ^ "Bluetongue's winter warmer", New Scientist, 15 march 2008, Vol 197, No 2647, s6