Potet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Potet

Vitenskapelig(e) navn:	Solanum tuberosum
Norsk(e) navn:	potet, jordeple
Hører til:	søtvier, søtvierfamilien, Solanales
Habitat:	trives best i kjølig klima med mye regn eller vanning
Utbredelse:	Chile og Andesfjellene i Peru

Poteten er en hardfør rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Den er matnyttig, er blitt spredt vidt utover hele verden, og spiller nå en viktig ernæringsmessig rolle for store deler av befolkningen på kloden.

Poteter som skal selges skal ikke ha sykdommer, skader, utvekster, fremmed lukt, smak og være fri for giftstoffer. De skal ha en jevn størrelse og være fri for skurv og de skal være gode kokepoteter, de skal ikke gå i stykker under koking.

FN har valgt 2008 til det internasjonale potetår.

[rediger] Etymologi

Ordet potet kom til norsk via det engelske potato, fra spansk patata, som igjen fikk ordet fra taino batata. Ordet skildret opprinnelig søtpotet, som likner poteten i utseende, selv om smaken er forskjellig og de to ikke er i slekt.

Grønnsaken blir av og til kalt jordeple eller bare eple i Norge, som i det franske pomme de terre, og kalles jordpäron (jordpærer) i Sverige. Det danske ordet kartoffel kommer fra italiensk tartufolo som betyr trøffel. Dette skal ha kommet fra misforståelsen til en tunghørt pave som smakte potet for første gang.

Poteten ble tidligere kalt «djevelens frukt», ettersom den vokste under jorda.

[rediger] Beskrivelse

Potetblomster

Potetplanten har lange, lysegrønne stengler som kan nå en høyde på over en meter, med stengelskudd som kan bli flere meter lange. Bladene er mørkere, hjerteformede og dekket av små hår. Planten har klokkeformede blomster som kan være hvite, lilla, gule eller rosa. Frukten minner om en liten grønn tomat og inneholder rundt tre hundre frø.

Selve potetene er rotknoller som vokser under jorden. En rot har gjerne mellom tre og tyve slike knoller i ulike størrelser. Hver knoll har et tynt skall der mange av næringsstoffene er lagret, og et stivesesrikt indre som lagrer energi.

Poteten er en flerårig art, men på grunn av klimaet i Norge, fryser den på vinteren og blir aldri mer enn ettårig.

Poteten er blitt foredlet til ulike sorter, og finnes i mange ulike former, farger og konsistenser. Det finnes ovale og runde poteter, typer som blir store og klumpete og andre som er lange og tynne. Man kan få poteter som har brunt, gult, rødt og lilla skall, og samme farge, eller er hvite, inni. Noen potettyper beholder formen sin når de blir kokt eller bakt, mens andre løser seg lett opp. Det er også forskjell på hvor store potetknollene normalt blir, hvor fort de vokser og hvor lang koketid de krever.

Søtpotet er ikke en potetsort. Den tilhører søsterfamilien til potetvekstfamilien, vindelfamilien.

[rediger] Giftighet

Poteter utsatt for sollys – ikke egnet for konsum

Alt som vokser over jorden, men særlig frukten, inneholder alkaloider, særlig solanin men også chakonin, og er dermed giftig. Også rotknollen inneholder mindre mengder slike stoffer, men de er mest konsentrert i, og like under skallet, slik at råskrelling vil fjerne ca. 80 % av alkaloidene i knollen.

Poteter bør lagres mørkt for å unngå at de reagerer med lys og derved blir giftige. Når poteten er grønn, enten på eller under skallet, er dette en indikasjon på høyt solanininnhold, og de grønne områdene må skjæres bort for å unngå forgiftning, eller poteten bør kasseres. Potetens groer kan inneholde tildels store mengder solanin, og må fjernes før poteten gis som dyrefor.

Oppvarming av poteten til over 170 °C fjerner det meste av solanininnholdet; vanlig koking har ingen innvirkning.

Det skal imidlertid ikke være rapportert alvorlige tilfeller av forgiftninger i USA de siste 50 årene. Tidligere tilfeller har vært relatert til spising av grønne poteter, og drikking av te, trukket på potetblader.

[rediger] Historie

Villpotet vokser i Chile og i Andesfjellene i Peru. Det finnes mer enn 225 ulike arter. Urfolket som bodde i disse områdene har dyrket og spist denne grønnsaken fra omkring 2000 år f.Kr. De videreforedlet den til ulike typer, blant annet en som tålte frost. Siden det var den eneste veksten de kunne dyrke så høyt i fjellene, tilba inkaene poteten som en gud.

Da spanjolene invaderte Sør-Amerika, fant de fort ut at poteten kunne gi et billig og næringsrikt tilskudd til kosten, i alle fall for simple sjøfolk. De første potetene som ble eksportert fra den nye verden landet på Kanariøyene i 1567, noe som gjør disse øyene til det første stedet for poteter utenfor Mellom- og Sør-Amerika. Disse potetene minner imidlertid ikke mye om de potene vi kjenner i dag. Noen var krokete og forvridde og hadde en fingerlignende form, mens andre var knudrete og mer runde i formen. Smaken var bitter og ufyselig. En ny genetisk studie viser at poteter som finnes på Kanariøyene i dag er etterkommere av både chilenske og peruanske poteter. David Spooner, som er gartner ved U.S. Department of Agriculture, gjorde undersøkelsen sammen med en forsker fra University of Wisconsin, i Madison USA. Han var overrasket over resultatet og hadde forventet at det var chilenske poteter han ville finne. Han spekulerer i om forskjelige varianter kan ha blitt ført ut av Sør-Amerika til ulike tider. Spooner konkluderer imidlertid med at den moderne poteten er en kombinasjon av begge de to opprinnelige typene^[1].

I Europa var folk skeptiske til den nye grønnsaken. Som med tomaten mente man at den var giftig, mens andre forkastet den som smakløs. Andre igjen hevdet at en plante som ikke var nevnt i Bibelen og hovedsakelig vokste under jorden måtte være djevelskapt. Men med ulike middel - en franskmann som dyrket den ved Versailles, «potetprester» som prekte om hvor god den var og betydningen av denne produksjon som et botemiddel mot datidens sultproblemer, eller kongelige påbud til bønder om å dyrke den - spredte den seg, og ble særlig mye brukt i fattige land som Irland og Norge. På den tiden poteten kom hit til lands, var kostholdet C-vitaminfattig og det var mye skjørbuk på bygdene. Med potetens inntog, forsvant skjørbuken uten at man først skjønte hvorfor. Artens enkle dyrkingskrav gav større, rimeligere og mer forutsigbare avlinger enn hva som var tilfellet for korn. Med sitt høye energi- og næringsinnhold ble poteten snart en viktig næringskilde for fattigfolk. Den markant stigende veksten i Norges befolkningsmengde fra og med slutten av 1700-tallet kan i stor grad tilskrives den økende potetbruken i norsk kosthold.

Poteten er nå en av de viktigste grønnsakene i både Europa og Amerika.

[rediger] Sykdommer

Som alle andre storavlinger er potetplanten utsatt for skadedyr og sykdom. Særlig kjent er potetpesten, en tørråte som spredte seg gjennom Europa i 1840-årene. Den ødela avlingene i flere land, men slo verst ut i Irland, der en stort sett dyrket en potettype som var hovedmaten for folket der. Pesten førte til hungersnød i landet. Nesten en million irer døde, og flere millioner emigrerte til Amerika.

[rediger] Bruk av potet

Fylt potet fra Peru.

Potet er mest brukt til mat for mennesker, men kan også bli til dyrefôr, potetmel, stivelse, dextrin eller alkohol.

Ukokt potet er for stivelsesrik til å være næringsrik, men dersom den varmes opp blir mye av stivelsen brudt ned til sukker.

Poteter kan stekes, bakes og kokes, med eller uten skallet. Velkjente potetretter er potetstappe, raspeballer, frityrstekte potetstrimler (pommes frites) og flak (chips). Man kan også bruke den i potetpannekaker, fløtegratinerte-poteter og potetsalat. Ettersom den har en svært mild smak kan en tilsette de fleste typer urter og krydder til potetretter.

[rediger] Næringsinnhold

Størstedelen av potetene er karbohydrater, men de inneholder også protein og mineral, som jern, kalsium og kalium. Det meste av disse nyttige næringsstoffene sitter i skallet. Rotfrukten har også flere vitaminer, som B- og C-vitamin. Nyhøstede poteter inneholder mer C-vitamin enn de som er blitt lagret.

[rediger] Næringsverdi

Potetplanten skildret i 1591

Per 100 gram:

Energi 307 kJ (72 kcal)
Vann 75 g
Protein 1,9 g
Karbohydrater 15,2 g
Fett 0,1 g
Kostfiber 1,6 g
Kalium 468 mg
C-vitamin 11 mg

[rediger] Potetsorter

Som beskrevet over, er poteten blir foredlet til en lang rekke sorter. Noen av disse er Ostara, som er den vanligste nypotet-sorten, Laila som er en halvtidlig potet. Beate er vår største sort, og en høst- og vinterpotet, Mandelpotet har en avlang og mandelformet fasong med hvitt skall og gul kjøttfarge og regnes som delikatesse-poteten, mens Ottar er spesielt egnet for nordnorsk klima og jordsmonn. Andre mindre kjente potetsorter er:

Kerrs Pink (en høst- og vinterpotet, velegnet til potetstappe)
Folva
Asterix
Ringerikspotet
Troll
Cherie
Blå Kongo
Pimpernel
Laila
Ostara
Gulløye
Beate
Mandelpotet

[rediger] Galleri

Forskjellige varianter av poteter	Lilla poteter fra Peru	Nærbilde av kraftige potetgroer	Potetgroer i en mørk kjeller
Nærbilde av potetblader	Potetfrukt («potetepler»)	Potetbillelarver spiser et av bladene til planten	Poteter med tørråte